Måned: juli 2014

Flinke mennesker måles på troverdighet, tillit, takt og tone

Jeg var tjue minutter for sent ute og hadde gått glipp av innledningen, stemningen virket god og det var først når jeg omsider fikk en pils på bordet at jeg fikk følelsen av å bli invitert inn i firkløveret.
– «Skål, Morten», smilte Pål.
– «Fint å se deg».
– «Like så», smilte jeg tilbake.
– «Alle sammen … skjønner at jeg har gått glipp av noe her?»
– «Vi snakker om et nytt rekrutteringsselskap», forklarte Anders.
– «Jeg fikk en forespørsel fra en som lurte på om jeg visste om noen gode verktøy eller metoder for å innhente informasjon om gode rekrutteringsfolk».
– «Ja», nølte jeg.
– «Vi kjenner jo en del av dem, gjør vi ikke?»
– «Uhm», svarte han mellom to slurker.
– «De snakker om verktøy og metoder … digitalt faenskap».
– «Hun spurte om det finnes analyseverktøy som kan vise antall oppdrag og annonsetekster og sånne ting, som en slags aktivitetslogg eller noe som ligner».
– «Hvem bryr seg om det?»
– «Si det», smilte han.
– «Tydeligvis en som tror at det er det som er tingen».
– «Hva svarte du henne?»
– «Jeg sa nei».
– «Kult».
Vi skålte.
– «Utenlandsk selskap?»
– «Nei», svarte han kort mens han rotet i jakkelommene etter røykpakken sin, fant den og ristet ut den siste.
– «Det er det samme vanlige», fortsatte han og fyrte opp.
– «Utbrytere som skal prøve lykken …»
– «Tydelig at det ikke gikk så bra for dem der de kom fra, da», smilte Harald og gjorde bestillertegn til serveringsdamen.
– «Og nå trenger de hjelp for å finne noen som kan sørge for innteksikring … nei takk».
– «Hør», smilte Pål.
– «Hør på oss … jeg er sikker på at vi høres ut som sånne gretne gamle gubber som klager over støy på lekeplassen».
– «Snørrungene får holde på med sitt», svarte Anders fra bunnen av glasset.
– «Men støyen deres vil få oss til å flytte oss til et annet sted …»
– «La oss snakke om noe annet», foreslo Pål.
– «La oss snakke om Tsjekkia».

Vi begynte å snakke om Tsjekkia og et prosjekt som jeg ikke kan skrive om på disse sidene. Jeg fikk i stedet lyst til å kommentere den økende bruken av digitale verktøy i et fag som bygger på menneskelige relasjoner. Jeg syns ikke det virker så spesielt smart å tenke kvalitet som synonymt med nettpubliseringer og basesøk siden dyktige rekrutteringsmennesker gjør det meste av sitt arbeid på en konfidensiell arena, et arbeid som ikke er synlig og som heller ikke er ment å være synlig. Massepublisering av stillingsannonser er som regel ikke noe annet enn et oppkok fra gamle tekster, og vitner ikke så mye om hverken kreativitet eller konstruktivitet. Bransjen har for lengst havnet i en blindgate når man ser hvordan stillingsannonsene som peker på disse rollene har fokus på salg og oppbygging av egen kundeportefølje, oppgaver som sier fint lite om deres forutsetning for å lykkes som en rekrutteringsrådgiver hvor kritiske suksessfaktorer ligger på samhandling, relasjoner og evne til å formidle troverdige historier.

– «Nei», avsluttet Harald og trakk til seg regningen.
– «Min tur, er det ikke?»
Det var ingen som svarte.
Det lå i luften, og det var det som holdt oss sammen.
– «Skal vi tippe på resultatet», foreslo Anders og åpnet røykpakken, kom på at han allerede hadde tatt den siste og krøllet den sammen.
– «Tre poeng i dag», nikket Pål.
– «Tipper fire to».
– «Er med på tre poeng», nikket jeg og tok den siste slurken.
– «Men tror det blir jevnt … tre to».
– «Slipper ikke inn mål», snøftet Anders.
– «Fire null».

