Påskeportrettet – Morten Besshø

Jeg sitter med Morten Besshø fra Karriereverkstedet og skal lage det store påskeintervjuet, han er kjent som skribenten bak en av de beste karrierebloggene med et språk som får leserne til å skjønne hva det egentlig dreier seg om. Dette er en samtale som spinner ut fra tiden hvor jeg hadde gleden av å jobbe sammen med han i et prosjekt med kartlegging av høye utdanningskrav i stillingsannonser. Denne gangen sitter vi i solveggen på en café i hovedstaden, fint å sitte utendørs når han har hund og jeg må røyke …

– Malin, Gjesteblogger

– «Ja, Morten», begynte jeg.
– «Du fremstilles som en sånn … hva heter det, rikssynser når det kommer til sånne tekster som handler om dette masterhelvetet, studenter som velger feil og snørr og tårer, kan du fortelle meg og ikke minst dine lesere om hvordan ditt eget utdannelsesløp fortonet seg?»
– «Ja», svarte han kort.
– «Det er fort gjort …»
– «Ta med valgene dine … sånn som du sier det selv, det er overgangene som er viktige».
Han nikket.
Han ventet på at serveringsdamen skulle sette fra seg kaffekoppene og to tallerkener med pistasjboller, takket og nikket og smilte og tok den første slurken.
Dobbel cortado.
– «Bare så det er sagt», begynte han.
– «Det er mange flinke mennesker der ute og det er lett å se forskjell på hvem som velger karriereløpene sine basert på de riktige forutsetningene … det er bare det at det er lett å overskygge dem med alle de andre som kaster seg ut i vannet uten at de har sjekket dybden … »
– «Klarer du å snakke uten metaforer?»
– «Nei …»
– «Nei?»
– «Jo, jeg kan det», smilte han.
– «Men det dukker opp så mange fine metaforer som er med på å underbygge poengene og ikke minst visualisere dem … gjøre det lettere for de som skal skjønne poenget».
Jeg nikket.
Jeg tror det var fordi jeg skjønte poenget.
– «Det virker som om mange av de som begynner å traske bortover denne seige og tunge veien gjennom lesesalene oppfatter det som den eneste retningen til en jobb, som om de tror de får en jobb fordi utdannelsen deres er riktig … det er feil … eller, for å si det på en annen måte så blir jo noen av dem ansatt av de som ikke vet bedre, som en sånn påtatt like barn leker best-greie som ligner på det som dannet grunnlaget for undersøkelsen vår, det som er viktig å tenke på når man skal ansette noen er jo nettopp dette med hva kandidaten kan, her og nå, og ikke hvor eller hvordan vedkommende har lært seg noe av dette … det blir feil og det er som om de glemmer å tenke på hele reisen … jeg har nettopp lest om alle avgangselevene som beskriver drømmejobben og drømmeselskapet og blir stadig overrasket over hvem som topper sånne lister, store selskaper hvor de ender opp som små klumper som drukner i den store gryta … store selskaper som blir så grådige at de biter seg selv i halen, mange av disse elevene vil være først ut når omstillingen offentliggjøres og da vil de virkelig bli utfordret på mange av de områdene som der og da har vært sett på som deres egenskap, nemlig det å være denne lille brikken i det store spillet».
– «Se på Statoil og Telenor», innskjøt jeg.
– «Ja», svarte han raskt.
– «Vi ser bare begynnelsen, og noen ganger lurer jeg på om noen av disse studentene egentlig følger med på hva som skjer i det markedet som de har tenkt å bevege seg inn i eller om det er sånn at de har en sånn naiv tanke om at alt skal bli bedre når det er de som kommer inn og kan rydde opp, redde verden eller hva det er de tenker».
– «Men du», avbrøt jeg og smakte på pistasjbollen.
– «Dette skal handle om deg …»
– «Ja».
– «Fyr løs …»
– «Jeg har da gjort mine feilvurderinger», begynte han.
– «For det er vel det de ønsker å høre, ikke sant … men for all del, hvem har ikke gjort noen feil, men man må huske på at feilvurderinger er et begrep som først dukker opp i ettertid, når det går opp for deg at det var feil eller som noe som ikke akkurat var som forventet … det positive med en feilvurdering er at den i hvert fall henger sammen med en vurdering som antageligvis føltes riktig der og da, basert på omstendighetene … med mindre man er en sånn som bare følger flokken, da … men jeg syns at mange av de som du leser om som griner på sånne dustete karrieresider fordi de ikke får jobben som de trodde de skulle få når de ble hauset opp på høyskolen har tydeligvis ikke fått med seg det … det er da jeg sier at de skal putte det i sekken og gå videre, feilen er jo at de snur og begynner på nytt med å fylle på med mer akademisk fjas … det som noen kaller forbedring av karakterer er noe som jeg kaller juks, og det er da jeg snakker om denne onde sirkelen … man må huske på at det er summen av hele erfaringsløpet som har fått meg dit hvor jeg er i dag, det er det viktig å tenke på når man setter seg ned og evaluerer, ser tilbake og