Skål for prislista

Jeg har alltid vært en fyr som liker å formidle viktigheten av å ha det moro med det man gjør, og er ganske sikker på at det finnes en del mennesker som oppfatter meg som en tøysekopp.
De om det.
Det hører med til historien at jeg har truffet en del surpomper hvor jeg har lurt på om de virkelig liker å gå rundt og være surpomp på jobben sin eller hva det er. Jeg har også fått meg til å spørre hva det er som er galt med dem og til og med sagt til en og annen at nå får du faen meg ta deg sammen. Det henger kanskje sammen med et av disse mantraene mine, – man er mer sammen med sine arbeidskollegaer enn sitt øvrige sosiale nettverk – i hvert fall i våken tilstand – og da er det avgjørende at man funker bra sammen og at man kan bidra med noe som får det til å funke.
De som sier noe annet kan slenge seg i veggen.
De har to valg hvor det ene er å finne på noe annet og det andre er å tilpasse seg.
Der har du meg, liksom.
På den annen side, så er jeg en fyr som leverer og det var dette vi satt og snakket sammen om her om dagen, jeg traff en tidligere kollega med utebord i solen og tanker om rammer og omstendigheter og betingelser rundt noen av de tingene som vi begge brenner for.
Vi vet at vi kommer til å jobbe sammen en dag.
Vi vet bare ikke hvor.
Han fortalte at han var ganske lei av alt sammen, og jeg tror han ble litt skuffet når jeg fortalte det samme.
Takk for den støtten, liksom.
Det var før han trakk referanser til Kurt Cobain og James Dean og noen andre som jeg ikke husker navnet på, mennesker som trakk seg ut av det hele med litt mer drama enn hva sånne som oss kunne finne på.
– «Hvis vi gir oss nå», begynte han.
– «Da er det ingen som vil få vite hvor stort det kunne blitt …»
– «Nei …»
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Hva vil du jeg skal si?»
– «Vet ikke», smilte han og satt fra seg den tomme ølglasset som ble stående å speile seg i ettermiddagsolen.
– «Kanskje noe mer enn et nei …»
– «Skal si fra hvis jeg kommer på noe».
– «Greit».
Det ble en kort pause i det serveringsdamen dukket opp og plasserte brett med nachos og salsa og to nye pils, smil og tack så mycket og noen andre svenske gloser som får nordmenn til å bli enda mindre enn dem allerede er når det kommer til yrkesstolthet og service.
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg har tenkt å legge ut prislisten min».
– «Trodde du hadde gjort det?»
– «Nei, har tenkt på det men ikke gjort noe med det … har ikke giddi, men oppfatter at det er flere som ønsker at det skal være offentlig … ser den …»
– «Hmm, leste du om dama i Sandefjord som tok over tretusen for en karriereprat med den skolejenta?»
Jeg nikket.
Hadde nettopp dyppet en nacho og tatt den første biten.
– «Men så fikk hun jo en fin utskrift, da …»
– «Ja», smilte jeg.
– «Noe må det jo være …»
– «Kjører du de samme prisene dine fremdeles?»
– «Ja», svarte jeg kort.
– «Ser ingen grunn til å endre på dem».
– «Tenk», smilte han.
– «Tre tusen for en time … lurer på om hun ser kundene i øya når hun forteller det».
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg driter i hva andre gjør eller tar eller får, men på den annen side så blir jeg ganske gretten når noen kommenterer at jeg selger meg billig … traff Iram her om dagen, ha … tror du ikke hun minnet meg på den gangen jeg leverte en CFO til nitti tusen … hun er hyggelig hun, det er ikke det, men sjefen hennes er ikke så begeistret for at hun mingler med sånne som oss».
– «Sånne som oss?»
– «Ja», nikket jeg og flyttet blikket mot jentene ved nabobordet som med all tydelighet signaliserte at de ikke hadde ønsker om å være så veldig lenge alene, solbrune og liksompene med reisefeber fra Paradise Hotel.
– «Det var sånn hun sa det … sånne som oss …»
– «Sånne som oss».
Vi ble sittende å tygge.
Kikket på menneskene.
Det var en sånn ettermiddag som fikk Oslo til å ligne på en hvilken som helst storby i verden, mengder med mennesker som ikke har annet formål med spaserturene sine enn å se på hverandre i et virvar av ekshibisjonisme, nysgjerrighet, bråk og lengsel.

