Måned: mai 2014

Rød torsdag

Det var en sånn torsdag som var merket med rødt på kalenderen, husker ikke hvorfor men oppfatter den ikke som noe annet enn en fridag. Jeg gikk rundt og var turist i min egen by, en artig opplevelse som blir enda bedre når man trenger seg inn i klynger med utenlandske cruisepassasjerer som følger med på hva guiden som leder flokken har å si. Jeg hadde rådhuset foran meg, denne store mursteinskolossen som er tegnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson og som etter en del sånn fram og tilbake kunne åpne dørene for offentligheten i mai 1950. Jeg syns det er en fin bygning, men apropos «fram og tilbake» så husker jeg en lærer på ungdomsskolen som fortalte at bygget faktisk står feil vei, arbeidstegningene ble snudd ved liten misforståelse, kanskje feil å si «liten», men når de skjønte at hovedinngangen skulle være mot sjøen så var det for sent.
Det er en godt bevart hemmelighet.

Jeg syns det er litt morsomt å servere noen sånne trivielle facts til turistene, husker noen damer i Vigelandsparken som syns alle skulpturene virket så sure og sinna og det var da jeg fikk gleden av å servere meldingen om at Gustav Vigeland benyttet seg av levende modeller.
Ikke for å kopiere, men for å bli korrigert av virkeligheten.

Jeg gikk gjennom en sidegate og kjente hvordan to iskuler med pistasj og sitron som hadde blitt spist litt for fort lå og godgjorde seg i syrebadet langt der nede, fikk lyst til å slippe ut litt luft i begge ender, to sånne lydløse som ender opp med en liten «pfft» der nede og en «brrp» der oppe samtidig som jeg hørte en mann som ropte, hørte ikke hva han ropte, men jeg så at han sto og vinket på meg.
Hmm.
Han ropte igjen, litt mindre støy fra turistene og litt kortere avstand.
– «Arda!»
Det var da jeg skjønte det.
Det er lettere å skjønne hva som blir sagt når man hører hva som blir sagt.
Det er et gammelt jungelord.
Jeg hadde på meg den hvite bortedrakten til det tyrkiske fotballaget Galatasaray hvor navnet til Arda Turan var trykket på ryggen, en meget god spiller fra Istanbul som forlot Tyrkia for et par år siden til fordel for nye muligheter i Athletico Madrid.

