Jobbsøkerskolen

Jeg kikket opp og måtte i tillegg lene meg litt tilbake for å ikke få henne i fanget, jeg satt med hodetelefoner og fikk ikke med meg at hun hadde sneket seg innpå meg. Nå hadde hun sikkert ikke sneket seg innpå meg, det var vel snarere jeg som var uoppmerksom, men det var sånn det føltes ut.
– «Nå trenger jeg hjelp, Morten!»
– «Ja», smilte jeg og møtte blikket hennes.
– «Hva skjer …»
– «Vi skal nedbemanne», begynte hun.
– «Hele avdelingen skal ut … jeg har sagt ja til sluttpakke men kan jo ikke en dritt om å søke jobber … har jo vært her i, ja hvor lenge er det … nesten tjue år … nå trenger jeg hjelp».
– «Ja, du …»
– «Hør», avbrøt hun.
– «Jeg har aldri søkt på en jobb … jeg kan skrive, det er ikke det, men jeg trenger hjelp til å lage det ordentlig, har du en mal som jeg kan se på … et sånt oppsett som får det til å se litt bra ut?»
– «Nå må du jo …»
– «Jeg er klar for skolebenken», smilte hun med en litt sånn påtatt iver i ansiktet.
– «Jobbsøkerskolen, her kommer jeg …»

Jeg treffer en del mennesker som ønsker jobbsøkertips, som regel lenge etter at de har deltatt på selvrealiseringskurs og lest noen amerikanske karrierebøker som får dem til å tro at det er mulig å lære seg hvordan man skal gi en potensiell ny arbeidsgiver et best mulig inntrykk av dem selv.
Det er som om det er en fullstendig fremmed tanke å gå inn i seg selv og kikke litt rundt.
Det er kanskje skummelt.
Det kan jo være en frykt for at man vil få se noe som man ikke ønsker å se, jeg vet ikke hva det er, men har erfart at samtaler med enkelte jobbsøkere kan oppleves som litt vrient, det råder et kaos og en forvirring full av forskjellige vrangforestillinger og tvangstanker som får jobbsøking til å bli så komplisert at man må gå på kurs for å skjønne hva det dreier seg om.
Jeg jobber med dette, og innrømmer selv at jeg finner det paradoksalt.
Jeg treffer til og med noen som tror de får studiepoeng eller sertifikat.
Det er paradoksalt fordi det rimer så godt med alt dette andre «kunnskapsjaget» som får det meste av hverdagslige utfordringer til å virke så omfattende og avansert at man ikke tør å komme i gang, som om jakten på all denne «kunnskapen» ikke skaper noe annet enn usikkerhet hvor man ikke tør å gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt. Det begynner med et eller annet pedagogisk opplegg i barnehagen, fortsetter med svømmekurs og skiskole og så vokser man opp med en konstruert tillit til alle som tør å stå foran en forsamling og forteller om hvordan ting skal gjøres.

Jeg får en del spørsmål om hvorfor det er så mange jobbsøkerkurs som driftes av sosialkuratorer og pedagoger som ikke har erfaring fra næringslivet, et spørsmål som jeg ikke liker å svare på men som jeg ofte konfronteres med når jeg blir minnet på at de fleste av disse kursene har mer fokus på å tilfredsstille andre enn å ha fokus på kursdeltagernes faktiske behov.
Det dreier seg stort sett om messing fra gamle tekster.
Seks uker på isolat hvor man lærer å skrive CV på to sider og tenke positivt.
Dilling og dulling.
– «Faen, Morten … du er så jævlig brutal …»
Det var sånn hun sa det.
Det hadde gått tjue minutter og vi hadde gått ut på gaten for å trekke litt frisk luft.
– «Brutal», snøftet jeg og trakk fram et par eksempler på kursdeltagere som gir inntrykk av et sterkere ønske om å vise sin tilstedeværelse som forsvar for stønad enn vissheten om at de må gidde å gjøre noe.
– «Da må jeg være brutal», forsatte jeg.
– «Jeg bruker ikke dette begrepet selv, det var du som trakk det fram … jeg sier bare noe som har rot i virkeligheten og da må man tåle en korrigering eller en irettesettelse …»
Hun svarte ikke.
Hun så en annen vei.
– «Det virker som om du ikke har tro på at du kommer til å få deg en jobb», fortsatte jeg.
– «Du gjemmer deg bak sånne valgte sannheter og så begynner du å tro på det selv, greit å ha en drøss med unnskyldninger som kan bekrefte hvorfor det ikke blir deg, ikke sant … enten ved å si at du er for gammel eller har vært for lenge hos den samme arbeidsgiveren eller noe av det andre du trekker fram … du må komme til poenget å fortelle hvem du er og hva du kan og så må du jobbe deg framover …»
– «Lett å si», avbrøt hun.
– «Ikke har jeg master og ikke har jeg så mye annet av hva de ser etter der ute».
– «Hvem er de?»
– «De som skal ansette noen …»
– «Hør», fortsatte jeg.
– «Det er bare et spørsmål om tid før flere selskaper finner ut at de snart må få tak i mennesker som kan gjøre noe i stedet for at de bare har en gjeng som sitter og måler hverandre og forvalter monopolpenger og dødtid … du må først og fremst vise at du finnes og så må du fortelle hva du kan bidra med og dette er noe du klarer kjempefint uten å bruke en mal som noen har glemt igjen på kopimaskinen på BI …»
– «Det er så vanskelig», avbrøt hun.
– «Det er så mange som er flinkere enn meg …»
– «Ja», svarte jeg.
– «Det er det helt sikkert, men du må huske på at det er mange mennesker som oppfattes som flinke som ikke kan brukes til en dritt … lekse til neste gang er at du skriver ned disse tingene som du skal jobbe med hos din nye arbeidsgiver, få med noen av de personlige egenskapene dine og hva du har lært av livet ditt så langt og så må du droppe alle disse tingene du ikke kan og fokusere på det som du bidrar med … vær ærlig mot deg selv og tenk realistisk i stedet for å ta kvelertak på alle mulighetene som finnes der ute».

