Måned: april 2014

Når du kjenner at det buzzer …

Jeg satt i solsteiken og ristet en brusflaske fyllt med en mix av sjokopulver, melk og en dæsj med sånn flytende karamelldigg som man kan ha på is og desserter.
Hjemmelaget milkshake.
Digg når man er litt ekstra fysen.
Digg ellers, også.
– «Nå», hørte jeg bak meg.
– «Er du på slanker’n?»
– «Ja», nikket jeg og trodde seffern at han var sikker på at jeg satt med noe av dette svineriet som enkelte damer i krisealderen tror funker som slankemiddel, fikk ekle bilder i hodet av noen gråtriste ex-kollegaer som pleide å riste seg lunsj med noe som sikkert lignet på det som jeg satt med.
– «Hvor mange kalorier er dette, da?»
– «En hel drøss», smilte jeg.
– «Akkurat hva jeg trenger».
– «Se», fortsatte han og dro fram telefonen sin.
– «Jeg har en sånn app som teller for meg, holder styr på alt jeg spiser og alt jeg forbrenner … det er så bra og vet du hva … den synker mot aktivitetstrackeren min».
– «Javel …»
– «Hvor lenge må du riste?»
– «Til den er klar … den er straks klar».
– «Det er rimelig konvensjonelt, da …»
– «Det er det som er så bra», nikket jeg og hadde allerede skjønt at han ikke var klar over at vi ikke løp med samme type sko, for å si det på den måten.
– «Jeg husker jo når disse greiene kom», fortsatte han.
– «Visste egentlig ikke at det fantes fortsatt».
– «Nja», nølte jeg.
– «Vi mennesker er jo kjent for å finne våre veier til rus og nytelse og da gjelder det å kunne beherske teknikkene med å gå fram og tilbake og ikke minst i sikksakk …»
– «Ja …»
Det var noe i det nølende svaret hans som fikk meg til å tenke at han skjønte at han var i ferd med å løpe seg bort.
– «Se», fortsatte han og strakk armen mot meg.
– «Mitt nye aktivitetsarmbånd, fikk det på jobben, vi går med det hele gjengen … det er så bra, den har et akselerometer som registrerer alle bevegelsene mine, all informasjon som kan brukes til å beregne kaloriforbrenning og hvor langt jeg har løpt og sånne ting … det er så bra … den synker mot appen som registrerer alt jeg foretar meg i løpet av dagen, kan legge inn hva jeg spiser og drikker og ha fullstendig kontroll på hvor jeg ligger i loop, eventuelt hvor mye som gjenstår for å nå dagens mål … se for deg hvordan du får helhetlige tegn på aktivitetsnivået ditt uansett hva du holder på med … det er så bra … når jeg synker så synker jeg også med de andre og så kan vi konkurrere og sammenligne … gire hverandre litt opp, ikke sant … hvor lenge skal du riste?»
– «Jo», svarte jeg langsomt.
– «Tror den er klar …»
– «Spiser du ikke ordentlig mat?»
– «For all del», svarte jeg.
– «Men hva mener du med ordentlig mat?»
– «Nei», nølte han.
– «Du kan jo ikke bare leve på sånn pulvermat … sånn forskermat, som jeg kaller det … det gjør deg jo bare til en sånn sci-fi-dude, ikke sant … må nyte, vet du … leve, ikke sant …»
Jeg nikket.
– «Hør», fortsatte han.
– «Hør nå … den begynner å buzze … hør … hører du … den begynner å buzze fordi jeg har sittet for lenge stille … det er så bra … må nesten komme meg opp, ha, teknologien kaller!»
– «Du», fortsatte jeg.
– «Hva gjør du når strømmen går?»
– «Lang levetid på batteriet», smilte han.
– «Ingen fare … den har minne til tolv dager med tracking men på den annen side så synker den rett til cloud i wifi eller mobilnettet … kommer ikke til å gå glipp av noe … men batteriet holder i fire eller fem dager … det er bra … du burde skaffe deg en sånn … hør, den buzzer meg».
– «Ha det», smilte jeg og skrudde av korken på min hjemmelagde mix, kjente hvordan kald sjokolademilkshake med en liten dæsj av karamell buzzet nedover halsen.
– «Lunsj», tenkte jeg.
– «Lurer på hvem som egentlig er i mest forfall …»

OK folkens, da er det fri i en hel drøss med dager. Siden jeg ikke er typen som lever i harmoni med sånt gadgetfaenskap eller sjekker mailen min regelmessig når jeg vipper bryteren min til «av» så kommer jeg mailrushet i forkjøpet med å legge ut oppskriften med en gang:

– Tom brusflaske med kork, foretrekker 0,3
– Hell i sjokopulver, jeg bruker sånn vanlig Nesquick og øyemåler til jeg er halvannen centimeter i flaska.
– Sprut en liten kladd med karamellsaus, jeg bruker den fra Freia til iskrem og desserter.
– Fyll opp med melk.
– Skru på korken.
– Rist til det ser bra ut.
– Finn deg et fint sted å sitte.
– Kos deg.

