Måned: juni 2014

Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen

Du har sikkert sett på ulike stillingsportaler at det finnes en del vikar- og bemanningsselskaper som annonserer de samme jobbene.
Man kan lure på hva som er vitsen.
Du ser en stillingsannonse som du får lyst til å søke på, blar deg litt nedover når du først er i gang og ser den samme annonsen fra noen andre, lenger ned kommer den både tre og fire og fem ganger.
Man kan lure på hva de tenker på, både kunden og leverandøren.
Kandidaten får jo også litt å tenke på, – «skal jeg søke gjennom de eller de?»
Hmm.
Poenget er selvfølgelig at bemanninsselskapene ønsker å fylle opp sin egen CV-base med kandidater, det som de tror er ett av de sterkeste forhandlingskortene deres i møte med nye kunder. Det finnes noen som sier at det også er bra markedsføring, se hvem vi jobber med, men jeg tror de fleste sitter med inntrykk av av dette ikke ligner på noe annet enn disse som stiller seg i køen for å få rote med den deiligste dama i skolegården.
Og da kan du jo tenke deg hva man kan mene om kunden …

Vi bestemte oss for å undersøke litt nærmere, og klarte å få en av jentene i nettverket vårt på intervju hos fire av de fem aktørene.
Når vi ringte den femte, så fikk vi vite at kunden hadde trukket oppdraget …
Hun spurte hvorfor hun ikke hadde fått beskjed om det.
Nei, det kunne de ikke svare på.
Det gikk ikke lang tid før bråket begynte, det var en megge fra det første vikar- og bemanningsselskapet som var grisesur for at stjernen vår ikke hadde fortalt at hun hadde blitt profilert fra andre selskaper, en samtale som vi vurderer som så god at den vil få plass i en egen tekst. Litt senere kom det en annen dame på banen, hun var ikke like grinete, hun var snarere litt oppgitt og fortalte at hun egentlig ringte for å sjekke om det kunne være interessant å bli profilert for en annen stilling i et annet selskap, noe «vår» kandidat selvfølgelig takket nei til, før hun fikk høre at det ikke var smart å oppføre seg som hun gjorde.
– «Oppføre meg som jeg gjorde?»
– «Ja … du har gått til andre selskaper».
– «Og så?»
– «Det vitner ikke akkurat om … hvordan skal jeg si det … troverdighet og lojalitet?»
– «Sier du som kopierer en stillingsannonse sammen med fem andre aktører?»
Da ble det stille i den andre enden.
Vi oppnådde akkurat det vi ønsket.
Vi oppnådde at kunden ble sittende med et dårlig inntrykk av slett arbeid.

