Smakløse medarbeidersamtaler

Jeg traff en fyr som likte teksten om lederen som blogger om sine første hundre dager i sin nye lederrolle.
– «Ja», nikket jeg.
– «Dette virker som en bra mann, det er viktig å snakke sammen, vet du …»
Han nikket.
– «Man må ta seg tid til den daglige småpraten med folk i alle kroker og kriker», fortsatte jeg.
– «Tøyse litt og til og med tørre å sette seg ved nye bord i kantina».
– «Ja, der er jeg kanskje ikke like god», smilte han.
– «Det blir liksom … ja, det blir med det samme gamle, den samme gjengen … setter man seg et annet sted så tror noen at det er noe galt, ikke sant …»
Det var min tur til å nikke.
Jeg kom ikke på noe å si akkurat da.
Det var da han spurte om jeg hadde noen lure spørsmål på lager som han kunne bruke når han skulle lage en mal for medarbeiderundersøkelser.
Jeg svarte nei.
Det skjedde noe med ansiktet hans, og jeg valgte å fylle opp med å si noe som lignet på at man ikke skal behøve å finne på noe å snakke med medarbeiderne sine om, hvis du ikke har peiling på hva du skal si til dine ansatte så er det nesten bedre å holde kjeft.

Det er mange HR-folk og lederspirer som liker å snakke om undersøkelser og målinger, og de liker tydeligvis så godt å snakke om det at de snakker så mye om det at det ikke blir til til å faktisk gjøre noe med det.
Store i kjeften, som vi pleide å si på Oslo Øst.
Jeg ser at det er mange selskaper som skriver varmt om dette i fanen som beskriver verdigrunnlag og kulturbeskrivelser og sånne ting på nettsidene deres. Ikke at de er store i kjeften, for all del, men at de har fokus på dette som handler om medarbeiderundersøkelser. Ved nærmere ettertanke, så er de kanskje litt store i kjeften siden jeg vet at mange av disse velger å sette bort denne «prosessen» eller «fasen» eller «leddet i det store medarbeiderhjulet» til et konsulentselskap eller enda værre, – de kjøper et eller annet «verktøy» for da slipper de dårlige lederne å møte de dumme ansatte.

Jeg oppfatter medarbeidersamtaler som tullete – i hvert fall i den form og farge som preger dagens trend – og det er fordi det har blitt for mye industrialisering av en prosess som i utgangspunktet bør være noe som inngår i samtlige ansattes grunnleggende forhold til sin arbeidsplass, både med tanke på ansvar for tilrettelegging og utøvelse. Det viser seg nemlig i en rekke undersøkelser rundt dette med medarbeiderundersøkelser at det ikke er alle som ser verdien av hverken personlige utviklingsplaner eller innspill til trivselsfaktorer eller hva som helst. Mest fordi det ikke skjer en dritt, det er jo noen som må gjøre noe, ett eller annet, noen må foreta noen nødvendige grep, men så er det ganske lett å trekke sammenligninger mot mye annet som skjer i samfunnet og det er at det ikke er så mange som vet hvem denne «noen» er …
Skjønner du?
Svarer du ja, så er du kanskje blant de som vet hva du skal gjøre, en som skjønner hvorfor du er ansatt og som klarer å ta ansvar for at du kan få gjøre jobben din i fred.

Det finnes ganske mange som opplever at medarbeidersamtaler ikke er noe annet enn noe man skal gjennom fordi en eller annen, som regel en leder med et stort behov for å markere seg, har fått for seg at dette er smart, som om man på død og liv må finne noe som ikke er bra og som vedkommende skal få kred for å finne, gjerne ved å grave så dypt man kan og gjerne litt dypere, alt kan bli bedre og alt kan bli mer effektivt og ikke minst lønnsomt.
Kjør på.
Klin til.
De tror det kan være lurt å jatte med, det gjør seg på referanseblokka når de står på terskelen til sin nye jobb. Tenk at det finnes mennesker som jobber med mennesker uten at de ønsker å ha noe med mennesker å gjøre.
Jeg innrømmer at jeg av og til lurer på hva som er triggerpunktene deres, selv om jeg pleier å bli ganske kvalm hver gang jeg treffer dem og hører hvordan de beskriver arbeidsdagene sine.

