Måned: mai 2014

Karaktergaranti

Det kan virke som om jeg ikke klarer å vikle meg ut av dette karakterjaget, det dukker hele tiden opp nye påminnelser om at jeg bør snakke litt høyere og skrive enda tydeligere om min misnøye med bruk av tall og fjas i ansettelsesprosesser.

Jeg hadde gjennomført noen greier på en karrieresamling og ble sittende og prate med noen jenter som spurte om jeg kjente til en skole som het Akademiet.
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg har sett at de reklamerer på t-banen, men kjenner dem ikke …»
De snakket videre om drømmer og muligheter, og den ene spurte om det jeg kunne komme på et godt svar på hva som var forskjellen på begrensninger og utfordringer.
– «Enkelt», svarte jeg.
– «Begrensningene kan du ikke gjøre noe med, du kan kanskje klare å leve med dem og tilpasse deg så godt du kan mens utfordringene kan du betrakte som en mulighet som kanskje er litt vanskelig å gjennomføre … skjønner du?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det var kanskje noe sånt jeg trodde selv».
– «Fint».
Deretter fikk jeg en brosjyre fra den andre hvor jeg leste om skolen for deg som vil litt mer.
Vi gir deg karaktergaranti.
Grøss.
De henvender seg til de som mener at de har funnet drømmeyrket, men mangler studiekompetanse og poeng.
Vi hjelper deg med å nå målet ditt.
Grøss.

Jeg har skrevet noen tekster om disse som ikke får drømmejobben når de går ut av skolen, griner litt i diverse medier og fortsetter i en annen lesesal for å forbedre karakterene sine.
En ond sirkel.
Jeg kaller de dårlige tapere, det klarte ikke å komme på resultatlisten og derfor vil de løpe deler av distansen på nytt.
Snakk om å kjenne sin besøkelsestid.
Snakk om dårlig konkurranseinstinkt.
Grøss.

Denne karaktergarantien skal visstnok være er en tosidig avtale mellom skolen og elev hvor det eneste kravet som stilles er at elevene følger det pedagogiske undervisningsopplegget ved å levere alle obligatoriske innleveringer og får dem godkjent av faglærer før eksamen.
Det blir nesten som å løpe på idealtid.
Fy faen, så kjedelig …

Jeg søkte opp en tekst hvor daglig leder forteller at denne karaktergarantien i seg selv blir en motivasjon for eleven til å møte til undervisning.
Les den setningen en gang til, og tenk over hva du leser.
Dette er rett og slett et sleipt salgstriks mot unge mennesker som ikke vet bedre siden det ikke finnes noen som forteller sannheten om den virkelige verden.
Det er ikke bare useriøst, men det er direkte forkastelig.
Det finnes fortsatt noen som tror at vi har lover som regulerer markedsføring og reklame i dette landet, men disse har paradoksalt nok en lei tendens til å glemme at det ofte er snakk om budskap som retter seg til unge mennesker som ikke vet forskjellen på markedsføring og reklame og skryt og fakta og virkeligheten som en dag vil slå dem i hodet med noe som de oppfatter som ganske hardt, kanskje ikke så rart siden mange av dem lever livet sitt som om det var en eneste stor reklamefilm.
Jeg skulle gjerne sett at flere mennesker i relevante sentrale posisjoner i arbeidslivet kan komme på banen og fortelle hva som faktisk menes med kunnskap og dette med å være skikket til å utføre et stykke arbeid.

Jeg vet at mediene renner over med studenter som griner i mediene, jeg har nevnt det en rekke ganger tidligere, og derfor var det lett å finne tekster fra denne svindlerskolen, nøyer meg med en tekst som rimer med tidligere påstander og som handler om en elev som til sammen har somlet bort tre år på å forbedre vitnemålet sitt i tillegg til at hun har fått innvilget studielån på en kvart mill. Det sier seg selv at det er sykt, spesielt når daglig leder går ut og bortforklarer ved å presentere egne tall og når de fleste tekstene som dukker opp på søk bekrefter at motivasjonen er å selge studieplasser.
På den annen side, fikk nesten lyst til å gi kred for en kreativ vinkling som retter seg mot de som ikke er like ambisiøse med en alternativ linje som de kaller «jakten på toern» hvor man punger ut med ti laken.
Lurer på om det er daglig leder selv som setter rompa i været?

