Måned: februar 2014

Regelmessig sex

Nå er det på tide å våkne, folkens.
Det er fredag og endelig helg.
Dette har vært en drømmeuke, og det er lett å stille spørsmål om hvordan man skal toppe alt dette som har skjedd i uka som vi snart skal legge bak oss.
Hva blir det neste, liksom.
Hva skal vi finne på nå.
Det går selvfølgelig an å sette seg ned, stille og rolig, ta en kopp kaffe og kanskje legge beina på bordet og si til seg selv at dette har vært en bra uke og nå tar vi helgen med god samvittighet.
– «Planer for helgen?»
– «Nei, stille og rolig …»
– «Jobbe lenge i dag?»
– «Har noen småting som skal bli ferdig … eller som bør bli ferdig … og du?»
– «Drar på hytta, setter opp et tilbygg, kommer til å bli dritbra … har tegnet alt selv og er skikkelig fornøyd».
– «Blir svær den hytta di?»
– «Kommer seg, kommer seg … nærmer seg drømmekåken, nå … jeg holder på da, vet du, man blir jo liksom aldri ferdig …»
Jeg nikket.
– «Bra tekster denne uka».
Jeg nikket igjen.
Jeg har aldri vært så flink til å ta til meg ros.
– «Legger du ut den siste?»
– «Den siste?»
– «Ja», fortsatte han.
– «Uka er jo ikke over … må jo ha en tekst på fredag som topper uka og drar godfølelsen inn i helgen».
Jeg nikket igjen, flyttet blikket mot skjermen og trykket på publiseringsknotten.
Jeg kjører safe og spiller på sex.

Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, fryde oss i elskov til morgenen gryr.
Sitat fra Bibelen.

Helgen står for døren og det er på tide å våkne opp.
Drømmen var ikke noe annet enn en drøm.
Noen ganger er det kjipt.
Noen ganger er det bra.
Noen ganger er det jo sånn at du må klype deg i armen for å forvisse deg om at det som du opplever ikke bare er en deilig drøm, for hvis det virkelig er det så kan du bare snu deg og sove videre. Det er når man sier til seg selv at man drømmer at man våken, men man tror det ikke før man våkner.
Litt vrient, det der.
Drøm videre hvis du ikke er med.
Noen ganger blir du bare liggende.
Kanskje du fyrer opp en sigarett og får deg til å spørre om det var like deilig for deg som for meg.

Det er endelig fredag og du legger sikkert merke til at dette ser ut til å bli en ganske lang innledning, det finnes en del mennesker som sier at det er viktig med en lang og god innledning, eller forspill som det egentlig heter i sammenheng med dagens tekst, men jeg skal ikke fremstå som en som hverken kommer til poenget eller omsider har funnet et tema som jeg syns det er vanskelig å skrive om. Jeg innrømmer at jeg sikkert kunne vært litt grei og valgt en annen overskrift for dette innlegget med tanke på at det kan være noen i din nærhet som følger med på skjermbildene dine, men det er jo fredag og fredag skal være en dag hvor det er umulig å vite hva som kan dukke opp.
Når jeg tenker nærmere etter, så er kanskje de fleste dagene sånn.
Nok om det.
Det var tidlig morgen, egentlig ikke så veldig tidlig men tidlig nok. Jeg var på vei til et møte som hadde gitt meg lov til å la det bli en litt mykere start på morgenen, satt på t-banen med propper i ørene og hørte på en hjemmesnekret chillmix, noe som egentlig er litt for slapt på en fredag morgen men som akkurat denne morgenen føltes ganske greit.
Noen dager er jo ikke som andre dager.
Det skulle ikke gå lang tid før jeg dempet lyden og spisset ørene for mine sosialantropologiske selvstudier.
– «Det kan ikke stemme», smilte hun ene.
– «Jo», bekreftet hun andre og begynte å fingre litt med Pocahontasflettene sine.
– «Jeg leste det i et blad på venteværelset hos tannlegen min i går … det sto at menn drømmer om sex hvert trettisjuende sekund».
Det var da jeg begynte å fikle med telefonen for å gi inntrykk av at jeg så etter nye spor.
– «Hvert trettisjuende sekund», gjentok hun ene tankefullt.
– «Det er … ganske ofte».
– «Ja».
– «Ja …»
– «Tror du på det?»
– «Ja».
– «Ja?»
– «Ja … det sto i det bladet …»
– «Ja».
Jeg strøk en finger under det ene øyet som om jeg hadde fått noe rusk, et velkjent triks for at ingen skulle legge merke til at jeg flyttet blikket mot de to jentene som satt rett ovenfor meg, jeg tippet begynnelsen av tjueårene men har egentlig aldri vært så god til å tippe.
Trettisju sekunder.
Jeg var på overtid og jentene var antageligvis ganske sikre på hva jeg satt og drømte om, t-banen skulle snart inn i tunnelen og jeg tenkte på en dame som heter Mona og det var definitivt ikke sexy tanker, hadde aldri truffet henne før men det var hun jeg skulle treffe i et møte for å diskutere et ganske stort rekrutteringsprosjekt. Det finnes sikkert noen som syns at det er sexy med store rekrutteringsprosjekter, jeg vet om flere mennesker i min bransje med faktureringskåte triggerpunkter, men jeg velger å bruke andre ord og begreper selv om jeg er veldig glad i faget mitt.
– «Men du», fortsatte hun med flettene.
– «Det kan jo ikke bety noe annet enn at menn tenker på sex hele tiden …»
– «Ja …»
– «Jeg tror det er et konstruert tall», fortsatte flettedamen.
– «Men på den annen side så er det i hvert fall et tall som virker mer troverdig, som om det viser til en eller annen forskning eller analyse … det høres bedre ut når man sier trettisju sekunder i stedet for ett minutt eller et annet rundt tall … vet ikke hvorfor, det virker litt mer … jeg vet ikke, vitenskapelig».
– «Ja», nikket hun andre.
– «Det hadde kanskje ikke virket like troverdig hvis de hadde skrevet at menn tenker på sex hele tiden».
– «Gjør de ikke det, da?»
– «Jo … de gjør kanskje det …»
– «Hva slags blad var dette?»
– «Husker ikke …»