Jeg er sikker på at det kan finnes noen som mener at tipset mitt er redigert i ettertid, noe som er lett å mene med tanke på at denne teksten er publisert etter at kampen er ferdigspilt.
Det er det ikke.
Kors på halsen.
Ti kniver i hjertet.
Flinke mennesker måles på troverdighet, tillit, takt og tone.
Måles og måles, fru Blom.
Kanskje litt rart at den skulle komme fra meg …

Jo, en ting til:
Gratulerer med dagen, Pamela!

Når spiren blir en blomst

Jeg har gjennomført et masterstudium.
Jeg er en masterspire.
Det er sånn han sier det.
Jeg har fulgt med på disse sidene i mange år, og det henger kanskje sammen med at jeg kjenner Morten.
Jeg er en av dem som han av og til skriver om.
Jeg er en av nabojentene.

Nå skal jeg snart ut i det virkelige arbeidslivet.
Der hvor man jobber hver dag mandag til fredag.
37,5 timers arbeidsuke.
En time for hver eneste grad i kroppen.
Man kan lage ganske gode metaforer fra den (hint hint, Morten).
Jeg vet at det er mange bedrifter der ute som krever at unge mennesker har en god CV, uten tanke på at de fleste ikke har noe å skrive hjem om. Morten nevner i en rekke tekster om hvordan et standard rekrutteringsprosjekt med søknad og CV begynner å bli rimelig antikvert, og jeg tenker som så at det er i hvert fall lov å håpe. Jeg har i hvert fall lært at det er en uendelig stor avstand mellom kunnskap og klokskap, og at det ikke er særlig smart å kvantifisere intelligens basert på et oppkok av eksamensbesvarelser.

Det meste har jeg lært fra arbeid og omgang med mennesker som har gitt med forståelse for viktigheten av å høre på hva flinke folk har å si, noen av dem har til og med lært meg hvem det ikke er så smart å høre på og det er egentlig ganske fint å vite. Jeg har også fått noe å skrive om fra McDonalds som lar ungdommer uten arbeidserfaring ta hånd om selskapet med produksjon og drift og ved å vise tillit med å la oss være bedriftens ansikt mot sultne kunder.
Vi lærer å ta ansvar.
Vi lærer å behandle penger og hvordan vi utvikler oss ved å gå gradene hvor noen etter hvert blir ledere.
Jeg vet at det finnes mange ungdommer som ikke vil ha sånne jobber, det er stort sett de samme som klager over at det ikke finnes jobber der ute og som skylder på strukturendringer i arbeidsmarkedet, fine ord som de har lært i korridorene på skolen, paradoksalt nok av de samme menneskene som hevder at de skal hjelpe dem i arbeidskarrieren sin.
Jeg vet om flere som hevder at det er dårlig betalt og mye stress og at det er bedre å leve av foreldrene sine.
Det er det ikke.
Det handler om viljestyrke.
Det er det ganske fint å ha på en CV hvis man ikke har så mye annet å skrive om.

Jeg har fullført en master og har ganske gode karakterer.
Jeg er i hvert fall fornøyd, og det er det viktigste.
Jeg har lært noe.
Jeg har med andre ord ikke behov for å ta opp fag, og det var dette jeg hadde lyst til å skrive om.
Morten kaller det juks.
Jeg er enig og går litt lenger og kaller det dårlig arbeid.
Jeg har truffet en del mennesker som kanskje har tatt litt for lett på det, det handler om fokus og det handler om konsentrasjon og det handler om å vise forståelse for hvordan det fungerer i det virkelige livet.
Da har man kanskje bare en sjanse.
Da har man kanskje ikke anledning til å gjøre deler av jobben på nytt fordi man ikke klarte å gjøre det godt nok første gangen. Noen argumenterer med at det ikke er noe galt i å tette kunnskapshull, men jeg mener at det ikke handler om det.
Tvert i mot.
Jeg sammenligner det med å male et hus. Når jobben er ferdig, så er det ganske dumt hvis man må gå over deler av huset på nytt fordi man ikke har vært nøyaktig med strøkene eller at det har blitt litt søl her og der.
Hvis du går tom for maling, så er du en dårlig prosjektleder.
Det handler om stolthet, og det er noe som jeg tror jeg har arvet fra faren min.
Han er for øvrig maler.

