Jeg lar dritten ligge

Dette er en tekst som gjesteskribent på en annen side – regelmessige lesere vil dra kjensel på deler av innholdet.

Det er på tide å slenge litt dritt, det begynner å bli en stund siden jeg skrev om noe av den dritten som vi mennesker kan oppleve i hverdagen, det være seg noe som skjer på jobben som ikke er så hyggelig, noe i privatlivet eller noen som ikke oppfører seg som de burde gjøre og som selvfølgelig får en eller annen effekt på både humør og innsats. Definisjonen på hva som er dritt kan være så mangt, men jeg er sikker på at du har noen preferanser å vise til, du også …
Dagens tekst skal handle om noe mer konkret.
Dagens tekst skal handle om bæsj.
Vi mennesker er rare skapninger, rare konstruksjoner, kall det hva du vil. Vi stapper masse rart i munnen og så går det en tid og så kommer det ut i den andre enden i en helt annen form og farge. De fleste av oss er rigget sammen sånn at vi finner et egnet sted – som regel et toalett – og så presser vi litt og så sier det plopp og så tørker vi oss og trykker på en knapp så avfallet vårt skylles ned i røret og havner et eller annet sted hvor det blir borte.

Noen mennesker er glad i dyr.
Spesielt hunder.
Det finnes mange som sier at en hund er menneskets beste venn, og det er et helt vanlig syn å se et menneske som fester seg til hunden sin med en snor når de går på tur sammen. Det er en tur som pleier å henge sammen med at hunden skal bæsje litt eller at han eller hun som henger fast i hunden trenger å komme seg litt bort fra noe annet, kanskje noe som er litt dritt, for alt jeg vet.
Jeg er sikker på at du har sett dette bildet.
Jeg er også sikker på at du har sett at det finnes mennesker som drar opp denne svarte posen som de plukker opp bæsjen med, som regel etter at de har sett seg litt rundt for å sjekke om det er noen som ser dem.
Se på meg.
Jeg plukker opp bæsjen etter meg.
Etter hunden min, i hvert fall.
Se.
Litt senere slipper de denne svarte posen på et egnet sted, som regel rett ned. Det hadde kanskje vært en ide og pirket bort bæsjen med skotuppen, pirket den ned i grøfta eller i en busk eller noe annet, for denne hundebæsjen skiller seg ikke nevneverdig fra rådyrbæsj eller elgebæsj eller harebæsj eller revebæsj eller … ja, du skjønner sikkert poenget selv om kverulantene vil komme trekkende med størrelse og konsistens og sikkert noe annet, men bæsjen er ikke noe annet enn organisk materiale som etter kort tid blir til jord.
Av jord er du kommet til jord skal du bli.
Jeg mener selvfølgelig ikke på alle steder, ikke i gatebildet og i hvilken som helst park, men når man går ute i skogen in the middle of fuckings nowhere så burde det være mulig å tenke litt alternativt. Det finnes overraskende mange mennesker som ikke nøler med å la den svarte posen bli liggende under en busk eller bak en stubbe eller til og med til tørk på en gren, er det mulig liksom, ja det er mulig at de har en eller annen «god» tanke om at det kanskje kommer en eller annen som kommer til å plukke den opp og ta den med seg for å kaste den på et egnet sted.

Nå har jeg også fått meg hund og jeg har ganske raskt fått erfare at det faktisk er sant at hundemennesker snakker med hverandre, fremmede mennesker kommer bort til hunden min og meg og begynner å snakke.
Rett på.
Nå får de kanskje ikke de svarene som de forventer av hunden min, selv om den er åpen i møte med fremmede akkurat som meg, men den oppfører seg bra og som forventet mot både hundemennesket og hunden deres.
Det er for øvrig viktig å skille mellom et hundemenneske og et menneske med hund.
Noen av dere skjønner ikke den, og de som ikke gjør det bør definitivt ikke skaffe dere hund …
Jeg er jo en fyr som liker å treffe nye mennesker, og dette er et positivt tilskudd til mine sosialantropologiske selvstudier med direkte respons mellom fremmede mennesker som ellers ville sett en annen vei, fiklet litt med mobilen eller til og med tatt en liten omvei for å slippe å bli snakket til og som definitivt ikke ville funnet på å ta initiativet til litt småprat hadde det ikke vært for at man har en felles greie med å være bundet sammen med en pelsdott. Denne uka har jeg utvidet nettverket mitt med ganske mange spennende mennesker som jeg ikke hadde kommet i kontakt med hvis det ikke var for Theo.
Han heter det.
Theo.

THEO

De fleste menneskene vi treffer på vår ferd er mennesker som deler min påstand om at det er bedre å la dritten ligge, senest i dag var det en dame som rundet svingen sammen med en flott miks av malamute og rottweiler i det samme øyeblikket som Theo tok et skritt til siden og klemte ut noen ruller med klebrig Willy Wonka fra sin egen lille sjokoladefabrikk.

