Måned: februar 2014

Helgen er over, drøm videre …

Jeg har vært på et arrangement hvor dette med drømmejobben ble diskutert, et ganske interessant tema med tanke på at et menneske tilbringer mesteparten av sin våkne tilværelse på arbeidsplassen sin.
Det er nesten litt paradoksalt.
Jeg tror ikke det finnes noe som heter drømmejobb, og det er en påstand som jeg begrunner med at mennesker beveger seg gjennom ulike faser gjennom hele livet. Man kan ha det bra i dag, for all del, men så dukker det opp noe som gjør at man får seg til å drømme om noe helt annet. Drømmejobben kan lett oppfattes som en klisje, den kan være en modifisering av din nåværende stilling hvor du kan få noen nye utfordringer og muligheter eller nye omstendigheter. Det er fint å ha en drøm, det er ikke det, men man må ikke glemme realitetssjekken og den inkluderer spørsmålet om drømmejobben rett og slett er den drømmejobben du tror den er. Noen ganger kan det faktisk være bedre å se på drømmejobben som ferden til det som du tror er drømmejobben og det begynner med å finne ut hva du faktisk er god på og hva du liker å gjøre. Samtidig må du huske på at det er minst like viktig å finne ut hvem du skal jobbe sammen med – det er som regel menneskene rundt deg som skiller en god drøm fra et mareritt …

Det finnes noen som mener at det ikke er så bra dersom man jobber med noe som også kan være den største kilden til glede eller realisering av drømmer utenfor jobben. Skillet mellom jobb og fritid hviskes ut, på godt og vondt, men det handler ikke om det. Jeg tror det nemlig at det er ganske viktig at man har en alternativ arena som virkelig gir rom for avkobling, det vil si gjøre noe annet enn det man gjør når man jobber, og det finnes skremmende mange som tror at dette er noe som begrenser seg til et treningssenter.
Det er ikke bra.
Det er kanskje alt dette prestasjonspresset som pusher dette fram og dette andre tilbake, sånne ting man ikke skjønner før det kanskje er for sent, men på den annen side så pleier det som regel å ordne seg når man griner i mediene og gir diagnosen et ansikt, for det pleier jo å være snakk om en eller annen diagnose, og så begynner man å jobbe som rådgiver med fast spalte i et magasin og regelmessige opptredener på Frokost-TV.

Det finnes også noen som mener at drømmejobben inkluderer mye av det du liker og er flinkest til. Jeg syns dette er noe som sier seg selv, og det handler om å finne ut hvordan man kan dra nytte av verdibildet sitt på best mulig måte. Oppgave nummer en blir å finne ut hva som er viktig for deg samtidig som man må innse at dette antageligvis ikke er like viktig om fire år.
Det er lurt å huske på at en intervjusituasjon er kanskje den viktigste muligheten til å presentere seg, og det henger selvfølgelig sammen med rammene og forutsetningene for at du sitter der.
Da må du levere.
– «Hvordan gikk intervjuet?»
– «Nei», nølte hun.
– «Vanskelig å si … jeg fikk egentlig ikke så mange spørsmål …»
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hva skjer videre?»
– «Nei», sukket hun.
– «De sa at de kommer til å ringe meg …»
Jeg er sikker på at noen av de som sitter og leser dette kjenner seg igjen.
Kanskje det er du, for alt jeg vet.
Stikkordet er initiativ og eierskap.
Eller mangel på dette.
Det er ditt ansvar å presentere din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Det er ditt ansvar å vite at dette ikke er noe som skal tvinges fram basert på noen forhåndsdefinerte spørsmål som er utviklet av mennesker som ikke forstår at man ikke kan forenkle eller effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner.
– «Du har egentlig ikke skjønt noen ting, du …»
– «Hva sa du?»
– «Du har ikke skjønt poenget med hva jeg har sagt til deg … dette som handler om ditt eget varemerke og hvordan du skal presentere historien din».
– «Jeg fikk ikk sjansen», parerte hun.
– «Jeg fikk ikke tid …»
Jeg er sikker på at noen av de som sitter og leser dette kjenner seg igjen i dette, også.
Kanskje det er du, for alt jeg vet.
Jeg snakker litt om dette i et foredrag hvor jeg spiller på fotballreferansene som jeg viser til i andre tekster.
Det handler om å gå på banen og gjøre det man har trent på og som er det man behersker.
Det handler ikke om at de på den andre siden av banen er bedre enn deg.
Hvem som helst kan møte opp.
Hvem som helst gjør det også, når jeg tenker etter.
Det er hva du presterer som er det eneste som betyr noe.
Jeg har sett og hørt mye tull og tøys på intervjuer, og det skjer stort sett når man forsøker seg på noe som man kanskje ikke behersker så godt.

