De siste minuttene

Jeg har fått inn en tekst fra en jente som jeg har fått lov til å bruke som «gjesteblogger». Hun skriver skummelt og skremmende og fikk lyst til å dele historien sin til de som tåler å lese sånt.

Det er sånn det skal ende.
Det er ikke som jeg trodde det.
Det er ikke sånn at jeg har gått rundt og tenkt over hvordan det skal ende, men uansett ville det vært langt fra noe som dette.

Jeg lå på bakken og kunne ikke høre noen ting. Ørene mine var blåst ut, de var kanskje ikke det, men det er en måte å si det på, antagelig var det smellet og trykket som hadde ødelagt ørene mine og alt det som er innenfor. Jeg kunne se ting som burde gi fra seg litt lyd, mennesker i bevegelse og sånne ting, men kunne ikke høre noe. Jeg lå i en litt vridd stilling, skulle gjerne ligget på den andre siden men klarte ikke røre meg, kanskje fordi jeg ønsket å se litt mer av det som jeg visste ville være det siste jeg ville komme til å se, men der som det venstre øyet mitt hadde vært var det bare et stort og varmt og vått hull. Jeg hadde klart å bevege litt på fingrene på den venstre hånden, det så ut som om ringfingeren og lillefingeren var borte, men pekefingeren kjente dette bløte og varme hullet, armen kjentes ut som den kunne gjøre når man har ligget litt for lenge på den og man har mistet følelsen, jeg kunne bevege fingrene men klarte ikke å flytte hele armen.
Det spilte kanskje ingen rolle.
Det som jeg syns var litt rart, var at jeg ikke kjente smerte. Jeg visste at det var store skader på hodet mitt, så det var kanskje en sammenheng.

Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta, hvor lenge jeg skulle være «på» og så lurte jeg litt på hvordan jeg egentlig så ut, tenkte at det var litt rart at jeg tenkte på sånne ting og ikke på sånne ting som mange tror at man tenker på når det går mot slutten. Livet som passerer i revy, det er jo noen som sier det når de har opplevd å være i nærheten av noe som kanskje er noe som ligner veldig på dette som jeg var i ferd med å oppleve akkurat nå. Jeg så ingen ting av de tingene der, ingen ting av det som jeg ville tatt med hvis jeg skulle lage en film som oppsummerte livet mitt, ikke det at jeg har hatt noen planer om å lage en sånn film, men mer som en greie som henger sammen med hvordan enkelte mennesker begynner å tenke når man var kommet til den tiden hvor publikum forventet en slags oppsummering.

Jeg ville tatt med avslutningsnummeret mitt på skoleavslutningen på ungdomsskolen.
Det var bra.
Det var da jeg sang The Beautiful Ones, men det var jo ingen på skolen som digget Prince bortsett fra meg.
Det var det som gjorde det kult og det var derfor jeg ville synge akkurat den.

Jeg ville tatt med kysset og fiklingen og den spennende halvtimen med Anita i båthuset i Tvedestrand, min første opplevelse med en annen jente, og så ville jeg tatt med en liten snutt hvor jeg løper mellom lave mursteinshus i den kule skoleuniformen i Brighton og så ville jeg se visningen i Valencia, første gangen jeg så verdens fineste loftsleilighet som var slottet mitt i åtte år og så ville jeg se noen av ansiktene til alle de som hadde hatt en betydning i livet mitt som snart var slutt.
Jeg så ingen ting av dette.
Jeg så at asfalten var dekket av glass og fine farger og regnet med at noe av det som tilførte fargene til dette bildet kom fra min egen kropp, jeg så noen fremmede føtter og litt lenger bort lå vesken min og noen ark og telefonen som kanskje hadde ramlet ut av vesken min eller om det var fordi hånden min var kuttet av. Det var nok det siste, ikke det at det spilte noen rolle, jeg visste jo at det snart var slutt, men jeg syns likevel at det var litt rart at jeg ikke en gang tenkte på noen av de tingene jeg trodde jeg ville tenke på.
Jeg tenkte på at jeg skulle vært på et jobbintervju klokka to.
Jeg ikke fikk ringt og sagt i fra at jeg ikke kunne komme.