Uten sammenligning for øvrig, men her om dagen var jeg i et greit kundemøte hvor jeg ble forespurt om jeg kunne finne en database-administrator som i tillegg var god til å snakke om fag og tjenester med nye kunder, en ganske viktig rolle som skal jobbe i tospann med noen av disse selgerne som ikke har peiling på hva de snakker om bare de kan selge noe, en spennende jobb for en som ønsket seg noe mer enn å bare sitte foran en skjerm. Dette var noe som jeg betraktet som et bonusoppdrag, jeg hadde egentlig tenkt å stenge butikken for sommeren men fikk denne i fanget fra en bekjent som ikke hadde kapasitet.
Greit nok.
Når man har gode nettverk så renner det fint i begge veier.
Jeg ble stående og vente litt utenfor, jeg hadde planlagt en kaffeprat med en tidligere kollega som jobbet i bygget ved siden av men hadde ganske god tid siden jeg hadde lagt inn litt slakk fra det første møtet.
Jeg pleide alltid å gjøre det.
Det var da jeg så henne, jeg visste hvor hun jobbet og hva hun jobbet med, men det var ikke før noen dager senere at det skulle gå opp for meg at jeg hadde vært på et møte hos et selskap som ikke brydde seg om konfidensialitet, eksklusivitet, lojalitet og en del andre begreper som legger grunnlaget for et godt samarbeid. Det var en av de interne kildene mine som fortalte det, de hadde gitt et tilbud til en fyr som hadde jobbet der gjennom et vikarbyrå som jeg visste at hun jeg hadde sett var ansatt i, det var en sånn greie som på fagspråket kalles «try and hire» og som ingen i bransjen liker å snakke om, møtet med meg og sikkert noen andre var bare en avledningsmanøver for å tilfredsstille et punkt i personalhåndboken. Jeg ser det ganske ofte, og kan ikke skjønne hvorfor det er så vanskelig å stikke fingern i jorda og kalle en spade for en spade i stedet for å vase rundt og late som de er så jævlig prektige.
Grøss.
Jeg lot det gå noen dager før jeg tok kontakt med oppdragsgiveren og fortalte at jeg hadde truffet noen gode kandidater, hørte at hun vred seg litt i stolen og sa at vi godt kunne ha et nytt møte.
– «Det var bare det at vi … det har kommet inn en annen … altså, vi har funnet en som vi har valgt å ansette».
Jeg svarte ikke.
Jeg lot det bli en stillhet som hun var lite komfortabel med.
– «Vi kan godt treffes», fortsatte hun.
– «Vi er jo hele tiden på utkikk etter flinke folk, kanskje vi kan ha de på vent, eller noe …»
– «Hør», begynte jeg.
– «Mine kandidater ligger ikke på vent eller noe, mine kandidater er valgt ut og sikret etter alle omstendighetene som hører med til et profesjonellt rekrutteringsprosjekt … mener du virkelig at flinke folk skal ligge i skuffen og vente til det dukker opp noe hos dere?»
– «Ja, nå legger vi dem ikke i skuffen, da … vi har gode databaser som vi kan sjekke når det dukker opp noe som er aktuelt …»
– «Hører du selv hvor dumt det høres ut?»
– «Dumt?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Dumt … dere kødder med flinke folk … jeg tar kommentarene dine videre med kandidatene mine, har ingen problemer med det selv om de vil oppfatte dere som rimelig uprofesjonelle … jeg kan til og med leve med at dere kødder med meg, men jeg lar det være med denne ene gangen og fører dere opp på listen over aktører som hverken jeg eller noen i mitt nettverk kommer til å ha noe med å gjøre».
Jeg hørte at hun forsøkte å bryte inn med noe, men det var i det samme øyeblikket som jeg avsluttet samtalen.
Noen ganger kan man oppfatte dødsstraff som det eneste riktige …


.

Anbefalte tekster:
Hvis og kanskje
37,5 – tallene som slakter vikar- og bemanningsbransjen
… eller klikk på stikkordskyen i bunnen av siden

#costarica #partypeople

På fredag skjedde det noe rart.
På fredag gjorde jeg noe som jeg ikke trodde jeg ville komme til å være med på.
Jeg vet ikke hvordan deg gikk.
Jeg har ikke sett resultatet.
– «Jeg må ta bilde av dere», strålte hun.
– «Jeg bare må … eller, jeg blir med på bildet, vi tar en gruppeselfie!»

Jeg var på et arrangement på fredagskvelden, hyggelige folk og god mat og drikke og alle de tingene der, foredraget satt og Costa Rica vant og jeg lot det heller ikke bli så sent.
En god kveld.
Jeg ble stoppet av en dame på parkeringsplassen som spurte om hun kunne få sitte på inn til byen, og selvfølgelig kunne hun det. Jeg hadde hilst på henne tidligere på kvelden, men husket ikke hva hun het, jeg hilser på ganske mange mennesker i løpet av en dag så det spiller ingen rolle. Det vises heller ikke på bildet, der er vi åtte mennesker som ser ut som om vi har kjent hverandre hele livet og at vi oppfører oss som om det er den siste kvelden av dem alle.

