Rød torsdag

Det var en sånn torsdag som var merket med rødt på kalenderen, husker ikke hvorfor men oppfatter den ikke som noe annet enn en fridag. Jeg gikk rundt og var turist i min egen by, en artig opplevelse som blir enda bedre når man trenger seg inn i klynger med utenlandske cruisepassasjerer som følger med på hva guiden som leder flokken har å si. Jeg hadde rådhuset foran meg, denne store mursteinskolossen som er tegnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson og som etter en del sånn fram og tilbake kunne åpne dørene for offentligheten i mai 1950. Jeg syns det er en fin bygning, men apropos «fram og tilbake» så husker jeg en lærer på ungdomsskolen som fortalte at bygget faktisk står feil vei, arbeidstegningene ble snudd ved liten misforståelse, kanskje feil å si «liten», men når de skjønte at hovedinngangen skulle være mot sjøen så var det for sent.
Det er en godt bevart hemmelighet.

Jeg syns det er litt morsomt å servere noen sånne trivielle facts til turistene, husker noen damer i Vigelandsparken som syns alle skulpturene virket så sure og sinna og det var da jeg fikk gleden av å servere meldingen om at Gustav Vigeland benyttet seg av levende modeller.
Ikke for å kopiere, men for å bli korrigert av virkeligheten.

Jeg gikk gjennom en sidegate og kjente hvordan to iskuler med pistasj og sitron som hadde blitt spist litt for fort lå og godgjorde seg i syrebadet langt der nede, fikk lyst til å slippe ut litt luft i begge ender, to sånne lydløse som ender opp med en liten «pfft» der nede og en «brrp» der oppe samtidig som jeg hørte en mann som ropte, hørte ikke hva han ropte, men jeg så at han sto og vinket på meg.
Hmm.
Han ropte igjen, litt mindre støy fra turistene og litt kortere avstand.
– «Arda!»
Det var da jeg skjønte det.
Det er lettere å skjønne hva som blir sagt når man hører hva som blir sagt.
Det er et gammelt jungelord.
Jeg hadde på meg den hvite bortedrakten til det tyrkiske fotballaget Galatasaray hvor navnet til Arda Turan var trykket på ryggen, en meget god spiller fra Istanbul som forlot Tyrkia for et par år siden til fordel for nye muligheter i Athletico Madrid.

