Nattprat

Her om dagen traff jeg en gammel venninne, jeg hadde holdt et foredrag og sto og snakket fotball med to av høvdingene da hun rundet hjørnet.
Avstanden nærmet seg ti meter.
Hun hadde ikke forandret seg så mye mer enn hva man kan forvente etter alle årene. Det var ikke mange sekunder til hun hadde kortet ned over tjue år siden sist det hadde vært noe «oss», selv om hun jobber i TV og jeg ser henne ganske ofte.
– «Hei», smilte hun.
– «Hei».
– «Du her?»
– «Foredrag», smilte jeg.
Hun nikket.
Ti minutter senere var det som om vi hadde truffet hverandre oftere, kanskje så mye som hver dag.
Jeg er sikker på at du vet om noen som opplever noe av det samme.
Kanskje det er deg.

Tilfeldigheter og omstendigheter er sterkt undervurdert. Jeg sier det i de fleste sammenhenger og vet at det er mange som ikke liker å høre det, spesielt med tanke på at jeg nevner det i fora hvor det finnes alt for mange mennesker som tror at de har fullstendig kontroll på livene sine og hevder at de er opptatt av struktur og systemer og logiske tilnærminger. Jeg er til og med en tilhenger av intuisjon og flaks og vet at det er noen av grunnene til at det finnes mennesker som ikke tar meg så veldig seriøst.
Som om jeg bryr meg om det, liksom …
Det er mange ganger man tenker at hvis jeg bare og dersom og hvis og kanskje og sånne ting, rare begreper som noen av de samme menneskene som jeg nevner ovenfor prøver å fortrenge i de fleste sammenhenger, mennesker som jeg den ene dagen treffer som selvsikre verdensmestre i en kundesituasjon og tafatte puslinger som jobbsøkere den andre. Mennesker som ikke tenker på at verden er litt større enn det som får plass innenfor deres egen armlengde, men som ikke tenker på at den ikke er så stor for de som betrakter dem på litt lenger avstand. Jeg er sikker på at jeg kommer til å skrive mer om akkurat det en annen gang, ved nærmere ettertanke så har jeg gjort det en rekke ganger, men dette skal ikke handle om det selv om jeg må innrømme at jeg tenkte tanken på hvordan det hadde vært hvis vi hadde flyttet brikkene våre litt annerledes. Det var ikke sånn at vi hadde flyttet feil, for all del, men det kommer tidspunkter i livet hvor man stopper litt opp og tenker tanken.
De som ikke skjønner hva jeg mener, kan slenge seg i veggen.
Eller finne på noe annet.