Når jeg har kandidater på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon som ikke kan gjøre rede for sine valg, så sier det ganske mye om vedkommende.
– «Denne samtalen er et møte på et veldig tidlig stadium i prosessen og vi blir derfor helt generelle i våre felles betraktninger …»
Noe sånt.
Kanskje du har hørt noe lignende i en intervjusituasjon, det er noe av dette jeg kan finne på å si når jeg ønsker å bli fort ferdig uten dikkedarer og heller bruke tiden på noe fornuftig. Hvis du hører noe sånt, så bør du være rimelig rask til å finne på noe smart å si for vedkommende på den andre siden av bordet er allerede lei av deg. Arbeidslivet funker nemlig ikke på den måten at det viktigste er å delta, kanskje det gjør det i noen få ord til mens det fremdeles er noen som trenger hjelp til å måle hverandre og forvalte monopolpenger, men lyset vil snart slukke for dem, også …
Det er derfor jeg mener at det er på tide at man må slutte å hjernevaske unge mennesker til å tro at de ikke kommer noen vei uten «poeng» og «studiekompetanse».
Hva faen er studiekompetanse?
Sitte stille i en svett lesesal og høre på en raddis som leser fra dårlige kopier?


.

Anbefalte tekster:
Gi beng i perfeksjonismen
Hemmeligheten med å lytte til se selv og sine verdier
Forbedring av vitnemålet

Topptrente toppledere … nei takk!

Det er endelig fredag, og for en fredag det ser ut til å bli.
Det er bare å glede seg.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noen ting, jeg hadde tenkt og bare ta det helt med ro og slappe av og kanskje følge opp noen «løse tråder».
Nei.
Tidlig opp.
Kundemøte på Gardermoen med et internasjonalt selskap på vei inn i Norge, satser på å bli ferdig før lunsj for rett etter skal jeg på et nytt møte på den andre siden av byen, litt utenfor byen når jeg tenker etter, hu hei hvor det skal gå, tilbake til sentrum og en samling med noen journalister som skal lage en oppfølger til noen av tekstene mine før kvelden avsluttes på Oslo Spektrum og konsert med Peter Gabriel.
Hu hei, og så videre.
Dersom du ikke hadde visst bedre, så hadde du kanskje trodd at du leser en tekst fra et topptrent ideal med sunne vaner, men jeg tror du vet bedre selv om jeg skal ha kred for å velge trappene i stedet for heis hvis det ikke er så veldig langt opp.

Ukeavisen Ledelse har en tekst som viser til en svensk studie som forteller at topptrente toppledere føler at de har en plikt til å påvirke de ansatte til å leve etter sunne idealer. Nå skal det sies at jeg ikke er en toppleder, har heller ingen planer å bli det, men teksten vekket meg og mitt med stygge bilder i hodet av birkenblærer og glødende firmakort på Elixia, kandidater som forventer å trene i arbeidstiden og lunsjpreik om en pers som skal slås.
Nei takk.
Teksten vekket meg med en rad om en fyr som skriver doktorgradsavhandling om hvordan toppledere kroppsliggjør sitt lederskap med trening, kroppsform, identitet, idealer og relasjoner til ansatte. Nå kan det være at det er flere enn meg som lurer på hva i all verden man skal med en doktorgradsavhandling om dette, men det skal ikke handle om dette i denne teksten.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Hør på den setningen, dere.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Bare sånn for ordens skyld, så er det ikke jeg som sier det.
Hvis du skulle være i tvil og ikke har trykket på linken, mener jeg.
Det står at man ikke bare vil påvirke bedriften, men man ønsker også selv bli betraktet som et ideal hvor toppsjefene i undersøkelsen oppgir at de ønsker å være sunne forbilder og føler at de har en plikt til å påvirke sine ansatte til å leve etter sunne idealer.
– «Når vi i dag ser en løpende mann, ser vi et framgangsrikt menneske, til sammenligning forbandt man for femti år siden fremgang med whisky, sigar og en stor kropp og dette idealet er blitt byttet ut med et tynt kroppsideal som løper maraton, svømmer og sykler …»
Ikke nok med det.
Hør på denne:
– «De av de ansatte som trener på et høyt nivå, vil komme nærmere lederen og bli favorisert mens de som ikke orker å henge med på sjefens livsstil risikerer å havne utenfor …»
Jeg skriver ganske frekt og freidig på disse sidene, for det er jo mine sider og jeg skriver hva jeg vil, og jeg skriver at jeg syns det er mange dårlige ledere der ute, kanskje det er fordi de ikke har fokus på å være leder.
De som følger med på disse sidene, vet hva som kommer i den neste setningen:
Grøss.

