Intervju med løsbart og mørke briller

Dette er en tekst som ble til som en følge av prosjektet med kartlegging av høye utdanningskrav i stillingsannonser. Det er anbefalt å lese 37,5 – TALLENE SOM SLAKTER VIKAR- OG BEMANNINGSBRANSJEN

Det ringte ganske sent, klokka hadde passert ti på kvelden, og da skal det være viktig før jeg gidder å bry meg. Når skjermen viste «skjult nummer» så tenkte jeg telefonselgerjævel eller markedsundersøkelse, men like etter fikk jeg en tekstmelding fra Malin som ba meg ringe tilbake. Hun fortalte at hun hadde fått innkalling til et intervju i forbindelse med undersøkelsen vi gjorde rundt kartlegging av høye utdanningskrav i stillingsannonser. Vi hadde søkt på ganske mange stillinger hvor de formelle kvalifikasjonskravene ikke sto i stil til arbeidsoppgavene, fiktive profiler med og uten bachelor og en og annen master, og denne gangen var det et vikarselskap som tydeligvis var villig til å se mellom fingrene på at det slettes ikke er behov for å ha en bachelor når man skal sitte å jatte på telefonen i rollen som møtebooker. Det er sjelden jeg bruker et begrep som «drittjobb», men akkurat dette er noe som ligger veldig tett opp til å få en sånn betegnelse.
Dårlige ringelister.
Provisjon.
Nei, finn på noe annet.
Selv om du er desperat jobbsøker, så finnes det annet ærlig arbeid.
Jeg får en del henvendelser fra sånne som forsøker å gi inntrykk av at livet ikke er verdt å leve uten dem og deres tjenester, og det er sikkert flere som har erfart at det ikke pleier å være de samme menneskene som vil møte deg dersom du sluker budskapet deres. Dette er mennesker som ringer for noen andre som hevder at de har valgt å effektivisere bort den viktigste delen av en relasjon mellom mennesker, paradoksalt nok for at de skal ha fokus på selve møtene, aller helst innholdet i disse, uten tanke for at sannsynligheten er stor for at avtaler settes opp mellom folk som egentlig ikke har en dritt å snakke om. Salg dreier seg om relasjoner, og mennesker som kun har fokus på å selge et eller annet for å tjene penger slipper ikke inn til meg.
Gi meg et smil, vis at du trives med jobben din og bekreft at du vet hva du snakker om.
Da kan det være at jeg åpner kalenderen.
Nok om det.
Tirsdagen kom, og Malin ble hentet i resepsjonen av en dame som fremsto som ganske hyggelig. Jeg var ganske spent på hvor lang tid det ville ta før hun kom tilbake, enten alene for å hente meg eller sammen med Malin som ville bli kastet ut. Jeg hadde holdt meg litt i bakgrunnen og gjort meg ganske opptatt med å late som om jeg sjekket meldingene på telefonen min, litt usikker på om hun i resepsjonen i det hele tatt hadde lagt merke til meg, men det gikk ikke lang tid før kontaktpersonen kom tilbake.
Alene.
Malin hadde vært rett på sak og brukt tre minutter av møtetiden på å fortelle hvem hun var og at hun ikke var der for å snakke om seg selv i rollen som møtebooker, hun fortalte litt senere at kontaktpersonen først hadde blitt litt sitron i trynet før det gikk opp for henne at hensikten kunne være til sin egen fordel.
– «Dere ser egentlig etter en person som har snakketøyet sitt i orden», begynte jeg når vi hadde lagt fra oss formalitetene.
– «Dere ser etter en som er flink til å fange inntrykk på telefonen og som klarer å formidle ett eller annet som får samtalepartneren til å bli interessert i å få vite mer».
– «Det er riktig», nikket hun.
– «Hvorfor står ikke det i stillingsannonsen deres?»
– «Vel», nølte hun.
– «Vi har vel egentlig kommet dit at vi ønsker at annonseteksten skal filtrere bort de som ikke har de kvalifikasjonene som vi ser etter, vi spisser den på en måte som gjør at de unnlater å søke på stillingen».
– «Da går dere jo glipp av mange kandidater?»
– «Vel … altså, vi får tak i kandidater men på denne måten så kan vil sile ut de som ikke … vi kan få inn kandidater som kan være kvalifisert til andre roller hvor vi trenger dyktige mennesker».
– «Da kan dere vel lage flere annonser, regner med at dere har en partnerkonto på Finn som gjør at dere bare kan pøse ut?»
– «Det skal jo administreres, da …»
– «Det skal det jo uansett».
– «Ja, det skal det … men vi har i hvert fall erfart at det er bedre å legge listen høyt og så er det opp til de som eventuelt vil prøve seg å … ja, komme seg gjennom nåløyet, da».
