Gi beng i perfeksjonismen

Jeg har en kompis som spurte om jeg kunne gjennomføre litt intervjutrening med datteren hans. Jeg kjente ikke alle detaljene rundt stillingen hun hadde søkt på, noe som er ganske vesentlig for at det skal ha noen hensikt, men sa at jeg kunne gjennomføre en runde med fokus på rammene og omstendighetene, det som jeg har erfart er det som viser seg som den største utfordringen for jobbsøkere uten arbeidserfaring. Karrieretrening for bekjente har en tendens til å bli veldig kunstig, men i dette tilfellet så kjente jeg ikke datteren hans så godt siden hun kom inn på den første runden hans, lenge før jeg ble kjent med han.
Greit nok.
Selv om jeg allerede hadde gått inn i rollen min, så nøyde jeg meg med å fortelle om det som jeg kaller for det intervjutekniske, fortalte at de første ti minuttene som regel går med til en form for presentasjon av selskapet og rollen og omstendighetene. Selv om dette bør være kjent materie for en seriøs jobbsøker, så er det lurt å la de på den andre siden få lov til å snakke om det så du får en følelse av hva de selv vektlegger med egne ord.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Fortell meg hvorfor du har søkt denne stillingen og hvorfor du mener at din kompetanse kan være riktig for rollen».
– «Ja», smilte hun og rettet seg opp i stolen.
Det hører med til historien at hun ikke er så gammel, men hun har arbeidserfaring fra en hamburgersjappe og det er fint å ha med seg. Hun valgte å fokusere på valget som lå til grunn for utdanningsretningen hennes som i dette tilfellet hadde vist en åpning til en konkret stilling.
– «Men du», fortsatte jeg når hun var ferdig med historien sin, supplert av noen korte svar på noen av mine oppfølgingsspørsmål.
– «Jeg ser at du har brukt ganske lang til på en utdannelse som andre er ferdig med på … ja, nesten halve tiden … kan du fortelle meg hva som skjedde?»
Det var da hun begynte å vri seg litt på stolen.
– «Halve tiden er kanskje litt overdrevet», nølte hun.
– «Jeg brukte kanskje noen år ekstra …»
– «Spiller ingen rolle», svarte jeg kort.
– «Hvorfor brukte du så lang tid?»
– «Nei», nølte hun.
– «Jeg er en perfeksjonist og var ikke fornøyd med karakterene mine, da valgte jeg å ta opp fag og brukte litt ekstra tid for å få toppkarakterer».
– «Perfeksjonist?»
– «Ja», smilte hun.
– «Det er kø i disken», fortsatte jeg.
– «Du har nettopp fått høre at brusdispenseren har konka og han som er sjefen for pottisen har gått ut bakveien med omgangssyke, det begynner å murre i køen … eller det har murret en stund … lar du perfeksjonismen din gå på bekostning av serveringen?»
– «Jeg liker å være nøye med det jeg gjør …»
– «Ja, og det er bra … men du svarte ikke på spørsmålet mitt».
– «Nei».
– «Nei som i nei til at du ikke svarte på spørsmålet mitt eller nei som i nei til at du lar perfeksjonismen din gå på bekostning av å bli ferdig?»
– «Nei … nei som det første, jeg er litt usikker på hva jeg skal svare … sammenligningen er litt søkt, er den ikke?»
– «Sammenligningen er veldig god», fortsatte jeg.
– «Det handler om tidsfrister, fokus, legge noe annet til side for å prioritere en oppgave som må bli ferdig».
– «Jeg ville nok tatt kontakt med sjefen og … ja, delegert …»
– «Sjefen», nikket jeg.
– «Sjefen din er den murrende køen som ikke veit at brusdispenseren har konka og at det kan se ut som om utvalget er i ferd med å bli rimelig begrenset … du må gjøre noe og hva gjør du?»
– «Jo … altså, vi har jo rutiner på sånne uforutsette ting».
– «Det er bra», svarte jeg.
– «Så hva gjør du?»
– «Jeg vil finne ut av hva som … jeg vil sjekke rutinene …»
– «Du går bort fra sjefen din for å sjekke hva du skal si eller gjøre?»
– «Ja, altså … nå har jeg søkt på en jobb som ikke har noe med hamburgerjobben min å gjøre, så da blir det litt feil å snakke om det».
– «Jeg skjønner det», nikket jeg og gikk ut av rollen og inn i meg selv.
– «Men du må være klar over at de du skal treffe på et ordentlig intervju vil borre litt i dette, du har ikke så mye annet å vise til og da er det disse tingene som de ønsker å snakke om … det handler om hvordan du jobber og hvordan du reagerer i forskjellige situasjoner, det handler om noe så enkelt som å like situasjonen man er i».
– «Hva med utdannelsen min?»
– «Jeg ser at du har en master i noe som ligger langt utenfor fagområdet til stillingen du har søkt, de vil kanskje spørre hvorfor du valgte den utdannelsen når du har valgt å søke jobb hos dem».
Hun nikket.
Det var ikke et sånt bekreftende og positivt nikk, men snarere et sånt betenkelig nikk som om hun lurte på om hun i det hele tatt burde dra på dette intervjuet.
– «De søker etter en med master», forsøkte hun.
– «Det gjør alle», snøftet jeg og trakk på skuldrene.
– «Det sier likevel ingenting om hva de ser etter … eller hvem de ser etter, er en bedre formulering … mitt tips til deg er å søke på jobber som har en viss sammenheng med alle disse årene som du har sittet på skolen, vel og merke hvis det er det du ønsker å jobbe med».
– «Det er akkurat det», smilte hun.
– «Jeg har begynt å tvile på om det er det jeg virkelig vil …»
– «Er det perfeksjonisten som snakker?»
– «Nei», nølte hun.
– «Det er Naima …»

