Hanen i hønsegården

Jeg fikk en epost fra en dame som hadde lyst til å invitere meg på en samling i hennes privat jobbsøkerklubb, en dame som hadde etablert en slags kollokviegruppe for likesinnede hvor de var tolv personer som arrangerte regelmessige treff på rundgang.
Dette var et tiltak som jeg hadde lyst til å vite mer om.
Dette er bra.
Dette er et positivt initiativ og en god bekreftelse på dette med at seriøse jobbsøkere må gjøre mer enn å sitte og glane på stillingsportaler på nettet og vente på at noen taster ett eller annet som ligner på en stilling som det går an å søke på.

Jeg er stor tilhenger av alternative arenaer som kan gi økt fokus på utfordringene som seriøse jobbsøkere støter på og vissheten om at det er viktig å ha noen å sparre med. Familie og venner er greit for trøst og en klapp på skulderen, men det blir med det. Jeg er tilhenger av tilrettelegging for steder hvor man kan treffes og utveksle erfaring, ulike opplevelser og oppfatninger og husker at jeg for noen år siden var i dialog med NAV for å sjekke interessen for å la Karriereverkstedet få lov til å levere en slik tjeneste, ikke nødvendigvis som konkurrent til jobbsøkerkurs men mer som et sted som kunne funke som en slags drop-in. Jeg vet at dette er et savn, spesielt med tanke på at det er mange seriøse jobbsøkere som ønsker profesjonelle samtaler med noen som har erfaring fra arbeidslivet i stedet for å bli henvist til jatting fra en sosialkurator som messer om en god søknad på en side og CV på to og viktigheten av å tenke positivt.
Grøss.
Det handler om bruk av kreative virkemidler for å hjelpe andre til å treffe gode yrkes- og karrierevalg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Nei.
Da er det bra at det dukker opp slike initiativ, initiert på bakgrunn av et savn etter noe som ligner men som ikke finnes av seriøse jobbsøkere som kanskje kan ha truffet hverandre på jobbsøkerkurs eller et annet karriereforum som ikke har gitt ønsket resultat med unntak av en solid forståelse for viktigheten av nettverk.
Det var nesten som om jeg gledet meg.
Stryk nesten.
Jeg gledet meg.

Dagen kom og det var som om jeg kunne se for meg hvordan de rigget i stand med full musikk på anlegget, jentemusikk, et eller annet med Aretha Franklin eller kanskje Annie Lennox, noen slurker med ferskpresset juice mens de dekket bord og rettet på duker, tente stearinlys og flyttet litt på stoler mens de spøkte og lo av dårlige stillingsannonser og trege ansatte på NAV.
Noe sånt.
Det luktet nybakte boller i andre etasje, muligens pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde og det var her døra åpnet seg, Mia hadde et godt håndtrykk og en stemme som røpet at hun hadde sin opprinnelse et sted nordover i landet, kanskje så langt som Finnmark.
Når alt kom til alt så var jeg ikke så god på dialekter.
Hun var ganske snerten i en beige sommerkjole med tynne spagettistropper, lyse fregner og kastanjebrunt hår som matchet brune øyne med mye glød, det var noe usjenert og kvikt med henne som sikkert pleide å bli en kilde til ubehagelige misforståelser hos yngre menn. Deretter ble det litt hei og heisann og deg har jeg sett før uten at noen husket hvor og snart kommer det mer kaffe.

