Du spiller for flere enn bare deg selv

Nå har fotballsesongen startet her hjemme, og det betyr litt mer trøkk på et av mine foredrag hvor jeg metaforiserer likhetstrekkene mellom arbeidslivet og verdens største idrett.

Det handler om å finne fram til de riktige typene som passer i de forskjellige posisjonene og ikke minst dette med å få de til å fungere sammen med de andre på laget.
Akkurat som i arbeidslivet.
Noen ganger finner man disse hodene i sitt eget nærmiljø, det kan være de som ligger i starten av karrieren sin eller noen som omskoleres og som får gleden av å jobbe sammen med de som har litt mer erfaring.
Den beste måten å lære på.
Noen ganger må man ut og forsøke å hente inn noen fra utsiden, noe som kan oppfattes som litt vrient på grunn av vissheten om at det ikke er holdbart å være god på papiret hvis man ikke funker i laget. Det er da det er viktig å poengtere at de som skal hente dem inn skjønner hvem de skal hente og at dette er hoder som trenger en viss tilberedelse for å få de til å funke sammen med de andre flinke hodene som allerede er der.
Det skal være kamp om plassene.
Det holder deg skjerpet.
Det handler om å være «på» og vissheten om at hver kamp lever sitt eget liv og at noen kamper har omstendigheter og tilfeldigheter som må takles (!) på stedet, – det nytter ikke å se reprisen i sakte film og snakke om at noe burde vært gjort annerledes.

Denne helgen dukket det opp et godt innspill fra en av de profilerte trenerne.
Odd – Molde 2-1
Skagerak Arena, 6140 tilskuere
For meg som heier på et annet møkkalag, så er dette som en kamp mellom pest og kolera. Jeg er imidlertid vaksinert, og det betyr at jeg kan stå fram når kampen er over og diskutere rammer og omgivelser. Det er noe av dette som skiller fotballmennesker fra fotballidioter, og denne gangen trekker jeg fram et viktig poeng fra Dag-Eilev Fagermo som er sjefen i Odd. Det finnes sikkert en del som vil oppfatte det som rart at jeg sier at det er bra at det var de lokale heltene til Odd som vant over det innkjøpte stjernegalleriet til Molde, spesielt siden jeg ikke heier på dette laget, men det er bra for en eventuell påfølgende diskusjon som umiddelbart kaldkvæler et argument om å være dårlig taper.

– «Det er bare oljefondet som er større enn lommeboken til Molde», sier Fagermo til VG og mener at Molde har blitt et kjøpelag uten fnugg av lokal forankring.
Du ser det samme i arbeidslivet.
Du ser ikke så mye stolthet at det gjør noe.
Det er summen av det totale verdibildet som får deg til å spille med hjertet utenpå drakta.
Det er det som får noen fotballsupportere til å like deg, og når alt kommer til alt så er det de du spiller for.
Det er det som får deg til å blø.
Du spiller for flere enn bare deg selv.
Det er noe som det er lett å glemme når profileringen begrenser seg til ord og uttrykk som er klippet opp og limt sammen på lukkede styrerom. Kulturen skal ligge tungt i lufta, og det er stemningen i garderoben som legger grunnlaget for det som skal skje på matta.

Fagermo sier også noe annet som er veldig bra i den samme teksten, og det er det som handler om feil fokus som påvirker hele interessen.
– «Det er blitt så mye fokus på fair play at man snart glemmer hva fotball er».
Han har rett.
Fotball er bare et spill, og man kan godt si det samme om arbeidslivet hvor det som skjer i lokalene skal stå i samsvar med spillets intensjon. Det forutsetter at man vet hva man skal gjøre og hvordan man påvirker rollen og spillemønsteret og at man tør å stå opp for laget.
Det handler om å dyrke en patriotisme som underbygges av en viss form for tilhørighet.
Det handler om identitet og en form for gjenkjennelse og er med andre ord en sånn greie som skal kjennetegne kulturen på en arbeidsplass, dette stedet hvor de ansatte bruker mesteparten av tiden sin, i hvert fall i våken tilstand. Hvis du ikke skjønner hva jeg mener, så bør du definitivt finne deg en ny arbeidsgiver.

Jeg liker å skrive om noen av de tingene som skjer med flinke mennesker som ikke får gjøre jobben sin i fred fordi en eller annen nisse forteller at de skal gjøre så mye annet som ikke har sammenheng med det som man egentlig skal gjøre, det være seg et møte uten mål og mening eller et mål som handler mer om hvordan man skal gjøre tingene enn faktisk gjøre dem, noe som er med på å skape en ukultur blant mennesker som blir så redd for å gjøre noe galt at de velger å ikke gjøre noe.
– «Det kan ikke bare handle om «handshake for peace» og «fair play» … hvis alle skal være så korrekte og høflige, så blir produktet kjedelig til slutt …»

Jeg kjenner Fagermo som en mann som sier hva han mener.
Jeg kjenner ikke mannen, det kom kanskje litt skeivt ut, men det er et utsagn basert på hva jeg har sett og hørt og selv om jeg har sett og hørt ting som kanskje ikke er like bra fra andre sammenhenger, så syns jeg at han i dette eksemplet fremstår som en god leder som ikke er redd for å si hva han mener og som tør å stå fram når han sier det i motsetning til lederen på det tapende laget som måtte be om en prat på bakrommet da han ble kjent med disse kommentarene. Jeg kjenner ikke han så godt at det gjør noe heller, men det er som om det liksom ligger noe mellom linjene som ligner på at dette er noe som oppfattes som urettferdig eller til og med noe som er mot spillets gang.
Nei, folkens.
Fotballen er rund og det skal den fortsatt være.
Prøv å ta en firkant på halvspretten, blir ikke mye nettsus av det …


.

Relaterte tekster:
Møkkete CV og gammelt gress
Livet er morsommere for oss som liker fotball
Fotballgubbe
Fotballen er rund
Morgendagens helter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s