Måned: juni 2014

Rådgiver eller selger?

TV2 har blåst liv i en gammel debatt om hva som skiller en rådgiver fra en selger. Jeg satt og så på nyhetene i formiddag hvor kanalen hadde trukket inn sjefsøkonom i Norsk Familieøkonomi, Reid Krohn-Pettersen, som mener det er feil at bankrådgivere kaller seg rådgivere når de ikke gjør annet enn å selge arbeidsgiverens produkter.
Jeg er enig.

Jeg husker at jeg var med i en paneldebatt for en del år siden hvor vi snakket om egen bransje med store likhetstrekk til denne diskusjonen, det var i 2009 hvor Forbrukerrådet pekte på akkurat det samme og et eller annet personalforum hadde trukket paralleller mot rekrutteringsbransjen som stort sett består av produktselgere som lever av å selge en bunke med navn.
Husker at det ble litt grining, men det gikk fort over.
Litt for fort, spør du meg.
Noen av disse «rådgiverne» tilbyr ekstratjenester som inkluderer litt arbeid fra en eller annen sekretær eller PA som lager en blekke på x antall sider som beskriver de ulike rollefigurene med fine adjektiver som er klippet ut fra et verktøy som de har utviklet selv …
Den gangen hadde jeg ikke lagt skjul på min misnøye med hvordan rekrutteringsbransjen blir ødelagt av pågående selgere, noen av dem benytter seg til og med av patetiske møtebookere.
Grøss.
Likhetstrekkene er slående, det er bare å se på stillingsannonsene hvor salgserfaring fremstår som viktigere enn noe annet, kanskje bortsett fra en master i fnatt og fjas men det gjelder jo alle stillingsannonser. Det ser ut som om det å være selger er en av de viktigste egenskapene man kan ha som «rådgiver», enten man snakker om finans eller rekruttering og sikkert en del andre bransjeområder.
Det er synd å si det, men det er sånn det blir med alt.
Fine varer fører til kreative forfalskninger.
Det er ikke så lett å peke på forskjellene, kanskje fordi arbeid med mennesker inkluderer en del omstendigheter og tilfeldigheter som det er lett for enkelte mennesker å ta til seg som en ferdighet.
Det er det mange som ikke skjønner.
Det er heller ikke så lett å komme dette til livs selv om det alltid vil finnes noen som liker å høre på de som snakker om autoriseringer, krykker og bandasjer – fine ord og uttrykk som fremstilles av … ja, du tenker riktig: selgere eller rådgivere fra bedrifter som tror de vet hvordan de kan tjene raske penger.
Nesten som en ond sirkel.

Jeg kjenner for øvrig en fyr som pleide å snakke ganske varmt om dette med sertifiseringer, han var ganske stolt når han gjennomførte en sertifisering for rekrutteringspersonell hvor han i etterkant dukket opp og fortalte at han trengte hjelp til å finne noen oppdrag for å fylle kravene til punktene som handlet om å vise til en viss erfaring.
Det blir nesten som å få førerkortet i postkassa.
Stryk nesten.
Det blir som å få førerkortet i postkassa.
Det er så så dumt at det er vanskelig å finne ord for det, men det er jo sånn det har blitt når menneskene vokser opp med en konstruert tillit til alle som står foran en forsamling og messer om hvordan tingene skal gjøres og livene skal leves. Han har for øvrig begynt å jobbe med noe helt annet, han fant heldigvis ut at han ikke trengte å være sertifisert for å stikke fingeren i jorda og se hva han ikke passet som, for å si det sånn.

Norsk Familieøkonomi og Reid Krohn-Pettersen snakker om «rådgivere» som selger arbeidsgiverens egne produkter, og det sier seg selv at dette blir helt feil.
En god rådgiver er en uhildet person uten egeninteresse i rådene som gis. Det skal ikke være en av disse som kjennetegnes med en ganske aggressiv adferd som de har lært på seminar og kurs hvor de egges opp til å stå på egne ben og trigges av interne konkurranser med falske incentivordninger.
Det er fint at ulike interesseorganisasjonen kommer på banen og deler sine erfaringer.
Det er med på å blåse liv i debatten.
Det er bra.
Lurer på hvem som tør å være først ute med noe lignende fra rekrutteringsbransjen.
Kanskje det er noen kunder som kommer dem i forkjøpet, det hadde jo vært ganske kult …

Anbefalte tekster i arkivet

Vil du se navlen min?

Den ene dagen kan man lese om alle som forherliger ledere som er åpne på sosiale medier, ledere som kvitrer og skribler om sine meninger om mangt og til og med tar seg tid til noen statusoppdateringer med gamle venner i tryneboka.
Også midt i arbeidstiden, da gitt.
Den andre dagen dukker det opp lesestoff med en undertone som forteller om en viss misnøye, og nå har det dukket opp en del tekster som forteller om denne store norske undersøkelsen som viser at det er toppsjefene som bruker mest tid på private gjøremål gjennom sosiale medier i arbeidstiden.