Jeg kom til å tenke på noe av dette jeg snakker om når jeg bruker begrepet «valgte sannheter», ikke at det er så veldig sexy at det gjør noe, men det henger sammen med modernitetens fordommer. Hvis en myte slår gjennom, gjør den ofte det fordi den stemmer overens med våre fordommer. Jeg har for øvrig inntrykk av at hver gang det er noen som skriver om menn og sex, så er det helst i forbindelse med noe som massene oppfatter som tvilsomt og som underbygger sex som noe ekkelt.
Jeg hørte hvordan samtalen endret seg til en jente som het Mildred og som skulle ha fest på lørdag.
Kanskje det ville bli noe på henne.
Det var ikke de som sa akkurat det, men jeg spilte inn en tanke om at det helt sikkert var sånn at kvinner drømmer like mye om sex som menn, det er nok ikke store forskjeller når alt kommer til alt.
Deretter ble det sagt noe på høyttaleranlegget som fikk jentene til å finne fram telefonene sine.
Raske fingre tastet raske meldinger.
Tid er en viktig ressurs som ikke er fornybar.
Tid er noe som vi mister i vårt jag etter å vinne den.

Jeg er ikke så veldig begeistret for å bruke definisjonen «gjennomsnittsmenneske», men la oss si at et menneske er våken i seksten timer i døgnet, det betyr at denne trettisjusekunderspåstanden får oss til å tenke på sex mer enn tusen ganger i løpet av en dag.
Det er mye sex.
Nei folkens, jeg tror det er bedre å konkludere med at det beste er å flire av disse tekstene som fyller kommentarkåte tabloider som legger seg på ryggen for sponsorene sine med våte drømmer fra «eksperter» som kaster seg ut i bølgene for å skvise tankene til alle som ikke tør å løfte på rævva uten tips eller råd eller formaninger fra noen av de som egentlig ikke gjør annet enn å skape usikkerhet.
Trettisju sekunder.
Det er hva jeg kaller regelmessig sex.
Jeg hadde sittet her i snart ti minutter uten en eneste drøm som kunne pirre tankene mine, kanskje bortsett fra den skremmende tanken om hva som får mennesker til å tro på sånne myter og det var definitivt ikke en sexy tanke.

Skapelsen av den ekte myte er sann opplysning.
Karl Jaspers.

Det er endelig fredag, og du vet sikkert hva du kan gjøre for å gjøre dette til en sexy dag.
Tenk fine tanker.
Her får du en av de mest sexy sangene jeg vet om – her er SADE med «Cherish the Day»



.