Kvelden hadde gått bort til mye dans og drikking.
Mest drikking.
Det ble egentlig ganske hyggelig, det var ikke mye om å gjøre før vi kunne ha takket ja til å være med på nachspiel hos markedsdirektøren som hadde forsøkt seg flere ganger med det ene argumentet etter det andre. Kanskje mest fordi han var litt klar for å finne på noe med henne, noe som selvfølgelig ikke inkluderte meg, han hadde lusket rundt og hvisket mellom slurkene at han syns jeg hadde en usedvanlig pen dame, blank og rød i øynene hadde han insistert på å spandere drinker bare fordi hun var så flott og lekker.
Blunk.
Blunk.
Skilt to ganger, fire eller fem barn, noen utenfor de to ekteskapene han hadde føkka opp for å ofre livet til en arbeidsgiver som ikke ville ta en peanøtt for å fjerne han når lukten begynte å bli litt sterkere.
Dust.
– «Litt stolt nå», smilte hun i det vi hadde gått ut av drosja.
– «Stolt?»
– «Ja», fortsatte hun.
– «Vi gir oss mens vi er på topp … men det var vel greit å gi seg, syns du ikke?»
– «Helt greit», smilte jeg og merket at jeg var fornøyd.
– «Festbrems?»
– «Syns ikke det», smilte jeg og fiklet fram nøklene.
– «Det er vel mer et spørsmål om å kjenne sin besøkelsestid og sånne ting».
– «Ja …»
– «Dessuten så har jeg vært hos markedsdirektøren før», fortsatte jeg og holdt døren åpen for henne.
– «Det pleier å ta litt av, for å si det mildt …»
– «Du», avbrøt hun i det vi passerte postkassene.
– «Jeg har det så jævlig rotete hos meg … jeg pusser opp … kan vi ikke være hos deg?»
– «Jo», nikket jeg og lurte på om det var en bit av samtalen som hadde blitt borte for meg. Jeg visste ikke hvordan vi hadde kommet til dette stadiet hvor hun sto og støttet seg til veggen mens hun rettet på noe bak den ene skoen sin. Jeg visste egentlig bare at dette kunne være en side ved henne som jeg visste veldig lite om, hun hadde flyttet inn i forrige uke og vi hadde blitt kjent i fellesvaskeriet i kjelleren, kommet ganske fort fram og så kom det en dag hvor jeg spurte om hun ville bli med på firmafest.
– «Jeg hater firmafester», smilte hun.
– «Jeg, og», smilte jeg tilbake.
– «Det er derfor jeg vil ha med deg … det virker ganske sært om jeg ikke møter opp og vet at det finnes noen som syns det virker like sært om man kommer alene, så derfor spør jeg deg … ja, om du har lyst til å bli med?»
– «På firmafest?»
– «Ja … julebord».
– «Jeg er ikke så begeistret for sånne firmafester», nølte hun i det vaskemaskinen hadde gjort seg ferdig og hun dro ut mørke bukser og gensere, noen svarte strømper hadde krøllet seg inn i hverandre og hun ble stående å vikle dem fra hverandre mens jeg begynte å fylle den ene vaskemaskinen.
– «I hvert fall ikke når jeg ikke kjenner noen … det blir liksom sånn … jeg vet ikke, internt?»
Jeg nikket.
– «Jeg tenkte at da er vi to», fortsatte jeg.
– «To som ikke er så … veldig begeistret, mener jeg … vi kan være sånne partykræsjere».
Det var hennes tur til å nikke, jeg ble stående og se på at hun pakket ferdig og gjorde seg klar til å gå.
– «Jeg vet ikke», avsluttet hun.
– «Men takk for at du spurte».
– «For all del».
– «Når er det?»
– «På fredag».
– «Nå fredag?»
– «Ja».
Hun snudde seg ved døra, ble litt stille og tankefull eller om det var at hun lyttet etter noe i trappen.
– «Ja», fortsatte hun omsider.
– «Hvorfor ikke, egentlig?»
– «Vil du bli med?»
– «Er jeg partner eller … skal jeg være dama di, liksom?»
– «Julebordene pleier å være ganske stive», forklarte jeg.
– «Lange middager og taler og dans til orkester og rimelig stivt … de fleste pleier å ha med seg noen og jeg vet om flere som har med venner … ja, en av gutta pleier å ha med søsteren sin, bare for å ha med noen på en måte».
– «For å vise at man ikke er alene, mener du … at man ikke har dame?»
– «Det er vel ikke sånn», forsøkte jeg.
– «Samme det», smilte hun.
– «Lang kjole, og greier?»
Jeg nikket.
– «Det blir bra», smilte hun.
– «Jeg har verdens kuleste kjole».