Vi ble stående og skravle sammen som to hundemennesker, den fremmede damen og jeg, først om hunder som var den umiddelbare fellesnevneren før dritten kom fram når hun viste meg bilder fra kameraet sitt hvor hun hadde tatt over tjue bilder av svarte bæsjeposer på en strekning som ikke var noe særlig lenger enn noen hundre meter. Hun fortalte at hun hadde lagt merke til meg når hun rundet svingen og så at Theo sto i hockey, hun hadde kameraet klart i tilfelle jeg skulle være en av «de», men når jeg spurte om hun ble skuffet så svarte hun selvfølgelig nei.
– «Det er ikke det som er poenget», smilte hun.
– «Det er ikke om å gjøre å ta noen, det er ikke det, greit at jeg kan innrømme at det kunne vært et kult motiv hvis jeg hadde fått deg på film hvis du var en av dem … men jeg tror nok at grunnen til at vi ser så mye av disse posene nå er fordi det er vår og mange bruker flere poser om vinteren når møkka syns bedre, det virker som om det er det som er poenget for mange mennesker i dag, det som vi ikke liker å se skal gjemmes bort eller pakkes inn i noe annet … snakk om å komme langt, liksom …»
Theo og Marley ble raskt venner og holdt på med sine ting, mens vi hundemenneskene svingte innom arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt, skogen gir den perfekte rammen for gode samtaler om det meste. Hvis noen lurer, så lot jeg selvfølgelig dritten ligge, jeg tok en pinne og pirket den under en busk, men bare sånn for ordens skyld så er jeg selvfølgelig bevæpnet med svarte poser i lomma hvis det skulle dukke opp en situasjon i siviliserte strøk.

Folkens, det er endelig fredag og her kommer smellvakre PATSY KENSIT – hadde jeg møtt henne i skogen, så hadde jeg nok dristet meg til å trosse båndtvangen og sluppet bikkja …
God helg :)

6 comments

  1. Velkommen som medlem av hundmafiaen!

    Jeg har følgende forklaring på svarte poser rundt omkring i naturen – ofte på stubber, hengt opp på gjerder, greiner osv. Jeg går ofte forhåndsbestemte ruter. Hvis hunden gjør fra seg tidlig på ruten, kunne jeg legge igjen – eller henge opp posen for å plukke den opp på vei tilbake ca. en time senere. Jeg har sluttet med det, fordi jeg glemte selvfølgelig å plukke med meg posene på vei tilbake, eller rutevalget ble endret under veis, eller jeg slo følge med noen på veien. Tror det er flere enn meg som er en tanke distré der ute.

    Liker

    1. Ja, jeg har tenkt tanken om at det kan være noe sånt som at «jeg tar den med meg etterpå, liksom», men så glemmer man det i all den andre iveren.

      Nå har vi rukket å få våre faste turer og ser at posene ligger der de ligger, så enten kan eieren ha reist ut på en veldig lang tur eller så kan de ha gått seg bort eller til og med dødd, for alt jeg vet …

      Liker

  2. Egentlig en fin illustrasjon på at en god intensjon (unngå dritt på veien) skaper et annet problem (plastsøppel i stedet for naturlig nedbryting og gjødsel) fordi man har lært noe isolert (putte bæsj i pose) uten å sette den læringa i sammenheng med helhetstanken (rent og trivelig for alle). .
    Tror dette eksemplet har overføringsverdi til mange områder i livet.

    Liker

  3. fjellcoachen er smart, jeg satt og leste denne teksten i går uten å kommentere, pleier ikke å kommentere på blogger, men når jeg leste den en gang til i dag så fikk jeg lyst til å legg inn en kommentar men ser at fjellcoachen allerede har skrevet det jeg tenkte å skrive.
    Jeg har fulgt bloggen din såpass lenge at jeg vet at det ligger så mye mer bak de finurlige tekstene dine, overføringsverdi til mange områder i livet.
    Theo ser ut som en fin bisk!

    // Harald

    .

    Liker

  4. Jeg har hund selv og kan ikke fatte at folk for det første ikke plukker opp etter hunden sin men at hvis de gjør det for så å slippe posen rett ned på gata igjen blir for dumt. Men det er jo mange folk som aldri skulle ha hatt dyr i utgangspunktet. Var litt tøff en gang og sa til en mann men schæfer, som var å gikk i mitt nabolag, at han måtte plukke opp etter bikkja si etter den bæsja der vi alle andre går (min hun var også ute med meg). Da fikk jeg nesten bank gitt! Han titta drit (ha ha ha, for et ordspill) stygt på meg og sa at jeg skulle passe mine egne saker. Dust!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s