Jeg tenkte på den blå kjolen som jeg hadde på meg nå og som jeg hadde hatt på meg på firmafesten og som sjefen syns var fin selv om det var hun som hadde tatt den av litt senere, tenkte på om det hadde vært annerledes hvis jeg hadde valgt den svarte kjolen, den som jeg egentlig hadde tenkt å ha på meg men som jeg hadde lånt bort til Kathrine som ikke hadde rukket å levere den tilbake. Jeg tenkte at dette ikke hadde skjedd med meg hvis jeg ikke hadde blitt med henne på rommet for å bekrefte denne greia med at jeg var på vei ut av et forhold og inn i et annet, noe som egentlig ikke var sant men som var mer som et slags argument for at jeg skulle klare å komme meg ut av det forholdet som jeg var i og som jeg hadde ønsket meg ut av i ganske lang tid og som på en måte hadde resultert i en viss påvirkning til hvordan de vanlige morgenrutinene mine ikke var som de pleide.
Jeg tenkte på hvordan de ville oppføre seg i begravelsen.
De visste ikke om hverandre.
De var bare sjefen hjemme og sjefen på jobben.
De visste ikke så mye om meg, heller.
Hun ene visste ikke at jeg var på vei ut.
Hun andre trodde kanskje at jeg var på vei inn.
Det siste var for øvrig ikke riktig, men det visste jo ikke hun.
Det spilte liksom ingen rolle det, heller.
Det spilte kanskje en rolle for dem, men for meg så gjorde det ikke det bortsett fra at det var derfor jeg var på jobben så tidlig i dag siden det var en del av en spennende plan om et nytt liv med et nytt menneske og alle de tingene der.

Det er sånn det skal ende.
Det er ikke som jeg trodde det.
Det var som om jeg kunne høre hjerteslagene mine, jeg kunne ikke det men det var som om huden fanget rytmen, nesten som insekter som bare merker vibrasjoner, ikke sånn at det var noe særlig til rytme å snakke om, det var snart slutt og det var sikkert fordi hjertet mitt ikke fikk blodet til å gå rundt men at det rant ut der hvor kroppsdelene mine hadde blitt kuttet av.

Jeg lurte på hvordan jeg egentlig så ut, og tenkte på de som snart skulle komme og hente meg og se hvordan jeg så ut akkurat nå og som ikke visste hvordan jeg egentlig så ut. Det hadde vært noen opp gjennom årene som hadde sagt at jeg hadde et pent ansikt, men akkurat nå så var det ikke så mye igjen av det.
Litt mye blod og snørr og gørr, kanskje.
Jeg var sikkert ikke så pen at det gjorde noe, men tenkte likevel på om ambulansepersonalet pleide å tenke på hvordan menneskene egentlig så ut før de ble sånn som de blir når de krasjer eller når bygninger ramler sammen og sånne ting som gjør at mennesker blir ødelagt. Jeg mener ikke å skryte, det er ikke det, men akkurat i dag så følte jeg meg ganske pen og var i det hele tatt ganske godt forberedt til jobbintervjuet klokka to, det som jeg ikke kan komme på men som ingen andre vet bortsett fra meg.

Jeg lurte på om han som jeg skulle møte i intervjuet ville komme til å ringe og lure på om jeg var langt unna, kanskje han ville drøye ti minutter mens han gikk rundt og mumlet noe om at det var dårlig gjort at man ikke kunne si fra når man ble forsinket og sånne ting, lurte på om han ville velge en annen person til denne jobben, han ville antageligvis det, og det er jo en del merkelige tilfeldigheter som fører til at tingene blir som de blir. Jeg tenkte på om vedkommende som fikk jobben i stedet for meg ville lykkes og kanskje bli noe stort, kanskje ikke i denne jobben men at denne jobben ville legge et grunnlag for noe som han eller hun kunne få glede av senere, alt henger jo sammen på en eller annen måte.
Bortsett fra meg, da.
Jeg lå der i forskjellige deler og det var det ambulansepersonalet skulle se.
Jeg lurte på om de ville løfte kroppen min først eller om de ville plukke opp høyrehånden min, jeg lurte på om de ville legge den på båren eller om den kanskje ble lagt i en pose ved siden av.

