Smøret i gryta

Jeg jobbet sammen med en dame en gang som samlet på sånne visdomsord. Hun pleide å henge opp en utskrift her og en utskrift der med gullkorn som skulle sette oss andre i bedre humør eller kanskje få oss til å bevilge oss noen sekunder til ettertanke eller noe annet. Hun var en sånn person som fikset og ordnet alle disse tingene som man forventer skal være i orden, – dopapir, lyspærer, kulepenner, papir i skriveren og vann til plantene og smil i resepsjonen og alt var egentlig på stell.
Hun visste det meste om alt og visste alt om alle.
Det er ikke så ofte man treffer på sånne mennesker i dag.
Det er litt trist.
Dette var et selskap som gikk ganske bra og det var kanskje derfor vi hadde råd til å ha en sånn person i huset.
En som var en av oss.
En som ikke var innleid.
Det som også er litt trist er at man fort kan bli litt bortskjemt når man har sånne mennesker rundt seg.
Det kan fort bli sånn at man gir faen og forventer at noen andre skal fikse og ordne.
Det er et spørsmål om ansvar.
Det er også et spørsmål om å la denne personen få lov til å gjøre jobben sin for det er nå en gang sånn at dette er mennesker som trives i denne rollen.
Det blir et slags paradoks.

Det er ikke så lenge siden jeg var i Thailand på ferie og da traff jeg en drøss med mennesker som hadde en sånn rolle, eller denne rollen var delt inn i mange roller som en slags sysselsettingspolitikk som vi bare kan drømme om, men på den annen side så reklameres det om drømmeferier, så det er kanskje en sammenheng.
Det var en som hadde ansvar for håndkledene ved bassenget, han kom litt utpå dagen og samlet inn alle håndkledene som var fulle av svette og solkrem og sand og søl, brettet dem pent sammen og vandret bortover som en slags … ja, vet ikke hva jeg skal si, vi kallte han bare for håndklegutten.
Jeg er rigget sammen sånn at jeg pleier å rydde opp etter meg, nå er jeg heller ikke typen som ligger så veldig lenge på en solseng heller, men det er en annen sak, når jeg pakket sammen sakene mine som stort sett begrenset seg til en tykk roman fra Jan Kjærstad og to tomme ølbokser, kanskje et tomt glass med rester av milkshake med jordbærsmak og poff så dukket han opp fra hvem vet hvor og tok håndkledet som jeg var i ferd med å brette sammen så pent jeg kunne.
Nei, du.
Ikke kom her og kom her.
Han sa for øvrig ikke det.
Han sa egentlig ikke så mye, i hvert fall ikke noe som jeg forstod selv om det er lov å late som. Jeg ville bare være hyggelig, litt sånn ro og orden og kjekk og grei, men dette var hans jobb og den var det ingen andre som skulle ta fra han.
Det var helt greit.
Det er bare det at jeg ikke er så godt vant til sånt.

Ved frokostbordet var det ikke måte på, det var en som bare gikk rundt og passet på at alt var som det var forventet at det skulle være, det var ingenting som ikke ble fanget opp av blikket hans og når han fanget opp noe som kanskje ikke var sånn som det skulle være så var det et nikk eller en finger eller et annet tegn til en av de andre som straks dukket opp for å ordne opp i det som de trodde ikke var som det skulle være.
Kaffe.
Teskje.
Serviett.
En brukt tallerken ble fjernet før jeg rakk å lene meg tilbake i stolen og kvelte en rap eller en gjesp.
– «Finnish?»
– «Yes, thank you …»
Det var noen ganger jeg vurderte å svare «Norwegian», men jeg tror ikke de ville ta den …
Det var to damer i en krok som lagde juice og det fantes ikke den juice som de to damene ikke kunne lage, men greia var at jeg ikke kunne bestille hos dem, nei det skulle tatt seg ut, jeg måtte si fra til en annen som gikk rundt med en liten dings, en slags PDA hvor han klikket seg fram til den rette miksen og svosj svosj så sa det sikkert pip eller noe annet hos de to damene i kroken og svosj svosj så kom det en annen kelner med ferskpresset juice.

Middagene var litt mer avslappet. Jeg er ikke så glad i hvite duker og høye glass og sånt, så vi pleide å gå ut av hotellområdet for å spise fra bagasjebrettet på en moped eller på en sliten strandbar med kald øl på boks.
Der har du meg, liksom.
Hver kveld banket det på døra på den samme tiden, og da kom det inn en dame med en sprayboks og tok to støt under hver seng.
Psht.
Psht.
– «It is for det bugs», smilte hun.
– «Ah», smilte jeg tilbake.
– «Are you feeding them?»
Hun skjønte ikke den.
Hun bare smilte, og dette med å late som går jo begge veier.
Jeg vet ikke hva hun jobbet med sånn ellers men dette var i hvert fall hennes jobb, eller en av dem, kanskje hun jobbet i renseriet eller på kjøkkenet eller et annet sted i tillegg for alt jeg vet. Ikke nok med det, hver gang vi hadde vært ute av rommet og vi var jo ikke der så mye, men hver gang vi kom tilbake så hadde det vært noen på do og brettet dopapiret så det skulle være lettere å få tak, ikke bare en sånn hvilken som helst brett men en kunstferdig brett som lignet en blomst.

