Måned: februar 2014

Naken

Hun spurte om jeg kunne skrive en tekst om antrekk i intervjuer.
Jeg sa nei.
Jeg er ikke så glad i sånne tekster.
Hun kjenner meg litt fra før og vet at jeg er ganske spontan bare jeg får tenkt meg om.
– «Jeg skal på intervju», fortsatte hun ivrig. Det var noe med blikket hennes, brune øyne med mye glød, noe usjenert og kvikt som sikkert pleide å bli en kilde til ubehagelige misforståelser hos yngre menn.
– «Kan ikke huske sist jeg var så nervøs», smilte hun.
– «De ringte meg i går og vil treffe meg allerede i dag, det må jo bety noe … har ikke så mye erfaring med sånne intervjuer … noe jeg bør huske på?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Vær deg selv …»
– «Lett å si», nølte hun.
– «Jeg er jo så nervøs at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, aner ikke hva de vil spørre om …»
– «Det skal du heller ikke vite», svarte jeg.
– «Vær deg selv og svar på spørsmålene du får».
– «Men tenk om jeg svarer feil …»
– «Du svarer det som er riktig for deg», fortsatte jeg.
– «Men du må huske på at et intervju ikke handler om spørsmål og svar, et intervju er en samtale mellom to likeverdige parter hvor formålet er å finne ut om dere passer sammen eller ikke … jeg har sett og hørt mye tull og tøys på intervjuer, og det skjer stort sett når man forsøker seg på noe som man kanskje ikke behersker så godt … du skal sørge for å få denne jobben på grunn av den du er og ikke hvordan du ønsker å fremstå, dette er to helt forskjellige ting og jeg skjønner godt at du er spent … vil du ha jobben?»
– «Selvfølgelig».
– «Har du spurt deg selv om hvorfor du ønsker denne jobben?»
– «Alt … føles bare helt riktig», svarte hun langsomt, det ble litt mer glød i de brune øynene og jeg var fristet til å tro på henne.
– «Hør», begynte jeg.
– «Jeg kjenner dette selskapet fra før og har bare positive ting å si om dem … og dessuten er jeg rimelig sikker på at hun som du skal treffe kommer til å stille i olabukser …»
Det var sånn det begynte.
Jeg var på vei til t-banen da hun stoppet meg og viste til en tekst på Nettavisen som handlet om en stylist som fikk masse PR fra noe oppgulp om nordmenn som var så dårlige til å kle seg på jobb.
– «Har du lest den?»
– «Nei», svarte jeg og fortsatte med at jeg ikke var så begeistret for sånne tekster som ploger spalteplass for mennesker som skal reklamere for egen virksomhet bak et dekke som ekspertpanel.
– «Det er så mange forskjellige meninger der ute», fortsatte hun.
– «Mange ulike påstander om hva som er riktig og galt, jeg vet ikke hva jeg skal tro …»
– «Hva mener du selv?»
– «Nei», nølte hun.
– «Jeg vet ikke hva jeg skal tro …»
– «Der ser du», fortsatte jeg.
– «Det er det som er noe dritt med alle disse selvtitulerte ekspertene som mener de kan styre initiativene som får mennesker til å være mennesker … tro hva du vil men ikke glem å tro på deg selv».
– «Det kom så brått på», fortsatte hun.
– «Jeg har ikke en tråd å ha på meg …»

Det sies at all PR er god PR.
Jeg er litt usikker.
Denne stylisten som hun viste til får seg til å mene at klesstilen til nordmenn er så avslappet at det grenser til det respektløse.
– «Vi snakker med klærne, og de gir sykt synlige signaler …»
Og så kommer det, stylisten rister på hodet og hever en stilsikker pekefinger:
– «Vi bruker klærne våre til å fortelle hva andre betyr for oss … altså, om vi bryr oss om dem vi treffer, og om møtet eller samarbeidet er viktig for oss …»

Jeg har skrevet noen tekster om kleskoder tidligere, og min konklusjon skiller seg ikke nevneverdig fra andre som vet hva som fungerer på den andre siden av bordet. Det eneste man trenger å tenke på er at dette er noe som varierer fra bransje til bransje og dersom du ikke er klar over hvordan det skal se ut i ditt eget skap så bør du skamme deg.

