Engasjerte medarbeidere som trives og mestrer sitt arbeid, gir gode tjenester

De som følger med på disse sidene vet at jeg liker mennesker som jobber med sånne ting som får mennesker til å funke, som regel kjennetegnet som individer som har valgt karrierevei basert på sitt eget verdigrunnlag. Jeg oppfatter at de som er veldig gode på akkurat dette er de som jobber i helsesektoren, og nå har jeg kommet over en medarbeiderundersøkelse fra Helse Sør-Øst som viser at sykehusansatte er glad i jobben sin. Den stiller spørsmål om ansatte opplever arbeidet på en positiv måte og om arbeidsoppgavene engasjerer og er så interessante at den i seg selv er motiverende. De fleste er fornøyd og HR-direktøren vet å kjenne sin besøkelsestid og kommer på banen med å fortelle i en pressemelding at det er viktig at de som jobber på sykehus trives og er motiverte fordi det virker positivt inn på hvordan pasientene opplever behandlingen:
– «Engasjerte medarbeidere som trives og mestrer sitt arbeid, gir gode tjenester».

Jeg leser at områder som handler om konflikter, arbeidsbelastning og rollekonflikt kan skape en opplevelse av negativt stress som bidrar til fravær og jobbskifte – en greie som definitivt ikke bør være ukjent for de fleste fagområder hvor flinke folk ikke får gjort jobben sin i fred og utøve et fag som de har valgt fra eget verdivalg.
Jeg blir sittende å lure på hvor mange av disse lederne tar det fra, om det virkelig er tilfelle at det finnes så utrolig mange dårlige ledere der ute som gjør hva de kan for å ødelegge for flinke mennesker som bare ønsker å gjøre jobben sin.

Jeg tror som nevnt at det handler om at de ansatte følger verdiene sine og forsøker å jobbe ut fra disse så langt det er mulig, det er i hvert fall ikke takket være tilrettelegging fra en ledelse som sitter og venter på å få noen rapporter i fanget før de får seg til å fryde seg over vissheten om at ansatte funker.

Jeg syns at medarbeiderundersøkelser er oppskrytt, det har blitt for mye industrialisering av en prosess som i utgangspunktet bør være noe som inngår i samtlige ansattes grunnleggende forhold til sin arbeidsplass, både med tanke på ansvar for tilrettelegging og utøvelse. Det viser seg nemlig i en rekke undersøkelser rundt dette med medarbeiderundersøkelser at det ikke er alle som ser verdien av hverken personlige utviklingsplaner eller trivselsfaktorer eller hva som helst.
Mest fordi det ikke skjer en dritt.
Det er mange som opplever at dette ikke er noe annet enn noe man skal gjennom fordi en eller annen, som regel en leder med et stort behov for å markere seg, har fått for seg at dette er smart, som om man på død og liv må finne noe som ikke er bra, gjerne ved å grave så dypt man kan og gjerne litt dypere, alt kan bli bedre og alt kan bli mer effektivt og ikke minst lønnsomt.
Det er lurt å jatte med, det gjør seg på referanseblokka når de står på terskelen til sin nye jobb.
Jeg er for øvrig typen som blir litt arg hver gang jeg hører om økonomer som hiver seg på denne diskusjonen siden de betrakter verdibegrepet på en helt annen måte som blir helt feil i denne sammenhengen.
Det er menneskene som gjør forskjellen og deres verdivalg som er takken.
Det bør HR-direktører og styre og stell være klar over.

Det er ikke så lenge siden jeg snakket med en dame som fortalte at hun måtte gjennomføre noen medarbeidersamtaler basert på en stor undersøkelse, hun brukte faktisk begrepet «måtte», hun var ny i lederrollen og mente at disse samtalene kunne byttes ut med noe som var langt mer effektivt, det fantes jo så mange gode verktøy og hun spurte til og med om jeg kjente til noen. Jeg kjente at det grøsset litt på ryggen, og kan rett og slett ikke fordra mennesker som velger å jobbe med mennesker uten at de ønsker å ha noe med mennesker å gjøre. Det finnes noen som tilber disse resultatene på samme måte som resultatet av en eksamen som man har sittet oppe hele natten og pugget svarene på. Det finnes til og med ledere som gjennomfører dette for å tilfredsstille sin egen leder slik at vedkommende kan krysse av på et eller annet skjema, kanskje skifte en farge i et regneark eller som patetiske forsøk på å tilfredsstille de som har gått til anskaffelse av et kostbart elektroniske verktøy som ikke gjør noe annet enn å gjøre arbeidsdagen komplisert.

