Termodynamikkens første hovedsetning

Jeg kjenner noen som er sånn «nå skal vi faen meg ditt» og «nå skal vi faen meg datt» og så blir det gjerne litt mer «faen meg her» og «faen meg der» og så går det en stund og så skjer det ikke mer.
– «Skjer’a?»
– «Nei, va’kke så enkelt, gitt …»
– «Skulle ikke du faen meg fikse og rydde opp’a?»
– «Nja», nølte han.
– «Vi har lagt inn noen anmerkninger for neste vedtak og så kaller vi inn til et endelig beslutningsmøte mot slutten av måneden, eller den neste, vi har en god dialog og driver prosessen i henhold til eksisterende rammeverk, så … dette blir bra …»

Dette kan handle om revolusjonære rabulister som står på toppen av barrikadene og veiver med brennende bildekk og fillete flagg.
– «Kom igjen, folket … nå tar vi de svina!»
Dette kan handle om hvilken som helst opposisjonspolitiker eller ett eller annet opphauset talent.
Det kan også handle om han eller hun som endelig har blitt lagt merke til på arbeidsplassen for sin gode evne til å være et sosialt samlingspunkt, plutselig blir han eller hun invitert inn på styrerommet for å komme med innspill som strekker seg litt lenger enn vafler i kantina på fredag og flere bonger på julebordet.
Det er da det skjer.
Eller sagt på en annen måte, det skjer ikke noe.
Det er nemlig ikke så lett å puste når kvelertaket strammes.
Jeg lurer noen ganger på hvor det blir av denne positive energien som fyrer opp gode tanker, men vet at den ikke blir borte men at den går over i en annen energiform.
Det er termodynamikkens første hovedsetning.

Jeg snakket med en fyr her om dagen, han er klar for å finne seg ny jobb og denne gangen skal det ikke være noe sånt lederhelvete.
Det var sånn han sa det.
Han er glad i faget sitt og gjør det bra, han er en av de beste, men så skjedde det noe med han da arbeidsgiveren fant ut at han skulle få lederansvar. Kanskje det var et håp om at noe av energien hans kunne overføres til noen av de andre.
Han visste ikke.
Han fikk aldri høre noe.
Han fikk bare et opprykk.
Først ble han litt smigret, men det gikk ikke lang tid før han merket overgangen fra å være en hyggelig arbeidskollega, en som mange kom til fordi han var så flink, han var en av de beste, men så ble han sjef og måtte snakke på en annen måte.
Han begynte å snakke mer om selskapet enn om fag og kollegaer.
Han ble betraktet på en helt annen måte, det skjedde noe med gruppetilhørigheten og han merket at energien som pleide å summe gjennom landskapet endret form til noe som han ikke kjente igjen.
– «Hvor kan du tenke deg å jobbe?»
– «Vet ikke …»
– «Har du gjort deg opp noen tanker om hva du ser etter, tenker ikke nødvendigvis på selve rollen for jeg vet jo hva du kan og hva du er god for, men har du noen tanker om hvor du kan få brukt energien din på riktig måte?»
– «Nja», nølte han.
– «Jeg var vel litt flinkere til å se sånne ting før … vet ikke om det er jeg som har forandret meg eller om det er selskapene som jeg syns virket mer spennende før enn hvordan de fremstår i dag … kanskje det er en kombinasjon …»
Jeg nikket.
Jeg fikk nesten lyst til å notere noe på et papir, men tenkte at det ville virke formelt.
Vi satt med hver vår kaffe og kikket på menneskene rundt oss.
Mennesker i bevegelse.
– «Jeg vet at det kan høre litt rart ut», fortsatte han.
– «Men jeg syns det virker som om arbeidslivet har blitt så jævlig kjedelig … det er ingen som mener noe eller står fram med noe som får meg til å tenke at, ja, dette vil jeg være med på, her kan jeg bruke meg selv … det er store ord og … jeg vet ikke, lite substans …»
Jeg nikket igjen.
– «Jeg liker å jobbe», fortsatte han.
– «Jeg liker å fikle og ordne og gjøre det som jeg er god på».
Jeg fikk lyst til å nikke igjen, men tenkte at det får være grenser til å fremstå som en nikkedukke.
Det ligger liksom ikke for meg.
Det var kanskje derfor vi snakket sammen.
Stryk kanskje.
Det var derfor vi snakket sammen.
– «Jeg savner det å kunne gjøre jobben min i fred», fortsatte han mellom to slurker.
– «Jeg trenger ikke ha noen rundt meg som … som suger energien ut av meg og hele tiden maser om ditt og maser om datt, når er det ferdig, når kan jeg skifte farge fra rødt til gult og grønt … det er jo umulig å gjøre en god jobb når man hele tiden skal måle og rapportere og melde hit og melde dit … det blir faen meg bare … bare tull».