Litt senere satt jeg på gulvet i et hjørne av restauranten hans og drakk eple-te. Han ville at jeg skulle fortelle historien min til broren hans og trakk dem tilbake til 2006, sommerferie i Tyrkia hvor jeg rusler rundt på et marked og har på meg den fine bortedrakta til møkkalaget som jeg heier på, alltid bortedrakt på tur og det var da han smilte når jeg fortalte at det var grunnen til at jeg gikk rundt i denne byens gater med den hvite bortedrakten til Galatsaray og ikke den som var rød og gul.
– «Selv om jeg er hjemme, er laget borte … skjønner du?»
Han nikket.
– «Galatasaray på bortebane, skjønner … ha ha … den er fin den drakt, men gammel, ja?»
– «Nei», smilte jeg tilbake.
– «2006 … det er jo ikke så gammelt?»
– «Nei», nikket han og snudde seg for å vinke på en av jentene som slentret inn med en bag på skulderen, sa noe på tyrkisk som fikk henne til å sette seg sammen med oss. Jeg luktet giftig aroma og følte at hun trakk meg langt inn i tusen og en natt da hun møtte blikket mitt når hun presenterte seg, jeg fikk selvfølgelig ikke med meg hva hun sa men det spiller ingen rolle for denne teksten. Det krøllete, svarte håret var satt opp i en komplisert frisyre som bare manglet en krans av blader, hun var blussende vakker, som om hun nettopp hadde hatt sex, jeg tenkte at hun burde vært kledd i toga og lette lærsandaler i stedet for denne stygge Oslo-bunaden med pastellfargede joggesko, svarte tights og lyseblå trøye med Nike-logo.
– «Hun danser her», smilte min tyrkiske venn.
Jeg nikket, smilte litt og følte meg litt usikker på om hun var i målgruppen for denne historien som er kjent for regelmessige lesere på disse sidene og som jeg pleier å bruke som innledning på et av foredragene mine.
– «Må bare hente meg noe å drikke», smilte hun og støttet seg på skulderen min i det hun reiste seg.
– «Har vært og trent …»
Jeg nikket.
– «Hun», smilte min tyrkiske venn og blunket, sånn mann til mann.
– «Hun er min øyesten … hun ble unnfanget når laget vårt ble seriemester i 1993 …»
Jeg likte at han sa laget vårt, jeg likte den gode følelsen av å være «inne», og ga henne et smil når hun kom tilbake og skrittet over putene som lå utover gulvet, vrikket litt på meg for at det skulle bli god plass til henne.
– «Fortell», smilte hun og avslørte skarpe rovdyrtenner mellom smale lepper, hun hadde en liten rynke i pannen, nei ikke rynke, det høres litt slitent ut, det var mer som en liten linje med et lite smilehull på den ene siden av munnen.
– «Pappa sier dere heier på det samme laget?»
– «Ja», smilte jeg og fortalte at jeg hadde blitt stanset utenfor, nappet meg i trøya og trakk på skuldrene.
– «Pappa er helt syk når det kommer til fotball», fortsatte hun.
– «Laget betyr alt, deretter kommer denne restauranten og så tror jeg at det er jeg som ligger på tredjeplass, ikke sant pappa?»
Han svarte ikke, han pekte på meg med flat hånd, nesten på samme måten som en som viser retningen, men jeg skjønte at det var min tur til å snakke.
– «Sommerferie i Tyrkia», gjentok jeg og fortalte om markedsplassen hvor jeg ble stanset av en tyrker som spurte om jeg kjente Ronny Johnsen. Til de av dere som ikke vet hvem Ronny Johnsen er, og det kan jo være noen av dem, så kan jeg fortelle at han var en meget god fotballspiller som avsluttet sin karriere i møkkalaget som jeg heier på.
Kjenner og kjenner, tenkte jeg den gangen på den varme markedsplassen, der og da hadde nok Ronny og jeg en tettere greie enn den vanlige avstanden som begrenset seg til annenhver helg hvor jeg sto på tribunen på Ullevål og han var ute på gressmatta.
Greit nok.
Sikkert nært nok i tyrkisk målestokk siden de har et helt annet syn på fellesskap enn hva vi har.
Greit nok, det også.
Ronny Johnsen spilte for Galatasaray, fortsatte tyrkeren.
Det var tydeligvis favorittlaget hans.
Jeg svarte at det var feil.
Ronny Johnsen spilte for Besiktas.
Før jeg visste ordet av det, satt jeg med eple-te i hånda og tre tyrkere rundt meg i en butikk som solgte veldig mange ting som jeg ikke hadde behov for.
Hvor dum går det an å bli?
Jeg reiser jo aldri med store kofferter …
Sjefen i butikken het Kobilay og var litt over gjennomsnittet interessert i fotball og dessuten så samlet han på fotballprogrammer og fotballdrakter. Kobilay hadde forsvunnet inn på bakrommet og kommet tilbake med en blå ringperm hvor han bladde seg tilbake i tid og stanset opp ved sesongen 1995-1996 hvor Ronny Johnsen spilte for Besiktas som slo Galatasaray 3-1 på bortebane. Jeg husker blikket hans den dag i dag, et blikk som gjorde meg litt usikker på om det hadde vært så smart at jeg hadde sagt at jeg kjente Ronny likevel.
For all del.
Dette var bare hyggelig.
Dette var sprakende leirbål og gode historier, flasketuten peker på og pipa som sendes rundt mellom ansikter fylt av latter og glede og som synger «When the saints go marching in».
Hele greia med at den første tyrkeren på markedsplassen, han som jeg ikke husker hva het, fanget opp Vålerenga-logoen på den hvite drakta med sitt skarpe blikk og koblet den direkte til Ronny Johnsen var ganske imponerende. Det skulle bli enda morsommere når te-glassene fikk påfyll og det kom et ungt par ned trappen fra andre etasje med lange armer og tunge bæreposer med veldig mange ting som de trodde at de sikkert kunne få brukt for når de kom hjem til Norge. Det er jo vanlig der nede at butikksjefen hilser og takker for en god handel, og siden alle brødrene gjorde det samme så tenkte jeg at det bare ville se dustete ut om ikke jeg også reiste meg og hilste.
Jeg husker at de så litt rart på meg ved svømmebassenget dagen etter, sånne spørrende blikk som lurer på hvor vi har sett hverandre før. Jeg sto der med andre farger på drakta, Kobilay og jeg hadde byttet drakter, et av de sterkeste uttrykkene for respekt og vennskap på verdens mest utbredte språk.
Disse turistene skjønte ikke dette språket.
Det var da.
Det var historien.
Denne gangen, her og nå, var det denne fotballdrakta som fikk meg inn i den tyrkiske restauranten i Oslo.
Ringen var sluttet, på en måte.
Noe sånt.
Litt merkelig.
– «Ah», smilte han og slo seg på låret.
– «Jeg liker den historien … du må komme og fortelle i neste uke, stor tyrkisk fest med stor familie og mange venner, vil du?»
Man kan jo ikke si nei til sånt.
Jeg gleder meg.
Den røde torsdagen på kalenderen ble merket med enda flere farger.
Livet er faktisk morsommere for oss som liker fotball.