– «Sånn som i dette tilfellet», nikket Malin.
– «Ja».
– «Hva var det med min henvendelse som gjorde at dere valgte å trosse bachelorkravet og invitere meg med i prosessen?»
– «Her var det erfaringen din som virket relevant … to år på kundeservice med telefon som arbeidsverktøy».
– «Det høres jo ikke akkurat så veldig eksepsjonelt ut», innskjøt jeg.
– «Det finnes ganske mange av dem der ute, flinke folk som dere går glipp av og som skremmes av overdrevet høyt utdanningskrav … du må huske på at ordet bachelor og master skaper brekningsfornemmelser for mennesker som verdsetter personlig egnethet og i slike stillinger som dette så er det ingenting … og da mener jeg ingenting, som overgår personlig egnethet».
– «Vi oppfordrer alle til å søke, da … eller registrere seg i vår CV-base».
– «Vi har sett at dere har rød stjerne på utdanningsfanen i det elektroniske rekrutteringsverktøyet dere bruker, det betyr jo at dere tvinger kandidatene til å registrere noe … dere har heller ikke åpnet for at kandidatene kan legge inn sin egen CV som tross alt legger igjen et bedre personlig inntrykk enn elektroniske rekrutteringsverktøy hvor alle blir mer eller mindre like … det er jo fristende å anta at dere benytter dere av denne CV-basen deres, og da er det vel registrerte data som er søkbare og som danner grunnlag for utvelgelsen?»
– «Jo … altså, jeg kjenner ikke verktøyet godt nok til å vurdere om det … det gir oss i hvert fall en god tilgang på kandidater som vi kan søke opp basert på våre oppdragsgiveres ønsker og behov».
– «Er det oppdragsgiver som påstår at man må ha en bachelor for å snakke i telefonen hele dagen?»
– «Man skal jo ikke bare snakke …»
– «Nei, den kom kanskje litt skjevt ut, men poenget er at de ser for seg en som er flink til å skape dialog med en potensiell kunde, god nok til at de er interessert i et møte for å få vite mer, mennesker med riktig personlig egnethet forstår hva dette dreier seg om i motsetning til de fleste av disse som ikke kan annet enn å lese fra gamle tekster, det skal ligge i blodet til de som skal lykkes, ikke sant?»
– «Det er riktig».
– «Ja, for det er jo bedre med riktige mennesker enn sånne som må kjøres gjennom et intensivkurs på to timer fra en som har ringt ganske mye for å lære seg hvordan de skal håndtere de fleste innvendinger … men likevel spør dere etter en bachelor?»
– «Jo … det hender jo at våre oppdragsgiveres ønsker og behov strekker seg litt lenger, det kan være at den aktuelle stillingen er et springbrett til en annen stilling som kanskje har litt høyere krav … til utdanning, mener jeg … de begynner i en rolle og så rykker man opp til noe annet når man blir fast ansatt».
– «Try and hire
– «Det var ikke det jeg sa, da».
– «Det var det jeg trodde jeg hørte».
– «Det er mange oppdragsgivere som ansetter våre vikarer», fortsatte hun.
– «Det er jo et godt tegn på at vi har gjort noe riktig … ikke minst kandidaten».
– «Men dette nevnes ikke i stillingsannonsen deres», fortsatte Malin.
– «Det kan jo være at det er noen som ikke har lyst til å hverken rykke videre eller bli fast ansatt?»
– «Ja … men det er jo snakk om en fortløpende evaluering … dialog … i de fleste tilfeller blir dette avklart på intervjuet».
– «Hvor mange kandidater blir presentert til oppdragsgiveren deres?»
– «Vi har … skal vi se, vi har presentert tre kandidater, men vi har profilert flere … de har kanskje sett på ni eller ti profiler og valgt ut tre som de har truffet … de har ikke bestemt seg, så da får vi lov til å profilere noen til».
– «Det betyr vel egentlig at de ikke er fornøyd med de som de har sett?»
– «Ja … eller nei, ikke nødvendigvis … det kan bety at de vil treffe flere for å sammenligne».
– «Ja».
– «Ja».
– «Dersom dere har en stjerne så burde det kanskje være bedre å finpusse denne i stedet for å bare nikke når de spør om en hel stjernehimmel, dere har vel en rolle som rådgiver i kundens prosess?»
– «Ja …»
– «Dere forteller ikke i stillingsannonsen hvem som er oppdragsgiveren deres».
– «Nei, men det forteller vi når vi har truffet kandidaten og sett at vedkommende vil passe inn».
– «Hvis kandidaten ikke passer inn?»
– «Da … blir ikke kandidaten presentert … men det kan jo dukke opp noe annet».
– «Ja».
– «Ja».
– «Det betyr at dere bruker en stillingsannonse som agn for å få kandidater inn i CV-basen deres?»