– «Jeg er ikke på Instagram …»
Det var sånn hun hadde sagt det.
Jeg svarte at jeg ikke var der, jeg heller, visste egentlig ikke om det var riktig å si at man «er der» på samme måte som de som spør om man er på sosiale medier. Jeg la til at jeg ikke skjønte poenget med alle disse som må dele alt med alle og det var da jeg fikk hånden hennes på låret mitt.
Mest som en bekreftelse.
Ikke som et kjærtegn.
Jeg skal ikke skryte på meg det.
– «Jeg liker bildene i hodet mitt», fortsatte hun.
– «Jeg liker å lage egne inntrykk og ta vare på dem … det er som om alle må dele og fortelle hva dem gjør hele tiden … nå er vi på den restauranten og nå er jeg her og nå er jeg der og … vet du, jeg føler meg rett og slett som en egoist som ikke gidder å dele noe av dette med andre».
– «Egoist», smilte jeg.
– «Ja», fortsatte hun.
– «Egoist …jeg beholder alt for meg selv og vil ikke dele».
– «Ganske godt sagt», svarte jeg og stanset for rødt lys.
– «Jeg har lenge tenkt at det er omvendt, at det er de som liksom er så opptatt av å dele opp hele livet sitt i hashtags som har et eller annet kompleks som kan være tilnærmet noe som ligner egoisme … eller kanskje som en slags omvendt form for egosime som skal styrke deres eget ego, hvis du skjønner».
– «Ja», nikket hun.
– «Men det er ikke det at jeg ikke vil dele … det er sånn jeg sa det, men jeg mener egentlig å si at jeg ikke gidder … eller ser poenget … ja, kall det hva du vil, det går kanskje ut på det samme … det er grønt».
– «Jo …»
– «Det er grønt lys».
Jeg kjørte videre.
– «Du snakket om hvordan mange bedrifter ønsker å fremstå som noe», fortsatte hun.
– «Jeg syns det var et bra foredrag, forresten … du snakket om dette som handler om alle de som tenker og lager ord på hvordan de ønsker å fremstå men som glemmer å tenke på at de blir mer opptatt av dårlige forsøk på å være noe i stedet for å bare være … det syns jeg er så godt sagt … jeg har ikke tenkt på dette med employer branding på denne måten før, men det går jo ut på det samme … vi har det kanskje på den samme måten hos oss, det står setninger på nettsidene våre som er klippet ut fra en personalhåndbok som ingen kjenner seg igjen i … det blir bare for dumt».
– «Det blir sånn det blir når man setter seg ned og tenker at nå skal vi være kreative gitt, nå skal vi finne på noe smart som får oss til å virke skikkelig attraktive … kom igjen dere, hva er det som gjør oss unike …»
– «Latterlig», smilte hun.
– «Det er kanskje det som jeg syns er det verste med alle disse sosiale mediene … alt skal være så synlig og gjennomsiktig og så blir det til at man hele tiden blir opptatt av å manipulere og retusjere og får det til å bli noe helt annet og til slutt så er det ingen ting igjen, i hvert fall ikke så mye av verdi, hvis du skjønner hva jeg mener …»
– «Det er som man sier», innskjøt jeg.
– «Verden vil bedras … det er jo bare å se på trendsetterne som gjør de merkeligste sprell for å se ut som noe helt annet, røkla kaster seg på og så fortsetter det … stakkars de som er sånn i virkeligheten, de som blir sett på som avvikere den ene dagen og slaver den andre … husker du normcore, det som liksom skulle være en slags opposisjon til alt det andre selv om det til slutt havnet i den samme båsen som alt det andre, det går jo ikke så lang tid før det fremstår som parodisk og flåsete …»
– «Det er bare så latterlig», innskjøt hun.
– «Hvis jeg skal kaste meg på noen av fotballmetaforene dine, så er det jo ikke så lenge siden David Beckham ble fotografert med hvite sokker i sandalene sine … det var ganske mange som kastet seg på og som trodde at det var et stunt … keiserens nye klær, liksom …»
– «Det som er det verste», fortsatte jeg.
– «Det blir som … ja, se på dette normcore-stuntet som ikke funket så særlig bra … noen kan sikkert spørre hvorfor og det sier seg jo selv når de som ikke hører hjemme i normcore skal kaste seg på … det blir nesten som om det blir oppfattet som trendsettende å snakke ned alle kravene om selvrealisering og da blir det fort oppfattet som noe helt annet … jeg vet for eksempel at det er en del som ser på meg son en gammel grinebiter, men vet du hva … det tar jeg faktisk som et kompliment, spesielt når jeg ser hvor det kommer fra … alle disse som lar seg forføre av ulike oppfordringer om å være original ved å kopiere andre menneskers originalitet … sorry, tar du bilde og slenger på en hashtag, så er det gjort …»
– «Det er snart umulig å være noe uten at man skal bli definert som noe», sukket hun.
– «Ganske trist …»
Jeg nikket, bremset ned for noen fulle folk på fortauet som virket troende til å ramle i alle retninger, svingte venstre og visste at jeg snart var framme.
– «Jeg skal begynne å røyke», smilte hun.
– «Snakk om å være gæern, liksom … folk ser allerede rart på meg på jobben fordi jeg sykler uten hjelm og sånne stygge nylonklær … og så har jeg ikke mobiltelefon … ha, slå den … jeg har mobiltelefon på jobben, men den legger jeg igjen på pulten når jeg går hjem … snakk om å være avviker … snakk om hvem som må gå når første runden blir offentligjort … jeg sitter jo med regnskapet foran meg hele tiden og ser at dette kommer til å gå på rævva … du kan svinge til høyre her og stoppe bak den røde bilen … det er nå jeg kanskje burde spørre deg om du vil bli med opp og smake på yatzy-brikkene mine eller noe sånt, men du har kanskje skjønt at jeg ikke er som alle andre …»
– «Det er nettopp derfor jeg hadde svart ja», smilte jeg.
– «Jeg vet det», nikket hun og løsnet sikkerhetsbeltet, ble sittende å se foran seg i noen lange sekunder før hun takket for at hun fikk sitte på.
– «Jo», smilte jeg.
– «Selv takk …»
Jeg fulgte henne med blikket, så at hun låste seg inn i oppgangen og at hun vinket fra tredje. Det finnes sikkert noen som hadde spurt om å få ta et bilde av denne utrydningstruede arten, kanskje mest for å være sikker på at de en gang vil klare å kopiere den så tett opp til originalen som mulig.

