Årets medarbeider

Det er sikkert noen av dere som er i full gang med nyttårsforsettene deres, vi er jo tross alt over tjue dager inn i det nye året.
Noen av dere har sikkert sprekt, også.
Sprekt?
Sprukket?
Samme det.
Det er ikke sånn at jeg pleier å ha nyttårsforsetter, men det dukket opp en del momenter mot slutten av det forrige året som har fått meg til å bruke litt tid på hvilke tanker jeg har for tiden som ligger foran meg.
Da tenker jeg arbeidsliv og karriere.
Ikke liv og død og krig og fred og sånt.
Karriereverkstedet har fått noen henvendelser som kan bli noe mer enn bare en flørt, – det er snakk om selskaper som ønsker å tilrettelegge for vekst ved å foreta noen investeringer, og det fikk meg til å tenke på en tekst som jeg leste for ikke så lenge siden om hva det egentlig er med alle disse som starter for seg selv. Jeg har aldri tenkt så mye på dette med å skape sin egen arbeidsplass – det bare ble sånn – og det er ikke sånn at jeg ikke funker med andre eller klarer å tilpasse meg en personalpolitikk eller ikke kan se en annen vei når enkelte mennesker får seg til å slikke en dårlig sjef i rævva eller noe i den dur.
Det bare ble sånn.
Karriereverkstedet har eksistert i fire år, og jeg valgte å begynne for meg selv fordi jeg opplevde det sånn at jeg ikke fikk det til å fungere der jeg var. For å gjøre en kort historie litt kortere, så følte jeg at det ble feil å se kundene mine i øya når jeg snakket varmt om employer branding og rekruttering av riktige mennesker og hvordan man skal få mennesker til å funke sammen med andre mennesker når jeg satt i et miljø som jeg ikke klarte å identifisere meg med.
Det var da jeg gikk ut for å finne meg noen nye lekekamerater.
Det blir jo ikke mer moro enn man lager selv.
Nå har jeg blitt kåret til Årets Medarbeider for fjerde år på rad og det er vel et signal som tyder på at jeg har gjort noe riktig …

Årets medarbeider

Jeg har vært i et møte med et sånt selskap som ønsker å legge penger på bordet, Private Equity er et samlebegrep på en spesiell type fond og selskaper som investerer i bedrifter som ikke er notert på børs, noen bruker begrepet «aktiv eierkapital» og i disse dager er det ganske mange som er i ferd med å få øynene opp for at virksomheter som pusler med de tingene som jeg liker å pusle med er ganske attraktive.
Det er bra.
Tror jeg.
Hovedintensjonen med dette møtet var at de ønsket å få vite litt mer om tankene mine for virksomheten, og da fortalte jeg at Karriereverkstedet er en aktør som ønsker å gjøre verden til et bedre sted å være. Det skjedde noe med ansiktene til de to som satt på den andre siden av bordet, det var kanskje ikke noe annet å forvente, de var jo tross alt økonomer, men det ble en liten kunstpause mens jeg tok en slurk av kaffen innen jeg fortsatte med den historien som jeg forteller så mange ganger om at arbeidsplassen er den arenaen hvor et menneske tilbringer det meste av livet sitt, i hvert fall i våken tilstand, og hvordan arbeidsliv og karriere er med på å fastsette et menneskes identitet hvor vedkommendes posisjon i samfunnet har en tendens til å bli knyttet opp mot jobb. Bare tenk på hvor ofte du får spørsmålet om hva du jobber med eller hvor du jobber, selv om sånne spørsmål ofte legges i et tonefall som forteller deg at den som spør egentlig ikke bryr seg men noe skal man jo snakke om, og da kan det oppleves som en litt trist verden for de som ikke har noe å fare med.
God kaffe, forresten.
Dobbel macchiato.
De rettet seg litt opp i stolen før den ene bekreftet at de snakket med flere aktører med lignende tjenestespekter og som vektlegger hva som gjør dem annerledes enn alle de andre som de konkurrerer med, som om jeg ikke var klar over det liksom, jeg fikk lyst til å smette inn en kommentar om at jeg ikke var så begeistret for de som snakker om hvor dårlige andre var i stedet for å fortelle hvor gode de selv er, hvis de i det hele tatt er gode på noe, vi snakker jo tross alt ikke om norsk politisk valgkamp, men det virket som om han var så godt i gang så jeg lot han holde på. Det var et smart grep, selv om det var ubevisst fra min side, for han rundet av med å fortelle om sitt inntrykk av at det var mange som ikke klarte å bevege seg i de riktige feltene som gjør at de klarer å vedlikeholde sin egen eksistens og slippe unna sin største utfordrer, det var antageligvis nå han forventet at jeg skulle spørre hvem som var den største utfordreren, jeg gjorde ikke det og jeg tror han var litt glad for at han uoppfordret kunne komme med svaret:
– «Virkeligheten …»
Jeg nikket, drakk litt mer kaffe og ventet på det riktige øyeblikket for å legge til hvordan mediebildene omsider har fått seg til å presentere nedslående resultater fra utdanningsinflasjonen med triste historier om mennesker som forføres av studiekataloger og ender opp som trygdemottakere samtidig som flere får øynene opp for at de offisielle tallene som bekrefter at arbeidsledigheten ikke er synkronisert med virkeligheten. Akkurat da banket det på døra og en søt dame viste seg med mer kaffe og en skål med Maryland Cookies.
Det ble en liten pause.
Jeg rettet meg litt opp i stolen, ikke påfallende og grådig, bare en svak forskyvning av vekt, en diskret ommøblering av balansen, før den søte damen smilte og forsvant like fort som hun hadde kommet. Spillet kunne fortsette og jeg fortalte at kundemassen er stor, jeg vet egentlig ikke hvor jeg fikk det begrepet fra, kanskje det var et eller annet i underbevisstheten som minnet om at dette er noe som investorer liker å høre samtidig som jeg kom til å tenke på at det ikke var så lenge siden jeg skrev en tekst på disse sidene hvor jeg stilte spørsmål om det er greit å ta betalt for å gi folk et tupp i rævva.

Det er ikke det at jeg tror at jeg er i ferd med å bli spist opp, jeg tror at jeg smaker py og raskt blir kastet opp igjen, men det er annen sak. Det finnes imidlertid mange mennesker der ute som ikke liker smaken av idealisme og det syns jeg ikke er så bra, det er det som fortsatt skal gjøre Karriereverkstedet som en annerledes aktør som vet å benytte seg av levende modeller, ikke for å kopiere men for å bli korrigert av virkeligheten.
Målet mitt sier seg selv.
Målet mitt for 2014 er å kunne stemme fram en annen til å bli Årets Medarbeider …

Hallelujah, the king is dead, he said «love was the knife»
And now he’ll dream some magic queen might try and save his life

They say his famous final words came from the heart of the man
He made his bed on love denied
He played Jeckyll and Hyde till the day he died



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

4 comments

  1. Det er vel bare å gratulere og ta av seg hatten og bøye seg i støvet og alle de tingene der.
    Det er vel fortjent.
    Jeg begynner å jobbe for deg når som helst og skal stå på for å bli Årets Medarbeider :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s