VG:
«Nesten 1 av 2 norske arbeidere bruker sosiale medier privat omtrent daglig».

Les setningen en gang til, den er så dårlig skrevet at man kan være fristet til å tro at ferievikarene er i ferd med å innta desken.
Nesten 1 av 2.
Hva med å skrive halvparten?
Jeg har lagt merke til at det er mange av disse «undersøkelsene» som popper opp ut av det meste som kan allokere klikk og festligheter i kommentarfeltene benytter seg av «resultater» som utfordrer mengdesynet til vanlige folk. De som følger med på mine sider, er kjent med at jeg er av den oppfatning at man som regel pleier å få de svarene på disse undersøkelsene som man forventer i utgangspunktet.
Som man roper i skogen får man kongler i munnen.
Nok om det.
Jeg kommer sikkert med noen skrivefeil selv, og hvis du finner noen så kan du beholde dem.
Så grei er jeg, liksom.

Undersøkelsen handler om vaner og holdninger til privat bruk av sosiale medier i arbeidstiden. Jeg husker at jeg fikk denne selv og svarte som jeg pleier på sånne undersøkelser, det vil si at jeg legger meg litt under min egen norm.
Så kjip er jeg, liksom.
Det blir påstått at de som surfer mest i arbeidstiden er toppsjefene, teksten forteller samtidig at det er denne stillingskategorien som paradoksalt nok stiller seg mest negativ til privat bruk av sosiale medier i arbeidstiden. Forskeren som står bak denne undersøkelsen mener at forklaringen kan skyldes at de gjerne bruker mer tid på jobben. Jeg har for øvrig lurt på hvorfor det skal være nødvendig for en toppsjef å bruke mye tid på jobben, men det er en annen sak.
Det står at privatliv og arbeid er mer integrert for dem enn for andre.
Det er vel et spørsmål om hva man gjør det til, sier nå jeg.
Jeg opplever der som et ørlite paradoks at denne forskeren er «ekspert» på sosiale medier og selv bruker begrepet «paradoks» når hun sier at ledernes skepsis er et resultat av lavt kunnskapsnivå om sosiale medier.
Det finnes sikkert noen der ute som ikke ser den, men de kan jo finne på noe annet.
Jeg blar videre når hun kommer inn på disse «flink pike»-greiene, men så tar hun seg litt inn når hun beskriver surfeturene som regulerte pauser som kan inspirere ansatte til å jobbe bedre før hun glipper i nedslaget når hun sammenligner de små pausene som stressdempere og motvirking av kjedsomhet i arbeidstiden.

Jeg husker en tid hvor det var vanlig å ta seg en tur ut i bakgården, hvis man ikke røyket selv så var det ganske hyggelig å være med noen som gjorde det og da fikk man snakket om noe annet, strukket på beina og fått alternativ luft i ansiktet.
Jeg husker at det alltid var en eller annen som måtte ut et ærend, på polet eller i banken.
Det skulle bare mangle.
Det var ting som regulerte seg selv.

Dagens krav til måling og ikke minst dette feiltolkede begrepet «effektivitet» har ført til en slags navlebeskuende adferd som ikke er bra. Dersom du i tillegg sitter i åpent kontorlandskap så er det ikke måte på hvor synlig man blir, alle ser når du kommer og går, prater privat og sitter lenge på dass og sånne ting – elementer som kan oppfattes som en paradoksal usynliggjøring av andres behov for kontroll.
Det er ikke bra.
Jeg skrev en tekst en gang hvor jeg tok fram dette med å la mennesker få lov til å bruke sunn fornuft, men dette har jo blitt ett begrep som har blitt så utvannet at det må ganske klare regler og ikke minst grenser til for å skape en forståelse av hva som skal til for at alle skal ha det bra. Man kan jo heller ikke lenger snakke om alminnelig folkeskikk siden fokus på kulturmangfoldet har åpnet for alt for mange ulike definisjoner av hva som egentlig er «alminnelig». Jeg tror likevel at det kan være mulig å skape et åpent og inkluderende miljø ved å senke stressterskelen og frykten og fokuset på hva alle andre gjør og mener og tror. Dersom det finnes et nek i lokalene som ikke gjør en dritt av det hun egentlig skal gjøre, så finnes det gode metoder for å få satt en stopper for det.