snakker med sånne som deg … som nå … det handler om noe så enkelt som å være til stede i sitt eget liv, og det ser jeg at det er veldig mange mennesker som sliter med i dag … jeg valgte videregående skole og den skolen som lå nærmest hjemstedet mitt, tenkte praktisk, ikke sant … vanlig allmennfaglig, språklinja, hadde ikke peiling på hva som var alternativene og hadde vel egentlig heller ingen referanser i egne rekker som jeg kunne se opp til, men det som skjedde meg var at jeg fikk en jobb ved siden av skolen og ble kjent med en del datamennesker, en helt enkel punchejobb men som utmerket seg med et utrolig godt miljø, alle vi som jobbet der var sønner og døtre og bekjente av noen andre som jobbet i selskapet, det eneste kvalifikasjonskravet var egnethet og familiebånd … ha ha … på den tiden var jeg mer opptatt av liv og lek enn å bruke tid på en skole, men så fikk jeg tilbud om fulltidsstilling hos en samarbeidspartner som sponset datahøyskolen på meg, da kan jeg på en måte si at jeg var i ferd med å finne en retning … jeg hadde fire bra år før jeg bestemte meg for å gå videre, et av dem var riktignok i militæret, men det var et fint og ikke minst lærerikt år, det også … jeg trodde jeg hadde fått kremjobben når jeg begynte i Esso, her jobbet jeg med mange flinke mennesker og begynte så smått å finne meg selv som det heter … jeg jobbet mye med brukerstøtte og det er jo mennesker som blir oppfattet som helter av de fleste, vant noen sånne interne servicepriser og fikk en del stjerner i margen, for å si det sånn, men så begynte dette outsourcingsspøkelset å vise seg fram og jeg hoppet av for å begynne med salg … jeg satt med litt innkjøpsansvar og jobbet tett med et selskap som kom med et tilbud og vips, takk for meg … det var på den tiden jeg sa at jeg konverterte fra maskin til mennesker … salg er morsomt, og det er da man får brukt alt man har av menneskekunnskap … jeg jobbet der bare ett år, jeg fikk en henvendelse fra Manpower som var i ferd med å etablere et nytt satsningsområde, de så etter datafolk som var såpass flinke i faget sitt at de kunne snakke om det, kombinert med selgerinstinkt og nevnte menneskekunnskap … man var kanskje litt mer direkte i kravspekken på den tiden … ha ha … og sånn fikk jeg øynene opp for rekrutteringsbransjen, det var sånn det begynte, for å si det sånn … mange fine år i vikar- og bemanningsbransjen før jeg begynte som hodejeger og la grunnlaget for det som skulle bli til Karriereverkstedet».
– «Du», smilte jeg.
– «Disse pistasjbollene var sykt gode!»
– «Ikke sant … hvorfor tror du jeg valgte dette stedet …»
– «Er det riktig å si at du brukte noen år på å komme deg inn i bransjen som du er i nå?»
– «Ja», svarte han mellom to kaffeslurker.
– «Det kan du si … men som jeg nevnte så er det summen av hele erfaringsløpet som har fått meg hit … alle tingene jeg har opplevd og menneskene jeg har truffet som fyller den innholdsrike kompetansesekken … det er sånne ting man ikke får med seg i en svett lesesal».
– «Livets skole», nikket jeg.
– «Den beste», svarte han.
– «Der blir man korrigert av virkeligheten og det er den eneste fasiten som funker».
– «Når man har holdt på en stund», fortsatte jeg.
– «Du har jo fått med deg ganske mye, men hvordan klarer du å … hvordan skal jeg si det … komprimere dette når det er du som sitter på den andre siden av bordet … i et jobbintervju, mener jeg».
– «Jeg forteller ikke denne historien i et jobbintervju», svarte han.
– «Dette vet de som skal intervjue meg, de har sett CV’en min og det er jo derfor de liker meg … når man er i et jobbintervju så har man ti minutter på seg til å bekrefte og verifisere antagelsene til den som sitter på den andre siden og da må man gå rett inn på hva man kan og hvordan man skal bruke dette … da tenker jeg selvfølgelig på ekte kompetanse fra egen erfaring og ikke noe som man bare har lest … jeg tror det er her det er mange som bommer fordi det finnes en del som leser seg blind på tall og grader».
– «Og der sneik du inn et karrieretips, også …»
– «Ja», nikket han.
– «Den får du på kjøpet … det er så mye gjallakompetanse der ute, ref dette prosjektet vårt når vi snakket med noen av disse dåsemiklene i vikar- og bemanningsbransjen som ikke aner hva de driver med … jeg syns det er trist at man slipper dem til, jeg … mange av dem er jo et direkte hån mot seriøse jobbsøkere … seriøst … det er mulig at de har lært seg noen måter å analysere på og og samle inn data og sånne ting, men det betyr null og niks når man ikke aner hva man har tatt med seg hjem … shit in shit out …»
– «Har du klokke?»
– «Ti på to … klokke på veggen bak deg».
– «Hmm, lurer på om jeg skal fleske til med en pistasjbolle til … »
– «Ingen ting å lure på», nikket han.
– «Det er lenge til middag, så du kan ta med en til meg, også».