Relaterte tekster:
Helgen er over, drøm videre …
Drømmekandidaten
Drømmedagen
Når drømmen blir mareritt

Når drømmen blir mareritt

Drømmeuka fortsetter, og jeg nevner i en eller annen tidligere tekst at det ikke er så mye som skiller en drøm fra et mareritt.
Det kan være en bagatell.
Det kan også være noe annet.
Jeg fikk en henvendelse fra en journalist som ønsket å lage en greie om drømmejobben som ble et mareritt.
Jeg var ikke så langt unna når hun ringte, så vi traff hverandre over en kopp kaffe.
Dobbel Macchiato.
Det skulle handle om unge ledere, og det var noe med måten hun sa det på som fikk meg til å være rimelig sikker på at vi hadde noen fellestrekk. Hun fortalte at hun hadde samlet sammen noen opphausede broilere som hadde møtt veggen.
– «Vi snakker foie gras», fortsatte hun.
– «Du mener … gåselever?»
Hun nikket.
– «De er jo rimelig høye på seg selv fra før etter å ha blitt stappet fulle på høyskolen, hauset opp av denne talentjakten som egentlig ikke dreier seg om annet enn prestisje, ikke minst fra den som fanger gåsa … nei, dette har jeg ikke så mye til overs for, gitt …»
Hun snakket videre om snarveier kamuflert som traineeordnnger hvor talentet ble ytterligere sminket opp, trakk noen sammenligninger til fotballen hvor økende satsing på egne talenter er et krav når økonomien har gått til helvete og man ikke klarer å tiltrekke seg etablerte stjerner.
– «Så går det litt tid og lyset tennes i begge ender», fortsatte hun.
– «Første teksten jeg leste fra deg handlet om noen av disse såkalte flinke menneskene som ikke kan brukes til en dritt, det er som om kandidater og bedrifter står på hver sin side av gjerdet og beiler, girer hverandre opp og budkrigen er i gang …»

Interessant dame.
Hun hadde mye på hjertet, men tiden rakk ikke til.
Hun fikk meg til å vurdere noen tanker, og så skal vi treffes i neste uke.
– «Men en ting kan jeg love deg», avsluttet jeg.
– «Jeg kommer aldri til å ta en rolle som ligner på disse ekspertene som stikker seg fram på alle arenaer men som ikke gjør annet enn å skape forvirring og ytterligere frustrasjon, arbeidsliv og karrierevalg er et tema som det ikke finnes noe fasitsvar på, det finnes hverken rammeverk eller systemer eller smarte verktøy … jeg er av den oppfatning at det nettopp er denne industrialiseringen av ansettelsesprosesser som har skylden for det meste av dritten».
– «Jeg vet det», nikket hun.
– «Det er derfor vi snakker sammen …»

Det finnes mange mennesker der ute som føler at det å ta en jobb er en avgjørelse på liv eller død, som om det er et stort poeng at hver eneste jobb man taster inn på en CV vil påvirke karrieren.
Det er feil.
Det er like feil som de som velger jobb basert på tilfredsstillelse av ytre motivasjonsfaktorer eller tanken på en snarvei til neste jobb.

Mitt beste tips når det kommer til dette med å innhente råd fra en eller annen, er å snakke med en som ikke kjenner deg. Det er alt for mange som dilter etter venner og venninner, foreldre eller læreren eller veilederen på skolen.
Husk at disse er preget av ett eller annet.
På godt og vondt.
Du skal heller ikke sammenligne deg med andre.
Du er du.
Jeg hørte en dame en gang som snakket i et karriereforum om viktigheten av å sjekke hvor tidligere ansatte i den aktuelle jobben du skulle søke på befant seg i dag, hun var så opptatt av springbrett og forfremmelser at det rant over. Det er noen ganger at jeg blir litt irritert på meg selv for ikke å gripe sjansen til å slenge en bemerkning, men det var kanskje noe med settingen eller omstendighetene som fikk meg til å besinne meg.
Mitt tips er å være der du er med hele deg.
Dette var for øvrig en dame som også fikk seg til å si at et hull i en CV er værre enn at du har jobbet med noe annet enn hva du er utdannet til.

Jeg tror jeg nevner et annet sted på disse sidene at det er menneskene rundt deg som vil avgjøre om drømmejobben utvikler seg til å bli et mareritt, statistisk sett så smeller det oftest i homogene miljøer.
Det er så fint i begynnelsen, vi er så like, tenker likt og tenker på de samme tingene, trener sammen i fritiden, trener sammen i arbeidstiden også for den saks skyld, siden det ligger i pakka.
Vi har så mye felles.
Vi har det perfekt sammen.
– «Åh, det går så fint», smiler de.
– «Jeg får masse nye oppgaver hver dag …»
Jeg treffer en del av dem som gjør hva de kan for å vise verden at de har den perfekte jobben i en spennende bransje, men som plutselig en dag bestemmer seg for å stikke fingern i jorda.
Drømmejobben har blitt et mareritt.
De lurer på hva som gikk galt.
De lurer på når det skjedde.
Deretter gjemmer de seg bort i konstruerte sannheter som de syns ser bra ut på en CV.

