Promised You a Miracle

Jeg er sikker på at det finnes flere lesere her som dekkes av en karakterbeskrivelse som kanskje ikke blir definert som så veldig kule av de som «vi» har lett for å beskrive som «de som kommer etter oss». Det dukker stadig opp eksempler på at det finnes noen som ikke skjønner at «sånne som meg» har hatt et liv lenge før de som minner meg på det var verdt en eneste tanke. Nå senest var det min eldste datter (14) som driver og styrer litt med en forestående klassefest, og hva vet vel jeg om klassefest, liksom.
Jeg skjønner jo ingenting.
Daah …
Jeg fikk et sånt blikk som man ikke klarer å forestille seg med mindre man er mann og har en datter på fjorten eller der omkring og som gir dette blikket som svar på at det egentlig ikke er noe å svare på. Jeg skjønner det, det er ikke det, den beste responsen er kanskje noe som ligner på at man skal holde seg langt unna, kanskje til og med holde kjeft og definitivt ikke bry seg fordi jeg vet at det fort kan bli litt platt å si at det var en tid hvor jeg også var på klassefest.
– «Ikke nok med det», kunne jeg legge til.
– «Jeg har vært full, også … mange ganger … og så røyka vi, seriøst, jeg var til og med ganske god til å danse og jeg kan ikke en gang huske hvor mange damer jeg kan ha rota med og når jeg ble litt større så var jeg kjent som en av de bedre partyfikserne i byen … snakk om klassefest med pappa …»
Det blir helt feil.
Det ville ikke ha kommet gjennom.
Det er jo ikke sånn hun kjenner meg.
Minner er så mye mer enn hva som kan fortelles eller forklares og jeg er glad for at jeg ikke vokste opp med alle disse selvangivelsene gjennom sosiale medier, har noen bekjente som hevder at de ville følt det litt lettere dersom det fantes dokumentasjon på noe av det de hadde lagt bak seg, egentlig litt rart, men det henger kanskje sammen med denne forskjellen mellom å være og å framstå.
De beste bildene er de som ligger i tankene dine, pleier jeg å si.
Det er det som er den ordentlige minnebanken.
Det er bare det at den er litt utilgjengelig, noe jeg for øvrig syns er ganske greit, ikke det at jeg har opplevd så utrolig mye som ikke tåler dagens lys, det er ikke det, men det er som om det finnes en del ting i sekken min som jeg betrakter som ganske verdifullt og som jeg ikke ønsker å dele med alle andre. Jeg har en kompis som nevnte dette i en bisetning, dette med hvordan det vil være for våre barnebarn som har fri tilgang til alle de stygge bildene som foreldrene deres frivillig har presentert for hele verden. Jeg trekker fram noe lignende når jeg holder foredrag på ulike skoler om overgangen mellom læring og virkelighet, jeg har en drøss med eksempler fra jobbsøkere som presenterer alternative rollefigurer på en scene som ikke gir rom for hverken generalprøver eller lydsjekk.

