Løp og kjøp

Jeg har en kamerat som driver det ganske bra innen profileringsartikler, sånne ting som selskaper med store markedsbudsjetter bruker når de skal vise fram logo på klær og kopper og kulepenner og sånt. Forskjellen på han og mange av de andre som driver med noe av det samme, er at han er flink. De som kjenner meg og følger med på mine sider vet at min definisjon på «flink» er en person som i tillegg til å gjøre det bra er et menneske som trives med seg selv og sitt og som ikke er redd for å vise det. Det handler om å by på seg selv, et setning som jeg bruker ganske ofte på mennesker som fortjener å få en stjerne.
Eller en profilering.
Nok om det.
Han skal flytte lageret sitt og arrangerte flyttesalg i helgen, noe som kan gi assosiasjoner til et loppemarked, men da tenker jeg selvfølgelig ikke på vareutvalget men på menneskene som møter opp. Det skal handle litt om dem, de som møter opp, og det var dette flyttesalget som minnet meg på en tekst som jeg har har hatt liggende på vent til riktig anledning.

Min yngste datter spiller i korps og høstens vakreste eventyr er loppemarkedet på skolen hvor jeg jobber i elektrisk avdeling med stereoanlegg, brødristere, vaffeljern og lamper og kaffetraktere og en og annen nesehårsfjerner, barbermaskiner og ledninger og kontakter i løsvekt og ja, stort sett det meste av elektriske artikler som enkelte gir bort for et godt formål. Det er som nevnt ingen sammenheng mellom et lagersalg eller flyttesalg og et loppemarked, dette skal handle om studiemateriell til mine sosialantropologiske selvstudier, for det er nemlig sånn at det finnes noen som forventer at det er mulig å ta med seg så mye som mulig til priser som de selv bestemmer, mennesker som kommer fra en kultur hvor man pruter på brystmelken.

