Hvis det er du som tror du skal bli den nye …

Jeg satt og bladde i et sånt glossy dameblad her om dagen, et sånt som ikke inneholder en eneste tekst bortsett fra det lille som står under reklamebildene, som en rosablogg på papir, men hun som hadde slengt den på bordet foran meg hadde bedt meg bla opp på den nest siste siden hvor det var en «ekspertspalte» hvor følgende spørsmål ble servert fra en frustrert superbabe under signaturen «#nyutdannet master»:
– «Hjelp, skal på jobbintervju og vet ikke hva jeg skal ha på meg eller hva jeg skal spørre om».
Jeg tenkte tanken på hvordan det er mulig å få så mye hjelpeløshet og desperasjon inn i en eneste setning, og svaret fra «eksperten» tok resten av siden, stolpesammenpresset for å gi plass til et bilde av en dame i tettsittende drakt og hvite tenner.
Fine fregner, det skulle hun ha.
Svaret handlet om hvordan man kunne skape gode kombinasjoner og inneholdt referanser til Mette Marit som hadde blitt et stilikon for gjenbruk. Jeg lurte på hvor mange som egentlig leser dette for ikke å snakke om hvor mange som tar det seriøst. Nå skal det samtidig sies at jeg egentlig stiller meg litt tvilende til om dialogen er virkelig, tror vel snarere at den er konstruert for å legge opp til et nyp fra enda en sponsortekst, men trusselen om at det likevel kan finnes noen som gjør seg selv så små ved å følge disse «tipsene» er definitivt til stede.
Mediabildene renner jo over av dem, som en paradoksal underbygger av påtatt hjernesvinn.

De som følger med på mine sider eller som har hørt meg snakke om intervjutips, vet at jeg ikke er så begeistret for å komme med innspill som kan oppfattes som riktig eller galt.
Det finnes nemlig ikke noe som er riktig eller galt.
Det som kan være bra på et sted, kan være helt på trynet et annet sted.
Det er sånne ting du må finne ut.
Det er da du må bruke magefølelsen din.

Jeg har sagt det før og skrevet det før, men gjentar det gjerne til det kjedsommelige, – et intervju er en samtale mellom to parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke.
Da må du snakke.
Da må du fortelle historien din.
Det er ikke så ofte jeg spiller inn puggeflinke besserwissere som tror at de ikke trenger å si noe siden de har papirer som står for all snakkingen så de kan ha fokus på å imitere det som de tror er normal adferd, de som bommer akkurat litt og som jeg treffer når jeg kommer inn i rekrutteringsprosjekter basert på en tjeneste som jeg kaller «second opinion» – det vil si når et selskap har plukket ut noen kandidater fra første runde som de ønsker at en fra utsiden kan kikke litt nærmere på, en som klarer å redusere trusselen for innavl og som tør å tenke annerledes ved å sende noen utfordringer som åpner noen av de vanntette skottene.

Det er mange selskaper som i et rekrutteringsprosjekt glemmer å spørre seg selv «hva skal vi ha», eller på den annen side så blir det selvfølgelig riktigere å si «hvem skal vi ha».
Det er her det syndes.
Kari skal slutte og da må vi ansette en som kan ta over, man finner fram en gammel stillingsbeskrivelse eller til og med den gamle CV’en hennes som ligger i personalsystemet.
Jeg skal ha en «sånn» …

Det finnes noen som tror at rekrutteringsselskapene er flinkere til å foreta utvelgelsen av den beste kandidaten.
Det er ikke en god tanke.
Det beste er selvfølgelig å gjøre det selv, men jeg pleier å si at det kan være lurt å supplere med råd og innspill fra noen som vet hvordan man lager en brukbar rekrutteringsstrategi som identifiserer riktig målgruppe. Det er da jeg ender opp med et knippe kandidater som gir inntrykk av å vise forståelse for bedriften og arbeidsoppgavene og som presenterer personlige egenskaper som passer på akkurat det stedet i den stillingen i den bedriften.