Jeg leste en tekst her om dagen som handlet om ansatte som teppebombes av møter, dynges ned av rapporteringskrav og prosedyrer som reduserer både autoritet og handlingsrom.
Det handlet mest om ledere, men det gjelder de fleste.
Det er misbruk av energi.
Jeg har nettopp lagt fra meg «Lederundersøkelsen» fra AFF som forteller at toppledere i bedrifter med over hundre ansatte bruker halvparten av arbeidstiden sin i møter. Det riktige tallet er for øvrig førti prosent, men det går opp i opp med omstendighetene rundt møtene. Det som jeg finner litt merkelig, paradoksalt, kall det hva du vil, er at jeg treffer en del mennesker som tydelig viser at de egentlig ikke er så interessert i å være med på alle møtene men er der fordi det er forventet at de er der.
– «Du vet jo hvordan det er», forsøker de med sånne fårete smil.
– «Det er en del av jobben … ja da, så … neida».
Særlig.
Det mases om stadig større behov for gode team for å løse utfordringer, noe som gir et økende behov for flere mennesker for å utføre de mest banale oppgaver som selvstendige individer kan utføre hvis de får lov til å gjøre jobben sin i fred, det baller på seg med møter for man må jo få vite hva alle de andre holder på med og hvor langt det har kommet og om de i det hele tatt har gjort det de skal og sånne ting.
Jeg har ansatt veldig mange flinke mennesker, og liker å se hvordan de kaster seg rundt og er så fulle av energi at det nesten bobler over.
Stryk nesten.
De er så fulle av energi at det bobler over.
Abelia stiller spørsmålet om vi har blitt travlere enn før, og det er en som svarer at vi har blitt travlere i den forstand at hjernen har flere ting den må forholde seg til. Hjernen er det viktigste produksjonsmiddelet, og da må vi forstå hvordan den virker og hvordan vi kan få mest ut av den. Det kreves en mye mer bevisst kompetanse og utøvelse av selvledelse fra oss i dag enn tidligere.
Hmm.
Jeg tror dette er noe som henger sammen med at det finnes litt for mange mennesker i arbeidslivet som ikke får endene til å møtes, det er som om det stopper opp når de ser hvordan alle ordene som ser så fine ut i bøkene blir så vanskelig å si når man i virkeligheten prøver å sette de inn i de riktige setningene. Noen av dem snakker om stress og noen skylder på stress, men når alt kommer til alt så er jo ikke stress noe annet enn energi som har samlet seg opp i et slags vakuum og som bare venter på det skal skje noe som får all denne energien til å forandre seg til en annen form.

Jeg treffer flere flinke mennesker som flyttes inn i nye roller som får dem til å henge med andre, de tvinger seg inn i et kunstig søk etter en falsk tilhørighet til en helt annen gruppe mennesker, ikke bare fordi de er i ferd med å bli utstøtt fra den gamle gruppen men fordi de ikke er sikre på om de takler overgangen. De søker likesinnede og ender opp med andre som er like usikre og så gjemmer de seg bort i møter.
Fritt for å skrive referat, liksom.
Særlig.
Du.
Du som var så flink.
Du som var en som mange så opp til.
Du som var den som sa det du mente fordi du mente det.
– «Kom igjen’a … nå skal vi faen med ta dem!»

One comment

  1. Akkurat!

    Eit meiningsfullt arbeid….
    Mi hjerne treng ei pause, og skal få den.
    Det er ein kunst å fordele den energien ein har til rådigheit.
    Å høyre til,viktig.
    Å sjå og bli sett, ein balansegang.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s