Jeg presenterte meg i plenum og sa at dette var et bra initiativ og at jeg kunne tenke meg å sitte stille en stund for å lytte til hva de snakket om før jeg skulle komme med mine greier. De første minuttene bar tydelig preg av syklubb, og jeg håpet ikke at jeg hadde havnet som strøssel i et sukkerspinn, men så var det en av jentene som på et merkverdig vis klarte å pense samtalen inn på et møte med et selskap som hadde kommet inn fra siden etter en samtale på vei ut fra en konsert med Robbie Williams. Det er mulig at hun la merke til at jeg satt og nikket, ikke på grunn av Robbie Williams, men det var som om hun begynte å snakke på en annen måte hvor kvinnestemmen til andre kvinnestemmer forandret seg til en kvinnestemme som snakket til en lydhør forsamling som på et foredrag, hun reiste seg opp og brukte armene, hele kroppen når jeg tenker etter, pekte på noen av de andre og slapp enkelte knips, litt sånn schmakk schmakk som fremkallte bilder av politikere og lederskikkelser for tilhørerne. Jeg tenkte at jeg hadde fått en alliert, og så fram til min egen tid. Det er rart med det, det er alltid en som må begynne, ikke nødvendigvis for å sette en standard selv om det ofte er sånn det blir, men de påfølgende to innspillene ble noe som lignet.
Kred for innspill.
Litt lavere karakter for innhold og presentasjon.
Det skulle komme en som satt settingen i kontrast, hun var ny i gruppen og brukte noen minutter på å fortelle om seg selv og hva hun mente var hennes største utfordringer hvor de fleste av oss fanget opp hva som var den virkelige utfordringen:
Hun snakket om sånne ting som ikke er interessant i en gruppe.
Jeg.
Meg.
Mitt.

Det ble min tur og jeg valgte å holde meg til dette med nettverk og historiefortelling i tillegg til viktigheten av å nullstille seg foran hver eneste jobbsøkerprosess, det som kan være feil et sted kan være riktig et annet.
Det er små marginer.
Size matters.
Jobbsøking handler om mye mer enn en søknad på en side og en CV på to, med bilde og uten hull, og det er nettopp sånne tiltak som som dette som er med på å underbygge kreativitet og nye muligheter. Jeg tipset dem om å etablere en gruppe på LinkedIn og Facebook, fikk høre at tanken hadde streifet dem men at det var tungt å komme i gang.
Mest med tanke på ansvarsfordeling og vedlikehold.
De finner sikkert ut av det.
Jeg avsluttet med å si at dette var en gruppe som fortjente et videre liv, jeg sa det på den måten siden jeg regnet med at målsettingen var at alle ønsket seg ut i jobb, men poengterte at de ikke måtte forveksle betydningen av nettverk som en arena hvor de sitter og syr vrangborder for å sikre sin videre arbeidskarriere. Det hadde vært en av dem som snakket varmt om å dra hverandre inn i jobber.
Det var sånn hun hadde sagt det.
Jeg forsøkte å spille inn dette med å ha et bevisst forhold til å bygge og ikke minst vedlikeholde nettverkene sine, litt usikker på om jeg kom fram, men jeg poengterte at man ikke må la tankene spinne på bekostning av at rekrutteringsprosjekter spiller på andre faktorer. Jeg fortalte til og med at jeg får en drøss av henvendelser på LinkedIn fra mennesker som tror at jeg sitter med skuffen full av muligheter og at jeg kan hjelpe dem inn med å rulle ut den røde løperen.
Sorry, jenter.
Det er ikke sånn det funker.

Det er viktig å dele, men man må huske på at det som er bra for en kan være dårlig for andre. Det er ikke alt som passer for alle, men det er viktig å ta til seg det man kan og sile ut det som ikke passer og så får man smake seg til med man finner på sin egen hylle. Du har sikkert vært en sted hvor du har spis noe som er digg og så har du bedt om oppskriften, det er mange som gjør det og som tror at det er lett å kopiere.
Det er det ikke.
Det er noe som heter forutsetninger og omstendigheter.
Det er det mange som glemmer.

Jeg var den første som gikk.
Jeg er festbrems.
Nei, jeg så det ikke på den måten, men lever med vissheten om at det er lurt å kjenne sin besøkelsestid på alle arenaer man ferdes på. Dessuten er belønningen for kveldsjobb uvurderlig med tanke på tolv nye og spennende kontakter på LinkedIn.

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s