– «Vi dør», fortsatte han.
– «Ja, det er jo det eneste som er sikkert», smilte jeg og dyppet en nacho til.
– «Vi dør som de andre gutta … Cobain, Dean, Hutchence …»
– «Snakk for deg sjøl», smilte jeg.
– «Jeg mener det», fortsatte han.
– «Kanskje er det dette som er å bli gammel … vi begynner å tenke for mye på de andre som seiler opp med alternative drifter, tenker på hvordan det kunne bli, akkurat som når man har sett på kortene man sitter med og vet at man ikke får nye, man må spille de kortene man har som best man kan og håpe at det ikke er noen andre rundt bordet som har de kortene som mangler».
– «Høres defensivt ut, spør du meg …»
– «Det er sant», fortsatte han.
– «Det er sånn jeg føler det … faen, jeg er så lei at jeg kan spise mark men så tenker jeg på alle menneskene som klarer å krabbe seg gjennom drittjobbene sine, alle de som griner og som trøster seg selv med at det bare er en jobb … her om dagen var jeg skikkelig høy på meg selv, hadde levert et foredrag og overrasket meg selv med å kline til med Ingrid Espelid Hovig … ja, ikke sånn bokstavlig, men jeg refererte til Fjernsynskjøkkenet og de som husker dette, det er bare de som vet hva jeg snakker om, ikke sant … det handler om faglig dyktighet og genuin interesse for faget sitt og alle tingene som henger sammen … denne naturlige begeistringen som det ikke er mulig å feike … etterpå var det en dame som kom bort og begynte å snakke om vitale spørsmål … dame og dame, var vel ikke gamle jentungen … men vitale spørsmål, hva faen er det … jeg var egentlig ikke klar for å legge ut så mye, var klar for å komme meg videre, men så tenkte jeg på dette som du pleier å si … dette med å finne spørsmålene som gjør at folk klarer å finne sine personlige og karrieremessige særtrekk som fører til et godt karrierevalg, engasjement og innlevelse og de tingene der … hun spurte om det ikke handlet om penger».
– «Penger?»
– «Det var da jeg gikk …»
– «Skål».
– «Skål».
Vi skålte.
Vi skålte ikke for noe.
Kanskje for oss selv.
Det var da han sa det.
– «Vi glemte å skåle for noe … du først».
– «Yrkesstolthet», smilte jeg.
Vi skålte.
– «Integritet», smilte han.
Vi skålte igjen.
– «Prisliste», fortsatte han.
– «Du sa du skulle legge den ut».
– «Ja, jeg vurderer det … kanskje mest fordi jeg ikke er så flink til å se kundene mine i øya når jeg sier prisene mine, mener jeg … husker at jeg dreiv å mailet fram og tilbake med en fyr i Bergen, han snakket om hvor ofte han var i Oslo og at vi kunne treffes for en karriereprat og så endte vi opp med en løsning på Skype … og jeg som hater Skype … men før det så begynte jeg å snakke prising, han hadde fått noen gratistimer, for å si det sånn … og da la han på …»
– «Ringte du tilbake?»
– «Ikke faen … jeg gidder ikke sånn dilling, jeg …tror det bare hadde kostet meg mer, for å si det sånn».
– «Kjører du samme priser?»
– «Sa jeg ikke det?»
– «Du gjorde kanskje det …»
– «Kjører samme priser, men har sluttet å spesifisere … før så varierte jeg timeprisene mellom generelle samtaler og dette med historiefortelling, CV og søknadstekst og intervjutrening og alle de tingene der … nå har jeg bare rundet av til en god pris som jeg syns passer … syns det er enklere».
– «God pris?».
– «Det er det jeg får høre», nikket jeg.
– «Da er det kanskje ikke bra, likevel», smilte han.
Jeg trakk på skuldrene.
– «Rekruttering?»
– «Det samme … kjører fast pris uavhengig av hvor rollen ligger på organisasjonskartet … kjenner meg jo ikke igjen i disse som mener at det skal være dyrere å finne en toppleder enn en fagperson … burde egentlig vært omvendt, men jeg tar nå den samme prisen og det er da det blir grining fra de andre om at jeg ødelegger markedet, hørt sånn piss … som om jeg bryr meg om det, liksom».
– «Har du tenkt på at det kan lønne seg for rekrutteringsselskapene og kjøpe tjenester fra deg som de selger videre til sine kunder».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Jeg er jo ganske klar på hvem jeg jobber for … tror jeg har en linje i avtaledokumentene mine om at det skal oppfattes som morsomt å samarbeide med meg, noe som skal oppleves som gjensidig, og de fleste rekrutteringsselskapene der ute har ikke så mye som vitner om at de skjønner det».
– «Det har du rett i».
– «Jeg vet».
– «Skål for integriteten», smilte han og løftet glasset.
– «Den skålte vi for i stad».
– «Da skåler vi for prislista», smilte han.
Vi skålte.


.

Anbefalte tekster:
Man må selge de bæra man har
Er det greit å ta betalt for å gi folk et tupp i rævva?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s