Når tåka letter

– «Se rundt deg da, Morten!»
Jeg så rundt meg.
– «Se», fortsatte han.
– «Er det ikke bra?»
– «Jo», nikket jeg.
– «Fantastisk utsikt».
– «Det er spesielt fint nå når tåka letter, når du ser konturene av alle bygningene som liksom virker fanget i et slags spindelvev … og der, hvis du du ser den veien, så ser du havet … er det ikke bra?»
– «Jo», nikket jeg.
– «Her har du fått det fint».
– «Husker du første gangen?»
– «Alt har jo en eller annen gang for første gang», svarte jeg kort uten å flytte blikket fra utsikten, kikket mot bygningen ved siden av og så det flimrende lyset fra en pc hvor en mann satt og spilte solitaire. Nede på veien sto en dame med sneipen i kjeften og en liten hvit hund festet i den ene armen og en liten hvit kladd i den andre, begge festet til kroppen hennes med hvit ledning hvor det var ledningen fra kladden som fikk oppmerksomhet.
– «Jeg tenkte på når vi traff hverandre», smilte han og lente seg tilbake i stolen, foldet hendene bak hodet og så egentlig veldig tilfreds ut.
– «Den gangen var det du som ba meg sjekke utsikten, husker du … fy faen, jeg fikk en ganske sterk vekker i løpet av de dagene der …»
– «Du var jo ikke så god å ha med å gjøre», smilte jeg og strakk meg etter kaffekoppen.
– «Du var vel egentlig ganske blærete».
– «Ja», smilte han.
– «Jeg var nok en sånn skikkelig blære … jeg visste jo ikke en dritt om hvordan det var å være jobbsøker og tenkte at dette skulle jeg fikse ganske raskt, kjenner jo mange mennesker og sånt … fy faen, så liten jeg følte meg … fy faen!»
– «Hvor lenge holdt du på?»
– «Var ledig i nesten to år», svarte han.
– «Men seks måneder var med sluttpakke … det var nesten så jeg satt og spydde hver gang jeg punchet inn dette jævla meldekortet til NAV, fy faen … jeg ble mindre og mindre for hver gang og første dagen på jobbsøkerkurs var mildt sagt et helvete … da var jeg nesten ferdig».
– «Og nå sitter du her», smilte jeg og smakte på kaffen.
– «Nå sitter jeg her», nikket han.
– «Med utsikt».
– «Med en jævlig fin utsikt», nikket han.
– «Det er ikke bare det at jeg husker første møtet med deg», fortsatte han.
– «Jeg husker første møtet med NAV, husker godt at jeg ikke husker hva jeg egentlig forventet men husker at jeg var ganske betenkt … jeg var jo rimelig klar på at jeg skulle klare å finne meg en jobb selv, trodde i hvert fall ikke at NAV hadde ansatte med oversikt over mulighetene som finnes der ute, noen som skjønner hva som skjer i arbeidslivet …fikk rett i det siste … litt fristet til å si dessverre, men det er jo lett å si nå, lenge etterpå, for der og da så følte jeg meg så liten som jeg aldri har gjort før og visste at jeg ikke hadde noe annet valg enn å holde meg inne med dette mennesket … tror nok ikke hun var så veldig mye eldre enn fireogtjue år, rett fra skolebenken og rett inn i jobb som veileder for en som kunne vært faren hennes … fy faen, jeg pleier ikke å være fordomsfull, men dette var bare for sløvt … null og niks empati eller forståelse … null tillit, jeg følte at hun dømte meg på forhånd, her kommer direktøren, liksom … satt der i tjue minutter og det var først når jeg kom hjem at jeg begynte å tenke over hva vi egentlig hadde snakket om og kom fram til at vi ikke hadde snakket om noen ting … det var bare en drøss med formaninger og jeg så sikkert ut som en nikkedukke … det var den direktøren, liksom … en annen ting, også sett i etterpåklokskapens lys, så ble jeg sittende med en følelse av at hun skulle ta meg … høres sykt ut, kanskje det bare er en syk tanke for man tenker jo så mye rart når man synker ned i arbeidsledighetens svarte hull … eller inn i tåka, ha ha … hun sitter på den ene siden av bordet med en eller annen master, spiller jo ingen rolle innen hva bare man har en master, hun sitter og drømmer om å jobbe et helt annet sted, EY eller KPMG eller Deloitte eller noe som ligner og som er litt bedre enn der hvor venninnene hennes jobber og mye bedre enn der hun jobber nå hvor hun sitter med en direktør på den andre siden av bordet som hoppet av videregående for å bygge opp en virksomhet som allokerte business før kompisene var ferdig med russetida … han skal jeg ta rotta på … mulig at det bare er en syk tanke, men … det verste er at det var den samme dama som arrangerte informasjonsmøte noen måneder senere og snakket varmt om dette med å komme seg opp om morgenen og tenke positivt … carpe diem rett opp i rævva … hun kunne ikke skjønne hvorfor man ikke kunne få seg en jobb, det var jo så mange jobber der ute og i det hun sa det så snudde hun skjermen sin og viste fram en side som fortalte at det var tolvtusen ledige jobber der ute … seriøst … det var jo bare å senke lista, ikke sant … nei, Morten … livet går videre …»
Jeg nikket, kikket i koppen som hadde blitt tom.
– «Jeg husker når det var du som sa at du skulle vise meg utsikten», fortsatte han.
– «Vi ble stående å se ned på tiggere og narkomane … tror ikke det skjedde så mye der og da, men dagen etter, glemmer det aldri, da stoppa jeg opp og la noen kroner i koppen til han som pleide å sitte med gitaren og kjørte Zeppelin … inntrykk … hadde jo ikke så jævlig mye kroner selv at det gjorde noe, klarte meg, for all del, men det begynte å dra seg til mot slutten … husker du dagen?»
– «Hvilken dag?»
– «Dagen de ringte meg herfra, fra dette selskapet og ville ha meg inn til en ny samtale, runde to i en ansettelsesprosess som egentlig var lagt på is men som tinte opp når du fikk meg til å banke på dørene her … er det mulig, liksom … hadde sittet med nesa på finn i nesten to år og ikke skjønt en dritt av hvorfor ingen ville ansette en med min fartstid som næringslivsleder … husker du dagen?»
– «Kan ikke si at jeg husker akkurat hvilken dag det var», smilte jeg.
– «Men jeg husker jo at de ringte deg, men det er kanskje mest fordi du gjorde så mye ut av det».
– «Da var jeg glad … jeg hadde en god følelse etter det første intervjuet, men man vet jo aldri … eller intervju og intervju, fru Blom, det var jo som en hvilken som helst annen samtale, hyggelig var det også … det gikk jo bra og resten er historie … the story of my life, liksom … never ending story, ha ha … skal vi ha noe mat før vi begynner, kanskje … skal vi spise først?»
– «Det kan vi godt», smilte jeg og satt fra meg den tomme kaffekoppen.
– «Men jeg har jo sittet og hørt på deg, og det er jo det som du nettopp har fortalt som er de tingene jeg vil høre om og skrive om … hva vil du legge til?»
– «Ja», smilte han.
– «Jeg skravler, vet du … jeg blir jo så ivrig … jeg vet ikke om jeg kan komme med noe tips som ikke du kan komme med selv, hva skal det være liksom … skulle gjerne tipset NAV om ett og annet men der vil jeg helst ikke sette beina mine igjen, for å si det sånn … jeg er sikker på at det jobber flinke folk der inne, det er bare det at vi som ikke kjenner organisasjonen og som heller ikke ønsker å bli kjent med organisasjonen får oppleve den gjennom de som burde jobbe med noe annet, de som sitter på dette … hva heter det, publikumsmottaket, men som ikke har peiling på hvordan de skal behandle publikum … det finnes sikkert flinke folk der, for all del, men tenk om noen av disse flinke folkene kunne ta initiativ til å slippe til noen som vet hva som gir bedre resultater enn de tradisjonelle tiltakene med sosionomer og pedagoger som ikke har peiling på hvordan arbeidslivet fungerer … disse norske modellene med anbud meg her og anbud meg der skaper bare tvangstanker om en falsk rettferdighet som ikke er noe annet enn tunge bremseklosser for mennesker som er klar for å gi gass …»
– «Tips til de som opplever det samme som deg, da?»
– «Arbeidsledige, mener du?»
– «Ja».
– «Det som funket for meg var når jeg endelig forstod viktigheten av å komme meg ut og børste støvet av nettverket, man må ut og svelge stoltheten sin, i hvert fall det lille som er igjen av stolthet … eller kanskje det er bedre å si at man skal kjøre opp stoltheten og kjøre på som best man kan, man skal jo være stolt av sin egen historie, som du sier … jo, og så var det fint å komme på kurset ditt og treffe likesinnede og få noen å sparre med … sånn prepping … det beste var kanskje det å komme inn i et fast mønster og ha noen å spise lunsj med … det var hyggelig … kom, så går vi og spiser!»

