Karakterer på arbeidsplassen

Jeg fikk en epost her om dagen fra en dame som fortalte at hun hadde fulgt med på disse sidene en stund og nå ville hun at vi skulle linke oss sammen på LinkedIn.
Det er hyggelig.
Det er et profesjonelt utspill.
Hun viste samtidig til en tekst som handler om selskaper som setter karakterer på sine ansatte og inviterte meg til å skrive noen ord om hva jeg mener om dette. Det blir kanskje litt feil å si at hun «inviterte», det er kanskje riktigere å si «utfordre».
Spiller ingen rolle.
Det kriblet ikke, for å si det sånn.
Jeg merker at jeg blir litt gretten når jeg hører om selskaper som driver med dette tullet. Jeg har riktignok hatt en tekst liggende på vent etter at jeg traff en HR-dame på min siste ferietur, ikke sånn at jeg traff henne på den måten som noen kanskje tror når jeg skriver «traff» og hvis jeg først skal være kverulerende korrekturistisk så regner jeg med at det ikke var min siste ferietur selv om det er det som ble ordene som jeg tastet inn i teksten. Jeg kan jo skrive forrige, men da kan det jo virke som om jeg straks skal ut igjen, som om jeg ikke gjør annet enn å ha ferie, og det vil jo være et meget feilaktig inntrykk å gi fra seg.
Nok om det.
Denne HR-damen fortalte hvor hun jobbet og litt om noen av de dårlige lederverktøyene som de benyttet og at hun var på vei ut selv om det siste ikke var offisielt.
Hun hadde ikke sagt opp enda.
Hun skulle bruke ferien til å tenke.
Jeg spurte hva det var å tenke på, fulgte opp med at det måtte være en grunn til at hun hadde flyttet seg inn i denne tenkefasen og avsluttet med at hun burde komme seg videre.
– «Jeg har jo ikke noen ny jobb enda», nølte hun.
– «Hvor lenge har du holdt på med disse … disse tankene dine?»
– «Snart et år …»
– «Det er lenge».
– «Ja …»
Jeg har aldri skjønt meg på mennesker som diller rundt når de egentlig vil noe annet. Det blir som et parforhold som ikke funker og her om dagen traff jeg en fyr på et seminar som sammenlignet meg med samlivsterapeuten Dag Refsnes i Atle Antonsens fantastiske TV-serie.
Da ble jeg stolt.

– «Jeg trives ikke», fortsatte hun.
– «Hva er det du ikke trives med?»
– «Når jeg tenker etter … alt … eller, det er kulturen, eller det er vel bedre å si ukulturen … jeg syns ikke det er noe morsomt på jobben, det har vært et sånt … hva heter det, generasjonsskifte, og jeg burde pakket sakene mine før, sammen med de andre som kom seg ut i stedet for at jeg trodde at jeg ville klare å påvirke og videreutvikle og … nei, jeg vet nok innerst inne at jeg bør komme meg ut».
– «Du burde ikke bruke ordet ut», innskjøt jeg.
– «Du burde si det sånn at du skal videre … det er ganske viktig at du drar til noe og ikke fra noe, det vil påvirke jobbsøkerprosessen din mer enn du er klar over, men på den annen side så bør det ikke bremse deg … hva er det med dette karaktermaset?»
– «Tåpelig», smilte hun.
– «Det finnes noen som tror at det skal få de ansatte til å utvikle seg … noen henger seg opp i at det finnes ansatte som krever å bli sett og hele tiden trenger tilbakemeldinger for det de gjør, bare det i seg selv er jo helt bak mål og vitner om en total mangel på selvinnsikt og selvrespekt … og så skulle dette karaktersystemet følge opp da …»
– «Funker det?»
– «Nei».
– «Hva er poenget?»
– «Det er i hvert fall ikke prestasjonsfremmende», svarte hun.
– «Det føles mer som kontroll og overvåking hvor de ansatte skaper stygge bilder hvor det å skulle tilfredsstille andre automatisk gjør dem til ulykkelige og livredde mennesker uten respekt for seg selv».
– «Jeg ser det hos flere av de store», innskjøt jeg.
– «Det er som en slags manglende tillit … flinke folk hindres i å gjøre jobben sin i fred og må bruke tid på systemer og dill, inkompetente ledere tror de får et nyttig hjelpeverktøy og får seg til å ansette en koordinator med en eller annen master som går rundt og skaper uhygge mens hun liksom administrerer dette verktøyet for sjefen som kan levere fine farger og symboler til styremedlemmer uten forretningsforståelse … nei, bli ferdig med tenkingen og kom deg ut …»
– «Du mener videre?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Men akkurat i denne sammenhengen går det ut på det samme …

Liv Ullmann:
– «Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og allikevel være ensom«.


.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

3 comments

  1. Veldig god karakteristikk av karakterersystemet der! Selv om karakterer på arbeidsplassen begynner å bli utbredt, har jeg til gode å høre noen som – med hånden på hjertet – taler varmt om det.

    Lik

  2. Nokre av oss brukar for lang tid på å gå ut av forhold, enten det gjeld privat eller jobb. Mange gjer ikkje det utan at der er noko/nokon å gå til.
    Så enig, så enig med Liv Ullmann her. Deg også, men det visste du sikkert :)
    Det er den draumen me bær på…

    Eg ynskjer ein arbeidsplass der det er rom for å kunne være seg sjølv, med sine styrker og svakheiter, utan karakterdryss. Er redd for at eg, og mange med meg, lett kan bli spyttslikkarar, om vi vil eller ei.
    Kor mange er det som skal vurdere meg/deg….. Kva skulle vere kriteriane eg skulle bli målt opp mot…Kven er det som kan setje rett karakter på meg?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s