Jeg treffer en del mennesker som er veldig opptatt av dette som handler om å prestere, eller i hvert fall det som de tror handler om å prestere. De er over alt, høyt og lavt på alle arenaer, ser bra ut og har aktive barn som også er flinke på skolen, eller sagt på en annen måte så gjør de som læreren sier, mennesker som behersker både tredemølle og powerpoint, samtidig, og som hevder at de er så opptatt av å holde seg i form at de gjerne ofrer livet sitt for det.
Det er ikke disse som får drømmejobben, for å si det sånn …
Det er mange som glemmer å spørre seg selv og ingen andre om hvorfor det er de som er riktig.
Hvis du ikke vet det selv, så vil du ikke klare å overbevise andre om det.
Det er som alt annet.
Det begynner med deg selv.

Det ble presentert en del punkter fra noen som tror de har funnet definisjonen på drømmejobben, og det viktigste punktet handlet om at jobben er spennende og gir mulighet for personlig utvikling.
Ingen overraskelse, med andre ord.
Det ble også presentert noen punkter om årsakene til hvorfor man ikke får drømmejobben hvor det handlet mest om feil utdanning og at man ikke kjente de riktige kontaktene.
Ingen overraskelse der heller.
Jeg ble stående å snakke med en dame, og selvfølgelig kom spørsmålet om hva man jobbet med og hvor, det er jo helt vanlig i de fleste sammenhenger hvor mennesker møtes. Hun fortalte at hun hadde blitt forsøkt headhuntet en gang, jeg merket at jeg fikk lyst til å skyte inn at det ikke er noe som heter at man blir forsøkt headhuntet men det var litt for tidlig på morgenen til å skape dårlig stemning.
Nå skulle hun forsøke seg på sosiale medier.
– «Ahh», nikket jeg.
– «Sosiale medier …»
– «Ja», fortsatte hun ivrig.
– «Det er jo der det skjer … nettverk …»
– «Du har mange gode kontakter, skjønner jeg?»
– «Nei», smilte hun.
– «Jeg har ikke begynt enda … sånn ordentlig, mener jeg».
Jeg nikket.
– «Jeg kjenner mange som har fått jobb via sosiale medier», fortsatte hun.
– «Det er nok der det skjer …»
Hun hadde rett i det siste, jeg skal ikke ta fra henne det, men det er ganske viktig at man slutter å definere sosiale medier eller digitale plattformer som en egen arena.
Det handler nemlig ikke om det, men hvordan mottakeren konsumerer innholdet.
Sånn har det blitt.
Sånn er det bare.
Jobbsøk handler ikke om en CV uten hull på maks 2 sider.
Jobbsøk handler om formidling av gode historier, nettverk og formidlingsevne.

