Drømmer i speil og sjablonger

Jeg trodde at jeg hørte en slags spøkefull tone i spørsmålet hennes, jeg hadde hørt spørsmålet før i en annen sammenheng og ikke tenkt noe særlig over det.
Nå var hun tilbake.
– «Du», smilte hun.
– «Du kjenner jo så mange mennesker … sikker på at du ikke vet om en kjekk fyr som passer for meg?»
Det var sånn hun sa det.
Det finnes noen som tror det bare er å plukke, og hun er en av dem. Noen har sagt at hun egentlig er ganske smart, men jeg har enda til gode å se noe som kan bekrefte en sånn påstand. En kollega av meg sammenligner henne med en fyr som pleier å være på TV som jeg ikke husker navnet på, en eller annen professor som skal være så smart men som hver gang han viser seg på skjermen bekrefter at det sjelden er noe hold i dette som handler om puggekompetanse. Jeg kjenner henne ikke godt nok til å bekrefte sammenligningen, men det betyr ingen ting for denne teksten som skal handle om dette med søk og utvelgelse selv om det blir på en litt annerledes måte.
Prinsippene er de samme.
Det handler om å finne drømmepartneren.
– «Nei», svarte jeg omsider.
– «Jeg kjenner ingen som kan tenke seg å være med på noe sånt … jeg tror det er smartere å ikke fremstå som så desperat som du gjør og heller la tingene få falle på plass av seg selv».
– «Det er det de ikke gjør», gnålte hun.
– «Han er ikke der hvor jeg forventer at han skal være …»
– «Si meg», begynte jeg, lente meg litt fram i stolen og var definitivt ikke klar for rollen som jeg var i ferd med å spille meg inn til, la hendene på bordplaten og forsøkte å se alvorlig ut.
– «Hører du egentlig hvor dumt det virker når du sier sånn?»
– «Nei …»
– «Nei vel … da syns jeg du skal gjenta det for deg selv, helst i et lukket rom så andre skal få slippe å vitne din egen fornedrelse, og så skal du få deg litt frisk luft og kanskje en matbit … seriøst».
– «Du kjenner jo så mange», fortsatte hun.
Jeg svarte ikke.
Jeg bare så på henne så lenge at hun leste svaret i blikket mitt.
Hun var jo tross alt ganske smart.