Det var en drøss med mennesker som bare gikk rundt og fikset på ting, de skilte seg ut med andre farger på pysjene sine, vannet blomster og gnikket litt på rekkverket og sånne ting. Det var i en eller annen pause i all badingen hvor jeg hang i strandbaren og la noen planer for min neste jobb i mitt neste liv, jeg så for meg en lignende rolle i et eller annet tropisk paradis hvor jeg lever som et realt mannfolk, jobber som gartner eller vaktmester og prater piss med en som kanskje heter Mike.
– «OK, man?»
– «Cool, man».
– «Varmt i dag, gitt?»
– «Jævlig varmt …»
– «Cool, man».
Dagene smyger seg av gårde med å dulle med turister, spyle terrassen og tøyse litt med turistbarna og pensjonistfruene, late som om jeg kjefter litt på bikkjene selv om de får lov til å gjøre som de vil bare de ikke bæsjer på terrasen og så går jeg rundt og reparerer et eller annet faenskap som har gått i stykker til jeg blir så sliten av varmen at jeg setter meg ned ved siden av datteren til hotellsjefen som er grenseløst vakker i en sånn utvasket snekkerbukse uten noe under mens det lange håret beveger seg langsomt med ettermiddagsvinden i det hun lener seg inntil meg og hvisker et eller annet som man kan finne på å si.
– «Varmt i dag, gitt?»
– «Jævlig varmt …»
Nok om det.
Jeg kom visst litt ut av det.
Det er sikkert noen som kan fortelle om billig arbeidskraft og sånne ting. Det er sikkert greit når man blir vant til det, men jeg får nesten sånne imperialistvibbber og det er ikke så bra selv om jeg rakk å bli kjent med en del av dem og kanskje fikk vist meg fram som en grei fyr. Ikke det at det betyr så mye for meg, det er ikke det, men det handler om en paradoksal miks av respekt og underdanighet og sikkert noen andre ting som jeg syns blir litt feil selv om jeg vet at det kanskje ikke finnes noe alternativ og dessuten så ga disse menneskene tydelig uttrykk for at de hadde det bra og trivdes i jobben sin.

Jeg har i en rekke tidligere tekster skrevet om min ærbødighet for mennesker i stillinger som på nynorsk blir kategorisert som Facility Management, disse flinke menneskene som tilrettelegger for at alt som man forventer skal funke virkelig funker og som gjør at hjulene i samfunnet går rundt men som enkelte likevel ikke vet å verdsette før det eventuelt går opp for dem at de ikke lenger er der, disse som først merker det når det er tomt for dasspapir eller lyset slukker. Tilbake til damen som jeg viser til i den øverste setningen, det var ikke så lett å overgå henne i gullkorn og sitater og visdomsord, ikke det at det var noe mål i seg selv, men av og til så klarte jeg å smette inn ett og annet som fikk henne til å si at den var bra, den skal jeg ta med meg videre.
Det syns jeg var litt kult.
Jeg nevner at dette var et selskap som gikk ganske bra og da var det en del premieringer og priser og festlige konkurranser og sånne ting, noen av konkurransene var kanskje ikke så festlige men det betyr ingen ting i denne teksten, men denne damen pleide å holde seg unna når det var noe sånt og det var noe som jeg syns ble helt feil og som jeg prøvde å fortelle til henne.
Det var jo hun som var den viktigste ingrediensen.
– «Vi er de gode råvarene», sa jeg.
– «Men det er du som er smøret i gryta … uten deg vil det bare svi seg og sånt kan vi ikke servere i dette selskapet …»
Hun likte den.
– «Den var bra», sa hun da.
– «Den skal jeg ta med meg videre …»
Denne teksten kunne vært dedikert til alle de som kjenner seg igjen, de som er smøret i gryta og som kanskje ikke får en linje i oppskriften en gang men som er avgjørende for at resultatet skal bli som noen forventer.
Denne teksten skal i stedet gå til denne damen som var den første som kom og den siste som gikk.
Hun døde i forrige uke.
Jeg leste dødsannonsen hennes i Aftenposten, og den første tanken som slo meg, bortsett fra at det var trist at hun døde men vi skal jo alle dø en gang, var at det manglet noen visdomsord. Det var en helt enkel tekst hvor jeg leste at hun haddde sovnet inn og så var det ramset opp en del navn fra nær famile og en linje om at bisettelsen har funnet sted.

Per Fugelli:
– «Ta døden tilbake, den er en dypt personlig eiendel … har du vært et myndig menneske på jorden så skal du for faen føre også i siste dans …»

Jeg husker en gang, det var en fredag ettermiddag og de fleste hadde gått hjem og hun satt og sorterte noe post eller noe og så spilte de Lionel Richie på radioen – «All Night Long» – og da reiste hun seg opp og tok noen kule moves.
Det var ganske fint å se på.
– «Fin musikk», smilte hun.
– «Jeg liker Lionel Richie … gjør du?»
Jeg nikket.
Jeg hadde egentlig tenkt å si et eller annet, kanskje sitere fra teksten eller noe, men noen ganger er det sånn at det ikke fungerer sånn som man tror at det skal fungere så jeg lot det være.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

9 comments

  1. Jeg sitter og flirer og fryder meg over hvordan historien bygges opp, kjenner bloggen din godt nok nå til å vite at det kommer noen overraskelser, ord og setninger og ikke minst dialogen, du er utrolig god til å skrive dialog og det er som om jeg er der, og til slutt så sitter jeg og gråter uten at jeg egentlig er klar over det.
    Det er ganske sterkt.

    Klem fra Astrid

    Liker

  2. Hva skal jeg skrive her, da?
    Hvis jeg bare skriver «wow» så blir det kanskje litt platt, men det er det eneste jeg kan komme på. Dette er en sterk tekst, Morten!

    Sim-

    Liker

  3. Hva skal man skrive i et kommentarfelt for en tekst som dette?
    Jeg er ikke så flink til å kommentere bloggetekster men dette er noe av det beste jeg noen gang har lest, innlevelse og utlevering og glede og sorg og full pakke.
    Imponert!

    Lise []

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s