Noen ord om poteter

– «Du må hilse på søsteren min», smilte hun og strakk hånden mot damen som sto ved siden av henne.
Vi hilste.
– «Hun er jobbsøker», fortsatte hun.
– «Da vet jo dere hva dere kan snakke om …»
Jeg kikket gjennom folkemengden, lurte på hvor det ble av den gode fotballkompisen min som skulle til baren og hente to pils.
Det var ti minutter til kampstart.
Det var ti minutter som jeg ønsket å bruke på andre ting enn å grille poteter.
Jeg hadde nemlig fått meg til å spørre hva hun kunne og hva hun så etter, mest for høflighetens skyld siden jeg som nevnt hadde lyst til å bruke tiden på noe annet.
– «Jo da», strålte hun.
– «Jeg er som poteten … jeg kan brukes til alt».
Hva i all verden er det med mennesker som får seg til å si noe sånt?

Jeg har i en rekke innlegg skrevet om hvordan man som seriøs jobbsøker må være krystallklar på historen sin, man vet aldri når det dukker opp en mulighet til å presentere seg for en som kan hjelpe deg på veien.
Jobben min som karriereveileder byr på noen utfordringer rettet mot dette med å formidle kreative virkemidler for erfaringsformidling, jeg bruker en del tid på å poengtere at man må ha en historie som sitter i ryggmargen, en som spretter ut på rett signal og overbeviser lytteren om at det er et stort mysterium hvordan de har klart seg i så lang tid uten din spesielle kompetanse og egenskaper.
Jeg kaller det «heis-pitch» og det er en rask historie på tredve sekunder.
Denne skal du øve på.
Det er dette som kan hjelpe deg til å komme deg inn i et rekrutteringsprosjekt.
Tenk over det.
Tenk over hva du skal si og at det skal være noe konkret, det er alt for mange der ute som spretter ut med en master i fjatt og fjas og god på det meste eller den som kanskje er den beste av dem alle:
– «Hva har du å tilby?»
Grøss.
Du må si noe konkret:
– «Jeg er snekker».
Det gjelder seffern bare de som er snekker, ikke sant …
Ikke bruk spesielle eller sære titler som bare dine nærmeste kollegaer skjønner.
Førstekonsulent holder ikke.
Ikke konsulent heller, for den saks skyld.
– «Jeg jobber med profileringsartikler og har laget alle de fine plakatene som henger her».
Den er fin.
Du må være forberedt på å kunne formidle et spisset og tydelig budskap som gjør det enkelt for den du snakker med å forstå hva du kan og hva du kan brukes til slik at de har deg i bakhodet og kan ta kontakt når behovet melder seg. Du må være forberedt på å kunne etterlate et inntrykk som fører til at den du møter ønsker å bruke mer tid sammen med deg. Det er rett og slett en superenkel salgspitch som gjør deg interessant og skaper engasjement, gjerne i form av spørsmål.
Tredve sekunder er ikke lang tid.
Jeg kjenner mange som klarer å holde pusten lenger enn det …
– «Jeg er selger».
Den holder ikke den, heller.
Her må du kline til med noe mer snert.
Dersom du ikke klarer det, så er du kanskje ikke en selger likevel …
Dersom du treffer på dine første fem sekunder så har du femogtyve sekunder igjen til å besvare spørsmål og utveksle kontaktinformasjon.
Tenk på det.