Smakløse medarbeidersamtaler

Jeg traff en fyr som likte teksten om lederen som blogger om sine første hundre dager i sin nye lederrolle.
– «Ja», nikket jeg.
– «Dette virker som en bra mann, det er viktig å snakke sammen, vet du …»
Han nikket.
– «Man må ta seg tid til den daglige småpraten med folk i alle kroker og kriker», fortsatte jeg.
– «Tøyse litt og til og med tørre å sette seg ved nye bord i kantina».
– «Ja, der er jeg kanskje ikke like god», smilte han.
– «Det blir liksom … ja, det blir med det samme gamle, den samme gjengen … setter man seg et annet sted så tror noen at det er noe galt, ikke sant …»
Det var min tur til å nikke.
Jeg kom ikke på noe å si akkurat da.
Det var da han spurte om jeg hadde noen lure spørsmål på lager som han kunne bruke når han skulle lage en mal for medarbeiderundersøkelser.
Jeg svarte nei.
Det skjedde noe med ansiktet hans, og jeg valgte å fylle opp med å si noe som lignet på at man ikke skal behøve å finne på noe å snakke med medarbeiderne sine om, hvis du ikke har peiling på hva du skal si til dine ansatte så er det nesten bedre å holde kjeft.

Det er mange HR-folk og lederspirer som liker å snakke om undersøkelser og målinger, og de liker tydeligvis så godt å snakke om det at de snakker så mye om det at det ikke blir til til å faktisk gjøre noe med det.
Store i kjeften, som vi pleide å si på Oslo Øst.
Jeg ser at det er mange selskaper som skriver varmt om dette i fanen som beskriver verdigrunnlag og kulturbeskrivelser og sånne ting på nettsidene deres. Ikke at de er store i kjeften, for all del, men at de har fokus på dette som handler om medarbeiderundersøkelser. Ved nærmere ettertanke, så er de kanskje litt store i kjeften siden jeg vet at mange av disse velger å sette bort denne «prosessen» eller «fasen» eller «leddet i det store medarbeiderhjulet» til et konsulentselskap eller enda værre, – de kjøper et eller annet «verktøy» for da slipper de dårlige lederne å møte de dumme ansatte.

Jeg oppfatter medarbeidersamtaler som tullete – i hvert fall i den form og farge som preger dagens trend – og det er fordi det har blitt for mye industrialisering av en prosess som i utgangspunktet bør være noe som inngår i samtlige ansattes grunnleggende forhold til sin arbeidsplass, både med tanke på ansvar for tilrettelegging og utøvelse. Det viser seg nemlig i en rekke undersøkelser rundt dette med medarbeiderundersøkelser at det ikke er alle som ser verdien av hverken personlige utviklingsplaner eller innspill til trivselsfaktorer eller hva som helst. Mest fordi det ikke skjer en dritt, det er jo noen som må gjøre noe, ett eller annet, noen må foreta noen nødvendige grep, men så er det ganske lett å trekke sammenligninger mot mye annet som skjer i samfunnet og det er at det ikke er så mange som vet hvem denne «noen» er …
Skjønner du?
Svarer du ja, så er du kanskje blant de som vet hva du skal gjøre, en som skjønner hvorfor du er ansatt og som klarer å ta ansvar for at du kan få gjøre jobben din i fred.

