Nei, denne historien vil jeg ikke være med på å skrive

Vi satt og skravlet om alt som har skjedd siden sist.
Vi treffes ikke så ofte, men når vi treffes så er vi ganske raske til å komme oss inn i rytmene.
Løst og ledig, men også rått og brutalt.
Det er sånn det skal være.
Mest om arbeidsliv og karriere og krydret med liv og død og krig og fred og sånt.
En av jentene hadde trukket fram en svensk tekst som er gjengitt i Aftenposten hvor en ernæringsfysiolog, en autorisert sådan, skriver noen ord om utbrenthet. Jeg er egentlig ikke så begeistret for sånne tekster, det er ikke så mange av de andre som jeg var sammen med som er det heller, og den første tanken som kom på bordet er at den stiller seg i rekken av tekster som er skrevet for å markedsføre seg selv og eget nedslagsfelt.
Bazanga.
Det er en rå og brutal kommentar som sikkert vil svi for noen, men her og nå er det en kommentar som er trukket ut av en sammenheng som bare vi som satt rundt bordet kjenner til.

Det finnes ganske mange sånne tekster fra mennesker som tilbyr seg å bruke navn og ansikt for en sak de brenner for, noe som isolert sett er bra, men som egentlig ikke fører til noe annet enn at de tar på seg en rolle i et stykke som har begrenset levetid på en scene som egentlig ikke er beregnet for slike oppsetninger. Det blir en hype, noen vil sikkert si at det er en positiv hype selv om innholdet er negativt, men når støvet har senket seg og kritikerne har skrevet i kommentarfeltene og mange mennesker har trykket på likerknotten og til og med slengt på en smiley og et hjerte, så snur vi oss i en annen retning og fortsetter mot noe annet som vi ikke helt vet hva er.
Det er livet, folkens.

Det første avsnittet oser av bitterhet med ordene om at det ikke er noen som vil takke deg for at du jobber deg syk, du ødelegger dine sjanser på jobbmarkedet gjennom å jobbe og gjennom å være dyktig. Det er mulig at det er en liten ironisnert som kanskje forsvinner i alt det andre, men når man begynner med å presentere faktafeil så vil mange lesere automatisk lete etter flere. Det er nemlig ikke sånn at man ødelegger sjansene på arbeidsmarkedet med å gjøre en god jobb, snarere tvert i mot, men så er det noe med dette med å klippe negler og ikke klippe av seg hele armen.

Det er ganske alvorlig når man sitter med følelsen av å bli utbrent, og de fleste menneskene som jeg treffer – og jeg treffer en del av dem – forteller at de har sett signalene men at de ikke har klart å gjøre noe med dem.
Jeg lurer på hva det kommer av.
Jeg lurer på om det er her det ligger.
Det handler nemlig ikke så mye om å lytte til seg selv, men det handler om å lytte til alle andre.
Det er det som er den store forskjellen fra oss som liker å jobbe og som skjønner hvorfor man jobber.

Det som jeg syns er fint med en sånn tekst, er at den retter fokus mot noe som er viktig for alle mennesker.
Balanse.
Hun som skriver denne teksten stiller spørsmålet i ettertid om det var verdt det, og jeg tror nok at de fleste vet at det ikke er det.
Innerst inne.
Det er ikke det.
Det er ikke verdt det, men det handler om å kunne se når glasset er fullt.
Jeg treffer en del mennesker som er så fulle av energi at det bobler over, de er over alt og helst der hvor andre forventer at de skal være, når jeg sier at de bør tenke litt på at det kan være en mulighet for at de kan være i ferd med å bruke seg opp så svarer de at det er morsomt.
Det er dette som er med på å gi energi og livslyst.
Det er livet.
Det kan jo være så enkelt som at jeg orker mer enn deg.
Ja.
Kanskje.
Det vil tiden vise.
Det begynner med en liten setning som bygger seg opp til en historie som vokser inn i en sofa på TV2, og så er det plutselig ikke deg det handler om lenger men alt det som er rundt.
Snakk om å kvele seg selv …

Selv om hun som skriver denne teksten gir inntrykk av at det har gått opp for henne at hun har gjort en feil, så velger hun å flytte fokus mot de andre ved å skrive at det ikke er noen som vil ansette en person som har vært med på noe av dette.
Ja.
Det er fordi det vitner om en total mangel på selvinnsikt, integritet og identitet, eller i hvert fall et jag etter en slags identitet som ikke rimer med egne forutsetninger eller muligheter. De som skjønner seg på sånne ting, vil kanskje supplere med verdisyn og en rekke andre ting som påvirker et menneske og deres handlinger.

Teksten presenterer en del av klisjeene som preger stillingsannonser, evnen til å ha mange baller i luften, tåle mye stress og kunne takle et høyt tempo, men da må man huske på at dette ikke er noe annet enn ord fra mennesker som egentlig ikke vet bedre og som kanskje bør se seg litt rundt seg selv og sitt før de trykker på publiseringsknappen. Dette er også noe som er med på å danne grunnlag for noen av de spørsmålene som man selv må ta initiativet til i et intervju for å sjekke om det rimer med eget verdibilde.
Hvis det ikke passer, så skal du ikke gå videre fordi du tror at det er det som kreves av deg.
Det er da du skal si nei.
Det er da du skal si at denne historien vil du ikke være med på å skrive.
Det er nemlig ikke bare gull i den andre enden.
Det er stort sett dårlige kopier.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for sånne som går inn i en bås og blir værende der inne sammen med alle de tunge tankene som fyrer opp under sine egne valgte sannheter.
Jeg er ikke bra nok.
Feil tall.
Feil farge.
Jeg presenterer en rekke sammenligninger som egentlig går ut på det samme bortsett fra at noen av ordene ser litt annerledes ut.
Hun som skrev teksten forteller at hun valgte å gå tilbake på arbeidsplassen der ingenting har forandret seg. Hun forteller riktignok at hun hadde lært seg at hun var utbyttbar, men har tydeligvis ikke lært seg det viktigste som er at det er hun selv som skal påvirke den historien som hun skal fortelle.

Jeg jobbet sammen med en dame en gang som fortalte at mannen hennes slo henne, en ganske trist historie om en som hadde hele livet foran seg men som stadig valgte å gå tilbake fordi han fortalte at han angret.
Hver jævlige gang.
Det finnes sikkert lesere som ikke ser sammenligningen, men det sier mest om dem.
Nei, denne historien vil jeg ikke være med på å skrive.
Nei.

Det er mange som ikke lenger forstår betydningen av «sunn fornuft» når man ser opp til mennesker med et helt annet syn på denne definisjonen enn hva som rimer med egne forutsetninger og muligheter. Arbeidslivet kjennetegnes av mange «ledere» som har kommet dit de tror de er ved å blåse seg opp og til og med få hjelp til å blåse når de kjenner at de begynner å puste tungt.
Det er det som er bra med en sånn tekst.
Det blir et lite pusterom.
Det er bra.

Noen snakker om frykt for dårlig samvittighet og klump i maven.
Samvittigheten din styrer du selv og når du kjenner at du har en klump i maven, så må du gå på dass og drite den ut.


.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s