Dagens Næringsliv skriver om taperne som tar opp fag for å bedre karakterene sine. Det er bekymringsverdig at mange er så fokusert på karakterer, uten tanke på at karakterer ikke sier noen verdens ting om vedkommendes evner.
Noen har lett for det.
Noen bruker lenger tid.
Noen finner veien selv, mens andre må leies.
Jeg treffer en del av disse som tror de er noe etter endt studietid, men når de ikke får den jobben som de forventer å få så velger de i stedet å ta opp fag for å forbedre karakterer.
En ganske ond sirkel.
Noen bør kanskje fortelle at det er forskjell på mennesker, og at all denne standardiseringen og indoktrineringen ikke skaper noe annet enn patetiske nikkedukker som ikke har kontakt med virkeligheten. Det er trist at samfunnet tillater denne bølgen av høyt utdannede mennesker som rett og slett er så usikker på kompetansen sin, de har valgt en retning som de ikke vet hvor fører og klamrer seg til papirene sine og håper de snakker for seg selv, spisser ører og lytter til ord som ingen andre hører. Jeg har i tidligere tekster lagt mye av skylden på industrialisering av jobbsøkerprosesser, og vet at dette er med på å skape vrangforestillinger siden det skaper en frykt for å være annerledes, en frykt som viser seg som et stor paradoks når det viser seg at det er de som tør å tenke litt på tvers av alle konvensjoner som blir idolifisert. Noen får seg til å skylde på at arbeidsmarkedet er i endring og at det er færre tilgjengelige jobber på grunn av strukturendringer og spesialiserte krav.
Pisspreik.
Jeg er sikker på at du vet hvem som har funnet på dette og som benytter enhver anledning til å hause det opp.
Når jeg har en nyutdannet person uten arbeidserfaring på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon, så legger jeg vekt på gjennomføringsevne og samspill med andre studenter.
Det er det eneste jeg bryr meg om.
Det er det eneste som har en virkelig betydning og en virkelig verdi.
Da er det ganske skremmende å høre om denne «knallharde konkurransen» som preges av et karakterjag som er så dominerende at det påvirker studiene og skaper en negativ konkurranse-mentalitet i forhold til sine medstudenter med spisse albuer og stort fokus på andres prestasjoner. Teksten bekrefter at forelesere og «veiledere» hiver bensin på bålet i tillegg til at studentene ikke viser vilje til å dele kunnskap.
Dette skal liksom være talentene som mange bedrifter hevder at de jager.
Grøss.

Når du skal på et intervju og du skal treffe en som vet hva han eller hun driver med, så er det historien din som er viktig.
Alt annet kan du bare glemme.
Alt annet vet dem fra før.
Det er i hvert fall det som du skal forutsette siden det er en grunn til at du kommer deg til et intervju. Nå kan det selvfølgelig være at du treffer en som ikke vet bedre, forfalskninger og dårlige kopier finnes over alt, men du bør ikke forutsette at noen blir blendet av de såkalte gode karakterene dine.

