Rot i verktøykassa

Jeg har en venninne som skriver en oppgave om ulike rekrutteringskanaler, vi traff hverandre over en kaffe hvor hun innledet med en tekst fra Aftenposten som jeg syns var så dårlig at hun definitivt ikke burde bruke den som grunnlagsmateriale.
– «Hadde ikke tenkt til det», smilte hun.
– «Jeg ville bare ha en rask kommentar til påstanden om at LinkedIn slår Facebook».
– «LinkedIn og Facebook har da aldri konkurrert», sukket jeg.
– «Det er vel det jeg mener, også», bekreftet hun og fortsatte med at hun ønsket å bruke en annen tekst som grunnlagsmateriale, den hvor jeg skriver om konverteringsfrekvens på digitale arenaer og poengterer at det begynner å bli en god stund siden man snakket om hvilken arena man benytter seg av når det kommer til dette med rekruttering.
– «Det står at … skal vi se, hvordan var det … jo, det står at LinkedIn har fosset forbi Facebook som en foretrukken jobbsøkingsportal i sosiale medier», fortsatte hun.
Jeg svarte ikke, jeg bare trakk på skuldrene og hun kjenner meg godt nok til å tolke det på riktig måte.
– «Teksten stiller seg jo bare i den lange rekken med tekster hvor en eller annen får lov til å fremme en påstand som egentlig ikke er noe annet enn reklame for sin egen virksomhet … hør på denne, norske bedrifter har en jobb å gjøre for å lage attraktive spor for jobbsøkere … hallo, kom til oss så kan vi hjelpe dere … det er jo det som står der, er det ikke?»
– «Jo».
– «Jeg vet jo at du ikke digger å referere til sånne undersøkelser», fortsatte hun og fisket fram røykpakken sin fra vesken sin.
– «Greit at jeg fyrer?»
– «For all del», nikket jeg og så på at hun fiklet litt med lighteren sin før hun omsider fikk gnist, trakk to raske og blåste gråluft over den ene skulderen.
– «Det refereres til en undersøkelse som viser at betydningen av sosiale medier som jobbsøkingskanal har stagnert de siste fire årene».
– «Sier hvem?»
– «Et selskap som heter Centric, har aldri hørt om dem før …»
– «Centric», nikket jeg.
– «Det er gamle Xtrapersonell som har skiftet navn».
– «Hvorfor det?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Hvorfor skifter selskaper navn … det er vel et forsøk på å fremstå som noe annet, da …»
– «Same shit new wrapping?»
– «Som regel …»
– «Anyways, det er en del påstander i denne undersøkelsen som jeg syns er litt … jeg vet ikke, tvilsomme … nå vet jeg jo at du pleier å si at sånne undersøkelser gir de svarene man forventer på forhånd, men en tanke som slo meg og som jeg fikk bekreftet når jeg leste teksten din om konverteringsfrekvens er at det kan være flere som … i hvert fall flere av de seriøse der ute som deler forståelsen av at det ikke handler om hvilken arena man benytter seg av siden det har blitt sånn at de fleste glir inn i hverandre …»
– «Der har du det», nikket jeg og så hvordan hun knipset sigaretten mot askebegeret, tok to nye trekk og et siste sug som fikk gloen til å flamme opp, slapp sneipen og trykken den sammen til det ugjenkjennelige.
Den skrek så lenge den levde.
– «Det er sånn du burde vinkle oppgaven din».
Hun nikket, rettet seg litt opp i stolen og spurte om jeg var klar for en runde til.
Det var min tur til å nikke.
– «Cortado», smilte jeg og strakk til meg utskriften av teksten hun viste til hvor jeg kunne lese en påstand om at det var topplederne som i størst grad benyttet sosiale medier for å søke jobb, noe som ble oppfattet som overraskende av en eller annen kommunikasjonsfyr siden de fleste toppledere ikke er så aktive på sosiale medier samtidig som det ble hevdet at det var de som var flinkest til å utnytte nettverkene sine. Jeg nevner at jeg syns denne teksten i Aftenposten var dårlig og noe av det som er dårlig er mangelen på kryssreferanser. For det første så er ikke sosiale medier synonymt med nettverk, og for det andre så er det ikke mange toppledere som benytter seg av nettverkene sine når det kommer til jobbsøk.
Business, ja.
Jobbsøk, nei.
For det tredje, så står det at nordmenn virkelig fikk øynene opp for LinkedIn i august i fjor, det var da jeg tok en dobbeltsjekk av publiseringsdatoen, det riktige kunne kanskje vært å skrive at det var da «bermen» fikk øynene opp for dette verktøyet, de som tror det er viktig å være der hvor «alle» er og som tror at det å være der hvor alle er betyr det samme som en slags form for tilhørighet.
Jeg vet at jeg pirker nå, men det var ikke jeg som begynte.