Jeg valgte imidlertid å tilføre at det sier seg selv at det blir helt feil når man bruker mer tid og ressurser på komme fram til ett eller annet spørsmål som en eller annen oppfatter som smart når man ikke tar seg bryet med å sjekke om noen gidder å svare. Jeg kom til å tenke på en dame som jeg snakket med en gang, hun var også ny i lederroller og mente at det kunne bli oppfattet som feil hvis hun snakket med ansatte under fire øyne uten at det forelå noen form for annonsering på forhånd.
Det kunne jo være noen andre som trodde at de snakket om noe som handlet om dem.
Det kunne til og med være noen som oppfattet det som om det var noen som forsøkte å smigre seg inn på et eller annet.
Nei.
Det var da jeg spurte om hun syns det var bedre å stitte stille og holde kjeft, da var det jo ingen som kunne beskylde henne for å gjøre noe galt.
Hun tok ikke den, men det skjønte du sikkert.

Jeg snakker med en del mennesker, og det hender at jeg finner det rimelig betenkelig at det finnes så mange mennesker i arbeidslivet som forteller at de mistrives og gleder seg til en samtale hvor de kan snakke om nye muligheter hvor de helt uoppfordret trekker fram en og annen episode som påvirker deres forhold til arbeidsgiveren sin. Jeg liker ikke å si at det er interessant å høre på, men det går kanskje an å si at det er interessant at det finnes noen som trekker det fram. Jeg nevner en rekke stedet at jeg ikke er så opptatt av det som mennesker har skrevet i en søknadstekst eller en CV på to sider uten hull men med bilde, jeg er opptatt av overgangene og historien som bekrefter vilje og valg, setninger som har en tendens til å bekrefte at det finnes ganske mange der ute som duller under ledere som gjør hva de kan for å ødelegge for flinke mennesker som bare ønsker å gjøre jobben sin.

Jeg pleier å referere til mine egne lederroller hvor jeg prioriterer å gjennomføre sånne samtaler og undersøkelser med mine ansatte hele tiden, noen kaller det «management by walking around» og det er kanskje noe i det. Jeg velger å si at det bare handler om å være til stede og kan rett og slett ikke skjønne vitsen med å gjøre alt så jævlig formelt. Det finnes mange definisjoner på hva som kjennetegner en god leder, og i den sammenheng kan man også registrere at dårlig forhold til ledelsen er den mest brukte grunnen til at folk mistrives i jobben eller velger å slutte. Det finnes mange som ikke ønsker et tett forhold til sjefen sin, og da mener jeg ikke et forhold som går under trusestrikken men et ærlig og åpent forhold som bygger på gjensidig respekt og ikke minst tillit.
Dersom dette ikke er på plass, så bør du finne på noe annet.
Dette forutsetter at man kan snakke sammen.
Det handler om relasjoner.
Det handler om respekt og det er ikke noe du «får».
Det må du gjøre deg fortjent til.
De som sier noe annet vet ikke hva de snakker om.
De som sier noe annet er ofte disse nye HR-menneskene, og jeg er sikker på at du vet om noen …

Du er ansatt for å gjøre en jobb, det er ditt ansvar å sørge for at du får gjort det du skal og dette forutsetter at du har en god dialog med menneskene rundt deg. Dersom du har en sjef som oppfatter alle samtalene sine som noe som skal tastes inn i en eller annen analyse, så bør du vurdere å finne deg en annen sjef.
Seriøst.
Det er ingen som tjener på systemer og verktøy som kan «tilrettelegge» for dette bortsett fra de som tjener fett på salg av lisenser. Jeg blir overrasket over hvor lite enkelte mennesker faktisk snakker sammen på jobb om disse «jobb-tingene» og når dårlige ledere velger å summere opp hele suppa i en stor gryte som de serverer en gang i året på et svett styrerom i et patetisk forsøk på å dokumentere sin egen firkant på organisasjonskartet så sier det seg selv at det kan bli litt smakløst.

Jeg skrev en tekst en gang som jeg avsluttet med at jeg tror verden hadde vært et litt bedre sted å være hvis man køler på med litt mer funk.
Jeg gjør det samme i dag, her er ANASTACIA :)

2 comments

  1. Det plager meg ikke at medarbeidersamtalen tastes inn i et system, så lenge jeg ser at sjefen «hørte og så» meg når jeg får referatet. Systemer MÅ vi ofte leve med, men det finnes ofte en workaround, slik at det fungerer allikevel. Smarte folk kan gjøre bra greier med dumme systemer.

    Likt av 1 person

  2. Jeg vet ikke om noen som kan skrive bedre om dette som du skriver om enn deg, det er en sann fryd å følge sidene dine, ikke minst med tanke på at det kanskje kan få en som meg til å bli et litt bedre menneske på arbeidsplassen min (eller den neste :) )
    Stor takk!

    Og så funker musikken, også.
    Funker for meg.

    Astrid

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s