Jeg tror at mye av denne «forskningen» og tabloidifiseringen handler om dette med mennesker som ser det positive med å viske ut skillet mellom jobb og fritid. Jeg treffer en del mennesker som snakker om dette, mennesker som ikke tør å hverken si fra eller gjøre noe selv for å bidra til noe positivt, det er lettere å surmule når Kari kommer sent hver dag fordi hun følger to barn til barnehagen, blir lenge borte i lunsjpausen siden hun må innom Kaffebrenneriet for sitt daglige latteskvip og går ned i treningsrommet i kjelleren klokka to for å løpe noen mil på tredemølla før hun litt senere pakker sammen for å hente barna sine.
Vi har selv konstruert et arbeidsliv som legger opp til mye av dette.
Alt har en bakside.
Jeg oppfordrer mennesker til å gi faen i å blande seg inn i hva andre gjør og mener og synser og tror.
Det går jo snart ikke an å slippe en fjert uten at alle vet hvor lange stripene blir.
Æsj.
Dra opp skjorta og vis dem navlen din.

Navle, lat. umbilicus, gr. omfalos, ringformet og nedsenket arr i midten av bukveggen, rest etter navlesnoren, som var fosterkretsløpets forbindelse mellom mor og barn. Etter fødselen faller den avklippede stumpen av navlesnoren av, som regel mellom sjette og tiende dag. I den første tiden vil navlen trenge like omhyggelig stell som et sår. Anatomisk ligger navlen i en åpning i bukveggens bindevevsplate (anulus umbilicalis), med direkte forankring i huden som derfor ikke lar seg forskyve.

Nattprat

Her om dagen traff jeg en gammel venninne, jeg hadde holdt et foredrag og sto og snakket fotball med to av høvdingene da hun rundet hjørnet.
Avstanden nærmet seg ti meter.
Hun hadde ikke forandret seg så mye mer enn hva man kan forvente etter alle årene. Det var ikke mange sekunder til hun hadde kortet ned over tjue år siden sist det hadde vært noe «oss», selv om hun jobber i TV og jeg ser henne ganske ofte.
– «Hei», smilte hun.
– «Hei».
– «Du her?»
– «Foredrag», smilte jeg.
Hun nikket.
Ti minutter senere var det som om vi hadde truffet hverandre oftere, kanskje så mye som hver dag.
Jeg er sikker på at du vet om noen som opplever noe av det samme.
Kanskje det er deg.

Tilfeldigheter og omstendigheter er sterkt undervurdert. Jeg sier det i de fleste sammenhenger og vet at det er mange som ikke liker å høre det, spesielt med tanke på at jeg nevner det i fora hvor det finnes alt for mange mennesker som tror at de har fullstendig kontroll på livene sine og hevder at de er opptatt av struktur og systemer og logiske tilnærminger. Jeg er til og med en tilhenger av intuisjon og flaks og vet at det er noen av grunnene til at det finnes mennesker som ikke tar meg så veldig seriøst.
Som om jeg bryr meg om det, liksom …
Det er mange ganger man tenker at hvis jeg bare og dersom og hvis og kanskje og sånne ting, rare begreper som noen av de samme menneskene som jeg nevner ovenfor prøver å fortrenge i de fleste sammenhenger, mennesker som jeg den ene dagen treffer som selvsikre verdensmestre i en kundesituasjon og tafatte puslinger som jobbsøkere den andre. Mennesker som ikke tenker på at verden er litt større enn det som får plass innenfor deres egen armlengde, men som ikke tenker på at den ikke er så stor for de som betrakter dem på litt lenger avstand. Jeg er sikker på at jeg kommer til å skrive mer om akkurat det en annen gang, ved nærmere ettertanke så har jeg gjort det en rekke ganger, men dette skal ikke handle om det selv om jeg må innrømme at jeg tenkte tanken på hvordan det hadde vært hvis vi hadde flyttet brikkene våre litt annerledes. Det var ikke sånn at vi hadde flyttet feil, for all del, men det kommer tidspunkter i livet hvor man stopper litt opp og tenker tanken.
De som ikke skjønner hva jeg mener, kan slenge seg i veggen.
Eller finne på noe annet.