Det finnes ganske mange som opplever at medarbeidersamtaler ikke er noe annet enn noe man skal gjennom fordi en eller annen, som regel en leder med et stort behov for å markere seg, har fått for seg at dette er smart, som om man på død og liv må finne noe som ikke er bra og som vedkommende skal få kred for å finne, gjerne ved å grave så dypt man kan og gjerne litt dypere, alt kan bli bedre og alt kan bli mer effektivt og ikke minst lønnsomt.
Kjør på.
Klin til.
De tror det kan være lurt å jatte med, det gjør seg på referanseblokka når de står på terskelen til sin nye jobb. Tenk at det finnes mennesker som jobber med mennesker uten at de ønsker å ha noe med mennesker å gjøre.
Jeg innrømmer at jeg av og til lurer på hva som er triggerpunktene deres, selv om jeg pleier å bli ganske kvalm hver gang jeg treffer dem og hører hvordan de beskriver arbeidsdagene sine.

Jeg valgte imidlertid å tilføre at det sier seg selv at det blir helt feil når man bruker mer tid og ressurser på komme fram til ett eller annet spørsmål som en eller annen oppfatter som smart når man ikke tar seg bryet med å sjekke om noen gidder å svare. Jeg kom til å tenke på en dame som jeg snakket med en gang, hun var også ny i lederroller og mente at det kunne bli oppfattet som feil hvis hun snakket med ansatte under fire øyne uten at det forelå noen form for annonsering på forhånd.
Det kunne jo være noen andre som trodde at de snakket om noe som handlet om dem.
Det kunne til og med være noen som oppfattet det som om det var noen som forsøkte å smigre seg inn på et eller annet.
Nei.
Det var da jeg spurte om hun syns det var bedre å stitte stille og holde kjeft, da var det jo ingen som kunne beskylde henne for å gjøre noe galt.
Hun tok ikke den, men det skjønte du sikkert.

Jeg snakker med en del mennesker, og det hender at jeg finner det rimelig betenkelig at det finnes så mange mennesker i arbeidslivet som forteller at de mistrives og gleder seg til en samtale hvor de kan snakke om nye muligheter hvor de helt uoppfordret trekker fram en og annen episode som påvirker deres forhold til arbeidsgiveren sin. Jeg liker ikke å si at det er interessant å høre på, men det går kanskje an å si at det er interessant at det finnes noen som trekker det fram. Jeg nevner en rekke stedet at jeg ikke er så opptatt av det som mennesker har skrevet i en søknadstekst eller en CV på to sider uten hull men med bilde, jeg er opptatt av overgangene og historien som bekrefter vilje og valg, setninger som har en tendens til å bekrefte at det finnes ganske mange der ute som duller under ledere som gjør hva de kan for å ødelegge for flinke mennesker som bare ønsker å gjøre jobben sin.

Jeg pleier å referere til mine egne lederroller hvor jeg prioriterer å gjennomføre sånne samtaler og undersøkelser med mine ansatte hele tiden, noen kaller det «management by walking around» og det er kanskje noe i det. Jeg velger å si at det bare handler om å være til stede og kan rett og slett ikke skjønne vitsen med å gjøre alt så jævlig formelt. Det finnes mange definisjoner på hva som kjennetegner en god leder, og i den sammenheng kan man også registrere at dårlig forhold til ledelsen er den mest brukte grunnen til at folk mistrives i jobben eller velger å slutte. Det finnes mange som ikke ønsker et tett forhold til sjefen sin, og da mener jeg ikke et forhold som går under trusestrikken men et ærlig og åpent forhold som bygger på gjensidig respekt og ikke minst tillit.
Dersom dette ikke er på plass, så bør du finne på noe annet.
Dette forutsetter at man kan snakke sammen.
Det handler om relasjoner.
Det handler om respekt og det er ikke noe du «får».
Det må du gjøre deg fortjent til.
De som sier noe annet vet ikke hva de snakker om.
De som sier noe annet er ofte disse nye HR-menneskene, og jeg er sikker på at du vet om noen …