Jeg kom til å tenke på at jeg ikke hadde logget meg ut av Facebook, men når alt kom til alt så ville jeg jo ikke klart å logge meg ut likevel.
Det spilte ingen rolle.
I hvert fall ikke for meg.
Jeg tenkte på de som skulle låse seg inn i leiligheten min, det var ikke så veldig ryddig der at det gjorde noe og de ville helt sikkert finne ting som de kanskje ikke trodde at de ville finne hos meg. Jeg lurte på hvem som først ville se i vesken min, hvis det var Nina så ville hun sikkert bli litt sur for at jeg ikke snakket sant når jeg sa at jeg hadde sluttet å røyke men på den annen side så er det jeg som fikk rett i at jeg ikke ville dø av den lille røykingen som jeg koste meg med.

Jeg lurte på hvor lenge jeg hadde ligget her og hvor lenge jeg skulle ligge her.
Jeg regnet med at det snart ville være slutt.
Det var kanskje noen minutter siden jeg hadde åpnet øynene mine, i hvert fall det ene, og jeg skjønte med en gang at dette var det siste jeg skulle se. Det er sånn det skal ende og det var ikke sånn som jeg trodde, men på den annen side så er det vel ingen som går rundt og tenker på hvordan det skal ende bortsett fra de som tar selvmord, de har sikkert en del tanker om hvordan det skal gjennomføres, nesten som en slags stram regi hvor man bryter sammen på en slags veldisiplinert måte hvor ingen andre blir forstyrret av et behersket sammenbrudd i all stillhet med sovepiller i et fliselagt bad.
Ingen skaffes ubehageligheter.
Leiligheten er ryddet, og telefonen er slått av.
Nei.
Det var liksom ikke min greie.

Utsikten ble dekket av et grått teppe, det kom fremdeles inn litt lys fra en liten glippe som viste skygger over asfalten og som bekreftet at jeg ikke var alene. Jeg lurte på hvor mye klokka var, den var kanskje snart åtte og det var på denne tiden jeg vanligvis pleide å stå på perrongen og vente på t-banen bortsett fra i dag hvor jeg var tidlig ute for å kompensere for at jeg skulle gå før fordi jeg skulle på jobbintervju klokka to, gangavstand, jeg sa jeg skulle til gynekologen, den er safe og fører ikke til noen spørsmål.

Jeg tenkte på dette donorkortet mitt som lå i lommeboka, lurte på om det var noe som kunne brukes av noen andre, resirkulert, hjertet mitt slo jo fremdeles, jeg tror ikke det var noe galt med det, feilen lå jo i den andre enden og det var jo ikke hjertet sin skyld. Det spilte uansett ingen rolle, jeg fikk ikke gjort noe med det, i hvert fall ikke nå som jeg hadde fått dette teppet over meg. Jeg lurte på om det var teppet til ambulansepersonalet eller om det var et hvilket som helst annet teppe i grå fleece som en eller annen tilfeldig men akk så omsorgsfull person hadde kjøpt på Nille for å ha på verandaen i overgangen mellom sommer og høst.

Jeg lurte på om det var flere som også lå døde på det samme stedet som meg, lurte på om de ville legge oss ved siden av hverandre slik at vi kunne forlate jorden sammen som engler i forskjellige farger.

– Hanne Mette, Oslo


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

5 comments

  1. Jeg vet egentlig ikke hva jeg kan skrive som en kommentar til en så rå og brutal tekst, men det er som om det ikke lenger er noe som overrasker meg på disse sidene. Når du i tillegg trekker fram gjester som kan legge bokstavene sine i magiske rekkefølger, så er det som om jeg bare venter på hva som skal bli det neste, det er så jævlig bra at jeg ikke finner ord og denne teksten er ikke noe unntak.

    Det er en brutal tekst som lager stygge bilder i hodet mitt, jeg vil ikke si at det er bra selv om det er det jeg gjør, men det er kanskje fordi jeg leser at dette er en viktig tekst med en del undertoner som rimer med noe av det som jeg pleier å finne på disse sidene.
    Takk til dere begge!

    Christian

    Lik

  2. Har lest teksta fleire gongar. Den er sterk. Noko heng i lufta for meg, eg les henne nok seinare også. Eg tenkjer at eg som lesar kan legge fleire ting i henne. Liv, Krig, Fred og sånn, ja.
    Vi planlegg livet, men tilfeldigheiter og «tilfeldigheiter» kan ta det frå oss, livet.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s