Jeg er faktisk av den oppfatning at det bør være grunn til bekymring når det finnes voksne mennesker som søker profesjonell hjelp til å kle på seg. Det er en myk balansegang mellom å kle seg pent og være overpyntet og man må heller ikke glemme at det finnes ulike definisjoner av hva som oppfattes som både pent og pyntet. Jeg tror nemlig det er hit det er mange som trekker denne diskusjonen, man putter inn sine personlige preferanser i en debatt som handler om alt annet enn fornuft og følelser. Det handler ikke om hverken motepoliti eller terningkast på en catwalk, men det handler om noe så enkelt som at antrekk på jobben henger sammen med hva du jobber med.
De som har uniform vet faktisk ikke hvor priviligerte de er.

Det finnes noen mennesker som tror at man oppfattes som profesjonell hvis man følger en detaljert kleskodeks. Jeg har møtt ganske mange «profesjonelle» mennesker i min rolle som ledende hodejeger, og de fleste har blitt rimelig avkledd – ha, kunne jo ikke dy meg for å bruke akkurat det begrepet – for når alt kommer til alt så er kompetanse noe som ikke kan sminkes opp eller dresses opp.
Kanskje på kort sikt, men ikke i det lange løp.
Kanskje et dårlig eksempel, men jeg tror faktisk at jeg ville blitt litt skeptisk hvis jeg fikk besøk av en snekker med hvit skjorte og slips. På den annen side, så syns jeg sikkert at det hadde vært litt kult, ville antageligvis trodd at han skulle noe annet etter å ha fikset ferdig denne jobben hos meg, men jeg vet ikke om jeg hadde fått meg til å spørre.

Jeg nevner i en rekke tekster at det er viktig å få fram sitt virkelige jeg. Man skal forsøke å unngå maskespill, men finne en slags myk balanse mellom noe du føler deg vel i og noe som gjør at du passer inn. Det er nemlig ikke noe galt i å kle seg fornuftig med tanke på jobben du skal gjøre, men man må samtidig huske på at man må ta hensyn til omgivelsene sine.
Det er det mange som ikke tenker på.
Det er jo tross alt mennesker det er snakk om.
Jeg velger å gå så langt som å anbefale mennesker om å ta vare på sin egen identitet, både i min rolle som profesjonell hodejeger og som karriereveileder. Det er det som er svaret på alle spørsmålene fra de som lurer på hvordan de skal skille seg ut, og da er det trist at det finnes «eksperter» der ute som er så opptatt av konkurransen om å vinne intervjuet, selge seg inn og annet piss.
Det handler ikke om det i det hele tatt.
Det handler om det som er inne i hodet ditt og hjertet ditt.
Menn som møter opp i klovnedresser fra MoN kan muligens få respons på kveldstid på en annen arena, men ikke på jobbintervju. Det er det samme med damer som fungerer best når de knepper opp noen ekstra knapper, det sier litt om hva slags jobber de passer til.
Det kan også være lurt å holde seg unna klær med tøysete tekst.
Det kan i det hele tatt være lurt å holde seg unna alt som tar fokus fra det som er viktig.
Jeg syns heller ikke du bør høre på sånne som skriver at fargene forteller hvem du er og at du bør kle deg i rødt fordi blablabla eller jord og natur fordi sånn og sånn. Det er like tåpelig som de som messer om at du skal skille deg ut, for det er faktisk ikke på denne måten du skal gjøre det.
Vær deg selv og vær stolt av det.
Da kommer du langt.