Hvem kjenner rosens vei mot blomst fra knopp, og hvem forstår at kimen ble til kropp?
– André Bjerke

Jeg har truffet en del mennesker som tror de er noe etter endt studietid.
Jeg har en master, så nå er jeg klar for alt.
Drømmejobben ligger ikke og venter, og det er disse jeg sikter til og det er disse som Morten skriver om når han viser til denne «onde sirkelen» med å ta opp fag for å forbedre karakterene sine med håp om det er det som skal til for å få drømmejobben.
Det handler like mye om personlige egenskaper.
Det handler om visjon og verdier.
Jeg skal være litt forsiktig med å si at jeg er enig i alt som Morten skriver, men på den annen side så var det han som fikk meg inn på riktig retning, jeg er også blant dem som er enig i karakteristikken om dårlige tapere, de som ikke klarte ikke å komme på resultatlisten og derfor vil de løpe deler av distansen på nytt.
Snakk om å kjenne sin besøkelsestid.
Snakk om dårlig konkurranseinstinkt.
Jeg siterer Morten på de to siste setningene, og regelmessige lesere vet at han hadde lagt inn et grøss på den neste linjen.
Jeg gjør det samme.
Grøss.
Noen vil sikkert mene at alt dette er lett å si for meg som er ferdig med utdannelsen min, men det har faktisk hatt sin pris.
Det handler om vilje og evne til å gjennomføre.
Det handler om å gidde.
Jeg blir rimelig skremt når forskjellige ledere for elevorganisasjoner snakker om fordelen ved å ta opp fag som et godt tegn på at man klarer å tilegne seg kunnskap og at man har utviklet seg. Det er som nevnt ikke sånn det fungerer i den virkelige verden og det er jo tross alt den virkelig verden man skal utdanne seg for.

Jeg er en spire.
Jeg skal bli en blomst.
Jeg vet at det krever god jord og gode vekstvilkår med sollys og regelmessig vanning.
Jeg vet at det tar tid.
Nå kan du se meg som en liten og grønn strek som stikker opp av jorda og som ser opp til de andre blomstene som pryder tilværelsen og skaper glede og trivsel.

Jeg kjenner en som sier at blomster ikke lever med hjernen.
Bare med åndedraget.
Det er kanskje dette som kjennetegner noen av de som ikke ser verdien av å tenke på at det finnes noe som heter såtid og spiretid og ikke minst blomstringstid. Jeg har en venninne som er biolog, og som forteller at blomstene har en egen måte å tenke på, det er bare det at denne tenkemåten ikke rimer med vår tenkemåte og da er det lett å si at den ikke eksisterer.

Blomster blomstrer selv om ingen ser på dem
– Phil Bosmans

Når jeg visner, for alle blomster visner jo til slutt, så håper jeg noen kommer og luker meg bort og legger meg i komposten så jeg kan være til glede for de som kommer etter meg. Ikke med en gang, jeg må få lov til å stå litt med brune blader og vise til alle rundt meg at her, her ser dere en blomst som har vært gjennom hele syklusen.

Hilsen Renathe
– Gjesteblogger / Fullført Masterprogram i studier av kunnskap, teknologi og samfunn (STS) på NTNU 2014