Det er noen som tror at det finnes en drømmejobb og noen som tror at det finnes en drømmekandidat.
Disse ville for øvrig aldri passet sammen, hvis det er noen som tror det.
Drømmejobben finnes ikke, tro meg, men drømmekandidaten er en dyktig, nøyaktig, strukturert og selvgående person med en master i et eller annet. Det er i hvert fall det som presenteres fra de som påstår at de har drømmejobben for deg.
Drøm videre.
Husk at de fleste ikke ville drømme om å gjøre det de drømmer om å gjøre …

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Jeg er en by

Jeg nevner så frekt og freidig i en tidligere tekst at jeg låner og omformulerer gullkorn fra de fleste, og det inkluderer en del sanger, dikt, trudelutter eller stev som på en eller annen måte har påvirket meg og min virksomhet med gode ord og setninger som jeg fletter inn i foredrag og ulike publiseringer.
Jeg nevner også at de fleste tekster som dukker opp gir rom for ulike tolkninger.
Noen syns det er utfordrende.
Noen syns det er spennende.
Noen syns det er bra og noen tenker egentlig ikke så mye på det.
Her er andre tekst ut i en ny serie på disse sidene.

Jeg traff Anne Grete Preus i Frognerparken for mange år siden, en flott poet som jeg opplever som en utrolig sterk låtskriver som klarer å lage mange bilder i hodet mitt.
Det er bra.
Jeg oppfatter at denne teksten handler om mennesker i bevegelse og noen av de mange tankene som dukker opp på veien, og det er kanskje derfor jeg bruker den som referanse til mitt daglige virke.
Jeg tolker den på min måte.
Jeg er spent på hvordan du tolker den.

Jeg er en by
Med hundrevis av gater
Men skal jeg være ærlig
Kjenner jeg bare noen av dem
Og når jeg reiser fra et sted til et annet
Tar jeg en velkjent vei
Der jeg vet jeg finner frem

Som en magnet
Dras jeg til kjente mønster
Og når jeg har det dårlig
Går en vei om bebreidelsens torg
Men jeg vet det er en rar ting å gjøre
Å lete kjærlighet
I ensomhetens borg

Du tar meg med
Til fremmede steder
Jeg er fri her jeg går
På gater og streder
Jeg går på en ukjent vei
Så fri fri fri er jeg

Jeg er en by
Jeg vil kjenne hvert smug
Jeg vil kjenne hver park
Jeg vil sitte på benker gå over torg
Og jeg vil danse på tak
Jeg vil opp opp opp i det høye tårnet
Jeg er en by
Jeg vil kjenne den ut og inn og fram og bak

Stupe ut og puste inn
Gi meg det jeg ikke kan forstå
Livet tar seg veier som ikke jeg tør gå


.

Relaterte tekster:
The Whole of the Moon
Den som er uten synd …

The Whole of the Moon

Jeg nevner så frekt og freidig i en tidligere tekst at jeg låner og omformulerer gullkorn fra de fleste, og det inkluderer en del sanger, dikt, trudelutter eller stev som på en eller annen måte har påvirket meg og min virksomhet med gode ord og setninger som jeg fletter inn i foredrag og ulike publiseringer.
Jeg nevner også at de fleste tekster som dukker opp gir rom for ulike tolkninger.
Noen syns det er utfordrende.
Noen syns det er spennende.
Noen syns det er bra og noen tenker egentlig ikke så mye på det.

Her er første tekst ut i en ny serie på disse sidene.
Jeg tolker den på min måte.
Jeg er spent på hvordan du tolker den.

I pictured a rainbow
You held it in your hands
I had flashes
But you saw the plan
I wandered out in the world for years
While you just stayed in your room
I saw the crescent
You saw the whole of the moon

You were there in the turnstiles
With the wind at your heels
You stretched for the stars
And you know how it feels
To reach too high
Too far
Too soon
You saw the whole of the moon

I was grounded
While you filled the skies
I was dumbfounded by truth
You cut through lies
I saw the rain dirty valley
You saw Brigadoon
I saw the crescent
You saw the whole of the moon

