Kanskje vi kan kalle dem helter

Krigen i Syria har vart i over tre år og har så langt krevd mer enn hundreogfemtitusen menneskeliv, millioner av mennesker har mistet alt de har og flere hundre tusen mennesker har flyktet fra hjemlandet sitt.

Det står noen hyggelige gutter på en t-banestasjon i Oslo som ber om støtte til lidende barn og kvinner i Syria. Det har de sagt i alle disse årene som krigen har pågått.
Av og til kliner de til med noen saftigere uttrykk som ligner «støtt heltenes arbeid mot krigen i Syria», det kan jo være at de er så smarte at de ser an hvem som kommer mot dem eller noe, jeg har i hvert fall puttet penger i boksen deres ved hver eneste passering. Det eneste de har fått av oppmerksomhet fra norske medier og diverse synsere, troende og ikke minst mistroende, er at de legger til rette for terrorvirksomhet, noe som minner meg litt om noe som skjedde i Norge for syttifire år siden hvor det fantes mennesker som oppfordret norske motstandsfolk til å ta det med ro og ikke provosere fram unødige episoder.
Vi kalte dem helter når krigen var over og etter at de fleste hadde ofret livet sitt for hjemlandet sitt.
Vi var krigens vinnere og da er det vi som kunne bestemme hvem som er helter.

Jeg husker en dame som kom bort til meg en dag etter at jeg hadde puttet på noen kroner og vekslet noen oppmuntrende ord til eksilsoldatene.
– «Du kan ikke gi penger til … til sånne … det er rett til Al Qaida?»
– «Og hva vet du om det?»
– «Det er jo noe alle vet», fortsatte hun, hvis jeg ikke husker feil så kom det kanskje en pekefinger.
– «De reiser ned og så kommer de tilbake og starter opp med dette … dette bråket sitt her hos oss og så har vi det gående … støtte opp under sånn, du burde skamme deg!»
Jeg er kjent for å være en hyggelig og imøtekomende og en grei kar.
Jeg er også kjent for å si hva jeg mener.
Jeg lot det gå fire sekunder, mest for å sjekke om det kom noe mer, kanskje det var fem, det kan godt være noen detaljer som har gått i glemmeboken, men før hun visste ordet av det hadde jeg svelget håndgranaten og gitt henne sikringen med tungen.

Den ene dagen kritiserer vi sterke ungdommer som vil hjem og kjempe for friheten i landet sitt, og så vips så forventes det at alle skal være med på å samle inn penger når våre egne kjendishelter finner ut at de vil være med på å rydde opp i et kaos som kunne vært forhindret dersom vi hadde lyttet til de virkelige heltene eller i det minste noen som vet hva som foregår.
Det har blitt litt sånn typisk norsk, det der. Vi liker å gå i rosetog og fakkeltog og andre ting hvor vi kan få vise at vi bryr oss, tross alt og lenge etterpå, i stedet for å være med der det skjer når det skjer og kanskje til og med gjøre en innsats for å påvirke at sånne ting ikke skjer.
Noen vil kanskje kalle det for hykleri.
Det er typisk norsk å dilte etter TV-klovner og C-kjendiser.
Det er typisk norsk å vente med å løfte på rævva før luften er sikret av medieavtaler.

Det er ingen som vet om pengene som jeg har gitt har kommet fram til de som trenger dem eller om pengene som mange skal gi i dag går til et teleselskap og en kanal som håver inn kroner fra sponsorene sine.
Det er ingen som vet om PST har rett når de skaper denne store frykten for et hypotetisk ekstremt islamistisk miljø som følge av at noen få mennesker har reist fra Norge til Syria. De skjelver i buksene for at de som tidligere var tilfredse med å spre propaganda om sin virksomhet tar ett skritt lenger og involverer seg i operativ virksomhet.
Selvfølgelig.
Det er krig, for faen.

Ole Paus bruker sterke ord når han sier at at det er en nasjonal skam at Norge ikke har tatt imot en eneste flyktning. Jeg har truffet Ole Paus i en annen sammenheng, og kjenner han som en stor mann som tør å si at han skammer seg på vegne av sitt eget land.
Jeg er ikke like stor, men sier det samme.

For all del, gi pengene deres når representantene fra artistgallaen ringer på døra.
For all del.
Hvis krigen tar slutt, så kan du kanskje ha et snev av god samvittighet hvis du skal ut og ta del i feiringen av de nye heltene.

4 comments

  1. Enig med deg, Morten!
    Jeg stoler mer på gutta på Grønland t-banestasjon enn på kommunikasjonsrådgiverne til Telenor, har gitt penger til bøssebærere på gata og stoler på at det nytter.

    Hilsen Thea

    Lik

    1. Det er typisk norsk å dilte etter mediaklovner og c-kjendiser.
      Jeg er enig.
      Kjempers fødeland fylles med pyser.

      – ders ;)

      Lik

  2. Min «vær varsom plakat» dreier seg om å lytte til egen magefølelse. Men selv om magefølelsen er god, kan man bli lurt. Jeg opplevde det for mange år siden. Kvinne utenfor et kjøpesenter samlet inn penger til et kvinneprosjekt i sitt hjemland. Samtalen var god. Magefølelsen likeså. Noen uker etter sto det i avisen at pengene gikk rett til våpen. Jeg angrer likevel ingenting. Vi må ikke slutte å gi.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s