Du er ansatt for å gjøre en jobb, det er ditt ansvar å sørge for at du får gjort det du skal og dette forutsetter at du har en god dialog med menneskene rundt deg. Dersom du har en sjef som oppfatter alle samtalene sine som noe som skal tastes inn i en eller annen analyse, så bør du vurdere å finne deg en annen sjef.
Seriøst.
Det er ingen som tjener på systemer og verktøy som kan «tilrettelegge» for dette bortsett fra de som tjener fett på salg av lisenser. Jeg blir overrasket over hvor lite enkelte mennesker faktisk snakker sammen på jobb om disse «jobb-tingene» og når dårlige ledere velger å summere opp hele suppa i en stor gryte som de serverer en gang i året på et svett styrerom i et patetisk forsøk på å dokumentere sin egen firkant på organisasjonskartet så sier det seg selv at det kan bli litt smakløst.

Jeg skrev en tekst en gang som jeg avsluttet med at jeg tror verden hadde vært et litt bedre sted å være hvis man køler på med litt mer funk.
Jeg gjør det samme i dag, her er ANASTACIA :)

Ledere som skjønner verdien av å snakke med folk

Det finnes en del flinke mennesker der ute som er gode til å formidle historier og tekster som ligner på noe av dette som jeg liker å skrive om.
Det er bra.
Jeg er rimelig opptatt av å formidle nødvendigheten med gode nettverk, og noe av det viktigste med nettverk er å dele. Regelmessige lesere har sikkert lagt merke til at jeg har laget en ny fane på disse sidene som jeg kaller «… tekster fra noen andre» og her har jeg lagt inn linker i stedet for å ha en «bloggrull». Denne vil stadig oppdateres med gode linker, og hvis du vet om noen som du mener vil passe inn på denne listen, så hører jeg gjerne fra deg.

Øyvind Jacobsen er en fyr som har laget en fagblogg om ledelse hvor han skriver om det som han er opptatt av, og innlegget som jeg har valgt å linke mot handler om en oppsummering fra hans første hundre dager i sin nye stilling.

Det skar seg.
Det er sånn han skriver det.
Han hadde på forhånd bestemt seg for hva som er riktig å gjøre de første hundre dagene når han skal starte i ny lederjobb, og selv om det så enkelt ut så blir det noe annet i praksis.
Det blir som det meste annet, egentlig.
Han skriver at han var klar for følgende:
– snakke med folk
– finne en retning
– snakke med enda flere folk

Ahh, tanker etter min smak.
Jeg treffer på en del ledere som ikke skjønner viktigheten av å snakke med folk, spesielt dette med å snakke med de «riktige» folkene og ikke bare de som har navnene på de samme linjene, eller helst litt lenger opp, på organisasjonskartet.
Det er dette han skriver om.
Det er dette som er viktig.
Han skriver om den daglige småpraten med folk i alle kroker av organisasjonen, stopper opp er er nysgjerrig, hilser på folk, tøyser, setter seg ofte ved nye bord i kantina og spør hva som skjer og så videre.
Det skulle bare mangle.

Han forteller at det ikke gikk som planlagt, det gjør som regel ikke det, og jeg kan ikke skjønne at det ikke finnes noen rader om dette i undervisningsmaterialet til noen av dagens ledere som tror at verden er identisk med hva de har pugget fra de dårlige kopiene i svette lesesaler. Denne aktuelle lederen skriver om hva som skar seg, og han avslutter den gode teksten sin med å stille spørsmål om denne erfaringen kan være nyttig for andre som står foran sin første lederjobb eller sin neste.
Jeg mener at svaret sier seg selv, og så kan man velge om man vil lære det på den ene eller andre måten.
Det viktigste er uansett å lære det.