Redningsmannen

– «Ja, Morten», begynte han, denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem, noen ganger lurer jeg på om han sitter i buskene og venter på at det skal dukke opp en eller annen som han kan snakke med, om alt mellom himmel og jord og alle de andre tingene. Jeg vet ikke hva han snakker om med alle de andre som han møter på sin vei, eller omvendt, de som møter han på sin vei, men når han treffer meg så er det fotball.
– «Tom Nordlie er klar for Sandnes-Ulf, hva tror du om det?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Jeg følger ikke så mye med på hva Sandnes-Ulf gjør, jeg … de ligger i bunn av tabellen og jeg har tippet dem på nedrykk … da regner jeg med at tipset ryker».
– «Ryker?»
– «Hvis det er noen som kan redde en klubb som ligger så utsatt til, så er det Tom Nordlie», fortsatte jeg og satt fra meg bæreposene fra matbutikken.
– «Tror du det?»
– «Ja».
– «Redningsmannen slår til igjen, mener du?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Nå vet jeg at Tom Nordlie ikke er så begeistret for å bli presentert som redningsmann, greit at han har gjort gode grep i andre klubber i samme situasjon, men han er først og fremst en type som har denne evnen som gjør at han klarer å få laget til å funke på begrenset tid og budsjett … jeg syns han er en type som det norske næringslivet kan lære veldig mye av … skulle gjerne sett han i en lederposisjon hos noen av de sidrompa bedriftene som dominerer fjellbygda vår».
– «Så redder han Sandnes-Ulf, da», fortsatte han.
– «Og så får han ny kontrakt og fyken neste sommer … det er jo vanlig, er det ikke?»
– «Jo», smilte jeg.
– «Han har nok ikke vært noe særlig lenger enn to sesonger i samme klubb, jeg tror at det skyldes av det finnes folk i styre og stell som mener at han tar stor plass … en plass som de vil ha selv … styre og stell, mener jeg … men på den annen side så kjører han på med en ganske enkel suksessoppskrift som funker hver jævla gang, og det er dette som handler om motivasjon og innsats og alle de tingene der … har ikke tall på hvor mange dusteforedrag jeg har vært på med sånne avdanka idrettsfolk som snakker om følelsene når de sto på pallen og alle de tingene som ligger bak, historier som er helt fjernt for vanlige folk men som likevel betaler dyrt for å se og høre … Tom Nordlie, derimot … han snakker til deg på et språk som du skjønner og som du identifiser deg med, og hvis du ikke skjønner det så får han deg til å skjønne det».
– «Det», nikket han og holdt opp en pekefinger.
– «Det var egentlig … jævlig godt sagt».
– «Ja», nikket jeg.
– «Du har sikkert hørt han snakke på TV, da skjønner du hva jeg mener».
– «Ja … jo, du har rett i det».
Og så ble han stille.
Jeg kan ikke huske at han har blitt det før, jeg måtte som regel finne på ett eller annet for å komme løs, alt fra poteter som koker og barnevakt som skal hjem og bil som skal hentes på verksted før stengetid og sånne ting.
Jeg husker første gangen jeg traff han, ikke Tom Nordlie men denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem, jeg hadde vært på fotballkamp og lusket hjem med skjerfet i hånda etter nok et tap, da spratt han ut av buskene og tema var satt for lenge siden.
Sånn ble vi kjent.
Sånn har det fortsatt.
Jeg skal ikke se bort i fra at det var på den tiden at nettopp Tom Nordlie var trener for det laget som jeg heier på, det gikk egentlig ikke så bra, men det betyr ikke noe for denne teksten.
Stillheten varte ikke lenge.
Det var kanskje bare en liten kunstpause.
Det var kanskje varmen.
– «Nå», fortsatte han.
– «Vært å handlet?»

