VIP

Jeg treffer en del interessante mennesker når jeg kjører fotballforedraget mitt, rent umiddelbart er det sikkert lett å tenke at det stort sett er fotballidioter som skjønner språket mitt, men det er definitivt ikke tilfelle. Likhetene er mange mellom næringslivet og fotball, og det er mange bedrifter som velger å investere i denne idretten, enten det er som støtte for sitt lokale nærmiljø eller å flashe fimalogoen på brystet til noen av de mest profilerte menneskene i verden. Fotballen gir en arena som er stinn av karakterer og koloritter som definitivt er sammenlignbare mot arbeidslivet, selv om jeg retter meg spesielt mot ansettelsesprosesser og hvordan man bør ha det på arbeidsplassen sin for å ha det bra.

Det hender at jeg avslutter med en runde innom VIP-plassene på tribunen, og tanken har slått meg at det noen ganger kan virke som om det eneste kriteriet for å være en VIP er plasseringen din på organisasjonskartet.
De som ikke klapper før noen forteller at de kan klappe.
De som ikke klapper hvis de ikke får betalt for det.
Jeg ble sittende og snakke med en fyr etter en fotballkamp en gang, han gikk rundt og tok bilder og spurte om jeg kunne ta et bilde av han sammen med en av serveringsdamene.
For all del.
– «Vent», smilte han.
– «Vent … jeg vil heller ha med henne …»
Jeg så en annen vei, ventet til en av serveringsdamene hadde gått forbi og vinket på en jente som jeg kjente fra før, men det viste jeg selvfølgelig ikke til min nye venn.
– «Hei», smilte jeg.
– «Vil du være med på et bilde?»
– «Gjerne», smilte Faiza og stilte seg opp med sitt peneste smil og det er ganske pent for å si det mildt.
Jeg klikket to ganger.
Jeg så at det ble bra, smilte og takket og fikk et takk i retur før hun fortsatte med arbeidet sitt.
– «Det var forresten et fint foredrag», smilte han og så på bildet.
– «Du snakker på en litt annen måte enn hva jeg hadde forventet på et sted som dette …»
– «Hva hadde du forventet?»
– «Vet ikke», smilte han.
– «Kanskje litt mer sjefesnakk …»
Jeg nikket.
Jeg skjønte jo hva han mente og visste at akkurat i dag hadde det vært ganske mange av dem.
Sjefer, mener jeg.
Det hang sammen med et tilstøtende lederseminar, men det visste jo ikke han.
– «Første gangen du er her?»
– «Ja», nikket han.
– «Jeg går på de fleste kampene, står i svingen sammen med noen kompiser, men så kom sjefen og sa at han hadde en billett til overs og da var det bare å hive seg på … kompisene er sikkert misunnelige, derfor jeg vil ha bilder, ikke sant … men det er jo ikke noe stemning her, da».
– «Nei», nølte jeg og kikket rundt meg.
– «Det har du rett i … de som sitter her er kanskje ikke de som er kjent for lage så mye liv og røre».
– «Litt rart», begynte han.
– «Det burde jo vært sånn at det er sjefene og de andre vippene som burde stå på litt mer for å lage liv og kanskje få med seg de andre, ikke sånn at man trenger å være like på som gjengen i svingen, men men vi snakker jo faktisk om fotball og entusiasme og … ja, de tingene som du snakket om i foredraget ditt».
– «Du har rett», nikket jeg og møtte blikket til Faiza som plutselig hadde dukket opp ved siden av oss med en kaffekanne og to kopper.
– «Ser ut som om dere ikke skal gå enda», smilte hun.
– «Kaffe?»
– «Jeg må snart stikke», smilte han.
– «Ellers takk …»
– «Jeg setter den her», smilte hun og tok med seg noen brukte tallerkner.
– «Er du ofte her», fortsatte han.
– «På VIP-tribunen, mener jeg?»
– «Bare når jeg kjører foredrag», nikket jeg.
– «Liker meg best der nede sammen med de andre».
Han nikket.
– «Det er bra med sånne VIP-greier da, penger til klubben og greier, det er ikke det … det er bare det at jeg syns det blir litt konstruert».
– «Enig».
– «De kjenner ikke navnene på spillerne en gang … det virker som om de bare kommer for å vise seg fram for de andre og digge maten … og kanskje seg selv».
– «Ja», nikket jeg og tenkte jeg skulle legge til at det hadde vært et litt annerledes publikum i dag, men lot det være.
– «Vi har ganske mange sånne plasser», fortsatte han.
– «Det er bare det at … jeg tror det er en godt bevart hemmelighet for oss som jobber på gulvet … det er kanskje sånn det skal være, men det hadde jo vært litt kult hvis sjefene kunne fått øynene opp for at sånne som oss hadde satt pris på litt oppmerksomhet, også … ikke bare de som selger og sjefer, mener jeg … vi som får hjulene til å gå rundt».
– «Du snakker om noen av de tingene som jeg snakker om», smilte jeg.