Jeg tror det var BBC som viste en dokumentar her om dagen hvor det dukket opp en del mennesker fra min egen ungdomstid, det var bare det at disse menneskene ikke var sånn som jeg husket dem eller regnet med at jeg ville komme til å huske dem siden dette var en dokumentar som viste hvordan de ser ut i dag med botox og kunstige tenner og hårplantasjoner og det ene verre enn det andre, mennesker som jeg en gang identifiserte meg med var forvandlet til resirkulert søppel basert på en frykt for å slippe taket fra fortiden.
Jeg ville ikke at det skulle være sånn.
Jeg ville huske dem på en annen måte, og innrømmer at jeg sliter litt med å skjønne hva som egentlig skjer i hodene på sånne mennesker som gjør hva de kan for å fornekte virkeligheten uten aksept for at livet er noe som gjennomføres over tid og at tid er noe som påvirker de fleste organismer.
Det var da jeg sa det og det var da det ble grunnlag for en liten misforståelse.
– «Se på han», nikket jeg.
– «Han digga jeg når jeg var på din alder …»
Det kom et nytt blikk som var helt annerledes enn dette klassefestblikket, det var kanskje noe av det samme siden det var et sånt blikk som det ikke er så lett å skjønne seg på, men poenget er at alt sammen kom ganske skjevt ut siden det ikke er så lett å forstå mennesker som uoppfordret kan fortelle at de digger noen som ser ut som de er klippet ut av Playmokatalogen.
– «Ja», rettet jeg.
– «Han så ikke sånn ut før, da … han var ganske kul og … glem det».
Jeg har for øvrig begynt å varme opp til en kommende konsert og ser på gamle videoer, ikke av meg selv, for all del, jeg er ikke der enda, det skulle tatt seg ut, men konsertfilmer med gode gamle Simple Minds som jeg har fulgt gjennom mange år. Jeg syns det er bra at de ikke fornekter virkeligheten og så er det litt kult at vokalisten fremdeles har et bevegelsesrepertoar hvor han flytter kroppen sin på den samme måten som han alltid har gjort, kanskje litt stivere og tregere men han gjør det sånn som jeg liker å huske det. Det er sånn jeg vil at det skal være selv om han ser ganske sliten ut på nært hold, det gjør sikkert jeg også, men det vet jo ikke han siden han ikke ser meg som jeg ser han. Nå har de nok en gang tatt seg en tur ut i verden for å synge gamle sanger om igjen og jeg husker første gangen jeg så dem live, det var i 1983 på Chateau Neuf i Oslo og historien har gjort dette til en av disse konsertene som det er ganske mange mennesker som hevder at de var på selv om dette kjellerlokalet ikke hadde plass til så mange. Jeg husker for øvrig hvordan en av konsertanmelderne skrev at han digget den nye sangen deres som het «A Promise to America».
Ehh …
Det er ikke bare det jeg husker, for all del, det var her jeg traff en dame som jeg var sammen med gjennom en hektisk vår og sommer og som dukket opp i et jobbintervju tredve år senere hvor jeg ansatte henne som økonomidirektør hos et av de store selskapene. Hun var for øvrig ikke sånn som jeg husket henne, men dette var jo på den andre siden av en veldig lang tid. Jeg vet ikke om hun skal på konserten på torsdag, men den gangen for lenge siden hadde jeg lagt merke til henne med en gang fordi hun så utrolig kul ut. Nå kan man jo si at det var mange som så kule ut på Simple Minds-konsert på åttitallet, for all del, hun hadde helt kort hår og kledd i engelsk skoleuniform og var fortryllende deilig med en sånn tykk svart strek sminket over øynene, litt sånn som Darryl Hannah i Blade Runner og med jordbærfargede lepper og sukkerhvite tenner som fikk kroppen min til å krible som om det var et slags lag mellom huden og resten av kroppen som absolutt ikke kunne stå stille, nesten som gelé som sto og dirret på bordet i barnebursdagsselskap, men dette var definitivt ikke et barnebursdagsselskap selv om jeg følte meg ganske liten da hun møtte blikket mitt med noe som lignet veldig på et sånt kjærlighetsblikk som lovte at det ikke var det siste hun ville se av meg men som jeg litt senere, når konserten var slutt, skulle bruke som dop når jeg gikk mot henne og gjennomførte noe som de andre gutta oppfattet som et lite mirakel.

Jeg skrev en tekst for en stund siden om dette med å være bevisst hvordan man vil bli husket og vissheten om at dette er noe som det er ganske vanskelig å styre selv siden det handler om preferanser. Jeg tror ikke det er så veldig bra å gå rundt å tenke så mye på at man ønsker å bli husket sånn eller sånn, men det er likevel en viss avstand til dette med å kjøre fram det ene hikstet etter det andre.
Det kan fort tippe over og virke helt feil.
Det er lett å bruke et begrep som patetisk når man ikke vet at alt har sin tid.
Jeg kan ikke svare på om jeg var like opptatt av dette når jeg var ung, men antageligvis så var jeg ikke det. Det er sånne ting man ikke skjønner noe av før man har snakket med de beste karriereveilederne på livets skole – de som jeg pleier å titulere som virkeligheten – og så kan man gå rundt og irritere seg grønn for hvorfor det må være sånn at mye av dette trenger å være sikkerhetsarkivert med hemmeligstempel og svært begrensede åpningstider.
Gradert informasjon.
For din egen sikkerhet.
Særlig.
– «Hør på denne», sa jeg til min datter (14) og klikket play.
– «Dette er noe av det som jeg hørte på når jeg var ung …»
Jeg ventet på et sånt blikk, men hun bare trakk på skuldrene.
– «Helt greit …»
– «Det er Simple Minds», fortsatte jeg.
– «Det er de jeg skal på konsert med på torsdag».
– «Litt kjedelig, er det ikke?»
Det var min tur til å blikke, men jeg tror ikke hun oppfattet det på den måten som jeg håpet på …



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

4 comments

  1. Ja, hva skal man kommentere til en sånn tekst.
    Fikk bare lyst til å nevne at jeg syns du skriver utrolig bra og at jeg også er blant de som gleder seg til å gå på konsert på torsdag, jeg var det i fjor også og kan skrive under på det du skriver om bevegelsesrepertoar :)

    Liker

  2. Ei finfin tekst som sette taker og minner på gli.
    Tenkjer at det tek si tid før vi forstår at foreldre har si historie utover foreldrerolla. Heldigvis har våre barn eit bilde på kven vi er og skal vere for dei, foreldre.

    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s