Det er snart på tide at mennesker som skal ansette noen kan fokusere på hva kandidatene deres kan i dag – her og nå – og ikke hvordan de brukte tiden sin for fjorten år siden, noen av de flinkeste menneskene jeg vet om har jeg ansatt uten et eneste dokument og det henger sammen med at de har klart å bevise at de kan det som jeg forventer at de skal kunne. Det er derfor jeg anbefaler seriøse jobbsøkere om å ta kontakt med mennesker som vet hva de holder på med, som kjenner faget ditt og som skjønner språket og alle dialektene. Det er misbruk av tid å forsøke seg på disse som sorterer søknadsbunken etter fine titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV og som får seg til å spørre om dine dårlige sider i det første møtet.
Grøss.
De som følger med på disse sidene og de som har vært på noen av kursene eller foredragene mine, vet at jeg liker sånne bokstavleker. Læring dreier seg stort sett opp repetisjon, så derfor repeterer jeg noe av det jeg pleier å si ved å trekke fram dette samspillet mellom de fire T’ene og de fire M’ene.
Troverdighet, Tillit, Takt og Tone
Mål, Mening, Mestring og M-pati.
Noen tar ikke den siste, men det sier mest om dem …
Nok om det.
Det dreier seg om en form for brutal folkeopplysning hvor man rett og slett må be folk om å ta seg sammen, rette seg opp og vise hva som bor inni dem. Det handler egentlig ikke om å være brutal men det handler om å være åpen og ærlig, og det er derfor jobbsøkertilværelsen bør foregå på en arena som gjør det mulig å brenne pensum og rammeverk og gamle prosessbeskrivelser med størkna kaffeflekker. Det handler om å anerkjenne livets skole som den viktigste utdanningsinstitusjonen for å lære seg forståelse for mellommenneskelig kommunikasjon og relasjonelle utfordringer.

Jobbsøkerskolen er effektiv hvis du klarer å lage et klart bilde av hva du kan og hvor det kan være behov for din kompetanse.
– hvem er jeg?
– hva kan jeg?
– hvor vil jeg?

Det kan også være lurt å stille seg spørsmålet om hvorfor du tror du har fått de svarene du har fått, det er nemlig ikke før du har blitt bevisst din egen kompetanse og dine bidrag at det er lettere å vise tillit til at akkurat du kan utføre oppgavene som ligger foran deg i din nye jobb.

Det finnes mennesker som sliter med mestring når forutsetningene og mulighetene begrenser utfallet.
Det er helt naturlig.
Det er bare så synd at det er så få som tør å si at det ikke trenger å være sånn at alle skal kunne alt og at alle på død og liv skal forsøke seg på noe som de egentlig burde holde seg unna. Det finnes sikkert noen som opplever det som brutalt og provoserende så det holder, men likevel i balanse med de fire T’ene og M’ene som jeg viser til litt lenger opp.

Søknad på en side.
CV på to.
Null hull.
Særlig.
Drit i det, og legg sammen svarene fra spørsmålene som du stiller til deg selv.
Det er det du skal fortelle.
Det er det som bekrefter at det viktigste du skal lære på jobbsøkerskolen er noe som du vet fra før.
Det handler om at du må tørre å stole på deg selv …


.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s