Kvelden hadde gått bort til mye dans og drikking.
Mest drikking.
Det ble egentlig ganske hyggelig, det var ikke mye om å gjøre før vi kunne ha takket ja til å være med på nachspiel hos markedsdirektøren som hadde forsøkt seg flere ganger med det ene argumentet etter det andre. Kanskje mest fordi han var litt klar for å finne på noe med henne, noe som selvfølgelig ikke inkluderte meg, han hadde lusket rundt og hvisket mellom slurkene at han syns jeg hadde en usedvanlig pen dame, blank og rød i øynene hadde han insistert på å spandere drinker bare fordi hun var så flott og lekker.
Blunk.
Blunk.
Skilt to ganger, fire eller fem barn, noen utenfor de to ekteskapene han hadde føkka opp for å ofre livet til en arbeidsgiver som ikke ville ta en peanøtt for å fjerne han når lukten begynte å bli litt sterkere.
Dust.
– «Litt stolt nå», smilte hun i det vi hadde gått ut av drosja.
– «Stolt?»
– «Ja», fortsatte hun.
– «Vi gir oss mens vi er på topp … men det var vel greit å gi seg, syns du ikke?»
– «Helt greit», smilte jeg og merket at jeg var fornøyd.
– «Festbrems?»
– «Syns ikke det», smilte jeg og fiklet fram nøklene.
– «Det er vel mer et spørsmål om å kjenne sin besøkelsestid og sånne ting».
– «Ja …»
– «Dessuten så har jeg vært hos markedsdirektøren før», fortsatte jeg og holdt døren åpen for henne.
– «Det pleier å ta litt av, for å si det mildt …»
– «Du», avbrøt hun i det vi passerte postkassene.
– «Jeg har det så jævlig rotete hos meg … jeg pusser opp … kan vi ikke være hos deg?»
– «Jo», nikket jeg og lurte på om det var en bit av samtalen som hadde blitt borte for meg. Jeg visste ikke hvordan vi hadde kommet til dette stadiet hvor hun sto og støttet seg til veggen mens hun rettet på noe bak den ene skoen sin. Jeg visste egentlig bare at dette kunne være en side ved henne som jeg visste veldig lite om, hun hadde flyttet inn i forrige uke og vi hadde blitt kjent i fellesvaskeriet i kjelleren, kommet ganske fort fram og så kom det en dag hvor jeg spurte om hun ville bli med på firmafest.
– «Jeg hater firmafester», smilte hun.
– «Jeg, og», smilte jeg tilbake.
– «Det er derfor jeg vil ha med deg … det virker ganske sært om jeg ikke møter opp og vet at det finnes noen som syns det virker like sært om man kommer alene, så derfor spør jeg deg … ja, om du har lyst til å bli med?»
– «På firmafest?»
– «Ja … julebord».
– «Jeg er ikke så begeistret for sånne firmafester», nølte hun i det vaskemaskinen hadde gjort seg ferdig og hun dro ut mørke bukser og gensere, noen svarte strømper hadde krøllet seg inn i hverandre og hun ble stående å vikle dem fra hverandre mens jeg begynte å fylle den ene vaskemaskinen.
– «I hvert fall ikke når jeg ikke kjenner noen … det blir liksom sånn … jeg vet ikke, internt?»
Jeg nikket.
– «Jeg tenkte at da er vi to», fortsatte jeg.
– «To som ikke er så … veldig begeistret, mener jeg … vi kan være sånne partykræsjere».
Det var hennes tur til å nikke, jeg ble stående og se på at hun pakket ferdig og gjorde seg klar til å gå.
– «Jeg vet ikke», avsluttet hun.
– «Men takk for at du spurte».
– «For all del».
– «Når er det?»
– «På fredag».
– «Nå fredag?»
– «Ja».
Hun snudde seg ved døra, ble litt stille og tankefull eller om det var at hun lyttet etter noe i trappen.
– «Ja», fortsatte hun omsider.
– «Hvorfor ikke, egentlig?»
– «Vil du bli med?»
– «Er jeg partner eller … skal jeg være dama di, liksom?»
– «Julebordene pleier å være ganske stive», forklarte jeg.
– «Lange middager og taler og dans til orkester og rimelig stivt … de fleste pleier å ha med seg noen og jeg vet om flere som har med venner … ja, en av gutta pleier å ha med søsteren sin, bare for å ha med noen på en måte».
– «For å vise at man ikke er alene, mener du … at man ikke har dame?»
– «Det er vel ikke sånn», forsøkte jeg.
– «Samme det», smilte hun.
– «Lang kjole, og greier?»
Jeg nikket.
– «Det blir bra», smilte hun.
– «Jeg har verdens kuleste kjole».