For noen år siden ble jeg intervjuet i Kapital om fornuftig bruk av LinkedIn i forhold til Facebook i rekrutteringsprosjekter, det må ha vært i 2008, det fantes noen uttalelser om at LinkedIn var den profesjonelle versjonen av Facebook og det syns jeg var en tåpelig uttalelse. LinkedIn og Facebook er to helt forskjellige verktøy som egner seg til helt forskjellige ting, og dessuten må man ikke glemme at det meste av det som skjer på Facebook har skjedd via andre verktøy i mange år og det er egentlig ikke så mye nytt ved det. Det kan være at noe av kaoset har en sammenheng med at merkevarene står svakere enn noen gang, det finnes ikke så mye som handler om lojalitet og det er kanskje derfor det er så mange som klør seg i hodet mens de kikker ned i verktøykassene sine for å finne hva man kan bruke til hva.

– «Det er i hvert fall noe som er riktig her», begynte jeg da hun kom tilbake med ny kaffe.
– «Det står at de beste ikke er på jobbjakt, og det skal du skrive om … og det er noe som du skal begrunne med at de beste er opptatt med å gjøre en god jobb der de befinner seg og at det er derfor de kan bli funnet på LinkedIn av andre som bruker dette som et profesjonelt verktøy som styres av referanser og positive opplevelser … det bør du få med deg i oppgaven din».
– «Fortsett», smilte hun mellom to slurker.
– «Jeg syns du bør få med en ting til», fortsatte jeg.
– «Ganske viktig, egentlig … man må huske på at det ikke spiller noen rolle hva man bruker hvis man ikke vet hvordan man bruker det … når alt kommer til alt så er det et budskap som skal presenteres, en historie, og da må man finne ut hvilket verktøy som er best egnet og det er vel det, egentlig … det står noe om at bedriftene må bli bedre til å bygge opp sin merkevare som arbeidsplass for å tiltrekke seg ansatte og det er vel ikke akkurat noe … hva heter det, scoop …»
– «Nei», smilte hun.
– «Det er litt for utvannet fra tåpelige tekster fra masterspirene fra BI og NMH … tror jeg skal forholde meg til det som du skriver om i tekstene dine … virkeligheten».
– «Rart at det er så vanskelig», nikket jeg.
– «Hvorfor?»
– «Aner ikke», svarte jeg.
– «Kanskje det henger sammen med alle disse som ikke tør å gjøre så mye på eget initiativ, langt mindre si noe eller skrive noe … som om de ikke tør å lage sine egne spor men velger å følge bermen og … jeg vet ikke, vente og se liksom …»
Hun nikket.
– «Det som jeg syns var litt merkelig», fortsatte hun.
– «Det var når jeg søkte fritekst på google og fikk opp en tekst som er ganske lik denne … en tekst som er skrevet for to år siden og ligger på hardware.no … det bekrefter jo påstanden din …»
– «Dårlige kopier».
Hun nikket igjen, fisket opp røykpakken og ristet ut den siste.
– «Og ellers, da?»
– «Nei», nølte hun.
– «Skjer ikke så mye, da … gleder meg til våren …»

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s