Noen ganger så detter jeg litt ut, kommer ikke på noe å si og så blir jeg stående å høre på alt og ingenting, mest det siste, før jeg står og venter på det rette ordet eller omstendigheten som får tankerekken på plass og minner meg på at jeg har et annet liv og denne gangen ble jeg reddet av nabojenta som seilte opp på siden av meg som en deilig sommerbris.
– «Morten», smilte hun.
– «Jeg trenger deg».
Jeg vet at det kan finnes noen som vil mene at det vil være feil for en mann i sin beste alder å skrive noe sånt som at nabojenta er griselekker eller noe som ligner, men noen ganger så dukker det opp en slags usynlig boble mellom to menn som ikke kan forklares på noen annen måte enn noe som enkelte kan oppfatte som et begrep som virker litt ekkelt. Det er ikke sånn ment, for all del, men jeg bruker det som en slags uttrykksforsterker for å visualisere settingen.
Jeg kan tenke meg at hun er atten år, kanskje hun er tjue, ligner litt på Meg Ryan med sånn smal overleppe og lys bustefrisyre, en sånn jente som man forbinder med sol og sommer og blomstereng, timotei og snekke på Sørlandet og bunad på 17. mai. Nå sto hun så tett inntil meg at en liten bevegelse fra meg ville gjøre settingen rimelig frapperende, i hvert fall for denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem og som antageligvis var i ferd med å konstruere dagens sladderhistorie i den varme hjernen sin, hun var kledd i en hvit topp som klistret seg litt til deler av kroppen som fremdeles var våt etter en dusj gjennom hagesprederen, noe jeg fikk vite litt senere i og med at det var noe av dette hun trengte hjelp til, hagesprederen, men det spiller i og for seg ingen rolle for denne teksten.
Hun fikk meg ut av settingen, og det var det viktigste.
Jeg var redningsmannen hennes, men egentlig var det omvendt.
Nok om det.

Jeg kan godt sitere noen gullkorn fra godeste Tom Nordlie når jeg kjører fotballforedraget mitt, og husker en tekst jeg leste om at han oppfatter filosofien sin som at man skal være «kontrollert sinnsyk». Det er nesten ikke grenser for hvilke følelsemessige utspill han kan komme med i arbeidet med å få flinke folk til å funke med andre flinke folk. Mye av det som oppfattes som tull og tøys og spontane utbrudd har en dypere mening, det handler om en form for psykologi som overfører ord og handlinger som kan ligne på en slags startgass.
Han har vel nevnt det i et intervju, også.
Han er et menneske som bevisst spiller på hele følelsesregisteret.

– «Glede, sinne eller frustrasjon … jeg holder ingen ting tilbake … og det er viktig, jeg mener det er essensielt at folk er seg sjøl og at de tør å være det».

Jeg tror som nevnt at det norske næringslivet kan lære mye av han, ikke minst alle disse kjedelig medarbeiderne som vasser rundt og som ikke tør å være seg selv av frykt for at det skal bli oppfattet som upassende.
Det er best å ikke si så mye, for da sier jeg i hvert fall ikke noe galt.
Det er ganske mange av dem der ute.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Jeg håper ikke det er deg.

– «Når jeg var i Kongsvinger så satt alle gutta og deppa med hodet så dypt mellom beina at hvis Glomma hadde gått over sine bredde så hadde de drukna alle sammen …»

Han forteller i et intervju at han oppfatter seg selv som en type som kan være så røff at folk ikke tør å si noe, noe som kan være en utfordring for spillerne, men så lenge du er ærlig i alt du sier og gjør så håper og tror jeg at spillerne virkelig føler den friheten de har til å være seg selv.
Det er ganske godt sagt.
Det finnes sikkert noen som kan si noe lignende om meg.
Uten sammenligning for øvrig.

Det handler litt om at man må forberede seg på det uventede, et setning som egentlig er ganske misvisende men som ofte brukes om mennesker som har denne egenskapen som han besitter.
Noen syns det er spennende med sånne mennesker.
Noen syns at det ikke er bra i det hele tatt.
Jeg tilhører nok de som mener at det er spennende, og jeg har sansen for mennesker som tør å utfordre de som er rundt seg for å få til dynamikk, samspill, produktiviet og verdiskaping.
God ledelse handler ikke om å være autoritær, men å være en autoritet.
God ledelse handler om å få laget til å vite hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det, en greie som i noen tilfeller kan få noen og enhver til å stille spørsmål om det finnes tvil blant de ansatte.
Det gjør det.
Det har jeg sett på mange arbeidsplasser.
Jeg bare jobber her, jeg.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Jeg håper ikke det er deg.

