Historien sitter i veggene

– «Kan du fortelle meg hva som er så morsomt med å jobbe her?»
– «Morsomt?»
Jeg nikket.
Jeg liker ikke å stille det samme spørsmålet to ganger.
– «Nei …»
Yyyyyy, feil svar.
Det hender at jeg sitter på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon, men det hindrer meg ikke i å ta initiativet til å stille gode spørsmål.
Det finnes en del som ikke forventer det.
Det er noe som jeg syns er litt rart.

Jeg nevner ganske ofte at jeg er mer opptatt av å finne ut hvordan selskapene virkelig er i stedet for å høre om hvordan de ønsker å være. Det handler om akkurat de samme tingene som når en kandidat får et spørsmål som egentlig handler om det samme men som er vinklet på en litt annen måte, responsen skal komme med en gang, som en ryggmargsrefleks som overbeviser lytteren om at dette er riktig.

Jeg hadde fått en henvendelse om jeg kunne gå inn i en rolle som personalsjef, et svangerskapsvikariat hos en aktør som var ganske opptatt av å vise seg fram som ditt og datt men som jeg må innrømme at jeg ikke kjente så godt fra innsiden. Det er derfor jeg poengterer hvor viktig det er at man snakker sammen og ikke lar seg blende av staffasje og fjas for at man skal finne ut om det er riktig.
For alle parter.
Det begynte med en rask telefonsamtale som ble fulgt opp med en stillingsbeskrivelse på mail og en link til selskapets nettsider, som om de var usikre på om jeg ville finne den selv, og dessuten var det ønskelig at jeg punchet inn alle mine data i et elektronisk rekrutteringssystem. Jeg svelget den siste kamelen, regnet med at den ville sile meg ut selv om initiativet hadde kommet fra dem og de hadde fortalt på telefonen at de hadde basert sin utvelgelse på uformelle referanser.
Det er bra.
Nå satt jeg der og hørte hvordan hun fortalte om den lange historien, om hvordan selskapet ble etablert og ulike episoder som hadde satt sine spor. Jeg fikk lyst til å kommentere at det dreide seg om mye gammel moro, men valgte å ordlegge meg litt annerledes ved å spørre om noe av dette var representativt for menneskene som jobbet her i dag.
– «Ja», smilte hun raskt.
Denne gangen rakk jeg ikke en gang å tenke på buzz-kontrolleren.
– «Historien sitter i veggene …»
Yyyyyy, feil svar.
Det var da jeg minnet henne på at de nettopp hadde flyttet inn i nye lokaler.
– «Tilbake til rollen», begynte jeg.
– «Fortell litt om de viktigste utfordringene og forventningene til riktig kandidat».
Ti minutter senere var jeg fristet til å spørre om hvordan de hadde gått fram i arbeidet med å gjennomføre sine uformelle referanser siden det ble litt for mye tall og prosesser og systemer i en rolle hvor de hadde gitt inntrykk gjennom telefonsamtalen at de hadde et ønske om å fokusere på menneskelige relasjoner.

De hadde god kaffe.
De hadde en sånn automat i resepsjonen hvor jeg kunne velge mellom mange forskjellige typer, sånne patroner i forskjellige farger, damen i resepsjonen var ikke helt sikker på hvordan den fungerte og tilbød en kopp fra trakteren som hun hadde på bakrommet sitt.
Hun var dagens vinner.
Jeg ble stående å snakke litt med henne etter at hun som jeg hadde vært i møte med måtte forte seg til en ny avtale, resepsjonsdamen kunne fortelle at hun var på vei ut, ikke hun som jeg nettopp hadde vært i møte med men hun selv, det var den siste måneden hennes i selskapet og hun hadde takket ja til en avtale hvor hun kunne tillate seg å gå av og bruke tid på å leve.
– «Tenk», smilte hun.
– «Hun må stresse av gårde for å rekke en yoga-time … er ikke det litt paradoksalt?»
Jeg nikket.
Jeg tok meg selv i å se på klokken, egentlig litt ubevisst, men oppfølgingskommentaren fra damen i resepsjonen kom ganske raskt.
– «Ti på to», nikket hun.
– «Hun er ikke den eneste her som bruker mer tid på sånne ting enn noe av det som kanskje burde blitt gjort i arbeidstiden, sammen med noen av de andre som er her og gjør det man skal gjøre på arbeidsplassen».
– «Det kan jo være at hun kompenserer», forsøkte jeg.
– «Jobber overtid, og sånne ting … hjemmefra …»
– «De snakker ikke sammen her», smilte hun.
– «I hvert fall ikke om sånne ting som man skal snakke om og heller ikke med de som de kanskje bør snakke med … du kommer ikke akkurat til duket bord».
Hun visste hvem jeg var.
Hun var som nevnt dagens vinner.
– «Så», begynte jeg.
– «Hva skal du gjøre når du slutter?»
– «Vet du», begynte hun.
– «Jeg har alltid vært så glad i å skrive, det er det for øvrig ingen som vet om her på huset, men da skal jeg skrive en del om de historiene som satt i de gamle veggene …»


.

3 comments

  1. For en fin tekst!
    Man kan snakke om fremskritt og forandring og nye utfordringer og alle de tingene der, men når man ikke har det moro på det stedet hvor man bruker mesteparten av livet sitt så kan det være det samme :)

    Hilsen Terje

    – for jeg regner med at en som deg velger å ikke gå videre, med mindre du føler deg fristet til å ta noen grep og grise ned veggene?

    Lik

  2. Jeg kan kjenne meg igjen i kommentarene til resepsjonisten, kunne godt ha vært meg :)
    Jeg er også en av dem som synger på det siste verset i arbeidslivet, og innrømmer at det siste året har vært ganske trått hvor gangene fylles opp av unge mennesker som løper rundt og rundt og som ingen av oss andre skjønner hva de egentlig løper fra eller til.

    Jeg vet at det kalles omstilling, men trodde at det skulle bli til noe. Det ser ikke ut som om det er poenget, men jeg har sluttet å bry meg.

    Moro å lese sidene dine.
    Hilsen Sunniva

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s