– «Ja … det kan jo virke sånn, så … det kan du godt si».
– «Vel og merke de som har en bachelor?»
– «Ja … helst».
– «Arbeidsmarkedet vil snart renne over av jobbsøkere med en bachelor eller en master fra en utdannelse som ingen har brukt for, jeg er fristet til å si at mange av dem har valgt å utsette møtet med den virkelige verden og gjemmer seg i den trygge studenthulen sin … hvorfor tenker dere ikke mer på noen av de fryktløse menneskene med solid realkompetanse som for lengst har lært seg hvordan de skal håndtere mekanismene i arbeidslivet?»
– «Må nesten spørre kundene våre om det, da …»
– «Nå spør jeg deg».
– «Ja, men det er jo sånne ting vi spør kundene våre om, da …»
– «Det er mange selskaper som skryter av de store CV-basene sine med høyt utdannede mennesker, vi ser at dere skriver noe av det samme i kundepresentasjonene deres … det blir litt sånn som høna og egget, gjør det ikke?»
– «Vi ønsker hele tiden å tiltrekke oss nye kunder …. som alle andre … og da er det et viktig poeng at vi har noe å selge … at vi har et visst vareutvalg, for å si det på den måten».
– «Når alle skriver det samme?»
– «Ja … altså, vi har mange gode kandidater i basen vår og jeg kan ikke snakke på vegne av alle andre».
– «Men det er jo ingen som har enerett på kandidatene», forsøkte jeg.
– «De som legger seg inn hos dere vil vel legge seg inn hos mange av de andre?»
– «Ja, det vil de nok gjøre … det er sikkert mange som gjør det».
– «Dere selger med andre ord det som alle de andre selger, hva er det som gjør dere spesielle?»
– «Nei … altså, vi har jo ikke spisset oss mot en spesifikk bransje men strekker oss over alle, og da sier det seg nesten selv at alle kandidater er velkommen til oss».
– «Vel og merke dersom de har en bachelor?»
– «Det viser seg at det er de som kommer best ut …»
– «Men tror du ikke at det har en sammenheng med mengden?»
– «Mengden?»
– «Ja, dere siler jo ut de som ikke har bachelor, og da blir det jo en begrenset konkurransefaktor?»
– «Ja».
– «Ja».

Det ble en kort pause, en sånn pinlig stillhet, ikke lenge, men i sånne situasjoner så føles det som regel litt lenger enn man tror. Jeg var dypt nede i kaffekoppen og Malin lot som om hun noterte ett eller annet, vi visste godt at denne stillheten var konstruert for å signalisere at vi ventet på at hun på den andre siden av bordet skulle si noe.
– «Hva skal dere bruke denne undersøkelsen til?»
– «Den er et tilsvar til den pågående debatten om utdanningsinflasjonen», smilte Malin.
– «Det har jo blitt rimelig kjent at det har blitt skapt et slags kunstig syn på viktigheten av høy utdannelse, spesielt når det er så mange som ikke klarer å tilpasse den til et passende yrke … det er som om det ikke spiller noe rolle innen hvilket fag eller retning man studerer bare de ender opp med en grad, som om det er den som er interessant og ikke egnetheten … vi er ganske godt representert på karrieredager, og på spørsmål om hva de som møter opp har å bidra med i arbeidslivet så får vi ofte et svar som ligner på at de har en bachelor innen det eller det … eller en master … det sier for så vidt lite om hva vedkommende kan og da er vi fristet til å lure på hva som får dem til å tenke sånn».
– «Det er mange av dem som søker jobber basert på kvalifikasjonskrav», tilførte jeg.
– «Som om det er det som har betydning for valget deres … som enda et slags søk etter en bekreftelse og ikke noe annet».
– «Ja».
– «Ja».
– «Jeg syns det er interessant», svarte hun og rettet på papirene sine, disse små tegnene som viste at det snart var på tide å runde av.
– «Det er en veldig interessant vinkling, spørsmålet blir jo hvordan bransjen vil reagere … det er helt klart noe som setter denne debatten i et litt nyansert lys, for å si det på den måten … personlig så syns jeg det er mange av jobbsøkerne som fremstår som … ja, jeg er nesten fristet til å bruke begrepet lite flatterende».

Vi lot dette bli de siste ordene, det ble ikke sagt så mye mer bortsett fra disse vanlige oppsummeringsgreiene, takk for at du tok deg tid og takk for kaffen og sånne ting.
Himmelen var blå og sola skinte.
Byen bar preg av å være i påskeferiemodus.
– «Så», smilte jeg og ventet til hun hadde fiklet ferdig med lighteren sin og fått fyr på sigaretten.
– «Hva sier du … skal vi sette oss ned og ta en oppsummering over en kaffe og en pistasjbolle?»
– «God plan …»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s