Det er mange jobbsøkere som går rundt og forbereder seg på dette som handler om «dårlige sider» eller «forbedringsområder» og annet «hva hvis» og vissvass, og jeg pleier å svare at dette egentlig bare er tull som skal mane fram en eller annen refleksjon.
Ikke bruk tid på dette.
Jeg har fått dette spørsmålet på mine egne kurs og foredrag og svarer at jeg sier det som det er.
Jeg svarer det som føles riktig der og da og som regel så er det et svar som er blankt.
Jeg krysser ikke av i den rubrikken.
Jeg går videre.
Poenget er nemlig så enkelt som at jeg ikke går rundt og tenker på hva jeg kan bli bedre på og hva jeg ikke kan og sånne ting. Dette er ting som jeg tar tak i når det dukker opp, dersom det dukker opp, og så pleier det som regel å ordne seg. Noen ganger ber jeg om hjelp til ting som jeg ikke fikser selv, og det er også noe som jeg velger å karakterisere som en form for kompetanse – nemlig det å vite hvor jeg kan innhente kunnskap.
Det må du aldri glemme.
Det har ingen ting med perfeksjonisme å gjøre.

Hun fikk en hjemmelekse, og den handlet om dette med å ta ansvar for seg selv. Det er den eldste kunnskapen som finnes, og jeg ser dessverre at dette er en kunnskap som er i ferd med å forsvinne til fordel for dette med å følge alle andre eller noen dingser eller noe annet. Jeg fortalte at jeg treffer en del mennesker som er så redd for å gjøre noe galt eller si noe feil så de velger å sitte i ro og holde kjeft. Det er det som jeg på fotballspråket snakker om når jeg sier at frykten for å tape er større enn gleden av å vinne. Det som er litt rart, er at det er så mange av dem – nesten fristet til å si de fleste, men det vil kanskje være å ta for hardt i – de hiver seg rundt med hyl og hvin og viser til fulle at de følger dette dustemantraet om at de bare lever en gang.
De sier kanskje noe annet når lysene slås av og de andre har lagt bort kameraene?

Jeg avsluttet med å si at hun skulle dra på intervjuet med senkede skuldre og at dette ikke var en jobb hun skulle satse på, hun skulle møte opp og betrakte det som nyttig trening og i stedet begynne å tenke i andre termer enn hva hun var vant til fra klamme lesesaler.
By på deg selv.
Kjør på.
Kjør stand-up.
Gi beng i perfeksjonismen og si til deg selv og alle du møter på din ferd at godt nok er godt nok. Du skal vise at du er et helt menneske og ikke en patetisk nikkedukke med halsen full av puggekompetanse.
Kanskje de på den andre siden av bordet ikke skjønner det.
Da har du ikke lyst til å jobbe der.
Kanskje du er redd for å vise det fordi du tror du finner gull på den andre siden av bordet.
Det gjør du ikke.
Det er stort sett dårlige kopier.
Naima fikk for øvrig jobbtilbud dagen etter.
Hun takket nei.
Faren hennes var ikke like stolt, men det sa jeg at hun skulle drite i …

.

Anbefalte tekster:
37,5 – tallene som slakter vikar- og bemanningsbransjen
Når «smart» ikke er noe annet enn et tall
Hemmeligheten med å lytte til seg selv og sine verdier
Personlig egnethet
Karakterer

24 comments

  1. «Noen ganger ber jeg om hjelp til ting som jeg ikke fikser selv, og det er også noe som jeg velger å karakterisere som en form for kompetanse – nemlig det å vite hvor jeg kan innhente kunnskap.
    Det må du aldri glemme.»
    Yezz :)

    Likt av 1 person

  2. Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Lik

  3. Gleder meg til store konsulenthus begynner å innføre evne/personlighetstest som screeningkriterie fremfor karakterer. Lurer på hvordan det vil påvirke utdanningsinstitusjoner.

    Lik

    1. Ja, det hadde vært noe … sic!
      Du skriver kommentaren som om dette er noe som er rett rundt hjørnet, og jeg hiver meg gjerne på og tenker at det i hvert fall er lov å håpe :)

      Når utdanningsinstitusjoner driftes etter prinsippet om å selge flest skolepulter i stedet for å lære elevene nyttig kunnskap, så blir det feil :(

      Lik

  4. Fantastisk!
    Handler om hvem du er som person. Alt handler ikke om det som står i CVèn!

    Bank i bordet twice!