I hopy you’re feeling happy now
I see you feel no pain at all it seems

– «Jeg må bare fikse noe først», kommenterte hun med boble på stemmebåndet.
– «Jeg kommer opp straks …»
Jeg ble stående på kjøkkenet og lagde lyder, flyttet på glass og sto med en utent sigg i hånda som skulle fyres opp i det hun ringte på for å gi inntrykk av at jeg var helt rolig og avslappet og definitivt ikke overrasket over at det hadde kommet nye momenter i historien, hørte skoene som slo mot trappene i oppgangen, fyrte opp siggen og lukket skapdørene i det jeg hørte at hun banket forsiktig på døra. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn hadde jeg faktisk regnet med at hun hadde skiftet til noe mer behagelig eller noe sånt.
Det var jo sånn de pleide å si det.
Hun hadde ikke det, og viste seg i døråpningen med et smalt lysskjær fra lampen i oppgangen som gled kjærtegnende over den kuleste kjolen i hele verden.
– «Fin kjole», nikket jeg og blåste røyk over den ene skulderen.
– «Takk», smilte hun.
– «Du har jo nevnt det noen ganger i kveld, da».
– «Den er fin».
– «Jeg vet det … det var derfor jeg kjøpte den».
Jeg nikket.
– «Vil du ha en drink?»
– «Hva har du?»
– «Det meste egentlig …»
– «Whisky?»
Jeg nikket igjen.
– «Så», begynte hun da vi litt senere satt i stua.
– «Var jeg flink?»
– «Flink?»
– «Ja», smilte hun.
– «Var jeg flink til å spille rollen som dama di?»
– «Tror du noen trodde på den?»
– «Hvorfor ikke?»
– «Nei», svarte jeg nølende.
– «Det er jo ingen grunn til at noen skal tro noe annet … nå var det jo heller ingen som spurte og vi oppførte oss som to vanlige mennesker som spiser og danser og har det hyggelig sammen … men på den annen side så var det jo heller ikke meningen at du skulle spille noen rolle».
– «Kødder», avbrøt hun og tok en slurk, rullet glasset i hånden og tok en slurk til innen hun spurte om jeg hadde mer røyk.
Jeg nikket og fant fram en til hver.
– «Det var hyggelige folk, da».
– «Syns du?»
– «Ja», smilte hun og holdt hånden sin over min i det jeg fyrte opp siggen hennes.
– «Hyggeligere enn de jeg jobber med i hvert fall …»
– «Jo, da», nikket jeg før jeg sa at jeg egentlig syns de var jævlig kjedelige.
Kanskje ikke alle, men de fleste.
Det var ikke mennesker som jeg menget med på fritiden, for å si det sånn.
På den annen side, så hadde jeg alltid ment at det var greit å holde litt avstand.
– «Siste festen med den gjengen».
– «Hvorfor?»
– «Skal si opp på mandag, er ganke lei av hele virksomheten …»
– «Hvorfor?»
– «Jeg vet ikke».
– «Man kan ikke si noe sånt uten å vite hvorfor», sukket hun og fylte glasset.
– «Vel», begynte jeg og skjøv glasset mitt inntil hennes for at hun skulle fylle det, også.
– «Jeg tror det kan ha noe med at jeg kan være … hvordan skal jeg si det … jeg tror jeg kan være rimelig vanskelig å ha med å gjøre …»
– «Hvordan da?»
– «Det er så mye», fortsatte jeg.
– «Fortell …»
– «Hva vil du vite?»
– «Fortell hva du vil …»
Jeg møtte blikket hennes over kanten på glasset i det vi tok en slurk, lente meg langsomt tilbake og beholdt glasset i hånden.
– «Jeg tenker ofte på at jeg egentlig føler at jeg ikke hører hjemme noe sted, som om jeg rett og slett mistrives med å oppholde meg for lenge på et sted av gangen … og for lenge med de samme menneskene».
– «Det er nesten som å høre meg selv», innskjøt hun og trakk begge bena opp i sofaen så kjolen gled litt opp og lot meg få se et glimt av blondemønsteret i strikken øverst på strømpene hennes.
– «Jeg er nok også en sånn … hva heter det, en sånn rastløs sjel».
– «Jeg syns at det er så mange kjedelige mennesker», fortsatte jeg.
– «Ikke sånn at jeg er verdens festligste type selv, men jeg syns det er så få mennesker der ute som tør å by på seg selv … som kan gjøre ting og oppføre seg på en ordentlig måte uten at de hele tiden skal regne ut hva de har igjen for det … jeg syns folk har blitt så frekke og … hva heter det, profittjagende».
– «Folk er redde», innskjøt hun.
– «Ja», nikket jeg og satt fra meg glasset.
– «Man kan sikkert si det sånn».
– «Det er som om det er mange sitter på gjerdet og venter på et eller annet innspill … at det er noen andre som skal begynne … folk er redd for alt og redde for å drite seg ut».
– «Og så er det som regel de som setter standarden», fortsatte jeg.
– «Det er disse typene som sitter i styre og stell og som er først ute med pekefingeren når noen tråkker over».
– «Jeg tror det er derfor jeg også blir så fort lei», nikket hun og tok en ny slurk.
– «Jeg treffer rett og slett feil folk … eller jeg tror jo egentlig ikke det når jeg treffer dem, men så finner jeg det ut rimelig raskt og så tror man at det skal endre seg, noe det selvfølgelig ikke gjør … det blir bare verre og så er det å begynne på nytt igjen».
– «Jeg savner integritet».
– «Integritet?»
– «Ja», svarte jeg raskt.
– «Folk som tør å stå fram for noe … og som ikke lar seg pille på nesa for sine meninger».
Hun nikket, tok en ny slurk og ble sittende å veie glasset i hånden før blikkene våre traff hverandre og det føltes som om vi begge ble litt forlegne, nesten som om det føltes litt intimt å se hverandre inn i øynene.
Nesten som å stirre på sola.
Man kan bare gjøre det en kort stund.
– «Jeg tror», begynte hun langsomt.
– «Jeg tror jeg er en sånn … en sånn altruist».
– «Altruist», nikket jeg.
– «Lenge siden jeg har hørt det begrepet».
– «Vet du hva det er?»
– «Det er det motsatte av egoisme, er det ikke?»
– «Riktig», smilte hun.
