Få øynene opp for krigen

Det er endelig mandag og ikke en hvilken som helst mandag, det er mandag 19. mai og dagen da Røde Kors legger fram resultatene fra en stor undersøkelse som viser den skremmende sannheten om hvor ignorante og uvitende enkelte norske ungdommer er til væpnede konflikter. Jeg syns det er et trist tegn på hvor godt man har det i verdens rikeste land når man ikke bryr seg om annet enn å digge seg selv og sitt.

Røde Kors har gjort en stor undersøkelse for å avdekke befolkningens holdninger og kunnskap innenfor viktige internasjonale spørsmål om krig og konflikt hvor hensikten er å sette internasjonal rett på dagsorden i tillegg til å få økt fokus på undervisning i internasjonale lover og regler. Aftenposten har en tekst som refererer til en menneskerettighetsekspert som forteller at han oppfatter det som begredelig at halvparten av ungdommene ikke klarer å nevne tre kriger i dagens verdensbilde, det er mange som ikke vet at det finnes internasjonale regler for krigføring og at det oppfattes som helt greit å angripe befolkede steder. Undersøkelsen viser at det står veldig dårlig til med kunnskapsformidling innen området, spesielt betenkelig siden det er så og si umulig å følge nyhetsbildet uten at man kan få med seg noen av svarene på de enkleste spørsmålene. Tallenes klare tale roper alarm til mediene om at informasjonen som de forsøker å formidle går hus forbi, antageligvis fordi det drukner i pisset som renner ut fra de ulike kanalene på de fleste plattformene.

Jeg traff en kompis på 17. mai som spurte om jeg kunne ta en runde med datteren hans.
Det var sånn han sa det.
Han vet hva jeg jobber med og fortalte at hun har begynt å tenke tanken på at hun har satt seg i en situasjon hvor det kanskje har stoppet litt opp.
– «Hvem vil ansette en som meg», begynte hun og slukket sigaretten med å presse den mot den store steinen hun satt på, boret et lite hull i jorda med pekefingeren og gjemte sneipen under bakken. Håret var helt kortklipt, hun lignet på Sinead O’Connor og var usedvanlig pen med lite sminke og en hvit kjole, jeg fikk nesten lyst til å be henne løpe rundt i blomsterenga og vifte med armene som en slags krysning mellom hovedpersonen i Sound of Music og en reklamefigur for Timotei, det var som om jeg kunne se henne kaste pinne til en hund på stranda, sykle over en ås hvor skjeve stabbur kastet skjeve og lengtende blikk etter henne, vinden som tok tak i kjolen hennes der hun sto og plukket epler i en stor kurv.
Alt i sakte film.
Kodak moments.
Hun hadde reist ut rett etter videregående for å vie sitt unge liv til å hjelpe andre, jeg spurte ikke hvordan hun hadde kommet seg til Afghanistan, hun snakket ustanselig som om hun var redd for at jeg hadde satt på et taksameter eller noe, hun ramset opp en rekke konfliktfylte nasjoner i Afrika og Asia før hun avsluttet i Ukraina som hadde vært siste stopp, egentlig helt tilfeldig men det var jo sånn det pleide å bli.
– «Jeg strøyk i nynorsk», smilte hun og fisket opp en ny sigarett.
– «Dessuten så har jeg ikke så gode ordenskarakterer …»
Jeg nikket, forsøkte å finne de riktige ordene.
– «Når jeg leser stillingsannonser, så skjønner jeg ikke en dritt av hva som står der …»
– «Det er det ingen som gjør», smilte jeg.
– «Så», fortsatte hun.
– «Hva kan jeg gjøre, liksom?»
Hun røyket ganske fort.
Hun virket som en som levde på den andre siden av livet, jeg svelget henne rått og så at hun ikke passet inn i en verden hvor sjablongene ble konstruert i plast og papir. Det var ti minutter til jeg skulle være med på et arrangement på skolen, det ble helt feil at hun så at jeg kikket på klokka, men jeg rodde meg inn med å si at vi skulle treffes en annen dag og snakke mer.
– «Så», avsluttet hun.
– «Tror du det er noe håp?»
– «Snakker du fortsatt om deg selv eller snakker du om verdensbildet?»
– «Hmm», smilte hun.
– «Kanskje begge deler …»

Genévekonvensjonens fire paragrafer er blitt revidert og utviklet en rekke ganger. Den første konvensjonen ble vedtatt i 1864 og hadde som mål å verne syke og sårede soldater under krig, og det var i 1945 at det internasjonale Røde Kors tok initiativ til en etterlengtet revisjon i lys av erfaringene fra 2. verdenskrig. Hovedmål for arbeidet var vern av sivilbefolkningen med fire konvensjoner som handler om følgende:
– Forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten.
– Forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs.
– Behandling av krigsfanger.
– Beskyttelse av sivile i krigstid.

Det er lov å håpe at denne undersøkelsen tyder på at det er undervisningen i norske skoler som er for dårlig i stedet for å tro at blaserte ungdommer innpakket i bobleplast og skumgummi, skylapper og ørepropper gir fullstendig faen i viktige saker som ligger nærmere enn de er klar over. Jeg kjenner noen som vil komme trekkende med at vi har det for godt til å bry oss om annet enn puppenytt og kjendisfjas, jeg tror de er inne på noe samtidig som det også er viktig å lytte til de som kaster skjeve blikk mot reformivrige raddispedagoger som har bygd en skole som ikke tar hensyn til det som faktisk menes med mangfold. Det er mildt sagt skremmende at to av fem nordmenn driter i at terrorister og regjeringer angriper sivilbefolkningen. Noen sier at man kan skylde på de pysete foreldrene deres som ikke tør å snakke med barna sine og som til og med velger å switche til en eller annen søplekanal når nyhetene viser litt sterkere bilder enn klovner og nisser som driter seg ut på skjermen i stedet for å fortelle hvorfor alle disse jentene i Nigeria er bortført, hvorfor det er så mange barn i Sudan og Kongo som har armer som er kuttet av ved albuene, hva som får mennesker til å barrikadere seg i ruinene i Syria eller dekke gatene i Ukrainia med brennende bildekk. Jeg husker spesielt når det sto på som verst i Egypt hvor solkåte nordmenn lurte på om det var trygt å reise på ferie til Hurghada.
Grøss.
Kanskje det snart bør være på tide å redusere trykket i velferdskranene som paradoksalt nok fungerer som et filter som sensurerer den oppvoksende generasjonen, som en slags bjørnetjeneste som begrenser deres egnethet når faenskapet står foran inngangsdøra deres …


.

Anbefalt tekst:
Kanskje vi kan kalle dem helter

One comment

  1. Ein sterk, sterk video å sjå. Sitat derifrå » When it is dark enough you can see the stars»

    Vi har det så godt. «17 mai er vi så glad i», flagg, heiarop, is og brus.Nokre av oss er historielause, så det er viktig å formidle verdiar som vernar om freden og fridomen vi har,viktig også å formidle at det slett ikkje er ein sjølvfylgje, at barn og vaksne i andre deler av verda treng hjelp.

    Teksta di er knallgod!
    Ynskjer deg ein fin dag.
    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s