Dette virker som en leder etter min smak, og du trenger ikke en gang tenke tanken på en tvil om jeg har sendt han en invitasjon til kontakt gjennom LinkedIn.
Kanskje han kommer til å lese denne teksten, for alt jeg vet.
Han virker etterrettelig og reflektert og skjønner viktigheten av å snakke med folk, ikke minst de viktigste folkene, og det er hva jeg kaller en god leder.

Anbefalte tekster:
Verdibasert ledelse
You’ll Never Work Alone
Den store arbeidslivsundersøkelsen
Taxi!

– puh, denne lista kan bli lang, så da foreslår jeg i stedet at du klikker på «ledelse» i stikkordkskyen nederst på siden.
Eller bla i arkivet.
Det går litt ut på det samme …

Her får du TALKING HEADS med «Slippery People»

Kompromiss

Jeg jobber med mennesker og det er spennende materiale. Mennesket består som kjent av 75% vann, så innimellom blir det litt søl. Når man i tillegg vet at hjernen i seg selv består av 85% vann, er det heller ikke noe å si på at enkelte har våte drømmer.
Nok om det.
Det er endelig mandag og i dag skal jeg bare klippe ut noe fra en gammel tekst som handler om kompromisser hvor jeg begynner med å sakse fra Wikipedia, den frie encyklopedi:

Et kompromiss er resultat av forhandlinger der ingen parter får det 100% som de vil, men alle får noe.

Ekspressbussen mellom Fornebu og Nationalteatret passerer Sjølyst, og her finnes et av mine favoritteksempler på hva man kan kalle et kompromiss. Det er en greie som startet i 1965 – året jeg ble født og Vålerenga ble seriemester – og året da Rolling Stones hadde sin første konsert i landet. De spilte på Sjølyst, og noen av de som var tilstede syns dette var så stort at de malte “Stones” under brua til motorveien. Den ble selvfølgelig vasket bort av noen som ikke var like begeistret for musikken deres, men like etter var bokstavene tilbake. Det sies at dette holdt på en stund, før veimyndighetene trodde de skulle legge striden død med å dekorere hele veggen med et stort kunstmaleri. Kunstneren het Ole Hauki og han malte en fin seilbåt på veggen, men så gikk det ikke lang tid før “Stones” dukket opp med store bokstaver – større enn noen gang – over hele maleriet.
Men Ole var smart.
Han malte bildet på nytt, og denne gangen skrev han “Stones” i vimpelen til seilbåten.
Bildet kan betraktes den dag i dag.

Det finnes mange som hevder at man ikke bør inngå kompromisser i arbeidslivet.
Man bør ha enhetlige rutiner og retningslinjer.
Det skal være likt for alle.
Sånn gjør vi det her.
Jeg tror dette er riktig, og så får de som ikke kan tilpasse seg finne på noe annet.
Det er nå en gang sånn at mennesker er forskjellige og man har forskjellige behov og forskjellige prioriteringer, og for å gjøre det enda vanskeligere, så er dette ting som endres over tid. Jeg skulle gjerne sett at flere kunne være litt flinkere til å la dette synke ned i hjernebassenget med 85% vann, noen ganger må man faktisk skjønne at det er på tide å komme seg videre. Det trenger nemlig ikke å være noe dramatikk forbundet med at mennesker velger å slutte, selv om de fleste vet at det er på grunn av en dårlig ledelse så kan det tenkes at de finnes noen flinke mennesker som vet at tiden har kommet for å utforske nye steder.
Sånn er det bare.
Arbeidslivet renner over av mennesker som sitter og sipper og forventer og krever.
Alle kan ikke få alt.
Det er da kompromissene kommer på banen.
Man må finne en eller annen løsning som alle parter kan være fornøyd med, i hvert fall til en viss grad.
Alternativt må man ta konsekvensen av at man ikke klarte å få til noe sammen og skille lag.
Det er mange som ikke liker å høre dette, de som sitter og sipper og forventer og krever og som langt mindre tør å innrømme at sannheten svir og virkeligheten vinner, det blir nesten som om et kompromiss blir betraktet som mangel på integritet, mangel på moralsk ryggrad, mangel på konsekvens eller mangel på ærlighet.
Jeg er av den oppfatning at et kompromiss er et tegn på liv og vilje.
Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, idealisme eller besluttsomhet.
Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død.