– «En altruist er en som mener at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre … men på den annen side så finnes det noen som hevder at handlingene deres i og for seg kan oppfattes som egoistiske med tanke på en slags … hvordan skal jeg si det, en slags vikarierende belønning i form av andres glede og gjengjeldelse».
– «Uansett er det en god egenskap», kommenterte jeg og tømte glasset.
– «Man kan også si at det er det motsatte av hedonisme», fortsatte hun.
– «Det blir som om … sånn at man tenker utelukkende på den lyst man har mot alle materielle nytelser … som en slags grunnleggende egoistisk orientert væremåte».
– «Dette har du peiling på, skjønner jeg?»
– «Studerte sosialantropologi for mange år siden», flirte hun.
– «Et sånt dustefag jeg tok på Blindern … sånne ting man finner på når man ikke vet hva man egentlig har lyst til å studere».
Jeg nikket igjen, og følte meg plutselig som en nikkedukke.
– «Det var noe mer jeg skulle si», fortsatte jeg nølende.
– «Men jeg husker ikke hva det var …»
– «Altruisme», smilte hun.
– «Nei, noe annet … jo, tilbake til det jeg begynte å si, det virker som om det er så mange mennesker som ikke skjønner at man av og til trenger tid alene … det er så mye kunstige fellesskap der ute, enten på jobben eller med partneren sin eller hvem det er».
– «Enig», nikket hun.
– «Dersom man skal gjøre alt mulig sammen, tror jeg rett og slett at man blir lei … man får ingenting å snakke om, man får ikke det pustehullet man trenger for å få ny energi».
– «Det er jo hyggelig å gjøre ting sammen, da …»
– «Jo», nikket jeg.
– «Men ikke alt og definitivt ikke hele tiden … jeg tror at når man er ny på jobben eller er i et nytt forhold så holder man seg veldig tett mot alle de tingene man har funnet ut at man liker ved den andre, interesser og egenskaper og sånne ting … det kan fort bli for mye av dette, la meg kalle det fellesskapet … kanskje man treffer hverandre på klatresenter eller fotballkamp eller danseskole eller hvor som helst og så spinner man videre på denne interessen sammen … det er jo egentlig helt naturlig … og hyggelig, for all del … men man trenger likevel å gjøre noen ting for seg selv».
– «Jeg skjønner», nikket hun.
– «Jeg brant meg på noe lignende en gang … eller, jeg var sammen med en fyr og vi gjorde alle disse tingene sammen … husker ikke hvor eller hvordan vi traff hverandre, men etter hvert så ble jeg mer og mer sammen med vennene hans … hyggelige folk, for all del … mens mine egne, de som jeg var sammen med før han og jeg ble sammen, mer eller mindre ble borte … ikke borte, men det var som om de rett og slett ikke passet inn i det nye livsmønsteret mitt på en måte …»
Jeg kikket på henne hele tiden mens hun snakket, kjente at det var lenge siden jeg hadde slått fra meg tanken om å behandle henne som en hvilken som helst annen venn som hadde blitt med meg på firmafest i mangel av fast følge. Jeg vet egentlig ikke når vendepunktet skjedde, men det forundret meg litt at så mye hengivenhet og beundring kunne blusse opp på så kort tid, som om jeg hadde fått for meg at jeg skulle leve i nuet og rett og slett ta for meg av det som livet kunne tilby.
Jeg kunne daue i morgen, for alt jeg visste.
Jeg fikk til og med følelsen av at jeg var en annen.
Eller i hvert fall ønsket at jeg var en annen.
– «Og så gikk det som det måtte gå», fortsatte hun.
– «Det ble slutt uten at noen visste hvorfor det ble slutt mens jeg lurte på hvorfor vi i det hele tatt hadde blitt sammen …»
– «Hvorfor?»
– «Hvorfor vi ble sammen?»
– «Nei», fortsatte jeg.
– «Jeg mener hvorfor det ble slutt …»
– «Det er privat», smilte hun.
– «Greit.
– «Det jeg vil fram til», fortsatte hun.
– «Det er at jeg tror det er lurt at man har forskjellige venner i tillegg … kanskje ikke alle sammen, men man trenger noen som bare er sine, hvis du skjønner hva jeg mener».
– «Ja», nikket jeg.
– «Ikke fordi man ikke passer sammen, eller noe … men man trenger å treffe folk som ikke er med på alle de andre tingene man gjør».
– «Forskjellige arenaer», innskjøt jeg.
– «Ja, kall det gjerne det … man trenger ikke å dele alt med alle og det har ingen ting med at det er noe man ikke vil fortelle om eller hysj hysj eller noe sånt … det er jo bare en greie med at man på den måten får forskjellig påfyll … drivstoff … kall det hva du vil».
– «Enig», smilte jeg.
– «Jeg tror at hovedårsaken til at mange forhold til slutt går til helvete er at man hele tiden ser etter alternativt drivstoff … som om man skal overgå hverandre på en måte … man er mer opptatt av hvordan ting kan bli enda bedre i stedet for å nøye seg med mindre … og så får man kanskje ikke likevekt dersom det bare er den ene som klarer å finne på nye ting og den andre blir misunnelig eller noe siden han eller hun har låst seg fast i det samme mønsteret med de samme vennene og de samme stedene».
– «Liker sammenligningen med drivstoff», innskjøt hun.
– «For du har jo de som bruker mer på mila enn andre … i tillegg til de som har varierende kjørelengde og kjøremønster».
– «Det er jo det hele greia dreier seg om», smilte jeg.
– «Det at man er forskjellig og har forskjellige krav … forskjellig ytelse og selvfølgelig behov … behov er viktig, det er jo noe som endres over tid i likhet med sult og tørst».
Hun nikket, litt ettertenksomt på en måte, før hun reiste seg opp av stolen.
– «Da er kvelden over?»
– «Nei», smilte hun.
– «Jeg må tisse …»