Jeg vet om noe sånne, jeg treffer dem i gangene når de jager fra det ene til det andre og når sant skal sies så har jeg egentlig ikke så mye til overs for dem. For all del, respekt til de som tror de klarer å holde seg i form og sånne ting, men ikke fly rundt og gjør så jævlig mye ut av det.
Jeg hadde en av dem i veien hvor jeg bor, også. Husker at sykebilen sto på veien når jeg kom hjem fra jobb og kjente igjen noen av de andre som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll på.
Han hadde ramlet rett ned og dødd på flekken.
Han var stadig var på farten, en toppleder som alltid måtte reise hit og reise dit og når han var hjemme og egentlig burde slappe av så måtte han også reise hit og reise dit, som regel mellom et treningssenter og en sykkelsti, jeg rakk aldri å se at han sto stille, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule.
Han var en sånn fargerik person i negativ forstand.
De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen.
Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.
Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, bortsett fra kollegaene hans som er av den samme ulla og som kanskje fikk en påminnelse når de logget seg på dagen etter.
– «Jeg må holde meg i form, vet du …»
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden, gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De følger med på hva de andre gjør og hvordan de gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
De oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen. Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men «noen» er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen. De leser om den raskeste veien til lykke og rikdom og lar taksameteret tikke i takt med pulsklokka. Jeg lurer på når «noen» eller «en eller annen» skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form med ord og setninger som kan overbevise dem om at de bør tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte dem når de begynner å sjangle litt.

Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden om at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.
Jeg legger inn et lite grøss, jeg.
Grøss.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si «plopp» og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium, og det er kanskje det som er det endelige målet for disse topplederne.
Det er jo en ambisjon som står i stil med mye annet som de tenker på.
Nok om det.
Dagens musikk står på lista over musikksnutter som jeg ønsker spilt i min egen finale når den tid kommer, det er en av de vakreste sangene jeg vet om og den går til deg på en dag som dette med ønske om en stille og rolig og fin helg – her er PETER GABRIEL med «Mercy Street»



Anbefalt tekst:
Når du kjenner at det buzzer

VIP-kortet som skal åpne dørene til arbeidsmarkedet

Jeg kom over en tekst som skriver om en europeisk ingeniørorganisasjon som har utviklet et sertifikat som dokumenterer kompetansen til ingeniører og teknologer i hele Europa.
Hmm.
Det er tydeligvis ikke nok med et vitnemål …
Teksten stiller spørsmålet om hva som hindrer Norden i å bruke dette «kortet» som skal gjøre det enklere for ingeniører å krysse landegrensene.
Ehh …
Jeg leser at det er snakk om en form for sertifisering som verifiserer utdannelse og bakgrunn, og selv om jeg innrømmer at mye av dette med søknad og CV begynner å bli oppfattet som rimelig antikvert, så er jeg fremdeles litt usikker på om dørene vil åpne seg ved å vifte med dette kortet på samme måte som når man vekker til live gamle minner fra den gangen man kunne strene forbi køen på Barock (berømt utested i Oslo på begynnelsen av nittitallet – red. anm.) …

Det koster penger.
Det gjør som regel det.
Det koster mellom 40 og 120 euro, noe som isolert sett ikke er så mye å snakke om, men på den annen side så blir det lett å sammenligne det med en slags forsikringspolise som man ikke vet verdien av før man står i de brennende ruinene og ser historien bli til aske.

De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så veldig begeistret for disse termometerne og gradestokkene som er ment å dokumentere at det er liv i kroppen som sitter foran meg på et intervju, rett og slett fordi jeg treffer en del mennesker som holder seg fast så hardt fast i papirene sine at de glemmer hvem de egentlig er og hva de kan tenke seg å bidra med. For all del, det er ikke alle som er flinke til å snakke for seg eller snakke i det hele tatt, noen skal jo bare sitte der og pusle med sitt, men jeg vil likevel påstå at det er bra nok med det som de har fått med seg hjem fra NTNU eller et annet anerkjent sted. Legg merke til at jeg bruker begrepet «anerkjent», og det er fordi det finnes en del studiesteder som oppfattes som fritidsklubber av mennesker som er opptatt av virkelig kompetanse.
Nok om det.
Jeg kan for øvrig tilføre at det er finnes mange mennesker som aldri burde ha satt seg bak et bilratt selv om de har førerkort.
Det kan finnes noen som mener det er en digresjon.
Det er i hvert fall en god digresjon …

Jeg liker engelsk humor og husker en sketsj hvor Mel Smith & Griff Rhys Jones sitter ansikt til ansikt og den ene forteller at han har fått en bekreftelse på at han er smart etter at han ble stoppet på gaten av en tilfeldig person med en quiz, det manglet bare en test til en pris av hundre pund, han klinte til og fikk høre at han var et geni men hadde potensiale til å bli enda bedre hvis han tok et kurs som kostet tusen … husker ikke alle detaljene, men humor etter min smak og humor er bra.

