Generations of Love

Jeg satt og skravlet med en dame som hadde vært på en samling som handlet om ulike definisjoner på generasjon ditt og generasjon datt, sånne definisjoner som mennesker har laget i ganske mange år.
Det var Sokrates som begynte, og det er mange som har sagt det etter han.
Kanskje før også, for alt vi vet.
Jeg er sikker på at du kjenner noen som kaster seg på.
Kanskje det er deg.
Det har alltid vært snakk om den nye generasjonen, de som vi tror ikke er som oss men som antageligvis er akkurat som oss når vi var på det samme nivået.

Jeg jobber med mennesker og har aldri vært så begeistret for sånne kunstige skiller, det være seg tall eller farger eller hva som helst. Denne damen jeg viser til hadde vært med på en diskusjon som handlet om hvordan man leder dagens unge arbeidstagere, noe som jeg i utgangspunktet karakteriserer som en totalt meningsløs diskusjon.
– «Det er ganske vanskelig å lede denne generasjonen», begynte hun.
– «De har så høye forventninger til seg selv og hvordan de produserer».
– «Javel», nølte jeg.
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «Høye forventninger … du vet, høye forventninger til seg selv».
– «Det er jo helt vanlig når man er ung», forsøkte jeg.
– «Man har kanskje ett og annet forbilde og så prøver man å strekke seg så langt det går …»
– «Nei», svarte hun.
– «Det er nok ikke så enkelt».
– «Det kommer vel an på hvordan man ser det», forsøkte jeg på nytt.
– «Den største forskjellen jeg ser er at de har et annet forhold til dette med statusoppdateringer … jeg opplever at det er mange av dagens unge som gir inntrykk av dette sterke behovet for bekreftelser, de må hele tiden stoppe opp for å vise hvor de er og hva de har fått til og forventer umiddelbare tilbakemeldinger … jeg syns ikke det er så bra og har til og med opplevd spørsmålet om hvordan det gikk når jeg følger de ut etter et jobbintervju … det som kan være en utfordring på sikt, i hvert fall sånn som jeg ser det, er at det er mange bedrifter som legger opp til sånne homogene miljøer med lik utdannelse og like interesser og preferanser og sånne ting som mer eller mindre ubevisst får de ansatte til å kikke seg rundt for å sjekke hvordan de ligger an i forhold til sine likesinnede, for de er jo klin like alle sammen … det er som en slags vrangforestilling av hva som egentlig menes med visjon og verdier … det finnes jo en drøss med bedrifter som er så redd for å miste disse såkalte talentene sine at de legger opp til at de ikke skal ha noe liv utenfor arbeidsplassen sin … man kaller det frynsegoder, men i virkeligheten er det ikke noe annet enn verktøy for å låse fast de ansatte … jeg treffer mange mennesker som har begynt karrieren sin i sånne traineestillinger og som etter en stund møter seg selv i døra når de skjønner at det ikke er mulig å ta med seg alle disse silkeputene når de bytter side … kaffe?»
Hun nikket.
Jeg strakk meg etter kannen og fylte opp.
Litt sur, men helt greit.
Kaffen, mener jeg.
– «Det kan jo være sånn at vi som er litt eldre frykter konkurransen», fortsatte hun.
– «De er jo ganske smarte …»
– «Hvem?»
– «De unge, mener jeg».
– «Du er jo ikke noe bedre selv», smilte jeg mellom to slurker.
– «Du snakker om de unge som om det gjelder alle … det er dette som er med på å lage noen av disse kunstige skillene med generasjon ditt og generasjon datt».
– «Ja», nølte hun.
– «Men de kommer seg gjennom høyere utdannelse enn noen gang før …»
– «Vet du», avbrøt jeg.
– «Jeg er så lei av alt dette maset om høy utdannelse, som om det er svaret på alle karrieredrømmer … litt merkelig at de fleste av de som oppnår noe på denne kloden ikke har et eneste papir å vifte med og som paradoksalt nok er forbilder for puggepuckene … når jeg spør om de kan beskrive valgene sine så får jeg til stadighet høre at de har tatt en høy utdannelse for å vise at de vil steder … vet egentlig ikke om noe som er mer motsigende, jeg … jeg opplever at mange av de som har brukt mesteparten av livet sitt i svette lesesaler er veldig usikre på seg selv, det er som om de hele tiden må statusoppdateres, som en slags sekundering i dette tåpelige konkurransejaget deres, dette sterke behovet for tilbakemeldinger som ligner faretruende på likes og smileys og forventninger om umiddelbare kommentarer … jeg syns ikke det gir inntrykk av at de er så jævlig smarte, jeg … funker på facebook men ikke i arbeidslivet, da vil jeg heller ha ansatte som vet hva de gjør og som forventer at det ikke er noen som henger over dem hele tiden, men dette er kanskje noe som kommer med erfaringen og som de senere vil bruke som et slags definisjonsargument når det er de som sitter der og snakker om generasjon ditt og generasjon datt».