Det finnes noen som tror at dette med å være som poteten vitner om allsidighet.
Det gjør ikke det.
Det vitner om stor usikkerhet.
– «Jeg ser etter en seriøs arbeidsgiver som trenger en potet som de kan forme som de vil», fortsatte hun med et uttrykk som forsøkte å overbevise meg om at hun var seriøs.
– «Men du», fortsatte jeg og kikket mot det smilende ansiktet til min våpendrager som holdt seg litt i bakgrunnen og nippet til en kald pils, holdt opp to fingre som tegn på at jeg straks var tilbake og så at han snudde seg mot storskjermen som viste at lagene var på vei inn på banen.
– «Det er ikke så mange bedrifter der ute som liker denne potethøstingen, du er nødt til å finne ut hva du har lyst til å jobbe med og dette bør selvfølgelig henge sammen med noe du kan … noe som du er flink til, og deretter må du finne ut hvordan du skal fortelle dette, for eksempel til sånne som meg».
– «Har du noen jobber, da?»
– «Ikke som passer til noen som ikke kan gjøre rede for seg», svarte jeg kort og kjente at jeg egentlig ikke hadde lyst til å bli oppfattet som syrlig eller spydig.
– «Men akkurat nå så passer det ikke å snakke om sånne ting, det er også noe du må huske på når du har formet den raske historien din som skal presenteres når du har vedkommende i fokus og modus … er du med?»
– «Ehh …»
– «Nå må jeg gå … har noen som venter på meg … god kamp!»

Jeg fikk en øl i hånden og satt meg ned på setet, kikket mot storskjermen hvor dommeren kastet kron og mynt og videre ned på raden foran oss hvor en del liksomitalienerne var i ferd med å poppe opp stemningen som boblene i en Prosecco.
– «Du», begynte han med munnen helt inntil øret mitt.
– «Hva er det med deg og damer … kan ikke være borte fra deg i fem minutter før de henger rundt deg?»
Jeg trakk på skuldrene, tok en slurk og rettet meg litt opp i setet for å unngå de viftende armene fra en polardego på raden bak meg.
– «Vi sitter feil», svarte jeg.
– «Ser fint her, da …»
– «Jeg heier på Costa Rica … vi befinner oss midt i Romerriket når vi burde vært der borte hos de fine fuglene».
Han nikket.
Dommeren blåste.

Jeg vil for øvrig legge til at poteten (Solanum tuberosum) er en stengeknoll, en hardfør rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Poteten er den matretten som er vanligst å nyte, vanligvis som supplement til kjøtt og fisk, den er blitt spredt vidt utover hele verden og spiller en viktig ernæringsmessig rolle for store deler av befolkningen på kloden.
Og nevnte jeg at jeg heier på Costa Rica?

María, esto es para ti :)

Skal jeg smile?

Jeg pleier å få de merkeligste spørsmål når det kommer til dette med hvordan man skal skrive en søknad og hvordan en CV skal se ut. Jeg pleier samtidig å si at det ikke finnes noen dumme spørsmål, men at det kan finnes noen som gir svar som kanskje kan oppfattes som dumme. Jeg sier samtidig at det ikke finnes noe fasit på noe av dette, siden det bare finnes en person i hele verden som kan avgjøre om det er bra nok eller ikke.
Det er mottakeren.
Alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv, og det er ditt ansvar som jobbsøker å tilpasse budskapet ditt til det aktuelle rekrutteringsprosjektet og den mottakeren som skal forstå hva du mener og hva du vil.
Hver eneste gang.
Det er her det syndes.
Det er kanskje derfor jeg ikke har så mye til overs for elektroniske rekrutteringsverktøy og CV-baser.