    Lik

  5. Hadde mitt første jobbintervju for noen dager siden, som for øvrig gikk ganske dårlig.. Men det morsomme er: Etter å ha lest dette innlegget så ser jeg hvilke typiske feil jeg gjorde på nettopp dette intervjuet. Samtidig som jeg har fått tips til hvordan jeg kan gjøre det bedre på neste intervju. Så takk for et fint og nyttig innlegg!! :)

    Lik

    1. Hei Iselin, husk at noe som du kan oppfatte som «dårlig» kan funke bra på et annet sted. Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv, så med mindre du ikke gjorde noe som ikke var i samsvar med deg selv og dine verdier så er det ikke sikkert at det var «dårlig» i det hele tatt.
      Det sitter noen på den andre siden av bordet også, vet du … :)

      Lik

  6. Helt riktig mye av det du skriver, men nå er det slik i flere jobbsøkerprosesser at karakterer fungerer som en «screening» før du blir kalt inn på intervju. Om du ikke har gode nok karakterer, blir du ikke kalt inn på intervju, og får dermed ikke vise den flotte fine personen som du er.

    Lik

    1. Nja, du har rett i det men personlig så er jeg ikke så begeistret for selskaper som ber kandidater legge ved attester og vitnemål sammen med søknad og CV. Dette er til en viss grad med på å bekrefte noen av deres utvelgelseskriterier, og med mindre du ønsker å være med på en sånn reise så kan man jo holde seg unna.
      Litt flåsete å si når man har skikkelig lyst på jobben, men dog …
      Det viser seg nemlig at det er disse som har størst utfordringer med feilansettelser (Ref FAFO og en tekst som kommer snart på disse sidene)

      Lik

      1. Vil bare kommentere dette…..
        Det sier veldig mye om utvalgskriteriene når det bes om vitnemål sammen med cv og søknad. Det gjør det. Og det er legitimt å spørre om man vil arbeide for en arbeidsgiver som setter standarden etter karakterene….

        MEN, det er ikke alltid man har noe valg. Denne debatten har blitt satt i gang grunnet det som har blitt skrevet om karakterjaget blant jusstudentene. Per i dag har jeg enda ikke sett en eneste stillingsannonse på juridiske yrker hvor det ikke forventes at man sender med vitnemål. Da har man faktisk ikke noe reelt valg hvis man ønsker å arbeide innen det man har utdannet seg til…. Det er ikke søkeren som her må endres. Det er rekrutteringsprosessen i en hel yrkesgruppe!

        Likt av 1 person

  7. Karakterjaget som dn.no og andre medier har skrevet om i det siste, er noe som opptar meg over gjennomsnittet….. Dette fordi det utelukkende har vært vinklet mot juridiske yrker.

    Årsaken til det er at jeg selv er «offer» for resultatet av dette. Det kan ikke benektes at de fleste arbeidsgivere innen juss i dag har HR-personell som siler jobbsøknader utelukkende på karakterer. Det er målestokken de bruker, og det er det eneste som teller. Man får inntrykk av at CV og søknad ikke engang leses hvis man har en C på vitnemålet. Firmaene gjør dette for å forenkle rekrutteringsprosessen. De får rett og slett flere søknader enn de klarer å håndtere.

    Så hva gjør man da? Jeg sitter med mine C’er på vitnemålet. A på masteroppgave og B i valgemner spiller liten rolle. Det spiller heller ingen rolle at jeg jobbet under hele studiet, gjennomførte tre traineeopphold, fikk barn uten å ta permisjon fra studiene eller ble alenemor et år senere med de utfordringer det førte med seg. Neida, jeg skal dømmes etter karakterer selv om mine forutsetninger ikke var de samme som hun blonde som satt på lesesalen 24/7 fordi pappa betalte. Hun får jobb, ikke jeg!

    Jeg har lyst til å be jusstudenter gi f… i karakterene, men jeg kan ikke. Jeg er nødt til å be dem om å gjøre absolutt alt de kan for å få best mulig karakterer. Det er det de måles etter. Det er det som er avgjørende for om de får jobb ikke bare etter studiet, men også et godt stykke ut i arbeidskarrieren!

    Likt av 1 person

    1. Hei! Jeg har litt vanskelig for å tro på det du skriver om at du ikke får jobb som jurist uten best mulig karakterer. Jurister finnes overalt i samfunnet, og med så mange som utdanner seg innen dette, så kan ikke alle ha toppkarakterer. Likevel får de jobb (liten arbeidsledighet blant jurister har jeg hørt). Greit, hvis man vil bli forretningsadvokat eller være dommer, så må man være flink. Selv, med foreldre som er jurister, vet jeg at man kan være en helt ok jurist, og få en kjekk jobb. Så blir man flink innen sitt felt :)

      Lik

  8. For en deilig artikkel å lese i eksamenstiden. 16 mai smeller det med 6 timers skriftlig eksamen, 30 poeng på 6 timer – 6 mnd på 6 timer.