Her har du fem gode tips til hvordan du kan få drømmejobben til å bli et mareritt:
– Utfordre sjefen
– Bli en kopi
– Vær en rævslikker
– Vær et ja-menneske
– Vær sterk

Jeg kjenner en fyr som jobber med drømmer på en helt annen måte enn meg, han er psykolog og forteller at mareritt utløses på grunn av stress, medikamenter, frykt, søvnproblemer eller et nylig tap av noen du kjenner. Mareritt kan også skyldes støy når du sover eller en konflikt mellom hvordan du ønsker å ha det og hvordan du virkelig har det. Det oppfattes som en sterkere form for angstfylt drøm og innholdet er vanskelig å tolke fordi det aldri ligner på det som det forsøker å forestille.
Det er ofte forbundet med at man våkner opp med stor angst og frykt.
Sånn sett kan man si at det er bra.
Mareritt får deg til å våkne.
Tenk på den.

Drømmedagen

Dette ser som tidligere nevnt ut til å bli en drømmeuke, takket være drømmekandidaten som dukket opp i går og teksten som handlet om drømmejobben på mandag.
Denne dagen har vært en drømmedag.
Noen av dere har forhåpentligvis en sånn dag en gang i blant.
Noen dager hvor alt funker.
Stang inn.
Det finnes noen mennesker som hevder at trening og gode forberedelser er avgjørende for å få ting til å funke, det er mye sannhet i dette, men jeg pleier å legge inn en liten greie som jeg opplever som litt undervurdert og det er dette som handler om tilfeldigheter.
Det lille ekstra.
Det er kanskje ikke det som er avgjørende, men det er det lille ekstra som man ikke vet hva er eller hvor det kommer fra som får noe som er bra til å bli dritbra.

Jeg holdt et foredrag i dag som handlet om dette med «hull i CV» – et tema som har seilt opp til å bli en favoritt og et varemerke, men som i likhet med alt annet må spisses mot de som skal høre på.
Alt var på plass.
Alle disse tingene som det er umulig å definere men som kombinerer alt dette som får deg til å være «på».
Jeg snakket om det som de som følger med på disse sidene har lest før, hullene i osten og champagnebobler og forskjellen på å fremstå som sur melk som har gått ut på dato og en vellagret vin. Jeg fikk selvfølgelig pirket litt i denne industrialiseringen av jobbsøkerprosessene og tok sjansen på å kline til mot alle disse som har lyst til å jobbe med mennesker og sånt men som gjør hva de kan for å holde seg langt unna mennesker ved å gjemme seg bak elektroniske rekrutteringsverkøy.
Jeg fikk tredve minutter og fikk lagt inn litt om liv og død og krig og fred og sånt.
Jeg rakk til og med å smette inn noen ord fra et bilde jeg fikk fra en god venn som heter Therese som viste til hva japanerne gjør når de fikser ødelagte gjenstander med å fylle hull og sprekker med gull, de markerer det i stedet for å skjule det med begrunnelsen om at dette bekrefter historien som gjør gjenstanden mer verdifull.
Det er så bra sagt.
Jeg slang inn noen ord om «patina» og «shabby chic» som ikke er annet enn ord som sier mye av det samme men som oppfattes forskjellig avhengig av hvem som sier det.
Jeg var på høyden.
Sjeldent god.
Terningkast 6.
Det var nesten bedre enn 6.

Her om dagen kom jeg til å tenke på når det snudde. Jeg har en greie med dette som handler om å være positiv i møte med nye mennesker, men har ikke vært sånn bestandig.
Bestandig er et merkelig ord.
Nesten som evighet.
Det er ingen som vet hvor lenge det er bortsett fra at det er veldig lenge.
Jeg husker ikke hvem som spurte, det spiller heller ingen rolle, men poenget er at det finnes ganske mange mennesker der ute som gruer seg til å snakke med andre om ett eller annet, og i «min verden» så er jo dette som jeg kaller «ett eller annet» noe som henger sammen med historien om deres eget liv. Jeg finner det lett å trekke paralleller mellom et foredrag og et jobbintervju, og når jeg arrangerer kurs i intervjutrening så poengterer jeg viktigheten av å være kjent med sin egen historie slik at man klarer å formidle denne på en solid og overbevisende måte.
Den skal du kunne.
Den skal du være stolt av.
Du skal faktisk være så trygg og stolt at du ikke trenger hjelpemidler som ikke gjør annet enn å flytte fokus.
Kjør standup og vit at dette er «her og nå».
Dette er «live».