Det er mange som bruker mer tid på å bestemme seg for om de skal bruke den eller den skriften, hvor stor avstand de skal ha mellom de ulike avsnittene, bunntekst og sidenummerering og alt annet enn hva som er det viktigste: Innholdet
Gjengangeren er dette med bilde eller ikke, og da svarer jeg at det finnes mange som syns det kan være morsomt å se på bilder men at jeg personlig er mer opptatt av å lese en god historie så jeg kan lage mine egne bilder. Jeg er med andre ord ikke enig i påstanden om at et bilde sier mer enn tusen ord, jeg heier på historien og sier til og med at du skal droppe det hvis du i det hele tatt er i tvil.
Sånn er jeg.
Du vet ikke hvordan andre er eller hvordan de tenker, og en gang fikk jeg faktisk en telefon fra en jente som hadde sett en stillingsannonse jeg hadde på nett, hun hadde sikkert gått på et kurs hvor hun hadde lært at det var lurt å ringe på aktuelle stillingsannonser, men det eneste spørsmålet hennes var om jeg ville se bilde på CV’en hennes og i tilfelle hva slags bilde. Jeg husker det ganske godt, satt med en kollega på kontoret og fersk kaffe og god tid og benyttet anledningen til litt småprat med en kandidat som søkte på en jobb som inkluderte en del beslutningsansvar. Jeg tror hun satte pris på det, da kunne hun bruke mer tid på bildene sine enn å melde seg på et rekrutteringsprosjekt som ikke passet for henne.
Det som er uansett er viktig – hvis du skal ha med bilde – er at du bruker et profesjonelt bilde, ikke sånn at du nødvendigvis trenger å gå til en proff fotograf, men finn et bilde som viser ansiktet ditt.
Skulder og opp.
Jeg lar meg aldri friste av kandidater som har bilde fra skisporet eller på en fjelltopp eller unger på fanget eller en halvliter i hånden.
Snarere tvert i mot.
Den eneste grunnen til at man skal ha med et bilde, er at man skal forsterke et profesjonelt førsteinntrykk.
Aktuelle kandidater kommer til å bli guglet uansett.
Sånn er det bare.

Mitt tips til jobbsøkere som er hjernevasket til å feiltolke hvordan man skal skille seg ut i jobbsøkerprosesser, er å være bevisst hva som er dette lille spesielle som gjør dem forskjellig fra alle de andre. Når du finner ut dette, så må du lære seg å snakke om det, presentere det på en måte som gjør at den som skal høre dette skjønner at du skiller deg ut. Flinke folk vet hva som er riktig definisjon på å skille seg ut i jobbsøkerprosesser, og det er vissheten av å være riktig person til rollen.

Tips 1:
Dersom du er vanskelig å gugle fordi det finnes mange som heter det samme som deg eller det kommer opp mange rare bilder i søkeresultatet, så vil jeg anbefale at du har bilde på din CV så du kan bekrefte hvem av dem som er deg.

Tips 2:
Dersom du virkelig tror utseendet har noe å si i en jobbsøkerprosess, bør du satse på personlig fremmøte hvor du overleverer din CV – med bilde på – enten det er fordi du tror du er for feit eller for gammel eller har feil farge i ansiktet.

Tips 3:
Det er ingen som er bedre til å være deg selv enn du.

Det pleier som regel å komme et morsomt oppfølgingspørsmål.
Skal jeg smile?
Svaret er ja.
Selvfølgelig skal du det.
Det blir det samme som når du hilser på et menneske for første gang, hvis vedkommende ikke smiler til deg så skjer det noe med førsteinntrykket.

Tips 4:
Drit i hvordan andre ser ut og hvor mange som trykker på liker-knappen på bildene som de legger ut av seg selv.

Jeg har truffet mennesker som ser ut som en helt annen enn bildet de har på CV’en sin. Jeg syns ikke det er så veldig smart, og bruker opp mye av kandidatens intervjudisposisjonstid på å avklare om det er noe annet som ikke er riktig.

Tenk på denne måten, – hvis du virkelig tror at du ikke får jobben på grunn av utseendet ditt, så er det mye greiere å avklare dette med en gang. Hvis det finnes noen som bryr seg om sånne ting, så har du antageligvis ikke lyst til å jobbe sammen med dem.

Jeg er sikker på at det vil komme en dag hvor det eneste som virkelig betyr noe er virkeligheten.
Det er i hvert fall lov å håpe.