Keep the Fire Burning

Vi har kommet til den tiden på året hvor mange «eksperter» viser til undersøkelser som forteller hvor studentene har lyst til å jobbe, det snakkes om drømmejobber og steder hvor de kan få bruke gradene sine. Jeg tror det er mange som blir skuffet.
Jeg er egentlig litt ferdig med denne debatten, men fikk lyst til å slenge en rask bemerkning til noen av studieveilederne som forteller at de fleste av elevene deres får jobb, noe som også skolene selv benytter seg av i markedsføringen sin, men de «glemmer» at tallene inkluderer veldig mange som ikke får jobb som står i samsvar med studiene sine, med mindre man har valgt å sitte og svette skinkene sine i fem år for å jobbe med telefonsalg …
Nok om det.
Her om dagen ble jeg sittende og snakke med en hyggelig fyr som jeg kjenner fra førstegangstjenesten, han valgte å gå gradene i grønne klær før han omsider trakk seg tilbake og begynte å jobbe med lederutvikling. Han er en av de som jeg ville tatt med meg i krigen, et begrep som er ganske dekkende for en som man kan stole på og som står opp for laget og dekker deg når du må løpe i ny posisjon.
Vi var på runde to med kaffe.
Dobbel cortado.
Vindusbord.
Praten gikk lett og ledig som den ofte gjør med mennesker som er trygge på hverandre. Han fortalte om et av sine foredrag på Markedshøyskolen og simulerte med en finger i åpen munn hvordan han oppfattet noen av de breiale og fisefine avgangselevene som forventet at alle skulle åpne dørene for dem. Han savnet ydmykheten i forhold til dette med å være sistemann inn, den virker fullstendig fraværende og det var det som vridde samtalen tilbake til da vi var sylferske soldater og uttrykket «Syl!» ( – uttales med lang ‘y’ og helst i fistel – ) var noe som vi måtte venne oss til når vi markerte oss på en eller annen måte, både bevisst og ubevisst.
Vi hadde godt av det.
Vi visste godt at vår tid ville komme.
Det var ferskingene som måtte vaske dassen og dusjen og feie garasjen og alle de tingene som de som hadde vært der mye lenger enn oss ikke hadde tid til å gjøre, fleipete sagt for at de måtte fokusere på å være beredt når dimmeflyet kom for å bringe dem hjem, alle visste at de hadde vært med på det samme når de var ferske og som med tiden hadde bevist at de fortjente en enklere tilværelse.
Vi hadde som nevnt godt av det.
Vi visste at dette var en fin måte å lære på.
Livets skole gir best kunnskap.

Denne dagen hadde han kjørt et foredrag i et personalforum som handlet om «balanse», her hadde han dratt inn en amerikansk studie fra Society of Human Resource Management. Han er for øvrig like obs som meg på at de fleste undersøkelsene om arbeidsliv og karriere som kommer fra sånne amerikanske «eksperter» ikke er så lett å konvertere til norsk standard, de funker helt greit som grunnlagsmateriale for å skape refleksjoner og debatt og that’s it.
Anyways, det finnes noen som mener at definisjonen på balanse i arbeidslivet ikke kan oppfattes som helhetlig og gjennomførbart. Den store utfordringen med balansetankegangen er å holde de to vektskålene adskilt, det nye arbeidslivet forventer alt på den samme skålen og da sier det seg selv at den tipper.
Det betyr at tanken på balanse må endres til tanken om integrasjon.
Det betyr noe helt annet.
Det handler om valg og det handler om hvem som foretar dem.
Det handler om konsekvenser.
Det handler om deg.

Han viste meg en .pdf som illustrerte hvordan de fleste arbeidsgiverne betraktet Work-Life Balance som et problem og at litt over halvparten av disse gikk lenger i sin beskrivelse og sa at det var et betydelig problem.
Over 70% mente at det var nødvendig å arbeide lange dager.
Over 60% mente at det var nødvendig å arbeide i helgene.
Over 80% mente at digitale verktøy begrenset fritiden eller påvirket fritiden på en negativ måte.

Det viste seg også at sluttsamtaler bekreftet at det var utfordringer relatert mot manglende balanse, og de som gjennomførte undersøkelsen fikk også med seg at balansetankegangen ikke endret seg ved skifte av arbeidsgiver.
Hmm.
Det er betenkelig.

Jeg har i de fleste arbeidsforholdene mine endt opp i en rolle som verneombud, og på noen av mine egne foredrag som stort sett handler om de tingene som jeg skriver om her, kan jeg få meg til å presentere denne branntrekanten. Dere vet kanskje hvordan den ser ut med varme, brennbart materiale og oksygen i rammene og flammen i midten.
Hvis disse tre faktorene er på plass, så begynner det å brenne.
Det er da jeg tegner denne trekanten med de alternative begrepene «hjem», «arbeidsplass» og «energikilder» – beskrevet som hobby og øvrige pusterom – og et glødende menneske i midten.
Noen av dere skjønner den.
Noen misforstår og tror at det handler om å brenne opp.
Det sier jo litt om dem, da …

Det som er viktig når man skal velge arbeidsplass, er å tenke på disse tingene. Det er det mange som befinner seg på terskelen mellom skole og arbeidsliv som ikke skjønner, kanskje fordi det finnes litt for mange mennesker i omgivelsende deres som sliper bort denne terskelen og hengsler av dørene i god tro på at det vil bli plass til flere.
Det er mange som blir skuffet.
Det går nemlig ikke an å tilby vip-medlemskap til alle.
Jeg treffer ganske mange av dem når jeg viser meg fram som karriereveileder og ser skuffelsen i ansiktene som egentlig hadde sett for seg et møte med en ledende rekrutteringsrådgiver. Det er klart at dette påvirker selvtillit og planene som ligger foran dem, og det rimer godt med en setning som jeg gjentar ganske ofte, den som handler om hvordan vår identitet har en tendens til å fastsettes på basis av hva man jobber med og hvor man jobber fordi alt for mange er mer opptatt av hvordan man fremstår enn hvordan man er.
Det blir som når du spyler på med tennvæske.
Det brenner, men det brenner ikke på ordentlig.

Det handler om verdier.
Det handler om styrker og begrensninger, omstendigheter, muligheter og ikke minst tilfeldigheter. Det er, hvis jeg skal fortsette flammetalen, selvfølgelig viktig at varmen holdes ved like, og det er din egen jobb å sørge for at trekanten får påfyll.
Keep the fire burning.

Det er endelig fredag.
Her er en funky godbit fra GWEN McCRAE

.

Anbefalt tekst:
Stolt

One comment

  1. Morten dette er igjen en veldig bra tankerekke , jeg biter meg merke i begrepet om «krigen» og overfører den til mine erfarte arenaer. Hvordan kvinner forholder seg til den som en kan ta med seg i krigen. Jeg er vel selv en slik som du kan ta med deg i krig – men gjemmer du deg bak en stein mens du kjører meg i front så stikker jeg min egen vei. Det tok en stund- årevis faktisk før jeg forsto at det er slik det er- og jeg har slutta :-) Takk for inspirasjonen !

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s