De som kjenner meg vet også at jeg er mer opptatt av adferd og gjensidig kulturtilpasning enn staffasje, men jeg innrømmer at jeg kan ha en tendens til foretrekke folk som duser seg litt ned i stedet for å fjase seg opp. Jeg syns for øvrig det er trist at profesjonelle forretningsfolk som hevder at de gjør det bra trenger å ligne begravelsesagenter, og har nok nevnt både her og der at du bør finne deg et annet sted å jobbe dersom du har en arbeidsgiver som ikke liker at du har ring i øret eller feil farge på neglelakken.
Vel og merke dersom dette er noe som betyr noe for deg.
– «Men du», fortsatte hun.
– «Da har du jo grunnlag for en tekst på sidene dine …»
Det var da jeg hadde sagt nei og flyttet diskusjonen noen trekk tilbake.
– «Gleder du deg?»
– «Om jeg gleder meg?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Du skal glede deg til dette møtet, det er i hvert fall ikke noe å grue seg til …»
– «Nei …»
Jeg så på klokka og så at det var to minutter til banen min skulle komme, visste at det var akkurat den tiden jeg trengte for å komme fram til perrongen, fikk lyst til å si noe mer til henne men har egentlig aldri vært noe flink til sånn påtatt pushing. Jeg vet at jeg kunne sagt at hun så bra ut eller noe, det ville ikke vært noen overdrivelse, men jeg lot det være.
– «Jeg gleder meg», vinket hun.
– «Og dessuten har jeg bursdag i dag … tror det blir bra».
Jeg nikket, og begynte å løpe.

Dagens musikktips har egentlig ikke noe med teksten å gjøre, noen kan sikkert fornemme en og annen referanse men den er ikke tilsiktet fra min side.
Det er ønskelåt til Mika som har bursdag i dag – hurra – her er BEN L’ONCLE SOUL med «Barbie Girl» :)

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Den som er uten synd …

De som har deltatt på foredragene mine vet at jeg låner og omformulerer gullkorn fra de fleste, og jeg er ikke fremmed for å si at «den som er uten synd kan kaste den første stenen».
Så står man der og venter.
Det er ingen som kaster.
Det er bra, for all del, men det forteller jo litt om publikum …

Jeg bruker denne setningen når jeg snakker om hull i CV og spennende spor på digitale arenaer. Den sier ganske mye, i likhet med mye annet som står i boken den er klippet fra og som det sikkert finnes noen som oppfatter som blasfemi når den trekkes ut av sin opprinnelige sammenheng. Det er som de fleste tekster eller spor som man finner på ulike steder, det er rom for ulike tolkninger og det er det som kan være utfordrende når man finner dem. Det kan skape en viss form for usikkerhet, og dette er et poeng som jeg oppfordrer jobbsøkere til å tenke på når de skriver ned historiene sine.
Det gjelder også en del av de som lager stillingsannonser, når jeg tenker etter.
Det virker som om de glemmer hvem de henvender seg til, og det sier seg selv at det ikke er bra.

Det hender titt og ofte at jeg brukes som korrekturleser, og det er artig å se forventningen til den som eier dokumentet.
– «Jeg syns det ser bra ut», kan jeg si, vel og merke hvis det ser bra ut.
– «Så fint», svarer den som eier dokumentet.
– «Ja, men du må huske på at det ikke er jeg som er den som skal avgjøre det … jeg har lest korrektur og jeg syns du får presentert deg på en god måte, men du må være klar over at det er en annen mottaker som du ikke kjenner og som kan få helt andre bilder i hodet sitt når han eller hun leser dette …»
– «Ja», kommer det nølende.
– «Hvordan skal jeg skrive det, da …»
– «Det vet du ikke, men du bør uansett holde på ditt eget uttrykk … det syns jeg du får til i denne teksten … du ansettes for hvem du er og ikke hvem du forsøker å være».

Det blir som nevnt det samme med stillingsannonser. Det virker som om det er mange tekster som ikke henvender seg til «noen» men som sendes ut i en seig tåke med håp om at noen skal gidde å bry seg.
Tenk som en bruker og ikke som en annonsør.

De fleste historier har et hull eller to og de fleste hullene har ingen direkte sammenheng med den opprinnelige historien – de er tidstyver eller fyllmateriale og du har sikkert sett en eller annen film hvor handlingen spoles fram i tid.
Six months later …
… Another place.
Det er mest for å skape flyt og sammenheng, og vi som sitter i godstolen pleier som regel ikke å lure på hva som skjedde i denne perioden.
Du skal gjøre det samme med din historie.
Du har antageligvis et ganske komplekst budskap, og da skal du ikke fokusere på småting.
Du skal ikke tenke på det i det hele tatt, når jeg tenker ordentlig etter.
Spørsmålet kommer, det vet du – du sitter i intervjustolen og innfinner deg med grill og drill uten tanke på at vedkommende på den andre siden av bordet faktisk liker deg, det er jo derfor vedkommende har invitert deg inn til et intervju. Utgangspunktet er så bra som det kan få blitt og din jobb er å forsterke det positive inntrykket. Du må likevel være klar over at det kan være noe i budskapet ditt som oppfattes som litt annerledes enn hva som var den opprinnelige hensikten, men det trenger ikke å være noe dramatikk i dette. Det kan være en naturlig reaksjon på denne industrialiseringen av jobbsøkerprosesser, en greie som kanskje har kommet fram ved at det på den ene siden er litt for mange mennesker som har lyst til å jobbe med noe som de ikke bør jobbe med og på den andre siden har kandidater som betrakter jobbsøkerprosessen som et realityshow eller en form for konkurranse.

Den største utfordringen til en jobbsøker er vedkommendes evne til å formidle sin egen historie. Dersom man er lojal mot denne, så kan man snakke seg ut av fengselsopphold og skoletrøtthet og sykdom og mye annet som enkelte opplever som tunge blylodd som vedkommende må traske rundt med for resten av sitt liv.
Si det som det er.
Dersom du tåler det selv, så skal ikke du være den som må lide for at andre ikke er tøffe nok til å skjønne at livet dreier seg om ganske mye annet enn hva som er innenfor deres egen boble. Du trenger ikke spørre om det, men du kan være rimelig sikker på at den som sitter på den andre siden av bordet har sine ting å stri med.
Den som er uten skyld kan kaste den første stenen.

Teppet faller, men det er ingen som klapper.
Lysene slukker, men likevel blir jeg stående alene på den tomme scenen.
Jeg er en enslig tilskuer uten kamp.
En venn uten fiender.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Denne sendingen inneholder produktplassering

Jeg satt på t-banen på vei til et foredrag, plugger i ørene uten lyd siden det var mer spennende å høre på de to damene som satt på motsatt side og irriterte seg over to gutter som sto og koste seg med hver sin Red Bull på vei til slalombakken.
– «Nesten som å se på TV», hvisket den ene.
– «Stå der å drikke dette … dette sølet».
– «Det er klart de er påvirket … ja, ikke sånn påvirket … men påvirket av all denne snikreklamen på TV».
– «Ja …»
– «Ja».
– «De kaller det for produktplassering».
– «Hvem?»
– «De på TV … har du ikke hørt det?»
– «Reklamen?»
– «Ja, men ikke bare i reklamepausene, de putter det inn i sendingene, også … hva blir det neste, ja man kan jo lure, men snart får vi se kaffekopper med merker på i Dagsrevyen … ja, sann meg mine ord …»
Jeg fiklet litt med telefonen for å gi inntrykk av at jeg så etter nye spor, så at den ene gutten dro opp en matpakke og dyttet inn en brødskive med gulost.
Garantert påvirket.
Garantert.
Damene skulle av, jeg ventet noen blikk eller en kommentar men de var mest opptatt av å holde hardt rundt de stygge Burberry-veskene sine.

Jeg lurer på hva det er med enkelte menneskers frykt for dette som handler om produktplassering, som om det er et slags faresignal om at man skal passe seg for å bli påvirket, overtalt eller overbevist om at det finnes noe der ute som du ikke vet om fra før eller noen som skal få deg til å like noe som du kanskje ikke har godt av eller noe helt annet. Jeg vet ikke, men jeg vet at alle inntrykkene som jeg får i løpet av en dag inviterer til en form for refleksjon hvor det er opp til meg selv og ingen andre å bestemme hvordan jeg konsumerer innholdet. Jeg antar i hvert fall at det er det som er greia med denne kommentaren, denne frykten for at det finnes mennesker som ikke klarer å tenke selv.
Det er kanskje litt drøyt å si det på den måten selv om jeg er sikker på at det er noen som kjenner seg igjen. Jeg er i hvert fall sånn at jeg oppfatter meldingen som dukker opp foran en sending som en slags invitasjon til å følge litt ekstra med på hva som plasseres hvor og da mener jeg at en «advarsel» virker litt mot sin hensikt.
Vel og merke hvis det er ment som en advarsel.
De pleier jo aldri å informere om hva som produktplasseres, mener jeg.

Vi lever i en kommersiell hverdag som de fleste av oss har vært med på å påvirke til å bli som den er, på godt og vondt, og da syns jeg faktisk det er bedre å tenke på at produsentene og utøverne får en bærekraftig inntektskilde som styrker leveransen av en viss kvalitet. Jeg kan rett og slett ikke se problemet, men på den annen side så er jeg som nevnt en person som klarer å «tenke sjæl» …

Motstanderne snakker om begrensede muligheter for å konkurrere på like vilkår, men når alt kommer til alt så er det jo bare snakk om personlige preferanser. Man har alltid et valg, og når alt kommer til alt så er det kanskje vissheten om nettopp det som legger grunnlaget for den kommersielle hverdagen. Noen viser sin bekymring for at skillene mellom redaksjonelt innhold og reklame viskes ut, som om produktplassering gjør det umulig for forbrukerne å unngå reklame, noe som får meg til å lure på om de noen gang løfter blikket og ser rundt seg.

Kringkastingsloven tillater produktplassering i programmer på TV og nettet, og dette fører til at produktsjefer og markedssjefer får flere plattformer og kanaler til å vise produktene sine i en redaksjonell sammenheng. Dette er en alternativ markedsføringsmetode som gir konsumentene følelsen av at det ikke er reklame siden produktet blir brukt i en naturlig sammenheng av rollefigurene. Det handler egentlig ikke om noe annet enn korrekte koloritter, og jeg husker en film for mange år siden hvor det var noen som drakk en brus som ikke fantes, en konstruert koloritt som bare skapte forvirring blant konsumentene.
Virkeligheten gir best korrektur.
I alle sammenhenger, egentlig …

James Bond foretrekker en spesiell klokke eller en bil. Virkeligheten gir meg ikke anledning til å kjøpe noe av det, ikke det at jeg hadde kommet til å gjøre det heller men det er en annen sak.
Harry Hole må ha sin Jim Beam.
Jeg foretrekker Jamesons, men ikke i like store mengder.
Therese Johaug liker å sutte på en flaske med Isklar i alle anledninger hvor det finnes et kamera, og får kritikk for å fremstå som påtatt og patetisk av de samme menneskene som ikke visste hvem Kari Traa var før hun tok med seg en fotograf i dusjen …

Kringkastingsloven tillater ingen direkte oppfordring til kjøp, det er som nevnt et valg som konsumentene må finne ut av selv. Jeg er i hvert fall rigget sammen sånn at jeg foretrekker å se at hovedpersonen i en spennende film sitter og koser seg med en Solo i stedet for stadige avbrudd som forteller at mineralvannet sponser sendingen.
Det er nemlig ikke derfor jeg drikker Solo.
Jeg drikker Solo fordi jeg syns Solo er en god brus og ikke for at jeg har latt meg påvirke av en reklamesnutt.

Vi lever i en hverdag hvor annonsørene skriker etter vår oppmerksomhet, og det er kanskje vissheten om at reklamepausene på TV benyttes til å tisse eller hente en pose med Sørlandschips som får kreative annonsører til å svi av litt mere kronasje for å få reklamemenneskene til å foreta noen nye grep. Produktplasseringen blir antageligvis ikke tolket som reklame, men mer som en ubevisst påvirkning som overfører positive holdninger eller en slags tillit til et produkt som nytes av et eller annet forbilde.
Og så?

Endelig tirsdag, folkens. Det er ikke så lenge siden jeg skrev akkurat det – akkurat en uke – og det eneste som er sikkert her i verden er at tiden går og ingenting varer evig.
Sånn er det bare.
I dag har John Travolta bursdag, det visste du kanskje ikke, men nå vet du det. Hvis du vil få med deg dagens musikktips, så vil du se at han koser seg med deilige toner fra Aretha Franklin og klarer på en mirakuløs måte å påvirke, overtale eller overbevise en drøss med damer om at de bør bli med – chain of fools – jeg er nesten fristet til å nevne at du sikkert vil finne noen produktplasseringer her også, jeg bør i hvert fall gjøre oppmerksom på at musikken kan føre til rykninger i dansefoten og suggererende hodebevegelser, men du kan selv velge om du vil skru av lyden og sitte helt rolig, kanskje klikke deg videre til noen andre sider eller til og med skru opp lyden og gi deg ende over.
Valget er ditt.
God tirsdag.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Rot i verktøykassa

Jeg har en venninne som skriver en oppgave om ulike rekrutteringskanaler, vi traff hverandre over en kaffe hvor hun innledet med en tekst fra Aftenposten som jeg syns var så dårlig at hun definitivt ikke burde bruke den som grunnlagsmateriale.
– «Hadde ikke tenkt til det», smilte hun.
– «Jeg ville bare ha en rask kommentar til påstanden om at LinkedIn slår Facebook».
– «LinkedIn og Facebook har da aldri konkurrert», sukket jeg.
– «Det er vel det jeg mener, også», bekreftet hun og fortsatte med at hun ønsket å bruke en annen tekst som grunnlagsmateriale, den hvor jeg skriver om konverteringsfrekvens på digitale arenaer og poengterer at det begynner å bli en god stund siden man snakket om hvilken arena man benytter seg av når det kommer til dette med rekruttering.
– «Det står at … skal vi se, hvordan var det … jo, det står at LinkedIn har fosset forbi Facebook som en foretrukken jobbsøkingsportal i sosiale medier», fortsatte hun.
Jeg svarte ikke, jeg bare trakk på skuldrene og hun kjenner meg godt nok til å tolke det på riktig måte.
– «Teksten stiller seg jo bare i den lange rekken med tekster hvor en eller annen får lov til å fremme en påstand som egentlig ikke er noe annet enn reklame for sin egen virksomhet … hør på denne, norske bedrifter har en jobb å gjøre for å lage attraktive spor for jobbsøkere … hallo, kom til oss så kan vi hjelpe dere … det er jo det som står der, er det ikke?»
– «Jo».
– «Jeg vet jo at du ikke digger å referere til sånne undersøkelser», fortsatte hun og fisket fram røykpakken sin fra vesken sin.
– «Greit at jeg fyrer?»
– «For all del», nikket jeg og så på at hun fiklet litt med lighteren sin før hun omsider fikk gnist, trakk to raske og blåste gråluft over den ene skulderen.
– «Det refereres til en undersøkelse som viser at betydningen av sosiale medier som jobbsøkingskanal har stagnert de siste fire årene».
– «Sier hvem?»
– «Et selskap som heter Centric, har aldri hørt om dem før …»
– «Centric», nikket jeg.
– «Det er gamle Xtrapersonell som har skiftet navn».
– «Hvorfor det?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Hvorfor skifter selskaper navn … det er vel et forsøk på å fremstå som noe annet, da …»
– «Same shit new wrapping?»
– «Som regel …»
– «Anyways, det er en del påstander i denne undersøkelsen som jeg syns er litt … jeg vet ikke, tvilsomme … nå vet jeg jo at du pleier å si at sånne undersøkelser gir de svarene man forventer på forhånd, men en tanke som slo meg og som jeg fikk bekreftet når jeg leste teksten din om konverteringsfrekvens er at det kan være flere som … i hvert fall flere av de seriøse der ute som deler forståelsen av at det ikke handler om hvilken arena man benytter seg av siden det har blitt sånn at de fleste glir inn i hverandre …»
– «Der har du det», nikket jeg og så hvordan hun knipset sigaretten mot askebegeret, tok to nye trekk og et siste sug som fikk gloen til å flamme opp, slapp sneipen og trykken den sammen til det ugjenkjennelige.
Den skrek så lenge den levde.
– «Det er sånn du burde vinkle oppgaven din».
Hun nikket, rettet seg litt opp i stolen og spurte om jeg var klar for en runde til.
Det var min tur til å nikke.
– «Cortado», smilte jeg og strakk til meg utskriften av teksten hun viste til hvor jeg kunne lese en påstand om at det var topplederne som i størst grad benyttet sosiale medier for å søke jobb, noe som ble oppfattet som overraskende av en eller annen kommunikasjonsfyr siden de fleste toppledere ikke er så aktive på sosiale medier samtidig som det ble hevdet at det var de som var flinkest til å utnytte nettverkene sine. Jeg nevner at jeg syns denne teksten i Aftenposten var dårlig og noe av det som er dårlig er mangelen på kryssreferanser. For det første så er ikke sosiale medier synonymt med nettverk, og for det andre så er det ikke mange toppledere som benytter seg av nettverkene sine når det kommer til jobbsøk.
Business, ja.
Jobbsøk, nei.
For det tredje, så står det at nordmenn virkelig fikk øynene opp for LinkedIn i august i fjor, det var da jeg tok en dobbeltsjekk av publiseringsdatoen, det riktige kunne kanskje vært å skrive at det var da «bermen» fikk øynene opp for dette verktøyet, de som tror det er viktig å være der hvor «alle» er og som tror at det å være der hvor alle er betyr det samme som en slags form for tilhørighet.
Jeg vet at jeg pirker nå, men det var ikke jeg som begynte.

For noen år siden ble jeg intervjuet i Kapital om fornuftig bruk av LinkedIn i forhold til Facebook i rekrutteringsprosjekter, det må ha vært i 2008, det fantes noen uttalelser om at LinkedIn var den profesjonelle versjonen av Facebook og det syns jeg var en tåpelig uttalelse. LinkedIn og Facebook er to helt forskjellige verktøy som egner seg til helt forskjellige ting, og dessuten må man ikke glemme at det meste av det som skjer på Facebook har skjedd via andre verktøy i mange år og det er egentlig ikke så mye nytt ved det. Det kan være at noe av kaoset har en sammenheng med at merkevarene står svakere enn noen gang, det finnes ikke så mye som handler om lojalitet og det er kanskje derfor det er så mange som klør seg i hodet mens de kikker ned i verktøykassene sine for å finne hva man kan bruke til hva.

– «Det er i hvert fall noe som er riktig her», begynte jeg da hun kom tilbake med ny kaffe.
– «Det står at de beste ikke er på jobbjakt, og det skal du skrive om … og det er noe som du skal begrunne med at de beste er opptatt med å gjøre en god jobb der de befinner seg og at det er derfor de kan bli funnet på LinkedIn av andre som bruker dette som et profesjonelt verktøy som styres av referanser og positive opplevelser … det bør du få med deg i oppgaven din».
– «Fortsett», smilte hun mellom to slurker.
– «Jeg syns du bør få med en ting til», fortsatte jeg.
– «Ganske viktig, egentlig … man må huske på at det ikke spiller noen rolle hva man bruker hvis man ikke vet hvordan man bruker det … når alt kommer til alt så er det et budskap som skal presenteres, en historie, og da må man finne ut hvilket verktøy som er best egnet og det er vel det, egentlig … det står noe om at bedriftene må bli bedre til å bygge opp sin merkevare som arbeidsplass for å tiltrekke seg ansatte og det er vel ikke akkurat noe … hva heter det, scoop …»
– «Nei», smilte hun.
– «Det er litt for utvannet fra tåpelige tekster fra masterspirene fra BI og NMH … tror jeg skal forholde meg til det som du skriver om i tekstene dine … virkeligheten».
– «Rart at det er så vanskelig», nikket jeg.
– «Hvorfor?»
– «Aner ikke», svarte jeg.
– «Kanskje det henger sammen med alle disse som ikke tør å gjøre så mye på eget initiativ, langt mindre si noe eller skrive noe … som om de ikke tør å lage sine egne spor men velger å følge bermen og … jeg vet ikke, vente og se liksom …»
Hun nikket.
– «Det som jeg syns var litt merkelig», fortsatte hun.
– «Det var når jeg søkte fritekst på google og fikk opp en tekst som er ganske lik denne … en tekst som er skrevet for to år siden og ligger på hardware.no … det bekrefter jo påstanden din …»
– «Dårlige kopier».
Hun nikket igjen, fisket opp røykpakken og ristet ut den siste.
– «Og ellers, da?»
– «Nei», nølte hun.
– «Skjer ikke så mye, da … gleder meg til våren …»

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.