Det som man aldri må glemme, hverken i privatlivet eller i arbeidslivet, er at det finnes noe som heter «personlig egnethet» og det er noe som det er vanskelig å dokumentere.
Det handler om preferanser.
Det handler om at mennesker er forskjellige.
Min definisjon av personlig egnethet har selvfølgelig sammenheng med arbeidsoppgavene som skal utføres, og da er dette synonymt med forutsetninger og muligheter, kanskje til og med begrensninger.
Det som blir oppfattet som feil på et sted, kan være riktig på et annet.
Og omvendt.
Det handler om identitet, og den eneste merkelappen som dokumenterer dette er din egen fremtoning og væremåte.

Torsdag, folkens.
Gradestokken viser at det snart er sommer, men hvis du trenger en bekreftelse på om dette er sant så er du nødt til å bevege deg ut i virkeligheten og kjenne på sola.



.

Anbefalte tekster:
Personlig egnethet
Når smart ikke er noe annet enn et tall
Litt mer om personlig egnethet
Personlig egnethet vektlegges

Hanen i hønsegården

Jeg fikk en epost fra en dame som hadde lyst til å invitere meg på en samling i hennes privat jobbsøkerklubb, en dame som hadde etablert en slags kollokviegruppe for likesinnede hvor de var tolv personer som arrangerte regelmessige treff på rundgang.
Dette var et tiltak som jeg hadde lyst til å vite mer om.
Dette er bra.
Dette er et positivt initiativ og en god bekreftelse på dette med at seriøse jobbsøkere må gjøre mer enn å sitte og glane på stillingsportaler på nettet og vente på at noen taster ett eller annet som ligner på en stilling som det går an å søke på.

Jeg er stor tilhenger av alternative arenaer som kan gi økt fokus på utfordringene som seriøse jobbsøkere støter på og vissheten om at det er viktig å ha noen å sparre med. Familie og venner er greit for trøst og en klapp på skulderen, men det blir med det. Jeg er tilhenger av tilrettelegging for steder hvor man kan treffes og utveksle erfaring, ulike opplevelser og oppfatninger og husker at jeg for noen år siden var i dialog med NAV for å sjekke interessen for å la Karriereverkstedet få lov til å levere en slik tjeneste, ikke nødvendigvis som konkurrent til jobbsøkerkurs men mer som et sted som kunne funke som en slags drop-in. Jeg vet at dette er et savn, spesielt med tanke på at det er mange seriøse jobbsøkere som ønsker profesjonelle samtaler med noen som har erfaring fra arbeidslivet i stedet for å bli henvist til jatting fra en sosialkurator som messer om en god søknad på en side og CV på to og viktigheten av å tenke positivt.
Grøss.
Det handler om bruk av kreative virkemidler for å hjelpe andre til å treffe gode yrkes- og karrierevalg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Nei.
Da er det bra at det dukker opp slike initiativ, initiert på bakgrunn av et savn etter noe som ligner men som ikke finnes av seriøse jobbsøkere som kanskje kan ha truffet hverandre på jobbsøkerkurs eller et annet karriereforum som ikke har gitt ønsket resultat med unntak av en solid forståelse for viktigheten av nettverk.
Det var nesten som om jeg gledet meg.
Stryk nesten.
Jeg gledet meg.

Dagen kom og det var som om jeg kunne se for meg hvordan de rigget i stand med full musikk på anlegget, jentemusikk, et eller annet med Aretha Franklin eller kanskje Annie Lennox, noen slurker med ferskpresset juice mens de dekket bord og rettet på duker, tente stearinlys og flyttet litt på stoler mens de spøkte og lo av dårlige stillingsannonser og trege ansatte på NAV.
Noe sånt.
Det luktet nybakte boller i andre etasje, muligens pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde og det var her døra åpnet seg, Mia hadde et godt håndtrykk og en stemme som røpet at hun hadde sin opprinnelse et sted nordover i landet, kanskje så langt som Finnmark.
Når alt kom til alt så var jeg ikke så god på dialekter.
Hun var ganske snerten i en beige sommerkjole med tynne spagettistropper, lyse fregner og kastanjebrunt hår som matchet brune øyne med mye glød, det var noe usjenert og kvikt med henne som sikkert pleide å bli en kilde til ubehagelige misforståelser hos yngre menn. Deretter ble det litt hei og heisann og deg har jeg sett før uten at noen husket hvor og snart kommer det mer kaffe.