I hopy you’re feeling happy now
I see you feel no pain at all it seems

– «Jeg må bare fikse noe først», kommenterte hun med boble på stemmebåndet.
– «Jeg kommer opp straks …»
Jeg ble stående på kjøkkenet og lagde lyder, flyttet på glass og sto med en utent sigg i hånda som skulle fyres opp i det hun ringte på for å gi inntrykk av at jeg var helt rolig og avslappet og definitivt ikke overrasket over at det hadde kommet nye momenter i historien, hørte skoene som slo mot trappene i oppgangen, fyrte opp siggen og lukket skapdørene i det jeg hørte at hun banket forsiktig på døra. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn hadde jeg faktisk regnet med at hun hadde skiftet til noe mer behagelig eller noe sånt.
Det var jo sånn de pleide å si det.
Hun hadde ikke det, og viste seg i døråpningen med et smalt lysskjær fra lampen i oppgangen som gled kjærtegnende over den kuleste kjolen i hele verden.
– «Fin kjole», nikket jeg og blåste røyk over den ene skulderen.
– «Takk», smilte hun.
– «Du har jo nevnt det noen ganger i kveld, da».
– «Den er fin».
– «Jeg vet det … det var derfor jeg kjøpte den».
Jeg nikket.
– «Vil du ha en drink?»
– «Hva har du?»
– «Det meste egentlig …»
– «Whisky?»
Jeg nikket igjen.
– «Så», begynte hun da vi litt senere satt i stua.
– «Var jeg flink?»
– «Flink?»
– «Ja», smilte hun.
– «Var jeg flink til å spille rollen som dama di?»
– «Tror du noen trodde på den?»
– «Hvorfor ikke?»
– «Nei», svarte jeg nølende.
– «Det er jo ingen grunn til at noen skal tro noe annet … nå var det jo heller ingen som spurte og vi oppførte oss som to vanlige mennesker som spiser og danser og har det hyggelig sammen … men på den annen side så var det jo heller ikke meningen at du skulle spille noen rolle».
– «Kødder», avbrøt hun og tok en slurk, rullet glasset i hånden og tok en slurk til innen hun spurte om jeg hadde mer røyk.
Jeg nikket og fant fram en til hver.
– «Det var hyggelige folk, da».
– «Syns du?»
– «Ja», smilte hun og holdt hånden sin over min i det jeg fyrte opp siggen hennes.
– «Hyggeligere enn de jeg jobber med i hvert fall …»
– «Jo, da», nikket jeg før jeg sa at jeg egentlig syns de var jævlig kjedelige.
Kanskje ikke alle, men de fleste.
Det var ikke mennesker som jeg menget med på fritiden, for å si det sånn.
På den annen side, så hadde jeg alltid ment at det var greit å holde litt avstand.
– «Siste festen med den gjengen».
– «Hvorfor?»
– «Skal si opp på mandag, er ganke lei av hele virksomheten …»
– «Hvorfor?»
– «Jeg vet ikke».
– «Man kan ikke si noe sånt uten å vite hvorfor», sukket hun og fylte glasset.
– «Vel», begynte jeg og skjøv glasset mitt inntil hennes for at hun skulle fylle det, også.
– «Jeg tror det kan ha noe med at jeg kan være … hvordan skal jeg si det … jeg tror jeg kan være rimelig vanskelig å ha med å gjøre …»
– «Hvordan da?»
– «Det er så mye», fortsatte jeg.
– «Fortell …»
– «Hva vil du vite?»
– «Fortell hva du vil …»
Jeg møtte blikket hennes over kanten på glasset i det vi tok en slurk, lente meg langsomt tilbake og beholdt glasset i hånden.
– «Jeg tenker ofte på at jeg egentlig føler at jeg ikke hører hjemme noe sted, som om jeg rett og slett mistrives med å oppholde meg for lenge på et sted av gangen … og for lenge med de samme menneskene».
– «Det er nesten som å høre meg selv», innskjøt hun og trakk begge bena opp i sofaen så kjolen gled litt opp og lot meg få se et glimt av blondemønsteret i strikken øverst på strømpene hennes.
– «Jeg er nok også en sånn … hva heter det, en sånn rastløs sjel».
– «Jeg syns at det er så mange kjedelige mennesker», fortsatte jeg.
– «Ikke sånn at jeg er verdens festligste type selv, men jeg syns det er så få mennesker der ute som tør å by på seg selv … som kan gjøre ting og oppføre seg på en ordentlig måte uten at de hele tiden skal regne ut hva de har igjen for det … jeg syns folk har blitt så frekke og … hva heter det, profittjagende».
– «Folk er redde», innskjøt hun.
– «Ja», nikket jeg og satt fra meg glasset.
– «Man kan sikkert si det sånn».
– «Det er som om det er mange sitter på gjerdet og venter på et eller annet innspill … at det er noen andre som skal begynne … folk er redd for alt og redde for å drite seg ut».
– «Og så er det som regel de som setter standarden», fortsatte jeg.
– «Det er disse typene som sitter i styre og stell og som er først ute med pekefingeren når noen tråkker over».
– «Jeg tror det er derfor jeg også blir så fort lei», nikket hun og tok en ny slurk.
– «Jeg treffer rett og slett feil folk … eller jeg tror jo egentlig ikke det når jeg treffer dem, men så finner jeg det ut rimelig raskt og så tror man at det skal endre seg, noe det selvfølgelig ikke gjør … det blir bare verre og så er det å begynne på nytt igjen».
– «Jeg savner integritet».
– «Integritet?»
– «Ja», svarte jeg raskt.
– «Folk som tør å stå fram for noe … og som ikke lar seg pille på nesa for sine meninger».
Hun nikket, tok en ny slurk og ble sittende å veie glasset i hånden før blikkene våre traff hverandre og det føltes som om vi begge ble litt forlegne, nesten som om det føltes litt intimt å se hverandre inn i øynene.
Nesten som å stirre på sola.
Man kan bare gjøre det en kort stund.
– «Jeg tror», begynte hun langsomt.
– «Jeg tror jeg er en sånn … en sånn altruist».
– «Altruist», nikket jeg.
– «Lenge siden jeg har hørt det begrepet».
– «Vet du hva det er?»
– «Det er det motsatte av egoisme, er det ikke?»
– «Riktig», smilte hun.