I spoke about wings
You just flew
I wondered I guessed and I tried
You just knew
I sighed
… but you swooned!
I saw the crescent
You saw the whole of the moon

With a torch in your pocket
And the wind at your heels
You climbed on the ladder
And you know how it feels
To get too high
Too far too soon
You saw the whole of the moon

Unicorns and cannonballs
Palaces and piers
Trumpets towers and tenements
Wide oceans full of tears
Flags rags ferryboats
Scimitars and scarves
Every precious dream and vision
Underneath the stars
You climbed on the ladder
With the wind in your sails
You came like comet
Blazing your trail
Too high too far too soon
You saw the whole of the moon


.

Morgendagens helter

Fotball.
Elleve mann på hvert lag.
Det er om å gjøre å få ballen inn i motstandernes mål og de som får til dette flest ganger i løpet av en kamp som varer i to ganger førtifem minutter vinner kampen.
Det er verdens største idrett og verdens mest utbredte språk.

Jeg bruker fotballen for alt det er verdt i mine foredrag og daglig virke, mest som metafor om disse tingene som får flinke mennesker til å funke med andre flinke mennesker og hva som eventuelt må til for at det kanskje kan funke bedre.
Jeg får nyttige innspill fra alle kanter.
Jeg er nesten fristet til å bruke begrepet «målgivende pasninger», men lar den ligge.
Det er ikke så lenge siden jeg leste om en drøss med unge landslagsspillere som ønsker seg bort fra sine eksisterende klubber, de får ikke spilletid og det er noe som bremser utviklingen deres. Det er det som ofte blir sagt, og det kan oversettes med noe som ligner på at de rett og slett ikke er gode nok. De er kanskje gode, men de er ikke gode der de er og når noen får seg til å spørre om hvorfor det er sånn så kommer det kommentarer som rimer på at det er en spillestil som ikke passer eller noe annet svada.

Det er akkurat som i arbeidslivet hvor jobbsøkere har for liten kunnskap om hvordan det virkelig er å jobbe i de ulike selskapene, valgene gjøres etter generelle inntrykk basert på vindstyrke og størrelsen på bølgene. Jeg treffer ganske mange av dem, mennesker som velger feil og som ikke vet hvordan de skal stake ut den nye kursen siden ingen har fortalt dem at det er deres egen oppgave å finne ut så mye som mulig om arbeidsmiljø og arbeidsformer. Ting som funker et sted er ikke nødvendigvis det samme som funker et annet sted og ting som funker for en funker ikke nødvendigvis for en annen.

Jeg syns det er litt rart at det er så mange som venter så lenge med å la seg korrigere av virkeligheten hvor det ikke bare er glitrende gull som legges foran deg, kanskje fordi det ikke finnes så tung motvekt til den overbevisende karriereveilederen som sitter innerst i korridoren i fjerde etasje men som egentlig ikke vet hvordan arbeidslivet fungerer utenfor sin egen skolebygning, eller hvor lett det kan være å la seg blende av kjekke rekrutteringskonsulenter med pastellskjorter og blekede smil som beviser styrke ved å spørre om dine dårlige sider på første møte …

Den norske landslagssjefen fotball nevner på en diplomatisk måte at det er spennende tider i norsk fotball hvor det er mye som skjer og at han liker at det er trafikk og oppmerksomhet rundt norske fotballspillere.
Det slår meg at det ikke er så mange som snakker om feilvurderinger og forføring, og her kan jeg trekke en sammenligning til næringslivet som renner over av de samme eksemplene med ledere som gjemmer seg bak begreper som «kampen om talentene» og sånne patetiske trainee-ordninger og annet fjas. Det er ikke så mange som tør å nevne at noen av dem kanskje ikke er gode nok når de kommer ut i den virkelige verden med krav og forventninger.