Det ble en kort pause.
Jeg benyttet anledningen til å smette inn på dameavdelingen hvor skriften på veggen fortalte at Lyn var best i by’n selv om noen hadde forsøkt å tusje over med en annen farge.
Pøbler finnes på begge sider.

– «Du er jo ganske direkte i tekstene dine og når du står på scenen, noen vil sikkert legge til at du kan være rå og brutal, men er det sånn at du føler at du kan gjøre det siden du har holdt på så lenge som du har?»
– «Jeg har jo ikke holdt på så lenge», nølte han.
– «Jeg vet om mange med lengre fartstid enn meg, men det er jo ikke det som er poenget … rå og brutal, jeg vet ikke det, jeg foretrekker å si at jeg kan være direkte og det tror jeg henger sammen med at jeg føler meg ganske trygg og legitimerer det meste fra ting som jeg har opplevd selv, da er det jo mye enklere å forholde seg til det, dessuten så er jeg ikke redd for å si hva jeg mener og det skulle jeg ønske at det var flere som gjorde i stedet for all denne patetiske jattingen fra mennesker som ikke tør å si noe av frykt for å si noe som oppfattes som galt … du må huske på at jeg treffer en del mennesker som rett og slett trenger et tupp i rævva, for å si det på den måten … det nytter ikke å sitte inne og grine over at det ikke blir noe på deg når du ikke går ut og viser trynet ditt, man kan ikke sitte og dynke seg ned i sånne patetiske likes og hjerter og stakkars deg og alt dette andre fjaset som noen tror virker oppmuntrende … sorry, men et tupp i rævva skal gjøre litt vondt».
– «Tilbake til skolen», fortsatte jeg.
– «Hvordan var du på skolen?»
– «På barneskolen var jeg nok en sånn som blir sett på som en snill gutt … snill og snill, jeg var i hvert fall ganske smart i forhold til bevegelsene jeg foretok meg, jeg var sånn passe god i praktiske fag og god i gym, det er viktig for en gutt på Oslo øst og på ungdomskolen så var det vel noe av det samme, jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle bli … det er i hvert fall ikke noe som jeg kan huske at jeg tenkte på … når jeg gikk på gymnaset så var det mye av det samme, jeg kan faktisk ikke huske når jeg tenkte en eneste seriøs tanke om hva jeg skulle finne på … det blir kanskje noe som det er lett å si nå i ettertid, men jeg tror det er alle disse … hvordan skal jeg si det, manglende føringene som har gjort meg så trygg på meg selv … trygg på å gjøre valg når man står i en situasjon som krever at man gjør et valg … noen ganger syns jeg nesten litt synd på de som presser seg inn i en trakt på et alt for tidlig stadium, spesielt siden det er så mange av dem som ikke kommer ut som noe godt i den andre enden … jeg har jo skrevet en del om disse tingene og om hvordan mange av dem blir lurt av studiekataloger og dårlige studieveiledere i stedet for å ta en pust i bakken og kikke seg litt rundt».
– «Akkurat det tror jeg er veldig riktig», nikket jeg.
– «Legg til dette med å snakke med flinke mennesker som vet hva de snakker om, så er du der …»
– «Det er riktig», fortsatte han.
– «Jeg treffer alt for mange som snakker med venner og klassekompiser og de som ligger tett på, dette er mennesker som blir blendet av en kjent historie og da låser det seg … kanskje i kombinasjon med det som jeg nevnte i stad om at det finnes litt for mange som lytter til de som ikke tør å si det som det er men som serverer denne … hvordan var det jeg sa det, denne patetiske jattingen av frykt for å si noe som oppfattes som galt … »
– «Og når det låser seg», innskjøt jeg.
– «Så kommer trøsten i form av likes og hjerter».
– «Riktig», nikket han.
– «Da er det kanskje bedre å holde kjeft».
– «Ja».
– «Vil du høre en hemmelighet?»
– «Selvfølgelig», nikket jeg og satte meg litt bedre til rette.
