#costarica #partypeople

På fredag skjedde det noe rart.
På fredag gjorde jeg noe som jeg ikke trodde jeg ville komme til å være med på.
Jeg vet ikke hvordan deg gikk.
Jeg har ikke sett resultatet.
– «Jeg må ta bilde av dere», strålte hun.
– «Jeg bare må … eller, jeg blir med på bildet, vi tar en gruppeselfie!»

Jeg var på et arrangement på fredagskvelden, hyggelige folk og god mat og drikke og alle de tingene der, foredraget satt og Costa Rica vant og jeg lot det heller ikke bli så sent.
En god kveld.
Jeg ble stoppet av en dame på parkeringsplassen som spurte om hun kunne få sitte på inn til byen, og selvfølgelig kunne hun det. Jeg hadde hilst på henne tidligere på kvelden, men husket ikke hva hun het, jeg hilser på ganske mange mennesker i løpet av en dag så det spiller ingen rolle. Det vises heller ikke på bildet, der er vi åtte mennesker som ser ut som om vi har kjent hverandre hele livet og at vi oppfører oss som om det er den siste kvelden av dem alle.

– «Jeg er ikke på Instagram …»
Det var sånn hun hadde sagt det.
Jeg svarte at jeg ikke var der, jeg heller, visste egentlig ikke om det var riktig å si at man «er der» på samme måte som de som spør om man er på sosiale medier. Jeg la til at jeg ikke skjønte poenget med alle disse som må dele alt med alle og det var da jeg fikk hånden hennes på låret mitt.
Mest som en bekreftelse.
Ikke som et kjærtegn.
Jeg skal ikke skryte på meg det.
– «Jeg liker bildene i hodet mitt», fortsatte hun.
– «Jeg liker å lage egne inntrykk og ta vare på dem … det er som om alle må dele og fortelle hva dem gjør hele tiden … nå er vi på den restauranten og nå er jeg her og nå er jeg der og … vet du, jeg føler meg rett og slett som en egoist som ikke gidder å dele noe av dette med andre».
– «Egoist», smilte jeg.
– «Ja», fortsatte hun.
– «Egoist …jeg beholder alt for meg selv og vil ikke dele».
– «Ganske godt sagt», svarte jeg og stanset for rødt lys.
– «Jeg har lenge tenkt at det er omvendt, at det er de som liksom er så opptatt av å dele opp hele livet sitt i hashtags som har et eller annet kompleks som kan være tilnærmet noe som ligner egoisme … eller kanskje som en slags omvendt form for egosime som skal styrke deres eget ego, hvis du skjønner».
– «Ja», nikket hun.
– «Men det er ikke det at jeg ikke vil dele … det er sånn jeg sa det, men jeg mener egentlig å si at jeg ikke gidder … eller ser poenget … ja, kall det hva du vil, det går kanskje ut på det samme … det er grønt».
– «Jo …»
– «Det er grønt lys».
Jeg kjørte videre.
– «Du snakket om hvordan mange bedrifter ønsker å fremstå som noe», fortsatte hun.
– «Jeg syns det var et bra foredrag, forresten … du snakket om dette som handler om alle de som tenker og lager ord på hvordan de ønsker å fremstå men som glemmer å tenke på at de blir mer opptatt av dårlige forsøk på å være noe i stedet for å bare være … det syns jeg er så godt sagt … jeg har ikke tenkt på dette med employer branding på denne måten før, men det går jo ut på det samme … vi har det kanskje på den samme måten hos oss, det står setninger på nettsidene våre som er klippet ut fra en personalhåndbok som ingen kjenner seg igjen i … det blir bare for dumt».
– «Det blir sånn det blir når man setter seg ned og tenker at nå skal vi være kreative gitt, nå skal vi finne på noe smart som får oss til å virke skikkelig attraktive … kom igjen dere, hva er det som gjør oss unike …»
– «Latterlig», smilte hun.
– «Det er kanskje det som jeg syns er det verste med alle disse sosiale mediene … alt skal være så synlig og gjennomsiktig og så blir det til at man hele tiden blir opptatt av å manipulere og retusjere og får det til å bli noe helt annet og til slutt så er det ingen ting igjen, i hvert fall ikke så mye av verdi, hvis du skjønner hva jeg mener …»
– «Det er som man sier», innskjøt jeg.
– «Verden vil bedras … det er jo bare å se på trendsetterne som gjør de merkeligste sprell for å se ut som noe helt annet, røkla kaster seg på og så fortsetter det … stakkars de som er sånn i virkeligheten, de som blir sett på som avvikere den ene dagen og slaver den andre … husker du normcore, det som liksom skulle være en slags opposisjon til alt det andre selv om det til slutt havnet i den samme båsen som alt det andre, det går jo ikke så lang tid før det fremstår som parodisk og flåsete …»
– «Det er bare så latterlig», innskjøt hun.
– «Hvis jeg skal kaste meg på noen av fotballmetaforene dine, så er det jo ikke så lenge siden David Beckham ble fotografert med hvite sokker i sandalene sine … det var ganske mange som kastet seg på og som trodde at det var et stunt … keiserens nye klær, liksom …»
– «Det som er det verste», fortsatte jeg.
– «Det blir som … ja, se på dette normcore-stuntet som ikke funket så særlig bra … noen kan sikkert spørre hvorfor og det sier seg jo selv når de som ikke hører hjemme i normcore skal kaste seg på … det blir nesten som om det blir oppfattet som trendsettende å snakke ned alle kravene om selvrealisering og da blir det fort oppfattet som noe helt annet … jeg vet for eksempel at det er en del som ser på meg son en gammel grinebiter, men vet du hva … det tar jeg faktisk som et kompliment, spesielt når jeg ser hvor det kommer fra … alle disse som lar seg forføre av ulike oppfordringer om å være original ved å kopiere andre menneskers originalitet … sorry, tar du bilde og slenger på en hashtag, så er det gjort …»
– «Det er snart umulig å være noe uten at man skal bli definert som noe», sukket hun.
– «Ganske trist …»
Jeg nikket, bremset ned for noen fulle folk på fortauet som virket troende til å ramle i alle retninger, svingte venstre og visste at jeg snart var framme.
– «Jeg skal begynne å røyke», smilte hun.
– «Snakk om å være gæern, liksom … folk ser allerede rart på meg på jobben fordi jeg sykler uten hjelm og sånne stygge nylonklær … og så har jeg ikke mobiltelefon … ha, slå den … jeg har mobiltelefon på jobben, men den legger jeg igjen på pulten når jeg går hjem … snakk om å være avviker … snakk om hvem som må gå når første runden blir offentligjort … jeg sitter jo med regnskapet foran meg hele tiden og ser at dette kommer til å gå på rævva … du kan svinge til høyre her og stoppe bak den røde bilen … det er nå jeg kanskje burde spørre deg om du vil bli med opp og smake på yatzy-brikkene mine eller noe sånt, men du har kanskje skjønt at jeg ikke er som alle andre …»
– «Det er nettopp derfor jeg hadde svart ja», smilte jeg.
– «Jeg vet det», nikket hun og løsnet sikkerhetsbeltet, ble sittende å se foran seg i noen lange sekunder før hun takket for at hun fikk sitte på.
– «Jo», smilte jeg.
– «Selv takk …»
Jeg fulgte henne med blikket, så at hun låste seg inn i oppgangen og at hun vinket fra tredje. Det finnes sikkert noen som hadde spurt om å få ta et bilde av denne utrydningstruede arten, kanskje mest for å være sikker på at de en gang vil klare å kopiere den så tett opp til originalen som mulig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s