Does laughter still discover you
I see through all those smiles that looks so right

– «Oj», hørte jeg fra baderommet.
– «Du har badekar …»
Jeg rakk å tømme whiskyglasset innen hun viste seg i døra.
– «Du har badekar», gjentok hun og smilte.
– «Ja …»
– «Jeg har ikke badekar», fortsatte hun.
– «Jeg har bare dusj … dusjkabinett, de som bodde der før meg har tatt bort badekaret».
Jeg hadde reist meg mot henne og sto og blåste mens jeg skulle ønske at jeg opplevde den korte stillheten som litt mer behagelig. Jeg kom til å tenke på hvor ofte det hendte at folk bryter sammen, at man mister grepet og ikke lenger kan stole på seg selv.
Ting faller ut av hendene eller man våkner om natten uten å vite hvem man er.
Jeg lurte på om jeg var blitt en av dem.
En som var i ferd med å bryte sammen.
Jeg kjente dampen som steg fra badekaret.
Jeg hadde ikke en gang fått med meg at hun hadde begynt å tappe i vann.
Siggen min ble borte.
Jeg vet ikke hvor.
Kanskje den hadde falt ned på gulvet under badekaret, men jeg kunne like gjerne ha svelget den uten å ha lagt merke til det da kjolen gled langsomt og bølgende ned av skuldrene som om hun var en statue som var i ferd med å bli avduket. Deretter satt hun den ene foten på dolokket og løsnet strømpeholderne, rullet ned den ene strømpen, skiftet fot og dro ned den andre før hun snudde seg mot badekaret og hektet av seg brystholderen. Jeg så en annen vei i det hun sparket seg ut av trusa og lot som om hun var en hvilken som helst jente som bare skulle låne badekaret mitt.
– «Og du», smilte hun og løftet høyre fot, manøvrerte den langsomt over badekarkanten i en glidende bevegelse.
– «Skal du ikke bade?»
Det oppstod en underlig forlegenhet, jeg hadde ikke peiling på hvor jeg skulle gjøre av meg, lurte på om jeg skulle kle av meg her eller et annet sted, valgte det første og brettet klærne mine i en pen stabel på gulvet mens jeg lurte å hvordan det ville være hvis jeg endelig forstod alt.
Det var som en liten del av meg ble borte.
Lag for lag.
Jeg var klar for det store forsvinningsnummeret.
Jeg var klar for å bryte sammen, miste grepet og slutte med dette tullet med å stole på seg selv.
Da vi hadde flettet beina sammen for å få bedre plass, merket jeg at jeg hadde forandret meg.
Ordene fløt dovent mellom oss og varmt vann.
Trange avsnitt holdt oss våken.

Just because you feel good
Doesn’t make you right

Sjefen er en klyse … og så?

Aftenposten har en interessant tekst om sjefene som elsker seg selv. Jeg er sikker på at du kjenner noen som kan bekrefte at det finnes en del sånne, håper samtidig at det ikke er du som er en av disse narsissistene som er opptatt av dominans og beundring, sikter mot jobber som gir makt og status og som slesker seg gjennom en ansettelsesprosess med alle midler. Du kjenner dem igjen som overdrevent selvsikre klyser som tar valg for egen vinning, de som ikke tenker på et arbeidsmiljø med høy turnover, økt sykefravær, lavere moral og umotiverte ansatte.