– «Jeg har gått på BI … eller, jeg begynte der og fullførte to eller tre sånne bedriftsprogrammer … dette var en pakke som vi fikk fra arbeidsgiveren vår, men jeg lærte ikke noe som jeg har fått glede av, for å si det sånn … kanskje med unntak av å treffe Øyvind Martinsen som har gitt ut en del bra publikasjoner … jeg har lært mesteparten av det jeg kan med å være sammen med flinke mennesker, jobbe sammen og gripe sjansene som dukker opp, bruke sansene og være smart i bevegelsene … hm, nesten så du fikk et karrieretips til …»
– «Bruke sansene og være smart i bevegelsene», gjentok jeg.
– «Det er ikke noe dårlig tips å ta med seg … og ellers, da?»
– «Nei», sukket han.
– «Du tenker på data til faktaboksen din?»
Jeg nikket.
– «Jeg kan ha sagt på et av mine foredrag at jeg oppfatter meg selv som en minoritet … jeg er født i Oslo av foreldre som er født i Oslo … det er flere generasjoner tilbake og de er det jo ikke så mange av … det er nesten som om jeg tror at det bor flere mennesker i denne byen som kalles minoriteter enn oss som har lange røtter … ha, det må jeg si, liten digresjon, men for ikke så lenge siden var det en jente på et av kursene mine som hadde hengt seg opp i dette med all rasismen som hun følte at hun opplevde som jobbsøker, en av de som sutrer og klager over at hun ikke får jobb fordi hun hadde feil farge og de tingene der … valgte sannheter … hun var jo så høyt utdannet og det var rasismen som var den største trusselen … når du skriver ned dette her så er det her du skal legge til et sånt grøss … hun var i hvert fall ikke klar for å høre den sviende sannheten om personlig egnethet, for å si det sånn og var sur på meg for hva visste jeg om rasisme, liksom … hun var en hard nøtt, men jeg fikk henne til å trekke på smilebåndene når jeg fortalte om hvordan jeg som Oslogutt møter hverdagsrasismen så snart jeg beveger meg utenfor byen … du vet, vi som kommer fra hovedstaden og som tror vi er noe og sånne ting».
– «Kjenner til det», nikket jeg.
– «Vi har hytte på Sørlandet … men hva skal du gjøre i påsken?»
– «Ingenting …»
– «Hva betyr påsken for deg?»
– «Feriedager som kommer forskjellig ut hvert eneste år … syns det er litt teit at det finnes noen som er så skråsikre på hvilken dato Jesus ble født men at de ikke vet når han døde, da hadde man sluppet dette maset med tidlig påske og sein påske».
– «Noen påskeminner du husker ekstra godt?»
– «Nei, egentlig ikke … husker når jeg var yngre og vi brukte byen på en annen måte enn i dag, husker at det ikke var lov til å danse og at det ble satt bord og stoler på dansegulvene, skikkelig teit … man kunne drikke seg dritings, men dansing var forbudt … husker en og annen hyttetur, men jeg har egentlig aldri vært så veldig begeistret for sånne markerte dager på kalenderen … det blir for mye konstruert kaos».
– «Hvis du vokste opp i dag, hvilken retning ville du valgt?»
– «Det er et godt spørsmål som jeg ser at det er mange som serverer i forskjellige former, men hvis jeg kan få lov til å forutsette at jeg vet det jeg vet i dag og skjønner det som jeg skjønner, så tror jeg at jeg hadde valgt å bli reiseleder, jobbet her og der for Star Tour … ha ha, du kan jo si at det blir noe av det samme som jeg driver med i dag, da … bare med litt andre omstendigheter».
– «Du», avbrøt jeg.
– «Har du lagt merke til at jeg ikke har røyka på lang tid?»
– «Nei».
– «Vel, det har jeg ikke».
– «På tide å avslutte da, kanskje … hunden kan trenge å strekke på beina i parken der borte og da kan jo du fyre opp godsakene dine».
– «Musikktips?»
– «Ja», nikket han.
– «Det er påske, og da har jeg lyst til å foreslå at vi runder av med Simple Minds og den vakre East at Easter …»
– «Godt valg …»

.

Anbefalte tekster:
Intervju med en gretten gammel gubbe
37,5 – tallene som slakter vikar- og bemanningsbransjen

5 comments

  1. Meget godt intervju, liker betegnelsen «konstruert kaos» og det er vel noe som jeg kjenner meg igjen i. Ønsker deg og dine en riktig god påske!

    Hilsen Hedvig

    Liker

  2. Meget god tekst, flott komponert med skrivestil som gjør leseren til en lytter.
    Det er god teknikk!

    Ønsker dere en riktig god påske!

    // Anita

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s