Jeg er fristet til å strekke sammenligninger mot en tekst jeg skrev som handlet om dette med å konstruere glupe spørsmål til en medarbeidersamtale.
Hvis du ikke har peiling på hva du skal si, så er det nesten bedre å holde kjeft.
Seriøst.
Jeg treffer mennesker som ikke legger skjul på at de er så drillet i intervjusituasjonen at det tipper helt feil, det er som om det er så utrolig viktig å gjøre det bra og helst bedre enn best, konkurransen er knallhard og de andre er viktigere enn dem selv, de sitter og ruger og ruger og når øyeblikket kommer så spretter det ut et spørsmål som bekrefter at de ikke har fått med seg en dritt av hva vi har snakket om.
Jeg har ett eneste tips til de som skal på jobbintervju: Vær deg selv.
Hvis det ikke er nok til at du får jobben, så skal du være glad til.
Det handler ikke bare om å være «kvalifisert».
Det handler om å passe inn.
Dette tipset forutsetter for øvrig at man klarer å bruke ørene og øynene sine, legg til alle de andre sansene dine også, så er du der. Bare sånn for ordens skyld, så er jeg fristet til å legge til at det ikke går an å pugge seg til sånne ting.
Dette er medfødt.
Dette ligger i ryggmargsrefleksene dine.
Dette er noe av det som du er med på å ødelegge når du sitter for lenge i svette lesesaler, leser selvhjelpslitteratur eller ikke tør å løfte på rævva før du får klarsignal fra en app. Utfordringen med å finne et passende spørsmål vil alltid henge sammen med hva man allerede sitter og snakker om, men det som jeg oppfatter som det viktigste er at kandidaten viser forståelse og interesse for kulturen som kjennetegner selskapet som vedkommende av en eller annen grunn ønsker seg inn i. Det holder ikke å lese om dette på selskapets nettsider hvor en eller annen fra HR eller marked har satt sammen noen ord og setninger om hvordan de ønsker å bli oppfattet.
Employer Branding handler ikke om det.
Hvis du leter etter noe som du egentlig ikke vet hva er, så kan du ikke tenke på hva du tror du ser etter siden faren er stor for at du ikke legger merke til alt det andre som kan være minst like viktig. Det kan med andre ord være lurt å legge bort alle tankene om hvordan du skal forsøke å imponere den som sitter på den andre siden av bordet ditt, det er mange som glemmer å tenke på hvorfor man i det hele tatt sitter der og det er rett og slett fordi at de samme menneskene som du snakker med allerede er imponert.
Det er derfor de har bestemt seg for å bruke litt tid sammen med deg.
Tenk på den.
Nå skal du ta den et hakk eller to videre.
Nå skal du bekrefte at det de vet, håper og tror er riktig.
Nå skal du finne ut om dette er et sted som du vil trives og da må du danne deg et bilde av hele opplevelsen.
Jeg har truffet en del kandidater som tror at det bare er viktig å innsmigre seg med likesinnede, som regel sånne opphausede ledertalenter som tror det er viktigere å imponere de andre enn å finne ut om dette er et selskap hvor de passer inn. Det kan for eksempel være lurt å spørre hvorfor stillingen er ledig, og svaret på hvorfor din eventuelle forsgjenger har sluttet kan avdekke om det finnes noe som kan oppfattes som «ullent».
Hvis det er en nyopprettet stilling, så kan bakgrunnen for opprettelsen av den nye stillingen fortelle deg ganske mye.

Det finnes kandidater som er opptatt av å snakke om karriereutvikling og klatring og sånne ting.
Det er ikke bra.
Det er viktigere å snakke om det som betyr noe her og nå.
Det er det som personen på den andre siden av bordet er interessert i.
Karriereutvikling og klatring kan sikkert være bra for noen, men det er noe som eventuelt kommer over tid.
Tenk på den.
Jeg vet at det finnes selskaper som bruker dette for alt det er verdt i sin desperate jakt etter talentene, men det er ikke så mange som tør å snakke høyt om at de fleste ikke lykkes. De vet ikke at det er sluttsummen som teller og at de ikke må sette røde streker under svarene på alle oppgavene.
Det er som sagt ikke noe riktig eller galt, men jeg oppfordrer alle til å fokusere på seg selv og sitt og sette dette i sammenheng med vissheten om hvorfor du befinner deg på dette intervjuet, summen av inntrykkene kan legge et godt grunnlag til spørsmålet som handler om hvilke forventninger selskapet har til den som skal inn i rollen, i dette tilfellet deg.
Svaret bør helst rime med noe av det som du har med deg i din egen kompetanseportefølje.
Hvis ikke, så skal du trekke deg fra dette rekrutteringsprosjektet.
Da vil du blir oppfattet som en vinner.

Dette er en tekst som gjesteskribent på en annen side – regelmessige lesere vil dra kjensel på deler av innholdet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s