Teksten forteller om økende bruk av profilanalyser i Norge, en naturlig følge av en konstruert industrialisering av ansettelsesprosesser hvor stort omfang av elektroniske rekrutteringsverktøy også bør ta sin del av skylden. Det vises til en norsk doktorgradstudie som peker på utfordringen med å skille mellom gode ledere og de som har narsissistiske trekk, selv om teksten ikke forteller om det er en dårlig egenskap for en leder. Jeg mener imidlertid at det er det, men det er basert på min definisjon av en leder hvor jeg mener at det dreier seg om noe så enkelt som å skape resultater gjennom andre. Man må samtidig ikke glemme at historien er full av mennesker som har oppnådd ganske mye som vi liker å digge i dag, men som var mennesker med en personlighet som vi kanskje ikke ville vært like begeistret for hvis vi satt i en rolle hvor de var lederen vår.

Det skrives om fordelen med bruk av profilanalyser, men personlig så velger jeg å si at det kommer litt an på øynene som ser og ørene som hører.
En drøy påstand, vil noen mene.
Ja, kanskje fordi det er så mange mennesker i sentrale deler av rekrutteringsprosjekter som lar seg blende.
Jeg har holdt på med dette så lenge at jeg påstår at jeg kan avdekke dette med god hjelp av trynefaktoren.
En drøy påstand, vil noen mene.
De om det.
Jeg leser en kommentar fra en «ekspert» som mener at det er urealistisk at en arbeidsgiver skal kunne gjenkjenne en person som narsissist over bordet i en intervjusituasjon.
Jeg syns det er en drøy påstand.

Personer med narsissistiske trekk er opptatt av dominans, status, anerkjennelse, makt og beundring, og går ikke av veien for å bruke andre for å nå sine mål, de mangler evnen til å relatere seg til andre og kjører sin agenda uten å ta hensyn til folk rundt seg. Det er ikke så vanskelig å oppfatte dette i en god samtale etterfulgt av gode kildetips og referansekartlegging.
– «Nja, jeg er ikke så begeistret for henne, men hun sørger jo for at ting blir gjort, da …»
– «Ha, du snakker om heksa … ja, kanskje litt drøyt å si til deg at vi kaller henne det, men hun klarer å drive forretningen vår i riktig retning, så hun har noe ved seg …»
– «Hun … altså, jeg tror nok at hun er en god leder … kan være en god leder, men hun passet bare ikke inn hos oss … men det kan jo si noe om oss, kan det ikke …»
Jeg har hørt en del beskrivelser fra gode kilder og referansepersoner, en viktig del av en profesjonell rekrutteringsprosess som mange synder med, jeg har fått ord og setninger fra mennesker som har tilbrakt mye tid sammen med en av mine lederkandidater og kan fortelle ganske mye som ikke kommer ut av en analyse.
Jeg velger likevel å stille spørsmålet om dette kan være positive trekk for ledere i enkelte områder.
Det finnes sikkert noen som mener at det også er en drøy påstand, men kanskje det er noe som kommer fra enkelte som burde stikke fingeren i jorda.
Det finnes for øvrig en del mennesker som blander narsissistiske trekk med karisma.
Det er feil.

Det vises til at personer med narsissistiske trekk har tre arenaer å utfolde seg på, – idrett, underholdning og ledelse. Det finnes ganske mange mennesker som vokser opp med en hjernevasket tro på disse som vet hvordan de skal digge seg selv.
Nedturen er ganske stor når virkeligheten innhenter dem.
Jeg mener det er lett å skille dem ut.
Det handler om å bryte fokus på enkeltpersoner og i stedet se på kontekst kontra personlighetstrekk.
Det handler om noe så enkelt som å se hvem som har beina på bakken, men det er det mange som er redd for å si høyt, som regel de samme menneskene som kommer trekkende med denne dustete janteloven som inkluderer en del faktorer som faktisk ikke har noen ting med saken å gjøre.

Jeg hadde en klysete sjef en gang.
Jeg visste hvor hun var og hun visste hvor hun kunne finne meg.
Vi funket ganske bra, og det var mange som spurte meg om hvordan jeg klarte det uten slikking, noen av dem var til og med mennesker som likte å definere seg som flerkulturelle mangfoldsdisipler. Det handler jo om noe så enkelt som kommunikasjon, men på den annen side så er det ikke så mange som behersker dette.

Jeg snakket litt om dette på et foredrag her om dagen, og en av mine VM-favoritter – Frankrike – har fjernet de som ble oppfattet som narsissister fra laget.
Det blir spennende å se om det holder helt inn.

Dagen i dag er bursdagen til George Michael, jeg vet ikke hvor gammel han er men det spiller ingen rolle.
Dagen i dag er også bursdagen til Tomine, og når sant skal sies så vet jeg ikke hvor gammel hun er, heller.
Denne er til deg: