Måned: mars 2014

Løp og kjøp

Jeg har en kamerat som driver det ganske bra innen profileringsartikler, sånne ting som selskaper med store markedsbudsjetter bruker når de skal vise fram logo på klær og kopper og kulepenner og sånt. Forskjellen på han og mange av de andre som driver med noe av det samme, er at han er flink. De som kjenner meg og følger med på mine sider vet at min definisjon på «flink» er en person som i tillegg til å gjøre det bra er et menneske som trives med seg selv og sitt og som ikke er redd for å vise det. Det handler om å by på seg selv, et setning som jeg bruker ganske ofte på mennesker som fortjener å få en stjerne.
Eller en profilering.
Nok om det.
Han skal flytte lageret sitt og arrangerte flyttesalg i helgen, noe som kan gi assosiasjoner til et loppemarked, men da tenker jeg selvfølgelig ikke på vareutvalget men på menneskene som møter opp. Det skal handle litt om dem, de som møter opp, og det var dette flyttesalget som minnet meg på en tekst som jeg har har hatt liggende på vent til riktig anledning.

Min yngste datter spiller i korps og høstens vakreste eventyr er loppemarkedet på skolen hvor jeg jobber i elektrisk avdeling med stereoanlegg, brødristere, vaffeljern og lamper og kaffetraktere og en og annen nesehårsfjerner, barbermaskiner og ledninger og kontakter i løsvekt og ja, stort sett det meste av elektriske artikler som enkelte gir bort for et godt formål. Det er som nevnt ingen sammenheng mellom et lagersalg eller flyttesalg og et loppemarked, dette skal handle om studiemateriell til mine sosialantropologiske selvstudier, for det er nemlig sånn at det finnes noen som forventer at det er mulig å ta med seg så mye som mulig til priser som de selv bestemmer, mennesker som kommer fra en kultur hvor man pruter på brystmelken.

Et loppemarked i en bydel i Oslo er ikke som et marked i Mogadishu. Når jeg står med en brødrister i hånda, nyvasket og testet og fin og forteller til en forventningsfull kunde at jeg skal ha førti kroner for den, så betyr det at den koster førti kroner. Det er spesielt de som møter opp når det åpner som tror at de kan få være med å bestemme prisen fra første stund som er verst, stormer inn med ville blikk og griske armer og inntrykk av at det ikke spiller noen rolle hva man grabber tak i bare man grabber tak i noe.
– «Jeg vil ikke betale førti kroner …»
– «Det er ikke mitt problem», svarer jeg raskt.
– «Den koster førti kroner, skal du ha en pose?»
– «Jeg vil ikke betale førti kroner for den».
– «Nei vel», svarer jeg og setter den tilbake på plass, retter litt på noen vaffeljern og en vannkoker som en annen dame har stått og plukket på, det er viktig med en pen utstilling, flytter blikket rundt i rommet og oppfattes antageligvis som litt provokativ.
– «Så» fortsetter han.
– «Hva er din beste pris?»
– «Snakker du fortsatt om brødristeren?»
– «Ja».
– «Den koster førti kroner».
– «Jeg vil ikke betale førti kroner».
Jeg svarte ikke.
Jeg hadde avsluttet diskusjonen.
Jeg har ikke vært i Mogadishu, men jeg har vært på marked i Tunisia og Tyrkia og vet når jeg skal holde kjeft og se en annen vei. Han begynte å snakke om en miksmaster, spurte om den funket og begynte å plukke den fra hverandre.
– «Skal du ha den?»
– «Hva koster den?»
– «Den koster førti kroner».
– «Jeg vil ikke betale førti kroner».
– «Da setter du den fra deg og slutter å plukke».
Jeg visste at han ventet på at jeg skulle se en annen vei eller aller helst ekspedere en annen, noe jeg egentlig hadde lyst til å gjøre, men dette var en fyr som jeg kjente fra året før og som resirkulerte varene våre på et marked i sentrum som var mest kjent for omsetning av tyvegods og finansiering av doptrafikk.
Det var da jeg kjente at det prikket på skulderen min.
– «Hvor mye skal du ha for brødristeren?»
– «Den koster førti kroner».
– «Det var billig», smilte hun.
– «Kan jeg få en like god pris på miksmasteren, også?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Den koster førti kroner».
– «Jeg tar begge», bekreftet hun.
– «Sett dem til side så kommer jeg tilbake når jeg har tatt ut mer penger».
Jeg nikket og snudde meg mot den første kunden som selvfølgelig ikke var klar over at hun var på det samme laget som meg.
– «Så», smilte jeg.
– «Skal det være noe annet?»
– «Det er dyrt her», mumlet han.
– «Vi har ordentlige varer», svarte jeg kort og la hånden på skulderen hans.
– «Førti kroner er ikke dyrt, men du kan komme tilbake før vi stenger i morgen kveld … hvis du finner noe du vil ha så kan vi diskutere pris men på salgets første timer så ønsker vi å dra inn kroner for barna våre … liker du syttende mai?»
– «Ja», nikket han.
– «Hurra og flagg og sånt».
– «Riktig», smilte jeg.
– «Is og pølser og korpsmusikk … vet du, det hadde ikke blitt noe korpsmusikk hvis vi ikke fikk inn penger på å selge noen av de fine tingene som andre har gitt til oss, det er det som gjør at vi kan holde det gående og tingene som vi selger her er ting som funker og som du ikke finner andre steder til samme pris, vi er nesten litt stolte av det vi selger, for det er ting som vi har jobbet ganske hardt for å få tak i … det blir nesten på samme måten som når bestemoren din sitter og syr eller maler fine ting og så kommer det en turist med lomma full av penger som syns det er kulere å fortelle kompisene sine at han har gjort et kupp eller et røverkjøp som vi kaller det her i byen, som om det betyr mye mer å få tak i noe som man trenger og som man virkelig har lyst på, skjønner du … det går an å være hyggelig og smart selv om man jobber som selger».
– «Du er hyggelig».
– «Syns du det?»
– «Ja», nikket han.
– «Det var hyggelig å høre», smilte jeg og klappet hånden som fremdeles lå på skulderen hans.
– «Og nå har du solgt brødristeren og miksmasteren», fortsatte han.
– «Ja», nikket jeg.
– «Men jeg har flere …»
– «Hva er beste pris?»
– «Den koster førti kroner …»
– «Jeg må tenke litt», avsluttet han og smøg seg ut av armen min samtidig som en dame kikket opp på meg med en stor eske i fanget.
– «Jeg trenger en god pris», begynte hun.
– «Hva har du i esken?»
– «Litt forskjellig, mange ting, hva er en god pris?»
– «Jeg kan ikke gi deg en god pris før jeg vet hva du har fylt i esken din», smilte jeg.
– «Nå», smilte hun tilbake og rakk fram en hånd med to tiere.
– «Jeg byr førti … jeg syns det er en god pris».
– «Det syns ikke jeg», svarte jeg og ristet på hodet.
– «Det er jeg som setter prisen og du kan ikke fylle en eske og selv bestemme hvor mye det passer deg å betale … hvis jeg får se i esken din så skal vi se hvor mye det koster».
Hun åpnet, jeg begynte å telle og regne og jeg tror nok det ble litt for mange tall som ikke stemte med fasiten hennes, det var da hun begynte å sortere litt her og litt der slik at grunnlaget for en hyggelig sluttsum ikke fikk de to strekene som hun håpet på. Litt senere, kanskje så lite som ti minutter, hører jeg kollegaen min si til den samme typen som jeg hadde forhandlet med tidligere at man ikke kan spørre flere mennesker om prisen på den samme varen. Jeg lot som om jeg ikke hørte han, og ble stående og fikle med et strykejern som nesten så litt for bra ut til å koste førti kroner.
– «Morten», ropte han.
– «Har du sagt prisen på denne?»
– «Ja», ropte jeg tilbake.
– «Jeg har sagt at den koster førti kroner, men han kan godt få den for seksti … spesialpris til en hyggelig kunde».
– «Nå var du heldig», hørte jeg han sa til kunden min.
– «Nå har du fått en knallpris».
Han nikket.
Kompisen nikket.
Jeg så en annen vei med vissheten om at det ikke spiller noen rolle om hvem som lurer hvem så lenge alle er fornøyd.

Når noen ser at du driter i parken …

Jeg både snakker og skriver en del om bruk av sosiale medier i ansettelsesprosesser og i ansettelsesforhold generelt hvor jeg poengterer at det er snakk om et helt menneske. Da er det naturlig at man har et våkent blikk mot steder hvor aktuelle eller relevante mennesker beveger seg, og det er ved sånne anledninger jeg pleier å stille spørsmålet om hvor lang tid det egentlig må ta før mennesker skal skjønne at de må ta konsekvensen av sporene de legger bak seg.
På godt og vondt.
Det handler om noe så enkelt som å vite hvor man skal drite, og hvis man driter i parken så må man være klar over at det finnes noen som følger med på de neste bevegelsene dine.

Sagt til det kjedsommelige, sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv, og da skulle det nesten bare mangle at det ikke finnes noen som følger med på hva man gjør. Nå kan man lese om et nek som griner i media for at feriebildene hennes har kommet på avveie, dette ligner jo på historier som de fleste har sett og hørt før i andre sammenhenger, men denne gangen er det en litt artig vri hvor en arbeidsgiver kicker på at en av sine ansatte var sykemeldt men som dokumenterte en livsstil som sto i sterk kontrast til sykdomsbildet hennes.
Teksten bekrefter at det ikke handler om hvilken arena man befinner seg på.
Teksten bekrefter viktigheten av å skjønne det totale bildet.

Jeg pleier å si at man får som fortjent, men finner det litt besynderlig at NAV fremstår som passive, hovedpersonen forteller om en god dialog med NAV, men ingen ting om hvorfor hun ikke hadde dialog med sin arbeidsgiver som tross alt er det stedet hvor de fleste oppegående mennesker tilbringer mesteparten av livet sitt. Hun forteller også at de aktuelle bildene «i all hovedsak» var før sykefraværet og at hun oppfatter det som «ikke relevant for sitt arbeidsforhold» samtidig som hun glipper ut en kommentar om at hun syns det er vanskelig å skjønne at arbeidsgiveren ikke tok kontakt med henne før de tok kontakt med NAV, uten å nevne at hun selv har unngått å stille på møter.
Hmm.
Jeg gir kred til arbeidsgiveren som fulgte opp og tok saken i egne hender, de hadde sikkert sine grunner som bare kommer fram som små antydninger i en tekst som i og for seg bekrefter en mismatch i oppfatningsbildet, noe som er helt vanlig i sånne saker.

Moralpreken:
Når man forsøker å fremstå som noe på sosiale medier, så må man fremstå som det samme i virkeligheten.
Det har ikke hovedpersonen i teksten fått med seg.
Det er synd for henne.
Wake up and smell the coffee.

Jeg leser at det er snakk om penger.
Selvfølgelig.
Jeg leser at advokaten hennes foreslår en løsning med at endringsoppsigelsen blir kjent ugyldig og med et sluttvederlag tilsvarende tre måneders lønn og hundre tusen kroner i oppreisning.
Min kommentar, seriøst, dette er jo mine sider:
Fy faen, snakk om «løsning».
Hun har jo krav på lønn i oppsigelsestiden sin uansett, og hvis hun hadde oppført seg ordentlig og gitt beskjed om at hun ikke ønsket å jobbe der siden hun beviser så til de grader at hun har mer lyst til å gjøre noe helt annet, så hadde hun sikkert fått gjennomslag for fritak av arbeidsplikt i oppsigelsestiden.
Neida, her skal vi grine til oss mer.
En sak har alltid to sider, minst, men gjett om denne teksten (ikke min, men Dagbladet sin) kommer til å bli delt på sosiale medier med likes og smileys og rosa hjerter og «go girl» og annet svada.
Jeg heier på arbeidsgiveren hennes som skriver at de har blitt kjent med hennes profil på sosiale medier der hun gir et annet bilde av seg selv. Det er dette det handler om og det er dette som vil legge grunnlaget for fremtidige diskusjoner. Det handler ikke om hvor syk hun er eller ikke er, selv om det tross alt handler litt om et menneske som gir inntrykk av at hun forsøker å misbruke et system som er ment for de som er litt sykere enn henne. Hver gang jeg bruker setningen om at det handler om å være et helt menneske, så opplever jeg responsen som positiv fra de fleste, man nikker gjenkjennende og tenker på balanse og fred i sjelen og alle de tingene der, men paradoksalt nok ser jeg at de samme menneskene begynner å rynke litt på nesa når det er i sammenheng med noe som ikke trekker til seg blomster og hjerter og sol og blå himmel.

Jeg syns rett og slett at det er trist å lese om mennesker som har et så dårlig forhold til arbeidsgiveren sin, og er sikker på at hun får medlidenhet for å trekke opp dette kortet hvor det står at det er helsevesenet som har ansvar for å vurdere hennes helsetilstand. Ja, hun har rett i det, men da må hun også ta konsekvensene av svarene og si fra til arbeidsgiveren sin.
Hun syns det er «ekkelt» å tenke på at noen har gått inn på sin private profil. Sorry folkens, men jeg syns det er like ekkelt at det fortsatt finnes mennesker som tror at man kan være privat på sosiale medier.

Marvin Gaye, folkens.
Han har ingen ting med denne saken å gjøre, men det er en fin låt som passer på en dag som denne.

Når somling går på fleksekontoen …

Jeg kom over en tekst som handler om hvordan man skal lede ansatte som somler. Bare så det er sagt, så oppsøker jeg ikke dustete tekster bevisst for å ha noe å skrive om på egne sider, men når det ligger så mye godis rett foran trynet så er det vanskelig å ikke grabbe til seg litt.

Det er Ukeavisen Ledelse som skriver om medarbeidere som utsetter oppstart av planlagte oppgaver eller som ikke blir ferdig med gjennomføringen som planlagt på grunn av utsettelser underveis. Jeg oppfatter vinklingen som om det er bevisste tanker bak denne somlingen. Uforutsette ting kan skje når som helst med hvem som helst, men her vises det til typiske eksempler hvor de som somler er klar over de negative konsekvensene. Teksten skriver om ledere som har en tendens til å fokusere på langsiktige mål, og mener at det er noe som sjelden virker motiverende for medarbeidere. Dette er et eksempel på at det har skurret litt med kommunikasjonen, noe som kanskje er den største utfordringen for ledere som har mer fokus på å være leder enn å utøve rollen som leder.

Hvis man som leder ikke får sine medarbeidere til å gjøre det som er forventet, så er man ingen leder. Samtidig er det fristende å stille spørsmålet om hvordan en leder får tak i sånne medarbeidere i utgangspunktet, men det er en annen sak.

Det er nesten litt paradoksalt at det er en tekst på den samme siden som handler om medarbeidere som mener at de har en fleksibel sjef. Det vises til en arbeidslivsundersøkelse som forteller at de fleste er fornøyd med hvordan arbeidsgiver legger til rette for å kunne kombinere jobb og privatliv og at dette er noe som står svært høyt i kurs når man vurderer å bytte jobb. Jeg vet at det finnes en del mennesker der ute som sliter litt med å finne gode intervjuspørsmål, og denne får du gratis under forutsetning at du klarer å tolke svaret i din desperate talentjakt.
Jeg har ikke lest grunnlagsmaterialet i denne undersøkelsen, men vet at det pleier å bli resultater som er rimelig forutsigbare i sånne undersøkelser når det er noen fra vikarbransjen som står bak. Jeg legger imidlertid merke til at de fleste svarer at arbeidsgiveren er fleksibel nok til å kombinere jobb og privatliv – også med visshet om usikkerhet i hva som defineres som «privatliv». Det hevdes at det norske arbeidslivet er et moderne arbeidsliv med riktig balanse mellom jobb og fritid, isolert sett noe som kan være bra men definitivt ikke hvis det henger sammen med somling.

Jeg kom inn i en bedrift en gang hvor det var en dame som strakk seg litt lenger, hun kom sent og gikk tidlig i sammenheng med å være alenemor, men når hun la inn noen ekstra runder i trimrommet i kjelleren og mye annet fjas på bekostning av en allerede redusert arbeidstid så ble det helt feil. Det var enkelte som kommenterte det i stillhet, og litt senere fikk jeg høre om en sammenheng hvor fargene gled ganske fint inn i min egen svartmaling av unge ledertalenter som er høye på seg selv etter å ha blitt stappet fulle på høyskolen, hauset opp av denne talentjakten som egentlig ikke dreier seg om annet enn prestisje fra de som fanger gåsa.

Jeg skulle gjerne sett at dette begrepet «fleksibilitet» kunne vært skrevet som et palindrom, kanskje på samme måte som tillit. Fleksibilitet handler om å strekke strikken i begge ender og vite hvor langt man kan strekke den før den ene enden glipper eller strikken ryker. Begge deler er for øvrig like ille og det er ikke noe mål i seg selv å sjekke hvor langt den kan strekkes.
Det finnes tydeligvis ganske mange som tror det …

Det er endelig fredag, og noen av dere har kanskje allerede kommet dere til hytten. Noen av dere skal snike dere ut litt før og noen av dere er kanskje som denne dama som jeg skrev om her om dagen som brente seg ut med påstand om at hun bare gjorde jobben sin.
Ja ja.
Helg blir det uansett.
Ikke strekk den for langt, da … :)

.

Jeg ansetter et helt menneske

Jeg har vært på en samling hvor det ble snakket om markedsføring av seg selv som riktig kandidat – et tema som det virker som om det ikke kan snakkes eller skrives nok om.

Jeg likte innledningen best, et kort spill som viste hvordan den som sitter på den ene siden av bordet har et ønske om å være noe i samtale med to som tror de er noe på den andre.
Som nevnt, et spill.
Det er uansett «interessant» når arrangørene slipper løs mennesker som tjener penger på industrialisering av ansettelsesprosesser i debattpanelet, men jeg skal ikke skrive om dem denne gangen.

Det var overraskende mange mennesker der som gjorde ganske mye for å fremstå som ganske like, det var som om det ikke var noen som dristet seg til å si noe som kunne oppfattes som avvikende i forhold til en eller annen uskreven standard om etikk i rekrutteringsbransjen.
– Er det riktig eller galt å sjekke kandidater på Facebook?
– Er det riktig eller galt å lete etter digitale spor?
– Er det riktig eller galt å innhente uformelle referanser?

Jeg pleier å si at jeg ansetter et helt menneske, det skal i hvert fall være så helt som mulig og da tenker jeg ikke på skavanker og huller og sånne ting.
Jeg snakker om innholdet.
Jeg snakker om det som betyr noe.
Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt. Når noen spør hvorfor, for det hender at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.

Jeg pleier samtidig å poengtere at man må slutte å differensiere de ulike arenaene.
Jeg sier at alt du gjør og sier og skriver kan og vil bli brukt mot deg og med deg.
Sånn er det bare.
Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen.
Riktig eller galt?