Topptrente toppledere … nei takk!

Det er endelig fredag, og for en fredag det ser ut til å bli.
Det er bare å glede seg.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noen ting, jeg hadde tenkt og bare ta det helt med ro og slappe av og kanskje følge opp noen «løse tråder».
Nei.
Tidlig opp.
Kundemøte på Gardermoen med et internasjonalt selskap på vei inn i Norge, satser på å bli ferdig før lunsj for rett etter skal jeg på et nytt møte på den andre siden av byen, litt utenfor byen når jeg tenker etter, hu hei hvor det skal gå, tilbake til sentrum og en samling med noen journalister som skal lage en oppfølger til noen av tekstene mine før kvelden avsluttes på Oslo Spektrum og konsert med Peter Gabriel.
Hu hei, og så videre.
Dersom du ikke hadde visst bedre, så hadde du kanskje trodd at du leser en tekst fra et topptrent ideal med sunne vaner, men jeg tror du vet bedre selv om jeg skal ha kred for å velge trappene i stedet for heis hvis det ikke er så veldig langt opp.

Ukeavisen Ledelse har en tekst som viser til en svensk studie som forteller at topptrente toppledere føler at de har en plikt til å påvirke de ansatte til å leve etter sunne idealer. Nå skal det sies at jeg ikke er en toppleder, har heller ingen planer å bli det, men teksten vekket meg og mitt med stygge bilder i hodet av birkenblærer og glødende firmakort på Elixia, kandidater som forventer å trene i arbeidstiden og lunsjpreik om en pers som skal slås.
Nei takk.
Teksten vekket meg med en rad om en fyr som skriver doktorgradsavhandling om hvordan toppledere kroppsliggjør sitt lederskap med trening, kroppsform, identitet, idealer og relasjoner til ansatte. Nå kan det være at det er flere enn meg som lurer på hva i all verden man skal med en doktorgradsavhandling om dette, men det skal ikke handle om dette i denne teksten.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Hør på den setningen, dere.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Bare sånn for ordens skyld, så er det ikke jeg som sier det.
Hvis du skulle være i tvil og ikke har trykket på linken, mener jeg.
Det står at man ikke bare vil påvirke bedriften, men man ønsker også selv bli betraktet som et ideal hvor toppsjefene i undersøkelsen oppgir at de ønsker å være sunne forbilder og føler at de har en plikt til å påvirke sine ansatte til å leve etter sunne idealer.
– «Når vi i dag ser en løpende mann, ser vi et framgangsrikt menneske, til sammenligning forbandt man for femti år siden fremgang med whisky, sigar og en stor kropp og dette idealet er blitt byttet ut med et tynt kroppsideal som løper maraton, svømmer og sykler …»
Ikke nok med det.
Hør på denne:
– «De av de ansatte som trener på et høyt nivå, vil komme nærmere lederen og bli favorisert mens de som ikke orker å henge med på sjefens livsstil risikerer å havne utenfor …»
Jeg skriver ganske frekt og freidig på disse sidene, for det er jo mine sider og jeg skriver hva jeg vil, og jeg skriver at jeg syns det er mange dårlige ledere der ute, kanskje det er fordi de ikke har fokus på å være leder.
De som følger med på disse sidene, vet hva som kommer i den neste setningen:
Grøss.

Jeg vet om noe sånne, jeg treffer dem i gangene når de jager fra det ene til det andre og når sant skal sies så har jeg egentlig ikke så mye til overs for dem. For all del, respekt til de som tror de klarer å holde seg i form og sånne ting, men ikke fly rundt og gjør så jævlig mye ut av det.
Jeg hadde en av dem i veien hvor jeg bor, også. Husker at sykebilen sto på veien når jeg kom hjem fra jobb og kjente igjen noen av de andre som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll på.
Han hadde ramlet rett ned og dødd på flekken.
Han var stadig var på farten, en toppleder som alltid måtte reise hit og reise dit og når han var hjemme og egentlig burde slappe av så måtte han også reise hit og reise dit, som regel mellom et treningssenter og en sykkelsti, jeg rakk aldri å se at han sto stille, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule.
Han var en sånn fargerik person i negativ forstand.
De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen.
Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.
Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, bortsett fra kollegaene hans som er av den samme ulla og som kanskje fikk en påminnelse når de logget seg på dagen etter.
– «Jeg må holde meg i form, vet du …»
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden, gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De følger med på hva de andre gjør og hvordan de gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
De oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen. Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men «noen» er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen. De leser om den raskeste veien til lykke og rikdom og lar taksameteret tikke i takt med pulsklokka. Jeg lurer på når «noen» eller «en eller annen» skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form med ord og setninger som kan overbevise dem om at de bør tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte dem når de begynner å sjangle litt.

Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden om at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.
Jeg legger inn et lite grøss, jeg.
Grøss.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si «plopp» og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium, og det er kanskje det som er det endelige målet for disse topplederne.
Det er jo en ambisjon som står i stil med mye annet som de tenker på.
Nok om det.
Dagens musikk står på lista over musikksnutter som jeg ønsker spilt i min egen finale når den tid kommer, det er en av de vakreste sangene jeg vet om og den går til deg på en dag som dette med ønske om en stille og rolig og fin helg – her er PETER GABRIEL med «Mercy Street»



Anbefalt tekst:
Når du kjenner at det buzzer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s