Velferd er ikke bare kos

Jeg har fått en rekke henvendelser fra ulike medier som ønsker å skrive om noen av disse tingene som jeg liker å skrive om.
Det er bra.
Det er hva jeg kaller gode forsterkere, fint å tenke på når man sitter og koser seg med musikken sin og vet at man må ta hensyn til de som er rundt deg, vissheten om at det finnes andre mennesker som også vil høre.
Da må man skru opp lyden.

Jeg har for øvrig valgt å gå i dialog med noen av dem, det kan jeg for så vidt ikke skrive om her, i hvert fall ikke enda, men jeg fikk lyst til å dele et tips om en interessant blekke som heter Velferd som står fram som landets eneste uavhengige magasin som kombinerer aktualitet og grundighet i en bred dekning av sosiale spørsmål, trygd, rehabilitering, attføring og arbeid og andre velferdspolitiske temaer. Velferd har til formål å bidra til en kritisk, fri og uavhengig debatt om norsk og internasjonal velferdspolitikk.
Beskrivelsen er for øvrig hentet fra deres egne sider.

Den som er med på leken må tåle steken.
Den setningen bruker jeg ganske ofte.
Den passer inn i de fleste settinger.
Jeg pleier ikke å legge skjul på min misnøye med mennesker som ikke gjør jobben sin eller som gjør seg så slimete og oppstykket at de klarer å skvise seg inn i sjablonger som er tiltenkt en materie som kjennetegnes av andre smaker. Dustemantraet «plass til alle» og «alle skal med» hører ikke hjemme når man snakker om utvelgelser, det ligger jo i ordet og det er det mange som ikke skjønner.
Det var dette vi satt og snakket om her om dagen, jeg satt og pludret med en dyktig karriereveileder som hadde valgt å takke for seg etter noen måneder hos en tiltaksarrangør som hadde fått en klage fra en dame som hadde presset fram sine modige tårer hos spykologen sin. Hun fortalte om en dame på kurset sitt som var mer opptatt av å syte og klage og bruke tiden på å fortelle alle andre om hvor mye dritt det var i livet hennes, hos NAV og hos vikarbransjen og hos alle de andre som ikke skjønte at hun var en gave til verden.
– «Vet du hva», sukket hun og satt fra seg den tomme kaffekoppen.
– «Til slutt ba jeg henne om å gå hjem, i hvert fall ut fra dette lokalet … gå til NAV og få dem til å finne på noe annet for henne … hun lagde så mye dritt at det gikk ut over alt og alle og til slutt så var det like før det klikket for meg, også … et rett og slett motbydelig kvinnemenneske fra en annen verden … ha, tror du ikke jeg ble kallt inn på teppet, og det er da jeg bestemte meg for å gi faen … sorry, men jeg gidder ikke bruke mesteparten av tiden min på tull og tøys».
Jeg nikket.
Jeg visste hva hun snakket om, visste at det handlet om mangel på kunnskap og interesse og vilje fra proppene som satt andre steder i systemet.
– «Det handler jo om å gi folk et tupp i rævva», begynte jeg.
– «Jeg vet det», smilte hun.
– «Men jeg kan jo ikke sparke noen som allerede ligger nede …»
Jeg nikket, vinket på serveringsdamen og bestillte to nye kaffe.
– «Da er det bedre å bære dem ut, ikke sant?»
– «Ja … men noen må jo gjøre det, da».
– «Koster meg ikke en kalori», snøftet jeg.
– «På den annen side, så koster det meg ingen ting å få noen andre til å gjøre det, heller … det er som om folk er så redd for å tenke på velferd som noe annet enn kos og trøst … man kan faktisk ikke drive å dulle med surpomper fordi noen andre ikke har gjort jobben sin … eller sagt på en annen måte, så vil jeg ikke ødelegge for noen som vil med å jatte med noen som ikke vil».
– «Godt sagt».
– «Ja».
– «Vi er ganske like», fortsatte hun.
– «Vi bruker klare ord og er ikke redd for å si både det ene og det andre uten frykt for å støte noen, det henger kanskje sammen med vissheten om at de som eventuelt får høre noe som andre kan oppfatte som støtende er klar over at det ikke er noe annet å forvente».
– «De fleste er faktisk klar over det selv», nikket jeg.
– «Jeg snakker med en del mennesker som vet hva som skal til, men når de vet at det er like før det kommer så tør dem likevel ikke snu rævva til for å gjøre det litt lettere … det blir sånn omvendt sutring … eller sånn fjortisflørting hvor dama farer opp og skriker at du ikke skal ta meg, ikke ta meg, og så løper hun rundt og bare venter på at han skal komme og ta henne der hun løper rundt med små hvin og liksom snubler på gresset, det har jo vært meningen hele tiden … hele settingen kjøres i sakte film og et dusin strykere … ganske forutsigbart, ikke sant?»
– «Du skulle vært poet», smilte hun.
– «Jeg er jo det …»
– «Jo, når du sier det, så …»