Overførbar kompetanse

Jeg treffer en del mennesker som forteller at de ønsker noe nytt, nye omgivelser, de er lei og føler at de visner bort. Jeg svarer ganske raskt og direkte at det er liten vits i å kaste bort tid på et arbeid som ikke gir noe tilbake, alle disse tingene som man trenger for å kunne holde ut i jobben.
Det gjelder både deg, din arbeidsgiver og alt og alle du har rundt deg …

Du må huske på at din erfaring og kunnskap aldri kan vurderes isolert, men må ses i forhold til verdi og kultur, rammebetingelser og strategi. Du må også ta med deg alle disse ytre faktorene som påvirker hvordan du har det på jobb.

Det er mange spørsmål du bør spørre deg selv for at du skal være i balanse:
– Hvordan liker du å jobbe?
– Hva er viktig for deg?
– Hvordan vil du kombinere jobb med alt det andre du liker å gjøre?
– Hvilke ambisjoner har du?

Noen ganger kan det være greit å skifte bransje totalt, og da må du ikke glemme at det finnes deler av din erfaring og kunnskap som er overførbart til helt andre yrker.
Tenk over hvilke.
Det er fullt mulig å blomstre opp i et miljø som du kanskje opplever som helt unaturlig for deg.
Tenk på den også, mens du først er i gang …

Det er endelig tirsdag, den store dagen hvor du kan gjøre det som man ikke kan gjøre på en mandag.
Det er en god dag.
Det er kanskje den beste.
Tenk gode tanker og gjør noe med dem.
Husk at blomster blomstrer selv om ingen ser på dem.

Skarpe kniver i skuffen

Jeg satt i solveggen med Aftenposten og leste et portrettintervju om Solveig Horne, ikke bare fordi jeg har sansen for denne dama men fordi jeg ble tipset fra en som hadde hengt seg litt opp i det første avsnittet og som visste at dette var ord og setninger som jeg liker å snakke om.

«Noen sier hun ikke er den skarpeste kniven i Ernas regjeringsskuff. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne har ingen mastergrad og har heller ikke gått på prestisjeuniversiteter i Frankrike eller USA. Hun er ingen akademiker som smykker seg med intellektuell retorikk. Men de som undervurdere ministeren av den grunn, er ikke blant de smarteste.»

Hele avsnittet ror seg i land med den siste setningen, den som retter kritikken mot de som måtte kommentere politikerens bakgrunn. Her fyrer man opp debatten om dustete mastergrader og akademikerfjas fra en jævla prippeskole i utlandet. Jeg har truffet en del av dem, og de er definitivt ikke de skarpeste knivene i skuffen for å bruke den aktuelle tekstens egen vinkling.

Resten av teksten er imidlertid ganske god og forteller om en flink statsråd som har fått ufortjent mye pepper fra mennesker som antageligvis er de samme som teksten retter seg mot i innledningen.
Jeg vet ikke.
Jeg bare tenker tanken og gjør noe med den med å la den få slippe seg løs.
Kanskje det er det som er den store feilen med mange av disse som mener de er så skarpe, de ligger der i skuffen sin og ruster bort uten tanke for at det ikke er noen vits med en skarp kniv når den ikke kan brukes.

Jeg lurer på hvorfor det er så jævlig vanskelig å publisere tekster som bekrefter at det å være smart ikke har en sammenheng med grader eller tall. Det må bli slutt på denne hjernevaskingen som får mennesker til å tro at en master eller to eller en eller annen akademisk langtur er det optimalet målet for alle.
Det er det ikke.
Det er en lang omvei.
Jeg treffer som nevnt en del av dem når de sitter og griner på den andre siden av bordet, skuffet og frustrert over at de lot seg lure av dustete studiekataloger som har satt livet deres på vent.
Når det kommer til politikere, så burde det kansje være en interessant vinkling at majoriteten av de som har styrt landet vårt i de senere år er mennesker som ikke kjenner til et annet liv enn livet med politikken og de samme trøtte trynene som sitter rundt det samme bordet og mener akkurat det samme.
Det er definitivt ikke smart.
Kanskje er det journalistene som ikke gidder å løfte på rævva og gå ut, snakke med noen andre mennesker enn de samme trøtte trynene som sitter rundt det samme bordet og mener akkurat det samme.
Jeg vet ikke.
Jeg bare tenker tanken og gjør noe med den med å la den få slippe seg løs.

Det er ikke så lenge siden de triste karrieresidene i de ulike mediene var fyllt opp med all denne negative vinklingen om alle som ikke fikk jobb på grunn av høye tall og feil farger. Dustetekster som fyrte opp for valgte sannheter med sitater og kommentarer fra de samme trøtte trynene. Det bør være en kjent sak at alle som mener noe om ett eller annet har en tendens til å gå inn i en spesiell tilstand hvor man blir som en svamp som suger til seg inntrykk som tilsynelatende har en den største relevans for egne meninger.
Som regel blir man ukritisk og suger til seg for mye.
Det høres ikke så veldig smart ut, men det er sånn det blir med tankesperrer som ikke slippes for
falsifikasjon ved å finne moteksemler på egen hypotese.
Grøss.
Jeg inviterte en del av journalistene for å treffe levende eksempler som ikke identifiserte seg med deres patetiske skriblerier, men som vet hva som kreves at et menneske som er på utkikk etter en ny jobb.
Nei.
Det kan vi ikke skrive om.
Det er kanskje ikke sånne tekster som allokerer klikk.
Jeg vet ikke.
Jeg bare tenker tanken og gjør noe med den med å la den få slippe seg løs.