– «Jeg vet … det er ikke derfor jeg sier det selv om jeg sier det for det, men selskapet jeg jobber i gjør ikke akkurat så mye for å bygge opp den kulturen som du snakker om … ikke får vi bonus, heller … jeg foreslo for sjefen min en gang at det hadde vært kult om disse plassene kunne blitt fordelt på flere, som en slags … jeg vet ikke, en slags … ja, se for deg en sånn månedens medarbeider eller noe».
– «Ja», nikket jeg.
– «Tanken om kundepleie og nettverksbygging er god, men jeg skulle gjerne sett at det var flere som tenkte på alternative incentiver for sine ansatte … jeg tror det er flere som hadde satt pris på arbeidsgiveren sin hvis det hadde vært rom for sånne ting … det er jo snakk om å lage hyggelige opplevelser, jeg syns det er litt for mange som kjører på med materielle goder, stort sett bonuskroner som forsvinner i strømregninga … men se for deg effekten av å komme hjem til dama og si at nå skal du og jeg ut og kose oss, vi skal på fotballkamp med god middag … arbeidsgiveren min setter pris på meg og gir meg en hyggelig opplevelse som man tar med seg videre …»
– «Ja», avbrøt han.
– «Og snakker om til venner og familie og sånt … da viser man at man blir sett og at de bryr seg om de ansatte og sånne ting … det er da man snakker kultur og omdømme og de tingene som du snakket om … man blir litt stolt av arbeidsgiveren sin og det er jo det som er litt av vitsen … jeg innrømmer at jeg egentlig ikke bryr meg noe særlig om at jeg handler andre produkter enn det som arbeidsgiveren min produserer, det er jo egentlig ikke bra siden jeg innerst inne burde være lojal og sånt, men jeg føler egentlig at … ja, at det ikke betyr så mye for meg, det er bare en jobb og sånn sett så … sånn sett så er jeg kanskje ikke noe bedre enn de jeg snakker om … når alt kommer til alt, mener jeg».
Jeg nikket.
– «Men det jeg mener», fortsatte han ivrig.
– «Kundene kan man jo treffe på andre steder, ikke sant … det er jo ganske tydelig at det ikke er alle som liker fotball, litt vanskelig for sånne som oss å skjønne det, men det virker jo som om de gir beng i det som skjer på matta og da kunne de jo vært et annet sted … vet du, vi har firmahytter, også … det er de samme menneskene som snakker høyt om dem i kantina … samme for meg, vi har egen hytte ved sjøen, men det er jo tanken, ikke sant … det skaper ikke akkurat noe samhold når det bare er sjefene som kan få gratis påsketur … ja, kanskje ikke gratis da, men du skjønner hva jeg mener … så du damene på bordet bak oss?»
– «Nei …»
– «Det satt seks damer der», nikket han.
– «De gikk ikke ut til skinnstolene en gang, de bare satt ved bordet og skravla … nei, nå høres jeg sikkert negativ ut …»
– «Skjønner hva du mener», svarte jeg.
– «Har tenkt tanken, men så har man jo forskjellige oppfatninger om et sånt konsept».
– «Men vi snakker jo fotball, mann … det er jo det som er rammen … jeg er ganske sikker på at det finnes noen som ikke gidder å dra på spa for å sitte på rommet og lese VG, man må jo være med på det som skjer og kanskje ha en viss glede av det, mener jeg … men for all del … jeg syns at plassene burde vært gitt til de som virkelig ønsker dem … men det er ikke så mange kjendiser her, da».
– «Kjendiser?»
– «Ja», smilte han.
– «Jeg hadde nesten regnet med å se noen … noen celebriteter».
Jeg nikket.
Jeg hadde sett noen som figurerte som kjendiser i næringslivet, men de teller ikke på den samme måten, noen av dem hadde jeg i LinkedIn-nettverket mitt, og ved nærmere ettertanke så hadde jeg ansatt en del av dem, også.
Det er derfor jeg ikke gjorde så mye ut av det.
Det er sånn det blir når man velger lojalitet for en gjensidig konfidensialitet.
– «Kjendisene har egne losjer», smilte jeg og nikket ut av vinduet.
– «De sitter og gosser seg i lukkede rom».
– «Jeg vet», smilte han.
– «Det er det som er så rart, man blir kjendis for at det er mange mennesker som liker deg og det du gjør og så gjør dem hva de kan for å gjemme seg for de som har gjort dem til kjendiser … litt rart, er det ikke?»
– «Greit med litt privaliv, da».
– «Ja, det er ikke det jeg sier … eller det er kanskje det jeg sier, men det er jo sånn det virker for oss andre når de hele tiden må gjemme seg bak solbriller og sotete vinduer … men du, takk for praten men nå må jeg nesten stikke … kanskje jeg ser deg i svingen en gang …»

Det er endelig mandag, folkens.
Det betyr at det ligger en drøss av muligheter foran nesa di, det er bare å blåse på og få gjort det du skal gjøre men pass på at du tar vare på de som hjelper deg med å holde deg på beina …

Anbefalte tekster:
Smøret i gryta
Stolt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s