– «En altruist er en som mener at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre … men på den annen side så finnes det noen som hevder at handlingene deres i og for seg kan oppfattes som egoistiske med tanke på en slags … hvordan skal jeg si det, en slags vikarierende belønning i form av andres glede og gjengjeldelse».
– «Uansett er det en god egenskap», kommenterte jeg og tømte glasset.
– «Man kan også si at det er det motsatte av hedonisme», fortsatte hun.
– «Det blir som om … sånn at man tenker utelukkende på den lyst man har mot alle materielle nytelser … som en slags grunnleggende egoistisk orientert væremåte».
– «Dette har du peiling på, skjønner jeg?»
– «Studerte sosialantropologi for mange år siden», flirte hun.
– «Et sånt dustefag jeg tok på Blindern … sånne ting man finner på når man ikke vet hva man egentlig har lyst til å studere».
Jeg nikket igjen, og følte meg plutselig som en nikkedukke.
– «Det var noe mer jeg skulle si», fortsatte jeg nølende.
– «Men jeg husker ikke hva det var …»
– «Altruisme», smilte hun.
– «Nei, noe annet … jo, tilbake til det jeg begynte å si, det virker som om det er så mange mennesker som ikke skjønner at man av og til trenger tid alene … det er så mye kunstige fellesskap der ute, enten på jobben eller med partneren sin eller hvem det er».
– «Enig», nikket hun.
– «Dersom man skal gjøre alt mulig sammen, tror jeg rett og slett at man blir lei … man får ingenting å snakke om, man får ikke det pustehullet man trenger for å få ny energi».
– «Det er jo hyggelig å gjøre ting sammen, da …»
– «Jo», nikket jeg.
– «Men ikke alt og definitivt ikke hele tiden … jeg tror at når man er ny på jobben eller er i et nytt forhold så holder man seg veldig tett mot alle de tingene man har funnet ut at man liker ved den andre, interesser og egenskaper og sånne ting … det kan fort bli for mye av dette, la meg kalle det fellesskapet … kanskje man treffer hverandre på klatresenter eller fotballkamp eller danseskole eller hvor som helst og så spinner man videre på denne interessen sammen … det er jo egentlig helt naturlig … og hyggelig, for all del … men man trenger likevel å gjøre noen ting for seg selv».
– «Jeg skjønner», nikket hun.
– «Jeg brant meg på noe lignende en gang … eller, jeg var sammen med en fyr og vi gjorde alle disse tingene sammen … husker ikke hvor eller hvordan vi traff hverandre, men etter hvert så ble jeg mer og mer sammen med vennene hans … hyggelige folk, for all del … mens mine egne, de som jeg var sammen med før han og jeg ble sammen, mer eller mindre ble borte … ikke borte, men det var som om de rett og slett ikke passet inn i det nye livsmønsteret mitt på en måte …»
Jeg kikket på henne hele tiden mens hun snakket, kjente at det var lenge siden jeg hadde slått fra meg tanken om å behandle henne som en hvilken som helst annen venn som hadde blitt med meg på firmafest i mangel av fast følge. Jeg vet egentlig ikke når vendepunktet skjedde, men det forundret meg litt at så mye hengivenhet og beundring kunne blusse opp på så kort tid, som om jeg hadde fått for meg at jeg skulle leve i nuet og rett og slett ta for meg av det som livet kunne tilby.
Jeg kunne daue i morgen, for alt jeg visste.
Jeg fikk til og med følelsen av at jeg var en annen.
Eller i hvert fall ønsket at jeg var en annen.
– «Og så gikk det som det måtte gå», fortsatte hun.
– «Det ble slutt uten at noen visste hvorfor det ble slutt mens jeg lurte på hvorfor vi i det hele tatt hadde blitt sammen …»
– «Hvorfor?»
– «Hvorfor vi ble sammen?»
– «Nei», fortsatte jeg.
– «Jeg mener hvorfor det ble slutt …»
– «Det er privat», smilte hun.
– «Greit.
– «Det jeg vil fram til», fortsatte hun.
– «Det er at jeg tror det er lurt at man har forskjellige venner i tillegg … kanskje ikke alle sammen, men man trenger noen som bare er sine, hvis du skjønner hva jeg mener».
– «Ja», nikket jeg.
– «Ikke fordi man ikke passer sammen, eller noe … men man trenger å treffe folk som ikke er med på alle de andre tingene man gjør».
– «Forskjellige arenaer», innskjøt jeg.
– «Ja, kall det gjerne det … man trenger ikke å dele alt med alle og det har ingen ting med at det er noe man ikke vil fortelle om eller hysj hysj eller noe sånt … det er jo bare en greie med at man på den måten får forskjellig påfyll … drivstoff … kall det hva du vil».
– «Enig», smilte jeg.
– «Jeg tror at hovedårsaken til at mange forhold til slutt går til helvete er at man hele tiden ser etter alternativt drivstoff … som om man skal overgå hverandre på en måte … man er mer opptatt av hvordan ting kan bli enda bedre i stedet for å nøye seg med mindre … og så får man kanskje ikke likevekt dersom det bare er den ene som klarer å finne på nye ting og den andre blir misunnelig eller noe siden han eller hun har låst seg fast i det samme mønsteret med de samme vennene og de samme stedene».
– «Liker sammenligningen med drivstoff», innskjøt hun.
– «For du har jo de som bruker mer på mila enn andre … i tillegg til de som har varierende kjørelengde og kjøremønster».
– «Det er jo det hele greia dreier seg om», smilte jeg.
– «Det at man er forskjellig og har forskjellige krav … forskjellig ytelse og selvfølgelig behov … behov er viktig, det er jo noe som endres over tid i likhet med sult og tørst».
Hun nikket, litt ettertenksomt på en måte, før hun reiste seg opp av stolen.
– «Da er kvelden over?»
– «Nei», smilte hun.
– «Jeg må tisse …»