«Compassion is not religious business, it is human business, it is not luxury, it is essential for our own peace and mental stability, it is essential for human survival»
– Dalai Lama

Det er endelig mandag og det er ingen andre enn deg selv som kan påvirke hvordan du vil oppleve uka.
Tenk fine tanker og gjøre noe med dem.
Slipp dem ut, i det minste …

Kanskje vi kan kalle dem helter

Krigen i Syria har vart i over tre år og har så langt krevd mer enn hundreogfemtitusen menneskeliv, millioner av mennesker har mistet alt de har og flere hundre tusen mennesker har flyktet fra hjemlandet sitt.

Det står noen hyggelige gutter på en t-banestasjon i Oslo som ber om støtte til lidende barn og kvinner i Syria. Det har de sagt i alle disse årene som krigen har pågått.
Av og til kliner de til med noen saftigere uttrykk som ligner «støtt heltenes arbeid mot krigen i Syria», det kan jo være at de er så smarte at de ser an hvem som kommer mot dem eller noe, jeg har i hvert fall puttet penger i boksen deres ved hver eneste passering. Det eneste de har fått av oppmerksomhet fra norske medier og diverse synsere, troende og ikke minst mistroende, er at de legger til rette for terrorvirksomhet, noe som minner meg litt om noe som skjedde i Norge for syttifire år siden hvor det fantes mennesker som oppfordret norske motstandsfolk til å ta det med ro og ikke provosere fram unødige episoder.
Vi kalte dem helter når krigen var over og etter at de fleste hadde ofret livet sitt for hjemlandet sitt.
Vi var krigens vinnere og da er det vi som kunne bestemme hvem som er helter.

Jeg husker en dame som kom bort til meg en dag etter at jeg hadde puttet på noen kroner og vekslet noen oppmuntrende ord til eksilsoldatene.
– «Du kan ikke gi penger til … til sånne … det er rett til Al Qaida?»
– «Og hva vet du om det?»
– «Det er jo noe alle vet», fortsatte hun, hvis jeg ikke husker feil så kom det kanskje en pekefinger.
– «De reiser ned og så kommer de tilbake og starter opp med dette … dette bråket sitt her hos oss og så har vi det gående … støtte opp under sånn, du burde skamme deg!»
Jeg er kjent for å være en hyggelig og imøtekomende og en grei kar.
Jeg er også kjent for å si hva jeg mener.
Jeg lot det gå fire sekunder, mest for å sjekke om det kom noe mer, kanskje det var fem, det kan godt være noen detaljer som har gått i glemmeboken, men før hun visste ordet av det hadde jeg svelget håndgranaten og gitt henne sikringen med tungen.

Den ene dagen kritiserer vi sterke ungdommer som vil hjem og kjempe for friheten i landet sitt, og så vips så forventes det at alle skal være med på å samle inn penger når våre egne kjendishelter finner ut at de vil være med på å rydde opp i et kaos som kunne vært forhindret dersom vi hadde lyttet til de virkelige heltene eller i det minste noen som vet hva som foregår.
Det har blitt litt sånn typisk norsk, det der. Vi liker å gå i rosetog og fakkeltog og andre ting hvor vi kan få vise at vi bryr oss, tross alt og lenge etterpå, i stedet for å være med der det skjer når det skjer og kanskje til og med gjøre en innsats for å påvirke at sånne ting ikke skjer.
Noen vil kanskje kalle det for hykleri.
Det er typisk norsk å dilte etter TV-klovner og C-kjendiser.
Det er typisk norsk å vente med å løfte på rævva før luften er sikret av medieavtaler.

Det er ingen som vet om pengene som jeg har gitt har kommet fram til de som trenger dem eller om pengene som mange skal gi i dag går til et teleselskap og en kanal som håver inn kroner fra sponsorene sine.
Det er ingen som vet om PST har rett når de skaper denne store frykten for et hypotetisk ekstremt islamistisk miljø som følge av at noen få mennesker har reist fra Norge til Syria. De skjelver i buksene for at de som tidligere var tilfredse med å spre propaganda om sin virksomhet tar ett skritt lenger og involverer seg i operativ virksomhet.
Selvfølgelig.
Det er krig, for faen.

Ole Paus bruker sterke ord når han sier at at det er en nasjonal skam at Norge ikke har tatt imot en eneste flyktning. Jeg har truffet Ole Paus i en annen sammenheng, og kjenner han som en stor mann som tør å si at han skammer seg på vegne av sitt eget land.
Jeg er ikke like stor, men sier det samme.

For all del, gi pengene deres når representantene fra artistgallaen ringer på døra.
For all del.
Hvis krigen tar slutt, så kan du kanskje ha et snev av god samvittighet hvis du skal ut og ta del i feiringen av de nye heltene.