9. april

Det er 9. april og en dato som alltid vil stå som en merkbar dato for mennesker som somler med regler og retningslinjer og påfølgende beslutningsvegring. Krigen kom til Norge, og i dag, i etterpåklokskapens navn, kan man trygt si at de som var her ikke hadde noe særlig valg enn å gjøre det som ble gjort, eller ikke gjort, siden det ikke var så mye annet de kunne gjøre.
De var ikke forberedt.
De hadde ikke fulgt med på hva som skjedde andre steder og ble rett og slett tatt på senga.

Etterpåklokskap er også en klokskap, og det er mange som har stilt spørsmålet om hva som burde vært gjort eller kunne vært gjort eller om noen av disse eventualitetene rett og slett hadde vært nyttesløse mot denne store trusselen som kom glidende oppover Oslofjorden.
Det får vi aldri vite.
Det er litt fristende å si heldigvis, mest med tanke på alle livene som hadde gått tapt siden landet var tapt på forhånd.

Birger Eriksen skrev seg inn i norgeshistorien da han som kommandant for det siste festningsverket foran hovedstaden måtte ta stilling til det tyske angrepet om morgenen 9. april 1940. Han hadde da fått meldinger om at fremmede krigsskip hadde unnlatt å stoppe for varselsskudd og fortsatt nordover med kurs for Oscarsborg.

Natten var mørk og disig med småregn.
Skipene gled rolig og naturlig innover fjorden som om de skulle på et flåtebesøk.
Stille uten lys gjennom tåken.
Eriksen kikket gjennom mørket og regndisen og så dette store skipet som seg tungt fram med sakte fart.
Like bak skimtet han de øvrige fartøyene.
Eriksen vurderte situasjonen som ganske dramatisk, og bestemte seg for å gi ild uten varsel.
Klokka var 04:21.
Det fantes ingen krigserklæring og det var ikke tid til å spørre høyere myndigheter.
– «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt … fyr!»

To skudd fra de gamle kanonene traff godt.
Det samme gjorde to torpedoer.
Dette skapte et inferno av flammer og røyk, men festningen kunne bare skyte disse to skuddene siden den lille troppen på tredve mann var sylferske rekrutter som ikke hadde lært seg hvordan de kunne lade kanonene fort nok slik at «Blücher» rakk å komme for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Skuta var imidlertid ute av kontroll i den trange fjorden, og resten av den tyske flåten valgte å avbryte toktet da de trodde sundet var minelagt da de så torpedoene som eksploderte.
Krysseren «Blücher» på 12200 tonn var den tyske marines stolthet og var ansett å være usenkbar. Dette var en handling som førte til at resten av flåten stoppet opp og valgte å landsette styrkene som var ment for Oslo, hele den reelle okkupasjonen av Oslo ble forsinket med nærmere ett døgn, tid nok til at Kongen og Regjeringen kunne komme i sikkerhet.

Virkelige helter har en gjensidig respekt for hverandre, hvem som blir definert som «helt» er opp til krigens vinnere – der og da så var ikke dette noe som ville bli avgjort før det hadde gått noen tunge år – men som en tributt til festningskommandanten som våget å stå oppreist fikk det norske flagget lov til å vaie ved siden av det tyske.

Det finnes mange som i ettertid har kommentert at hans innsats satte hele den pasifistiske regjeringen i forlegenhet, de hadde oversett alt og alle, til og med svært konkrete advarsler om en forestående invasjon. Kommandanten hadde ingen føringer for hva han skulle gjøre, og de som burde vite bedre sviktet fullstendig og ble reddet av en mann som på ingen måte delte deres grunnsyn.
De første meldingene som ble sendt til hjemlandet fra gjengen i exil, var at de ikke ville klare å støtte en eventuell motstand men at folket måtte forsøke å innrette seg som best de kunne. Det fantes en del idealister her hjemme som ikke kunne gjøre noe annet enn å måpe, mennesker som i ettertid ble helter for at de reddet en gjeng som satt seg selv i forlegenhet.

Oberst Eriksen var ansett for å være en ytterst korrekt og streng offiser, men de som kjente han litt bedre visste at hans harde ytre skjulte en omtenksom og reflektert person med høy personlig integritet. Etter krigen ble han tildelt Krigskorset med sverd, Deltagermedaljen med rosett og det franske Croix de guerre.

Birger Eriksen døde 1958. Urnen ble først nedsatt på Drøbak kirkegård, men 1977 ble den flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

One comment

  1. Eit alvorleg, viktig innlegg!

    Krig.Makt.Tortur.Frykt.Kulde. Svolt.Død. Det skjer i dag også. Vi som lever fredelig til, måtte våra auger opne seg for urettferd !

    God palmehelg Morten.
    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s