Jeg nevner et magasin som heter Velferd, og de har en god tekst som bekrefter at ansatte i NAV ikke kjenner arbeidslivet. Vi som har erfaring fra roller som tjenesteleverandør vet også at de ikke kjenner forskjellen på de ulike tiltakene, noe som fører til at noen fra publikum havner på feil tiltak eller flyttes fra tiltak til tiltak. Det virker som om det er mangel på kapasitet som er den største årsaken, eller unnskyldningen, bortforklaringen, fluktkommentaren eller kall det hva du vil, men det kommer fram i den aktuelle teksten som refererer til en rapport som bekrefter at oppfølging av arbeidsrettede tiltak blir bevisst nedprioritert.
Spørsmålet er selvfølgelig på bekostning av hva.
Spørsmålet ligger hele tiden i lufta, siden det er dette de skal jobbe med.
Hvis man er ansatt for å kjøre t-bane men ikke gidder å stoppe for å plukke opp passasjerene, så er det noe som har blitt borte i samtalen med utvelgelsen av riktig kandidat.
Grøss.
Velferd viser til en kartlegging hvor et av formålene har vært å undersøke om NAV-kontorene har tilstrekkelige ressurser til å møte de politiske forventningene som stilles.
Svaret på dette spørsmålet er et klart nei.
Det kommer også fram at det er store kunnskapshull hos de ansatte om forhold på arbeidsmarkedet.
Det er jo ingen overraskelse.
Det dreier seg stort sett om ansatte som ikke har vært i arbeidsmarkedet og det er jo egentlig ganske skremmende, noen av dem er til og med utplassert på praksisplass og vikarierer for vikarene som har blitt sykmeldt på grunn av arbeidspress.
Grøss.

Det er endelig fredag og ikke en hvilken som helst fredag.
Det er fredag 6. juni og det var på denne dagen i 1944 at allierte soldater gikk i land på stranda i Normandie for å iverksette de riktige og viktige grepene som måtte til.
Det var gjengen sin, det.
Det var mennesker som visste hva de skulle gjøre.
Noen tror kanskje at jeg trekker en parallell, men de kan gå og legge seg igjen …
Nå skal det sies at det finnes lærere i dagens skole som ikke ønsker å snakke om en av de viktigste dagene i nyere historie, og den eneste eventuelle parallellen som kan være passende kan jo være frykten for at det faktisk finnes mennesker som får lov til å manipulere til pasifisme og handlingslammelse.
Nok om det.
Det er endelig fredag og du skal kanskje ha en god helg.
Tenk fine tanker og gjør noe med dem.

3 comments

  1. «Jeg visste hva hun snakket om, visste at det handlet om mangel på kunnskap og interesse og vilje fra proppene som satt andre steder i systemet» ,- takk for latter på ein stille førmiddag, den kom idet eg leste puppene istaden for proppene :)

    God tekst!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s