5 comments

  1. Jeg sitter og griner når jeg leser dette for jeg kjenner meg så godt igjen. Du skriver så bra og treffer meg sånn poff rett i hjertet med det ene innlegget etter det andre.
    Tusen takk for at du deler.

    Hedvig

    Lik

  2. Tar av meg hatten for dette innlegget, børster av meg støvet når jeg først er i gang. Tror det er mange som kjenner seg igjen i noe av dette.
    Send den til NAV!

    Sim-

    @~)~~~~

    Lik

  3. Flott samtale, send den til Nav!
    Var sjølv ein del av «systemet» ei stund, sende eit par mailar om måten dei greidde å få meg til å kjenne meg, liten. Tenkte at når eg var ferdig med dei skulle eg melde meg som foredragshaldar opp mot Nav-ansatte, der temaet skulle gå på måten ein blir møtt og behandla på og mangelen på kunnskap om den enkelte Nav-brukars situasjon og arbeidslivet generelt. Jaja, det vart ikkje noko av :)
    Eg er glad for at vi har eit system, som tross alt gir den enkelte ei slags økonomisk plattform i vanskelige tider. Der også jobbar nok mennesker, som ynskjer å gjere ein god jobb for den enkelte i systemet, men som igjen vert oppeten av systemet pgav manglande albogerom.

    Lik

  4. Meget god tekst, tror det er mange som kjenner seg igjen i dette. Du er flink til å skrive dialog, gir meg inntrykk av å være der.
    Støtter oppfordringen om videresending til nav, det hadde vært noe ;)

    God helg!

    HK

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s