Et loppemarked i en bydel i Oslo er ikke som et marked i Mogadishu. Når jeg står med en brødrister i hånda, nyvasket og testet og fin og forteller til en forventningsfull kunde at jeg skal ha førti kroner for den, så betyr det at den koster førti kroner. Det er spesielt de som møter opp når det åpner som tror at de kan få være med å bestemme prisen fra første stund som er verst, stormer inn med ville blikk og griske armer og inntrykk av at det ikke spiller noen rolle hva man grabber tak i bare man grabber tak i noe.
– «Jeg vil ikke betale førti kroner …»
– «Det er ikke mitt problem», svarer jeg raskt.
– «Den koster førti kroner, skal du ha en pose?»
– «Jeg vil ikke betale førti kroner for den».
– «Nei vel», svarer jeg og setter den tilbake på plass, retter litt på noen vaffeljern og en vannkoker som en annen dame har stått og plukket på, det er viktig med en pen utstilling, flytter blikket rundt i rommet og oppfattes antageligvis som litt provokativ.
– «Så» fortsetter han.
– «Hva er din beste pris?»
– «Snakker du fortsatt om brødristeren?»
– «Ja».
– «Den koster førti kroner».
– «Jeg vil ikke betale førti kroner».
Jeg svarte ikke.
Jeg hadde avsluttet diskusjonen.
Jeg har ikke vært i Mogadishu, men jeg har vært på marked i Tunisia og Tyrkia og vet når jeg skal holde kjeft og se en annen vei. Han begynte å snakke om en miksmaster, spurte om den funket og begynte å plukke den fra hverandre.
– «Skal du ha den?»
– «Hva koster den?»
– «Den koster førti kroner».
– «Jeg vil ikke betale førti kroner».
– «Da setter du den fra deg og slutter å plukke».
Jeg visste at han ventet på at jeg skulle se en annen vei eller aller helst ekspedere en annen, noe jeg egentlig hadde lyst til å gjøre, men dette var en fyr som jeg kjente fra året før og som resirkulerte varene våre på et marked i sentrum som var mest kjent for omsetning av tyvegods og finansiering av doptrafikk.
Det var da jeg kjente at det prikket på skulderen min.
– «Hvor mye skal du ha for brødristeren?»
– «Den koster førti kroner».
– «Det var billig», smilte hun.
– «Kan jeg få en like god pris på miksmasteren, også?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Den koster førti kroner».
– «Jeg tar begge», bekreftet hun.
– «Sett dem til side så kommer jeg tilbake når jeg har tatt ut mer penger».
Jeg nikket og snudde meg mot den første kunden som selvfølgelig ikke var klar over at hun var på det samme laget som meg.
– «Så», smilte jeg.
– «Skal det være noe annet?»
– «Det er dyrt her», mumlet han.
– «Vi har ordentlige varer», svarte jeg kort og la hånden på skulderen hans.
– «Førti kroner er ikke dyrt, men du kan komme tilbake før vi stenger i morgen kveld … hvis du finner noe du vil ha så kan vi diskutere pris men på salgets første timer så ønsker vi å dra inn kroner for barna våre … liker du syttende mai?»
– «Ja», nikket han.
– «Hurra og flagg og sånt».
– «Riktig», smilte jeg.
– «Is og pølser og korpsmusikk … vet du, det hadde ikke blitt noe korpsmusikk hvis vi ikke fikk inn penger på å selge noen av de fine tingene som andre har gitt til oss, det er det som gjør at vi kan holde det gående og tingene som vi selger her er ting som funker og som du ikke finner andre steder til samme pris, vi er nesten litt stolte av det vi selger, for det er ting som vi har jobbet ganske hardt for å få tak i … det blir nesten på samme måten som når bestemoren din sitter og syr eller maler fine ting og så kommer det en turist med lomma full av penger som syns det er kulere å fortelle kompisene sine at han har gjort et kupp eller et røverkjøp som vi kaller det her i byen, som om det betyr mye mer å få tak i noe som man trenger og som man virkelig har lyst på, skjønner du … det går an å være hyggelig og smart selv om man jobber som selger».
– «Du er hyggelig».
– «Syns du det?»
– «Ja», nikket han.
– «Det var hyggelig å høre», smilte jeg og klappet hånden som fremdeles lå på skulderen hans.
– «Og nå har du solgt brødristeren og miksmasteren», fortsatte han.
– «Ja», nikket jeg.
– «Men jeg har flere …»
– «Hva er beste pris?»
– «Den koster førti kroner …»
– «Jeg må tenke litt», avsluttet han og smøg seg ut av armen min samtidig som en dame kikket opp på meg med en stor eske i fanget.
– «Jeg trenger en god pris», begynte hun.
– «Hva har du i esken?»
– «Litt forskjellig, mange ting, hva er en god pris?»
– «Jeg kan ikke gi deg en god pris før jeg vet hva du har fylt i esken din», smilte jeg.
– «Nå», smilte hun tilbake og rakk fram en hånd med to tiere.
– «Jeg byr førti … jeg syns det er en god pris».
– «Det syns ikke jeg», svarte jeg og ristet på hodet.
– «Det er jeg som setter prisen og du kan ikke fylle en eske og selv bestemme hvor mye det passer deg å betale … hvis jeg får se i esken din så skal vi se hvor mye det koster».
Hun åpnet, jeg begynte å telle og regne og jeg tror nok det ble litt for mange tall som ikke stemte med fasiten hennes, det var da hun begynte å sortere litt her og litt der slik at grunnlaget for en hyggelig sluttsum ikke fikk de to strekene som hun håpet på. Litt senere, kanskje så lite som ti minutter, hører jeg kollegaen min si til den samme typen som jeg hadde forhandlet med tidligere at man ikke kan spørre flere mennesker om prisen på den samme varen. Jeg lot som om jeg ikke hørte han, og ble stående og fikle med et strykejern som nesten så litt for bra ut til å koste førti kroner.
– «Morten», ropte han.
– «Har du sagt prisen på denne?»
– «Ja», ropte jeg tilbake.
– «Jeg har sagt at den koster førti kroner, men han kan godt få den for seksti … spesialpris til en hyggelig kunde».
– «Nå var du heldig», hørte jeg han sa til kunden min.
– «Nå har du fått en knallpris».
Han nikket.
Kompisen nikket.
Jeg så en annen vei med vissheten om at det ikke spiller noen rolle om hvem som lurer hvem så lenge alle er fornøyd.

3 comments

  1. Tror det er mange som kjenner seg igjen i noe som ligner frekkhet, har til og med opplevd noen som stjeler fra loppemarked

    Liker

  2. «, mennesker som kommer fra en kultur hvor man pruter på brystmelken.» vittig :)

    Sosialantropologiske studier er lærerike.

    Finfint å høyre Simon igjen :)

    Ha ein god dag!
    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s