Historien henger i lufta

Jeg skrev en tekst i går som handlet om historien som sitter i veggene, og har fått en e-post fra en fyr som skrev at han hadde tenkt å legge inn en kommentar om at nye vegger kan gi plass til nye historier som kan fortelles med samme glød til de som kommer etter oss.
Han kan ha rett i det.
Tiden vil vise.
Det var bare det at i det samme øyeblikket tikket det inn en pressemelding fra HR om at selskapet hadde blitt kjøpt opp og at de ville stå foran en del omstillinger som kan oppfattes som vanskelig for enkelte.
Det var sånn han skrev det.
Det var sånn han hadde fått budskapet.
Det lå på intranettet.
Det var noe om de nye aksjonærene og deres krav og forventninger, gevinst og avkastning og resultatet av en tung prosess med gjennomgang av sine strategiske muligheter for et fremtidig marked.
Det var slutten på den historien.
Nå lå han og ventet på undergangen.
Han visste ikke hvordan det ville ende.
Han visste bare at det ikke ville ende godt.
Ingen nedturer ender godt.
Jeg spurte om han ville fullføre teksten sin siden han var så godt i gang, som en slags «gjesteblogger», men han svarte at jeg kunne få lov til å avslutte den med egne tastetrykk.
Ikke glem musikken, skrev han.
Smiley.

Jeg kunne høre at det var noen som spilte høy musikk. Jeg hørte bare bassen, umulig å høre hvilken låt det var, ikke engang hva slags type musikk det var, men det var som om denne bassen minsket ensomhetsfølelsen inntil lyden omsider ble skrudd av og jeg var tilbake i en stille og ensom verden.
Det gjorde vondt.
I hodet.
I armen.
Det gjorde vondt overalt, kroppen var vissen og jeg kom på at jeg ikke hadde fått i meg noe drikke på ganske lang tid. Jeg fylte et glass med vann og drakk, av en eller annen grunn tenkte jeg på noe jeg en gang hadde hørt at drukning var en smertefri måte å dø på, fylte et glass til og så på boblene som søkte seg mot overflaten og helte i meg innholdet mens jeg lurte på hva som hadde gått galt.
Alt hadde jo vært så riktig.
Det var selvfølgelig veldig feil, men feil kan noen ganger føles riktig selv om jeg aldri hadde følt at noe så feil var så riktig.
Det var ikke sånn de gode historiene skulle slutte.
På lerret og papir ville jeg vært helten og helten seirer til slutt.
Men dette var ikke på lerret eller papir.
Dette var virkeligheten, og jeg var ikke som de andre heltene.
Jeg var en helt som gjorde store feilvurderinger.
Jeg var en helt uten flaks.
Jeg var en helt med tvilsom moral, og slike helter er det ingen som liker.
Jeg kunne like gjerne vært en skurk.
Når alt kom til alt så var det kanskje det jeg var. Jeg hadde ikke lest skriften på veggen og sånn sett så var jeg i ferd med å gjøre meg til en kriminell i forhold til at jeg lot min egen historie bli visket bort.

Historiene er mange og kommer i forskjellige versjoner hvor hovedpoenget er den tomme følelsen av at de ikke har noe å bidra med, de er ikke gode nok eller de har gått ut på dato.
Det er ingen som lenger har behov for dem.
Dette er takken.
De graver seg ned og tar på seg en skyld for noe som de selv ikke kan lastes for.

De hadde kommet på en mandag.
De gikk fram og tilbake men det var ingen som skjønte hvor de gikk eller hvor de kom fra.
Det var tre menn som lignet på sånne menn fra reklamefilmene til Dressmann og Gillette og som jentene på regnskap hadde kåte drømmer om, like bak gikk en dame med kort skjørt og trendy akademikerbriller som minnet om karrierekvinnene som frembyr sine glitrende smil i optikervinduer eller annonser for kredittkort.
Det var fire stramme mennesker med stramme kropper og stramme smil som utstrålte kontroll.
Det var fire signaler om fare.
Forholdet gikk mot slutten.
Noen gikk før lyset ble slukket.
Noen snakket om å redde stumpene.
Vi må fighte.
De fleste vet at det bare er et dustete uttrykk med mindre man jobber som profesjonell kampsportsutøver, for det skal ikke være sånn at det er nødvendig å «fighte» på jobben. Det finnes sikkert noen fagforeningsfolk som rynker på nesa ved en sånn kommentar, kanskje til og med setter kaffen i halsen, men virkeligheten bekrefter at ansvaret må rettes mot hver og en i stedet for at man skal grine seg til smuler i et eller annet forlorent fellesskap.

Vi lar oss forføre.
Vi lar oss rive med av noe som frister, kanskje fordi vi ikke får det som vi har lyst på noe annet sted, utroskapet er et faktum og du blir den tapende part.
Sannheten svir.
Spørsmålene hoper seg opp og du blir svar skyldig.

Jeg vet om noen mennesker som påstår at de er flinke til den tekniske planleggingen og ikke minst gjennomføringen av prosessen, de juridiske betraktningene og valg av sluttpakker og ledertrening og alle disse tingene som hører med.
Utfordringene begynner i selve offentliggjøringen.
Det er da det kan være smart å vite litt om mennesker. Jeg tenker ikke nødvendigvis på psykologer eller sånne som tror de kan bla tilbake i masteroppgaven fra BI, men sånne mennesker som rett og slett har denne magiske evnen til å snakke med andre mennesker. Det handler om forståelsen av at historien ikke står skrevet i strukturerte kommunikasjonsplaner som er utformet fra en eller annen som har trening i endringsledelse, da er man bare like langt med tanke på at det er industrialiseringen som tar styringen og ikke menneskene.
Historien henger i lufta.

Jeg treffer en del av disse menneskene som har fått det røde krysset på excel-arket.
Jeg får høre det fra kilden.
Det er da det kommer.
Jeg hører om disse jævla HR-menneskene, pain in the ass, og dette helvetes maset hos NAV, pulten fylles med oppkast og sikkel og tårer og dritt.
Jeg kaller det imidlertid for noe annet, jeg kaller det for en null-samtale, og det er denne samtalen som vi later som ikke finner sted men som er der for at vi skal få blåst ut, selv om de fleste gjerne skulle ha gjennomført denne samtalen med de som de helst burde hatt den sammen med.
Det er en historie som sjelden blir fortalt.
Det er en historie som definitivt ikke skal sitte i veggene, men som kommer til å sveve i luften gjennom alle tider fordi ingen tør å fange den.

Historien går videre, men da må noen publisere den for fremtidige lesere. Alle vet at det bare er krigens vinnere som får lov til å innta talerstolen og fortelle hvem som oppfattes som terrorister.
Historien går videre.
Det finnes flere vegger der ute som lengter etter en ny plakat eller kanskje noen striper fra en sprayboks.
Noen kaller det hærværk.
Noen kaller det kunst.
Det kommer an på øyet som ser.

.

2 comments

  1. Har vore innom å høyrd gårsdagens musikk før eg slo på dagens. Finfine. Dagens rytme, og teksta som fylgjer med den, forsterkar godt teksta di.
    Raude kryss på excel-ark, endringar og omstilling……, det skal sterke ryggar til.

    Let meg fasinere av alle bilda du har med puslespelbiter, dei lagar også ulike tankar å spinne på :)

    Ha ein finfin dag.
    Her skin sola og eg skal på kvitveisjakt om litt :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s