Hun nikket.
– «Hva gjør du når du behandler disse søkerne?»
– «Nå sier du det igjen», smilte jeg.
– «Du sier disse søkerne … som om det er en egen gruppe med like mennesker … husk at jeg ikke sorterer søknadsbunker basert på tall og farger på en CV … jeg skal være litt forsiktig med å gå i denne fella med å stigmatisere, men jeg treffer en del av disse som er så høye på seg selv etter å ha fått halsen stappet full på høyskolen … husk at det ikke er så nødvendig med stor innsikt i menneskesinnet for å forstå at det produseres ganske mange uselvstendige individer som ikke forstår at det er de selv som er den beste til å vurdere eget arbeid … seriøst, det handler jo tross alt om selvinnsikt … eller mangel på sådan … i stedet får de seg til å rette kritikk mot en ledelse som ikke tar seg tid til å fotfølge aktivitetene deres og kline til med kommersialisert raushet».
– «Du har nok rett i det», nikket hun.
– «Ja», svarte jeg tilbake.
– «Det handler om å se på baksiden og det er den jeg ser hele tiden når de sitter foran meg og griner, men det er sånne ting som vi ikke liker å snakke om i verdens rikeste land hvor det som funker best er å gire hverandre opp ved bruk av en merkelig form for hyllest, det gir kred i nettverkene deres at alle hyller de samme menneskene, men når alt kommer til alt så mister all denne kunstige positivismen verdien sin … vi fikk ikke gjort så mye men vi hadde det i hvert fall hyggelig, liksom … heldigvis finnes det fortsatt noen som finner ut at de ikke gidder å være med på dette og det er de jeg snakker om og som fortjener hjelp til å komme seg bort».
– «Det er ikke mange som innrømmer det», innskjøt hun.
– «Nei», svarte jeg.
– «Konsekvensen er jo at de fryses ut … det kryr jo med mennesker i arbeidslivet som ikke tør å si noe av frykt for å si noe galt … jeg tilhører de som mener at den riktige måten å motivere på er å si det som er sant og det sier jeg direkte og uten tilhørere, det er sånn det har blitt og det er som om dette med ros i plenum blir som en ortodoksi og da blir det ikke riktig for meg, i hvert fall …»
– «Har du noen gang tapt noe på din … hvordan skal jeg si det … rå og brutale ærlighet?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Hele tiden … jeg sier hva jeg mener og er ikke redd for å si hva jeg mener og det paradoksale er at sånne som meg blir oppfattet som om vi troller av seige akademikere med umiddelbare behov for det som de kaller holdbar argumentasjon».
Telefonen hennes ringte.
Jeg skjønte at det var datteren hennes som hadde kommet hjem, og jeg samlet sammen tingene mine mens hun snakket ferdig.
– «Jeg skriver noen tekster for et sånt personalforum», fortsatte hun etter at hun hadde avsluttet samtalen med datteren sin og sagt at hun var hjemme om ti minutter.
– «Dette er et tema som jeg kan tenke meg å belyse mer, ringer deg i morgen så finner vi tid for en ny prat».
Jeg nikket.
Fortsettelse følger.

2 comments

  1. Enig med kommentaren fra Terje, dette er en tekst som mange bør kjenne seg igjen i. Jeg har noen «sånne» på egen arbeidsplass som benytter enhver anledning til å trekke fram den tunge utdannelsen sin som om de ikke selv har valgt å drasse på all denne kunnskapen som de kanskje tror at de har. En av dem er i tillegg en av de som har vært med på et sånt lederprogram for unge ledertalenter og som traff veggen i en alder av 27 år og totalt blottet for motstandsdyktighet for å beherske arbeidslivet. Det er jo bare trist når alt kommer til alt, så det er bra at sånne som deg kommer med formaninger selv om det spørs om de blir lest :(

    God søndag!

    Hilsen Thea

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s