Jeg pleier å referere til mine egne lederroller hvor jeg prioriterer å gjennomføre sånne samtaler og undersøkelser med mine ansatte hele tiden, noen kaller det «management by walking around» og det er kanskje noe i det. Jeg velger å si at det bare handler om å være til stede og kan rett og slett ikke skjønne vitsen med å gjøre alt så jævlig formelt. Det finnes mange definisjoner på hva som kjennetegner en god leder, og i den sammenheng kan man også registrere at dårlig forhold til ledelsen er den mest brukte grunnen til at folk mistrives i jobben eller velger å slutte. Det finnes mange som ikke ønsker et tett forhold til sjefen sin, og da mener jeg ikke et forhold som går under trusestrikken men et ærlig og åpent forhold som bygger på gjensidig respekt og ikke minst tillit.
Dersom dette ikke er på plass, så bør du finne på noe annet.
Dette forutsetter at man kan snakke sammen.
Det handler om relasjoner.
Det handler om respekt og det er ikke noe du «får».
Det må du gjøre deg fortjent til.
De som sier noe annet vet ikke hva de snakker om.
De som sier noe annet er ofte disse nye HR-menneskene, og jeg er sikker på at du vet om noen …

Du er ansatt for å gjøre en jobb, det er ditt ansvar å sørge for at du får gjort det du skal og dette forutsetter at du har en god dialog med menneskene rundt deg. Dersom du har en sjef som betrakter alle samtalene sine med å laste data inn i en karakterbok, så bør du vurdere å finne deg en annen sjef. Det er ingen som tjener på sånne systemer bortsett fra de som tjener fett på salg av lisenser. Jeg blir overrasket over hvor lite enkelte mennesker faktisk snakker sammen på jobb om disse «jobb-tingene» og når dårlige ledere velger å summere opp hele suppa i en stor gryte som de serverer en gang i året så sier det seg selv at det kan bli litt smakløst.

Det begynner å bli en stund siden jeg har klippet fra Ukeavisen Ledelse, og denne gangen har jeg kommet over en tekst som forteller at det er større avstand mellom sjefer og ansatte i det offentlige. Det er riktignok en dansk undersøkelse, men de fleste nordmenn vet at det er deilig å være norsk i Danmark så den er nok sammenlignbar.
Den viser at ledere i det offentlige opplevde samarbeidet med de ansatte som bedre enn hvordan de ansatte opplevde samarbeidet med ledelsen, det er stor ubalanse som påvirker arbeidsmiljøet i negativ retning. Ledelsen kan tenke at ting går bra, mens situasjonen egentlig er den at ansatte ikke har tillit til ledelsen og føler seg urettferdig behandlet, en situasjon som det kan være vanskelig å løse siden det finnes en ledelse som ikke oppfatter at det finnes problemer. Det pekes på en mulig årsak som lyder at de ansatte har vanskelig for å få politiske målsettinger for offentlig sektor til å harmonere med sine egne profesjonelle normer – noe som har en tendens til å henge sammen med verdivalg.

Jeg leser også en interessant uttalelse fra en professor i arbeidsmiljø, antageligvis en som burde vite hva han snakker om, som sier at forutsetningern for å få gjort noe med disse tingene er at man må jobbe med involvering av medarbeidere og dialog i trygge rammer. Mine ord er nesten det samme, jeg er ikke professor, men det handler om å være tilstede og la flinke folk få gjøre jobben sin i fred.

Kanskje man kan begynne med å fjerne en del av disse lederne som knapt klarer å lede seg selv.
Bare et forslag, men det er kanskje best å vente til det kommer fra noen som burde vite hva de snakker om.

One comment

  1. Ei flott tekst, som eg har oversett:)

    Eg er svært glad i arbeidet mitt, har gode kollegaer og møter mennesker som utfordrar.

    «Stayin` Alive». Av og til kan det kjennast ut slik, at det er berre det ein gjer. Eit meiningsfullt arbeid misser si meining fordi «krav» kryssar spor med muligheiter for å gjere ein god nok jobb utifrå mine verdiar.
    Å finne balansen for å «overleve» i dette spenningsfeltet, ja det er ein livslang prosess kan det opplevast som, for krava er alltid større enn ressurser, både menneskelege og økonomiske.

    Eg tenkjer at ledarar også er i ein skvis, har vore der sjølv, mellom muligheiter og krav, men ein leder skal lede med opne auger og øyrer mot dei ein skal lede og så bringe vidare til ein eventuell leder høgare oppe konsekvensar/resultat av mål som er satt.
    Så spørst det kva verdier ledere styrer etter.

    Eg tenkjer at «vi» ofte misser målet av synet.

    Eg får halde på mitt i dag,-kvitveisjakta :)
    Marieklem i dagen.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s