Hemmeligheten, i hvert fall en av dem, er å hente fram ett eller annet som gjør av bryteren din vippes til «på».
Det er selvfølgelig viktig å få presentert det som man ønsker å presentere, men forskjellen på en presentasjon og en god presentasjon er å gi publikum opplevelsen av å få det som de forventer og gjerne litt ekstra.
Det handler om å gi gode opplevelser.
Det handler om å by på seg selv.

Hans Geelmuyden:
– «Den som behersker arena, rolle og historie styrer kommunikasjonen …»

Tenk på denne dagen hvor du fikk til det meste.
Tenk på drømmedagen.
Det spiller ingen rolle når det var eller hva det var eller hvor det var.
Det er følelsen som betyr noe.
Det er den du skal ta med deg inn i rommet eller ut på scenen.
Ta vare på den.
Scenen er din.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Drømmekandidaten

Jeg skrev noen ord om drømmejobben i går, og i dag har jeg funnet drømmekandidaten. Dette ser ut til å bli en drømmeuke, og jeg skal vise til en tekst som er klippet fra Aftenposten hvor Zara Iqbal (20) forteller om hvordan hun på en overbevisende måte tok rollen og gjorde den til sin.
Jeg har nevnt i en rekke tekster at seriøs jobbsøking ikke handler om en CV uten hull på maks 2 sider.
Jeg har nevnt at seriøs jobbsøking handler om formidling av gode historier og formidlingsevne.

Zara så en stillingsannonse fra en Rimibutikk, men uten særlig arbeidserfaring var det ikke søknad eller CV som avgjorde at nettopp hun endte opp med jobben som hele 585 andre søkte på.
– «Jeg valgte å møte opp personlig og levere søknaden, slik kunne jeg få vise hvem jeg er og gi et førsteinntrykk en søknad ikke kan gi på samme måte».
Det er jenta si, det.
Butikksjefen var smigret over den store søknadsmassen, men var rask til å bestemme seg.
– «Det spilte ingen rolle at hun ikke hadde relevant arbeidserfaring, det var det at hun var så blid og utrolig hyggelig som var avgjørende når hun skulle sitte i kassen».

Det er jo litt interessant, i hvert fall for oss som oppfattes som spesielt interesserte, at teksten følger opp med en kommentar fra den største konkurrenten hvor en personalfyr bekrefter den store pågangen av søkere til utlyste stillinger innen varehandelen, noe som får dem til å bruke mer energi og ressurser på seleksjon gjennom tester av serviceadferd og holdninger.
Jeg heier på butikksjefen som trekker fram at det er personlig egnethet som er avgjørende for hans utvelgelse og vissheten om at den beste testen som finnes på markedet er virkeligheten.

Nå kan man sikkert mene at dette er en sjelden solskinnshistorie, og det er jo ikke noe i veien med å servere solskinnshistorier. Mediene elsker å skrive om jobbsøkere som sliter, de som søker på trehundreogsekstifire jobber og som ikke hører en dritt, fyrer opp rundt valgte sannheter og modernitetens fordommer.
Da er det fint med noen lyspunkter.
For alt jeg vet, så vil det kanskje bli publisert en tekst fra noen av de femhundreogåttifem som ikke hørte noe.

Personlig fremmøte, folkens.
Det er sterkt undervurdert, men vær klar over at dette er noe som krever ganske mye av deg, ikke minst i forhold til mot og styrke og evne til å takle avslagene rett i trynet. Det er tross alt bedre enn å få en automatisk epost fra et elektronisk rekrutteringsverktøy fra dustemiklene som tror at det er smart å forenkle eller effektivisere bort de viktigste elementene i et arbeid som bygger på menneskelige relasjoner.
Gå fram på vanlig måte med å velge ut hvor du skal gå og hvorfor du skal gå dit. Seleksjon er en av nøklene til et drømmescenario selv om de fleste vet at man aldri kan påvirke en drøm.
Husk at alle jobbsøkerprosjekter lever sitt eget liv.
Det som funker for noen kan bli helt feil for deg.

Ha en fin tirsdag.
Hvis du er innom Rimi Neuberggata på Majorstua, så må du hilse til Zara.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.