    De store gutta, altså firmaene som inviterer studenter på manduksjoner og presentasjoner, legger ikke skjul på at uten et snitt på B har du ikke sjangs.

    Karakterpress på jusen er kanskje gammelt nytt, og det strider mot min rasjonalitet at alt skal komme ned til et tall – men man blir fort med på bølgen og lav selvtillit i eksamenstiden er katastrofalt.

    Uansett, takk.

    Likt av 1 person

  9. Tusen takk for et flott innlegg! Som jusstudent på første året, med tre uker til eksamen og et forferdelig karakterpress, var dette flott å lese. Jobber utrolig mye med meg selv for å slutte å stresse og å definere med selv ut fra karakterene mine. Håper virkelig jeg kan fri meg fra dette, og innlegget ditt var en ekstra «push» på veien.

    Takk igjen!

    Lik

  10. «Det er mange jobbsøkere som går rundt og forbereder seg på dette som handler om «dårlige sider» eller «forbedringsområder» og annet «hva hvis» og vissvass, og jeg pleier å svare at dette egentlig bare er tull som skal mane fram en eller annen refleksjon.»

    Takk! Som jobbsøker blir man så opphengt i å være bevist på hva man ikke kan/hva man kan bli bedre på fordi det liksom skal si noe om ens egen selvinnsikt. Takk for at du påpekte noe de fleste av oss burde huske, at det er viktigere å ta tak i det når det dukker opp, enn å bruke tid på å finne ut av det før det skjer.

    Håper jeg klarer å huske dette hvis jeg blir kalt inn på intervju :-)

    Likt av 1 person

    1. Nina Elisabeth: Stryk «hvis» i den siste setningen din og sett inn «når», skru opp selvtilliten din noen hakk og så tar du eierskap til hele jobbsøkerprosessen din.
      Heier på deg :)

      Lik

      1. Hehe… takk for det.
        Selvtilliten min er nok ikke så dårlig, det er heller vissheten om at i den bransjen jeg søker jobb i så er det mye interne opprykk som gjør at jeg skrev det som jeg skrev :-)

        Lik

  11. Hei,

    kjempe fint inlegg.

    Jeg er enig i mye av det du sier. Jeg jobber i et lite IT firma i London, og er stort set ansvarlig for nye ansettelser.

    I en intervju situation sa snakker jeg stort sett aldri om karakterene, med mindre de ikke er A eller B (first eller 2:1 i England tror jeg).

    Hvis karakterene ikke er A eller B, sa ma kandidaten ha andre egenskaper som er like viktige.

    Far man mange sokere, sa ma man ha en mate a filtrere kandidatene pa. Karakterer er for meg et naturlig valg ettersom man far gode karakterer etter hard jobbing, eller man er generelt ganske «smart».

    Det a ta opp fag eller gjore eksamen om igjen for a bedre ens karakter er for ikke noe minus. Det er selvfolgelig noe som vil bli diskutert under et intervju, men hvis kandidaten har gode svar pa hvorfor hun/han gjorde valget (eller en god grunn for at karakteren var darlig ved forste eksamen), sa kan det ogsa ga i favor for kandidaten. For meg kan det vaere et positivt tegn med kandidaten ved at de kan si at de har gjort en feil, men er na mer sikker pa hva de vil, eller er interisert i a forbedre seg selv. Det ma selvfolgelig vaere en god grunn.

    Jeg sporr ofte om hvorfor de har valgt dette yrke og hva hvilke kurs de likte best nar de studerte.

    Sporsmal om svakheter og hvordan de kan forbedre seg er for meg ikke veldig viktig, sa lenge jeg er komfortabel om at de kan gjore jobben.

    Lik

  12. Jeg har middels karakterer fra høgskolen, men fikk jobb etter et intervju hvor over 400 andre mennesker hadde søkt (på én stilling). Jeg bare fortalte dem hvor ekstremt spent jeg var på hvordan det ville være å jobbe i akkurat denne stillingen. Det var det. Når de spurte hvorfor jeg hadde karakter E på bachelorgraden min, svarte jeg bare at jeg gjorde en tabbe jeg ikke rakk å fikse til innleveringsfristen. Dette er for øvrig ikke sant, men det funka jo. Sannheten er at jeg hata skolen, og brukte minst mulig tid på å akkurat komme meg gjennom.

    Lik

    1. Der ser du, en episode etter min smak hvor du viser at du har eierskap i jobbsøkerprosessen og at du kan svare for deg, historien sitter – også med visshet om at de på den andre siden burde kvalitetssikret svarene dine, men det er en helt annen sak :)

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s