Det begynte noen dager i forveien hvor diskusjonen rundt lunsjbordet dreide seg om en datingtjeneste på nett hvor hun fortalte at hun var rimelig aktiv. Jeg rakk å trekke fram at jeg har holdt foredrag hvor jeg har brukt elektroniske datingtjenester som metafor i rekrutteringsprosjekter, husker en episode hvor jeg fikk en kommentar fra en dame i salen som oppfattet seg som «flink» på nettdating.
Jeg er litt usikker på hva som menes med «flink» i denne sammenhengen.
Jeg har nemlig også truffet folk som mener de er «gode» på jobbsøking.
Skjønner du poenget?
Denne gangen fikk jeg høre om et «matchingverktøy» som påstår at det er en stor sannsynlighet for at drømmepartneren ville komme fram. Jeg nevnte at det nesten blir på den samme måten som å bruke elektroniske rekrutteringsverktøy i jobbsøkerprosesser.
Shit in.
Shit out.
Jeg er like usikker på validiteten av tester og verktøy innen nettdating som jeg er på det samme når det handler om jobbsøking samtidig som det finnes noen som mener at det er lettere å lire av seg gode sjekkereplikker og påfølgende preferansedueller i den virtuelle verden. De som ikke tilhører den kategorien som uttrykker seg best med halvlitersglasset i hånda, kan seile opp i en poetisk medvind som gir sus i sivet.
Det er utrolig hva noen får seg til å skrive.
Det er egentlig bare trist når sammenligningen tilbake mot jobbsøkerprosessen er mer eller mindre identisk hvor det hele koker ned til en historie som skal formidles og at den bør være forankret og troverdig.
Det syndes på de samme måtene.
Det handler om formidlingsferdigheter hvor du må få fram det som er viktig, alt annet er egentlig ikke interessant og det er her det burde har ringt noen bjeller for lenge siden for dette desperate kvinnekjønnet som satt og siklet på kontoret mitt. Det handler om en form for grovsortering hvor de som drypper utenfor sjablongen blir tørket bort. Jeg pleier å si at det ikke spiller noen rolle hva man finner hvis man ikke vet hva man leter etter, og hennes greie fallt ned på det som jeg kaller «speiling». Hun ønsket seg en drømmepartner som var så lik henne som mulig med like preferanser og interesser for alle de tingene man kunne gjøre sammen. Hun snakket om forskjellige trær med blader i mange farger hvor det var om å gjøre å ha så like farger som mulig, noe som var et resultat fra informasjon som man hadde tastet inn i forhold til spørsmål og ulike utsagn.
Du og jeg.
Sammen i evigheten.
Det er her jeg kan legge inn et lite «grøss», men jeg lar det være som en slags bekreftelse på min egen påstand om hvor fint det er at mennesker er forskjellige.
– «Forskjellige», sukket hun.
– «Det er jo det de er … når alt kommer til alt så er de forskjellige fra det som de gir uttrykk for …»
– «Der ser du», nikket jeg.
– «Det handler om å kunne formidle noe som retter seg mot en eller annen … akkurat på den samme måten som en stillingsannonse skal henvende seg til en konkret kandidat og da handler det om noe så enkelt som at man må definere målgruppen og ikke minst, og dette er viktig, man må tenke på den samme måten som mottakeren … det finnes en drøss med mennesker som skriver et eller annet som de selv er kjempefornøyd med, det er liksom ikke måte på hvor bra det er … det blir akkurat sånn som når jeg snakker om jobbsøkere som betrakter søknadsprosessen som en utsilingsprosess i beste realityserie-ånd hvor de ikke tenker på hvordan de presenterer personligheten sin, de smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv og så blir det bare tull og tøys … sorry, men det holder ikke …»
– «Men hva skal jeg gjøre, da?»
– «Hva tror du selv?»
– «Jeg spør deg …»
– «Det er det som blir feil», svarte jeg og rettet meg opp i stolen.
– «Du må spørre deg selv om hva det er du vil og hva du vil ha, du må slutte å tenke på alt og alle som er rundt deg … du må kutte ut alt dette fjaset og se etter de som klarer å formidle noe som faktisk betyr noe … det blir akkurat det samme som når jeg snakker om denne papirkompetansen der ute som ikke funker som noe annet enn et slags falskt alibi som skjuler den virkelige sannheten … skjønner du?»
Hun nikket.
Jeg regnet med at det var fordi hun skjønte det.
Jeg var ikke sikker.
– «En annen ting», fortsatte jeg.
– «Denne drømmepartneren din … hvis han skal være så lik deg selv som mulig så må jo det bli utrolig kjedelig …»
– «Nå er du frekk».
– «Jeg sier ikke at du er kjedelig, jeg sier at det er kjedelig hvis dere er like … det kan være hyggelig en kort stund, men dere vil ikke klare å utfylle hverandre, skape synergi og dynamikk … tro meg når jeg sier at jeg treffer mange folk i arbeidslivet som ansetter den ene mer lik den andre og fy faen så kjedelig det er i gangene der … nei du, ta deg en tur ut med noen andre mennesker og la korrekturbrillene ligge hjemme, farger og tall hører ikke hjemme i utvelgelsesprosesser».

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne til det kjedsommelige:
Du må ut.
Du må vise at du finnes.
Du må være litt mer åpen, ikke bare ovenfor andre men også mot deg selv.
Du må også huske på at det finnes mange der ute som ikke følger de samme spillereglene som deg.
Tenk over den.
Det finnes ingen bedre korrektur enn virkeligheten og det er nå en gang sånn at virkeligheten er ganske synlig for de fleste, det er bare så dumt at det fortsatt finnes så mange som gjør så mye for å skjule den ved å pakke den inn i noe annet for å matche sjablongen som er teipet fast på det store speilet.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s