The Show Must Go On

Jeg kan ha skrevet i en tidligere tekst at jeg oppfatter livet som et skuespill, et drama hvor det er jeg som har hovedrollen i framførelsen av mitt eget liv.
Plakaten ser helt fin ut med sånne farger som jeg liker.
Navnet mitt står øverst.
Det skulle jo bare mangle.
Det er jo mitt liv.
Noen ganger føles det som om replikkene ikke er mine egne, handlingen driver i en retning som jeg ikke ønsker og jeg kommer til et punkt hvor jeg lurer på hvem som har laget dette jævla manuset, hvorfor de har gjort det så vanskelig og hvem som bestemmer hvem som får danse sammen med meg på scenen.
Publikum følger hver eneste bevegelse.
Hver eneste replikk.
Noen ganger er jeg glad for at de ikke har lest manuset mitt, for noen ganger blir jeg litt full av faen og ser mitt snitt til å foreta noen kunstneriske friheter.
Men jeg står i rollen.
Det er min rolle.
Det er bare det at det ikke er jeg som bestemmer handlingen eller hvordan det skal ende. Det er ikke en gang mulig å skille den ene akten fra den andre, scenene sklir inn i hverandre og når jeg tror at det kan være rom for en og annen improvisasjon, så er det som om det kommer et slags støt fra en jævla sufflør som presser trynet mitt tilbake til manuset.
Nye ansikter dukker opp.
Jeg vet ikke hvilken rolle de spiller.
De kommer rett fra audition og fyller scenen med en ukjent dans til rytmer som jeg ikke kjenner.
Det er mitt navn som står på plakaten, men det er et navn jeg savner.
Jeg ønsker at hun skal få tilbake rollen sin.
Jeg ønsker at jeg fikk bestemme, men det er ikke sånn det er.
Jeg vet ikke en gang hvem som bestemmer.
Jeg kan ikke gjøre noe med det.
Jeg har lyst til å slukke lyset og rive ned sceneteppet, men vet at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å stå i rollen og vente på henne.
Det handler ikke om sorg.
Det handler mer om maktesløshet.
Like it or Not.
The Show Must Go On.

Denne teksten er til Nina med varme tanker ♥

empty spaces
what are we living for
abandoned places
I guess we know the score
on and on
does anybody know what we are living for

another hero
another mindless crime
behind the curtain
in the pantomime
hold the line
does anybody want to take it anymore

the show must go on
the show must go on
inside my heart is breaking
my make-up may be flaking
but my smile still stays on

whatever happens I’ll leave it all to chance
another heartache
another failed romance
on and on
does anybody know what we are living for

I guess I’m learning
I must be warmer now
I’ll soon be turning, round the corner now
outside the dawn is breaking
but inside in the dark I’m aching to be free

the show must go on
the show must go on
inside my heart is breaking
my make-up may be flaking
but my smile still stays on

my soul is painted like the wings of butterflies
fairytales of yesterday will grow but never die
I can fly, my friends
the show must go on
the show must go on
I’ll face it with a grin
I’m never giving in
on with the show

I’ll top the bill
I’ll overkill
I have to find the will to carry on
On with the
On with the show
The show must go on

3 comments

  1. Ei sår og vakker tekst dette Morten, med tonane frå musikken du legg ved i seg

    «Men jeg står i rollen.
    Det er min rolle.»

    «…does anybody know what we are living for..»

    Kanskje nett dette, å vere der for kvarandre..

    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s