Litt senere satt jeg på gulvet i et hjørne av restauranten hans og drakk eple-te. Han ville at jeg skulle fortelle historien min til broren hans og trakk dem tilbake til 2006, sommerferie i Tyrkia hvor jeg rusler rundt på et marked og har på meg den fine bortedrakta til møkkalaget som jeg heier på, alltid bortedrakt på tur og det var da han smilte når jeg fortalte at det var grunnen til at jeg gikk rundt i denne byens gater med den hvite bortedrakten til Galatsaray og ikke den som var rød og gul.
– «Selv om jeg er hjemme, er laget borte … skjønner du?»
Han nikket.
– «Galatasaray på bortebane, skjønner … ha ha … den er fin den drakt, men gammel, ja?»
– «Nei», smilte jeg tilbake.
– «2006 … det er jo ikke så gammelt?»
– «Nei», nikket han og snudde seg for å vinke på en av jentene som slentret inn med en bag på skulderen, sa noe på tyrkisk som fikk henne til å sette seg sammen med oss. Jeg luktet giftig aroma og følte at hun trakk meg langt inn i tusen og en natt da hun møtte blikket mitt når hun presenterte seg, jeg fikk selvfølgelig ikke med meg hva hun sa men det spiller ingen rolle for denne teksten. Det krøllete, svarte håret var satt opp i en komplisert frisyre som bare manglet en krans av blader, hun var blussende vakker, som om hun nettopp hadde hatt sex, jeg tenkte at hun burde vært kledd i toga og lette lærsandaler i stedet for denne stygge Oslo-bunaden med pastellfargede joggesko, svarte tights og lyseblå trøye med Nike-logo.
– «Hun danser her», smilte min tyrkiske venn.
Jeg nikket, smilte litt og følte meg litt usikker på om hun var i målgruppen for denne historien som er kjent for regelmessige lesere på disse sidene og som jeg pleier å bruke som innledning på et av foredragene mine.
– «Må bare hente meg noe å drikke», smilte hun og støttet seg på skulderen min i det hun reiste seg.
– «Har vært og trent …»
Jeg nikket.
– «Hun», smilte min tyrkiske venn og blunket, sånn mann til mann.
– «Hun er min øyesten … hun ble unnfanget når laget vårt ble seriemester i 1993 …»
Jeg likte at han sa laget vårt, jeg likte den gode følelsen av å være «inne», og ga henne et smil når hun kom tilbake og skrittet over putene som lå utover gulvet, vrikket litt på meg for at det skulle bli god plass til henne.
– «Fortell», smilte hun og avslørte skarpe rovdyrtenner mellom smale lepper, hun hadde en liten rynke i pannen, nei ikke rynke, det høres litt slitent ut, det var mer som en liten linje med et lite smilehull på den ene siden av munnen.
– «Pappa sier dere heier på det samme laget?»
– «Ja», smilte jeg og fortalte at jeg hadde blitt stanset utenfor, nappet meg i trøya og trakk på skuldrene.
– «Pappa er helt syk når det kommer til fotball», fortsatte hun.
– «Laget betyr alt, deretter kommer denne restauranten og så tror jeg at det er jeg som ligger på tredjeplass, ikke sant pappa?»
Han svarte ikke, han pekte på meg med flat hånd, nesten på samme måten som en som viser retningen, men jeg skjønte at det var min tur til å snakke.
– «Sommerferie i Tyrkia», gjentok jeg og fortalte om markedsplassen hvor jeg ble stanset av en tyrker som spurte om jeg kjente Ronny Johnsen. Til de av dere som ikke vet hvem Ronny Johnsen er, og det kan jo være noen av dem, så kan jeg fortelle at han var en meget god fotballspiller som avsluttet sin karriere i møkkalaget som jeg heier på.
Kjenner og kjenner, tenkte jeg den gangen på den varme markedsplassen, der og da hadde nok Ronny og jeg en tettere greie enn den vanlige avstanden som begrenset seg til annenhver helg hvor jeg sto på tribunen på Ullevål og han var ute på gressmatta.
Greit nok.
Sikkert nært nok i tyrkisk målestokk siden de har et helt annet syn på fellesskap enn hva vi har.
Greit nok, det også.
Ronny Johnsen spilte for Galatasaray, fortsatte tyrkeren.
Det var tydeligvis favorittlaget hans.
Jeg svarte at det var feil.
Ronny Johnsen spilte for Besiktas.
Før jeg visste ordet av det, satt jeg med eple-te i hånda og tre tyrkere rundt meg i en butikk som solgte veldig mange ting som jeg ikke hadde behov for.
Hvor dum går det an å bli?
Jeg reiser jo aldri med store kofferter …
Sjefen i butikken het Kobilay og var litt over gjennomsnittet interessert i fotball og dessuten så samlet han på fotballprogrammer og fotballdrakter. Kobilay hadde forsvunnet inn på bakrommet og kommet tilbake med en blå ringperm hvor han bladde seg tilbake i tid og stanset opp ved sesongen 1995-1996 hvor Ronny Johnsen spilte for Besiktas som slo Galatasaray 3-1 på bortebane. Jeg husker blikket hans den dag i dag, et blikk som gjorde meg litt usikker på om det hadde vært så smart at jeg hadde sagt at jeg kjente Ronny likevel.
For all del.
Dette var bare hyggelig.
Dette var sprakende leirbål og gode historier, flasketuten peker på og pipa som sendes rundt mellom ansikter fylt av latter og glede og som synger «When the saints go marching in».
Hele greia med at den første tyrkeren på markedsplassen, han som jeg ikke husker hva het, fanget opp Vålerenga-logoen på den hvite drakta med sitt skarpe blikk og koblet den direkte til Ronny Johnsen var ganske imponerende. Det skulle bli enda morsommere når te-glassene fikk påfyll og det kom et ungt par ned trappen fra andre etasje med lange armer og tunge bæreposer med veldig mange ting som de trodde at de sikkert kunne få brukt for når de kom hjem til Norge. Det er jo vanlig der nede at butikksjefen hilser og takker for en god handel, og siden alle brødrene gjorde det samme så tenkte jeg at det bare ville se dustete ut om ikke jeg også reiste meg og hilste.
Jeg husker at de så litt rart på meg ved svømmebassenget dagen etter, sånne spørrende blikk som lurer på hvor vi har sett hverandre før. Jeg sto der med andre farger på drakta, Kobilay og jeg hadde byttet drakter, et av de sterkeste uttrykkene for respekt og vennskap på verdens mest utbredte språk.
Disse turistene skjønte ikke dette språket.
Det var da.
Det var historien.
Denne gangen, her og nå, var det denne fotballdrakta som fikk meg inn i den tyrkiske restauranten i Oslo.
Ringen var sluttet, på en måte.
Noe sånt.
Litt merkelig.
– «Ah», smilte han og slo seg på låret.
– «Jeg liker den historien … du må komme og fortelle i neste uke, stor tyrkisk fest med stor familie og mange venner, vil du?»
Man kan jo ikke si nei til sånt.
Jeg gleder meg.
Den røde torsdagen på kalenderen ble merket med enda flere farger.
Livet er faktisk morsommere for oss som liker fotball.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s