Jeg følger med på tysk fotball og så en tekst her om dagen om en fotballspiller som heter Per Ciljan Skjelbred som forlot Rosenborg for å prøve seg på et kjent lag i Tyskland og så ble han bare borte. Han skal ha litt kred for at han ikke ga seg, det er mange eksempler på de som kommer hjem til mammas kjøttboller og forteller at de er en erfaring rikere.
Nå har han flyttet til en annen klubb hvor det ser ut som han trives, og det er bra.
For alle parter.
Den aktuelle teksten viser til en undring over hvorfor han spiller så bra for sin nye klubb når han ikke en gang satt på innbytterbenken hos den forrige, nesten som om noen forventer noe hokus pokus eller noe annet.
Jeg tror svaret er ganske enkelt.
Det handler om tillit og trygghet og jeg ser det samme i arbeidslivet.
Daglig.
En annen fotballspiller som jeg har litt sansen for, er Omar Elabdellaoui, ikke bare fordi han er Oslogutt, men fordi han er en hyggelig fyr som viser seg fram som et godt eksempel på det som jeg liker å snakke om.
Han er kanskje ikke så kjent som enkelte andre, men det kommer.
Han har fått det til bedre enn mange andre aktuelle norske utenlandsprofiler fordi han valgte riktig samtidig som han lar det skinne gjennom at man ikke skal stole så mye på hva alle andre sier eller mener.
– «Jeg føler jeg kom til riktig klubb, at jeg kom til en klubb hvor treneren virkelig ville ha meg … ofte er det slik at direktører og mange andre snakker veldig mye og forteller at klubben vil ha deg …»

Jeg skriver en del om viktigheten av å finne ut så mye som mulig av selskapet som du ønsker å jobbe for, og når jeg bruker begrepet «finne ut» så skal du gjøre mer enn å kikke på nettsidene deres og snakke med en venninne som har en bror som kjenner en som har jobbet der for noen år siden.
Samtidig må du huske på at du ikke skal analysere deg ihjel.
Det er mange «resultater» som dukker opp i denne fasen, og det er ikke sikkert at de står i samsvar med dine forventninger. Jeg treffer mange jobbsøkere som sjekker ditt og sjekker datt, finner fram noen kloke ord her og noen kloke ord der, klipper dem inn der det passer og analyserer og analyserer og tenker og klipper og limer litt til og analyserer enda mer mens de lurer på om de skal sende den i dag eller vente til torsdag i neste uke. Det blir nesten på samme måten som når du skal ut på en reise – du har bestemt deg for hvor du skal, men pakker og pakker og pakker ut og pakker ned igjen og til slutt så kommer du på at du ikke rekker toget.

Det finnes overraskende mange som maser om å komme seg inn til de store, enten man snakker fotball eller arbeidsliv eller hva som helst egentlig, som om dette med å menge med de store er det eneste store.
Litt trangt ordspill, kanskje.
Min anbefaling til morgendagens helter er å bruke tid og energi på å komme til et lag hvor du blir verdsatt på grunn av dine egne ferdigheter og egenskaper og ikke velge de som svir av mest penger i arbeid på å fremstå som noe annet enn de er.
Virkeligheten vil tidsnok avgjøre om du er god nok.
Om de er gode nok, også …

Det er endelig fredag, folkens. Jeg har nettopp kommet hjem fra et frokostseminar hvor jeg har snakket litt om tingene som nevnes lenger opp. Begge fotballspillerne som jeg nevner kan du se på Eurosport i morgen (lørdag 15:30) i tillegg til en annen hyggelig fyr som heter Håvard Nilsen. Jeg har vært på denne fotballbanen selv, ikke som spiller men som turist, en stadion som rommer 23.000 med en fantastisk stemning fra tilhengere som ikke står tilbake for noe av det som man tror man opplever hos de «store» …

Tenk gode tanker og gjør noe med dem.
Tenk også på morgendagens helter i Ukraina.


.

Relaterte tekster:
Stolt
Bekreftelser fra rapporter og statistikk

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.