Does laughter still discover you
I see through all those smiles that looks so right

– «Oj», hørte jeg fra baderommet.
– «Du har badekar …»
Jeg rakk å tømme whiskyglasset innen hun viste seg i døra.
– «Du har badekar», gjentok hun og smilte.
– «Ja …»
– «Jeg har ikke badekar», fortsatte hun.
– «Jeg har bare dusj … dusjkabinett, de som bodde der før meg har tatt bort badekaret».
Jeg hadde reist meg mot henne og sto og blåste mens jeg skulle ønske at jeg opplevde den korte stillheten som litt mer behagelig. Jeg kom til å tenke på hvor ofte det hendte at folk bryter sammen, at man mister grepet og ikke lenger kan stole på seg selv.
Ting faller ut av hendene eller man våkner om natten uten å vite hvem man er.
Jeg lurte på om jeg var blitt en av dem.
En som var i ferd med å bryte sammen.
Jeg kjente dampen som steg fra badekaret.
Jeg hadde ikke en gang fått med meg at hun hadde begynt å tappe i vann.
Siggen min ble borte.
Jeg vet ikke hvor.
Kanskje den hadde falt ned på gulvet under badekaret, men jeg kunne like gjerne ha svelget den uten å ha lagt merke til det da kjolen gled langsomt og bølgende ned av skuldrene som om hun var en statue som var i ferd med å bli avduket. Deretter satt hun den ene foten på dolokket og løsnet strømpeholderne, rullet ned den ene strømpen, skiftet fot og dro ned den andre før hun snudde seg mot badekaret og hektet av seg brystholderen. Jeg så en annen vei i det hun sparket seg ut av trusa og lot som om hun var en hvilken som helst jente som bare skulle låne badekaret mitt.
– «Og du», smilte hun og løftet høyre fot, manøvrerte den langsomt over badekarkanten i en glidende bevegelse.
– «Skal du ikke bade?»
Det oppstod en underlig forlegenhet, jeg hadde ikke peiling på hvor jeg skulle gjøre av meg, lurte på om jeg skulle kle av meg her eller et annet sted, valgte det første og brettet klærne mine i en pen stabel på gulvet mens jeg lurte å hvordan det ville være hvis jeg endelig forstod alt.
Det var som en liten del av meg ble borte.
Lag for lag.
Jeg var klar for det store forsvinningsnummeret.
Jeg var klar for å bryte sammen, miste grepet og slutte med dette tullet med å stole på seg selv.
Da vi hadde flettet beina sammen for å få bedre plass, merket jeg at jeg hadde forandret meg.
Ordene fløt dovent mellom oss og varmt vann.
Trange avsnitt holdt oss våken.

Just because you feel good
Doesn’t make you right

One comment

  1. Jeg leser en tekst spekket med viktige budskap som du pakker inn i praktfull fortellerteknikk.
    Dialogen virker så troverdig og sterk at jeg føler at jeg er i nærheten. Det er ikke så mange bloggetekster som får til det.

    Gleder meg til å lese mer.
    Hilsen Ragne

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s