Jeg presenterte meg i plenum og sa at dette var et bra initiativ og at jeg kunne tenke meg å sitte stille en stund for å lytte til hva de snakket om før jeg skulle komme med mine greier. De første minuttene bar tydelig preg av syklubb, og jeg håpet ikke at jeg hadde havnet som strøssel i et sukkerspinn, men så var det en av jentene som på et merkverdig vis klarte å pense samtalen inn på et møte med et selskap som hadde kommet inn fra siden etter en samtale på vei ut fra en konsert med Robbie Williams. Det er mulig at hun la merke til at jeg satt og nikket, ikke på grunn av Robbie Williams, men det var som om hun begynte å snakke på en annen måte hvor kvinnestemmen til andre kvinnestemmer forandret seg til en kvinnestemme som snakket til en lydhør forsamling som på et foredrag, hun reiste seg opp og brukte armene, hele kroppen når jeg tenker etter, pekte på noen av de andre og slapp enkelte knips, litt sånn schmakk schmakk som fremkallte bilder av politikere og lederskikkelser for tilhørerne. Jeg tenkte at jeg hadde fått en alliert, og så fram til min egen tid. Det er rart med det, det er alltid en som må begynne, ikke nødvendigvis for å sette en standard selv om det ofte er sånn det blir, men de påfølgende to innspillene ble noe som lignet.
Kred for innspill.
Litt lavere karakter for innhold og presentasjon.
Det skulle komme en som satt settingen i kontrast, hun var ny i gruppen og brukte noen minutter på å fortelle om seg selv og hva hun mente var hennes største utfordringer hvor de fleste av oss fanget opp hva som var den virkelige utfordringen:
Hun snakket om sånne ting som ikke er interessant i en gruppe.
Jeg.
Meg.
Mitt.

Det ble min tur og jeg valgte å holde meg til dette med nettverk og historiefortelling i tillegg til viktigheten av å nullstille seg foran hver eneste jobbsøkerprosess, det som kan være feil et sted kan være riktig et annet.
Det er små marginer.
Size matters.
Jobbsøking handler om mye mer enn en søknad på en side og en CV på to, med bilde og uten hull, og det er nettopp sånne tiltak som som dette som er med på å underbygge kreativitet og nye muligheter. Jeg tipset dem om å etablere en gruppe på LinkedIn og Facebook, fikk høre at tanken hadde streifet dem men at det var tungt å komme i gang.
Mest med tanke på ansvarsfordeling og vedlikehold.
De finner sikkert ut av det.
Jeg avsluttet med å si at dette var en gruppe som fortjente et videre liv, jeg sa det på den måten siden jeg regnet med at målsettingen var at alle ønsket seg ut i jobb, men poengterte at de ikke måtte forveksle betydningen av nettverk som en arena hvor de sitter og syr vrangborder for å sikre sin videre arbeidskarriere. Det hadde vært en av dem som snakket varmt om å dra hverandre inn i jobber.
Det var sånn hun hadde sagt det.
Jeg forsøkte å spille inn dette med å ha et bevisst forhold til å bygge og ikke minst vedlikeholde nettverkene sine, litt usikker på om jeg kom fram, men jeg poengterte at man ikke må la tankene spinne på bekostning av at rekrutteringsprosjekter spiller på andre faktorer. Jeg fortalte til og med at jeg får en drøss av henvendelser på LinkedIn fra mennesker som tror at jeg sitter med skuffen full av muligheter og at jeg kan hjelpe dem inn med å rulle ut den røde løperen.
Sorry, jenter.
Det er ikke sånn det funker.

Det er viktig å dele, men man må huske på at det som er bra for en kan være dårlig for andre. Det er ikke alt som passer for alle, men det er viktig å ta til seg det man kan og sile ut det som ikke passer og så får man smake seg til med man finner på sin egen hylle. Du har sikkert vært en sted hvor du har spis noe som er digg og så har du bedt om oppskriften, det er mange som gjør det og som tror at det er lett å kopiere.
Det er det ikke.
Det er noe som heter forutsetninger og omstendigheter.
Det er det mange som glemmer.

Jeg var den første som gikk.
Jeg er festbrems.
Nei, jeg så det ikke på den måten, men lever med vissheten om at det er lurt å kjenne sin besøkelsestid på alle arenaer man ferdes på. Dessuten er belønningen for kveldsjobb uvurderlig med tanke på tolv nye og spennende kontakter på LinkedIn.