– «Selv om du er sjef og setter agendaen så må du klare å vise at du er et menneske … du må ufarliggjøre det å vise følelser, og derfor bruker jeg mye tid på å komme under huden på folk siden det er viktig for meg å forstå de individene jeg jobber med …»

Han sier mye som jeg liker å høre.
Han sier også at han stoler på mavefølelsen, intuisjon handler jo om tidligere erfaring.

Sandnes-Ulf ligger på bunn av tabellen.
Hvis jeg skal være litt stygg, så kan jeg godt si at jeg driter i hvordan Sandnes-Ulf kommer til å gjøre det, ikke sånn at jeg hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
Det gjør jeg aldri.
På den annen side, så heier jeg på Tom Nordlie og da vil det sikkert være noen som mener at det er det samme som å heie på laget med tanke på sammenhengen.
Nei, det funker ikke sånn.
Jeg vet at det høres selvmotsigende ut, men jeg har jo skrevet en tekst om Ronny Deila på disse sidene, også.
Bare sånn for å ha sagt det, liksom …

– «For å slanke meg, så måtte jeg innse at jeg var feit …»

Jeg har for øvrig ikke gitt opp håpet om å se Tom Nordlie som landslagstrener.
Det hadde vært noe, det.
Redningsmannen.

Hedvig

– «Så», begynte jeg etter å ha snakket løst om den aktuelle stillingen som tekstforfatter i et hyggelig medieselskap.
– «Nå kan jo du fortelle meg din historie».
Hun så på meg.
Blå øyne.
Hun hadde sminket seg på en sånn måte som vitnet om at hun egentlig ikke pleide å sminke seg så mye, hun satt i hvit bluse under en lysebrun dressjakke med armene i kors for å styrke skjoldet sitt.
– «Jeg er egentlig ikke så … hvordan skal jeg si det, komfortabel i denne situasjonen …»
De blå øynene skiftet retning mot vinduet, som om hun hadde lyst til å fly ut i det deilige solskinnet eller finne på noe helt annet.
Det var varmt.
Det var veldig varmt.
Jeg gikk bort til vinduet og åpnet det, mest som en greie som skulle vise at jeg hadde kontroll over situasjonen og som skulle gi inntrykk av at jeg trodde at det var disse omstendighetene som preget henne.
– «Er det greit at jeg tar av meg jakka?»
– «For all del», smilte jeg og tok en slurk av kaffekoppen, flyttet oppmerksomheten bort fra henne siden jeg har en greie med at jeg føler meg litt utilpass når jenter kler av seg i møte med meg i profesjonelle settinger, rettet på papirene på bordet foran meg og lot som om det var noe krøll med kulepennen.
– «Det er varmt», sukket hun før hun la den ene hånden over den andre, kanskje for å skjule noen av tatoveringene sine.
– «Jeg har jobbet i butikk», fortsatte hun.
– «Det er noen år siden, og det var en ganske fin jobb … men så ble butikken kjøpt opp av en stor kjede og så var det ikke så moro lenger, da jobbet jeg litt i restaurantbransjen før jeg fikk jobb på kontor … jeg liker å si at jeg jobbet på kontor, for det sier så mye mer enn hvordan mange beskriver det i dag, selv om det var en stund siden … hvis man skjønner hva som menes med å jobbe på kontor, da … alle kontoroppgavene … men mest skriving og det er jo det jeg er glad i å gjøre, noen ganger referater og sånne ting … litt kjedelig … kanskje mest fordi det ikke er så mange som leser dem, men etter hvert så fikk jeg skrive en del andre ting … sånne ting som skjedde i selskapet og sånt og det var da det tok av, for å si det sånn … det var da karriereren min tok av … ha, jeg liker å si det på den måten …»
Deretter ble hun stille.
Det var som om hun ventet på at jeg skulle si noe.
Jeg hadde lyst til å be henne fortelle litt mer, men det var noe med ansiktsuttrykket hennes som fortalte at hun hadde sagt det som hun mente var verdt å si.
– «Fortell hva du liker å skrive om».
– «Jeg skriver om alt», svarte hun nølende.
– «Ting jeg ser eller ting som … skjer, ting som … ja, det er ikke så bra, egentlig …»
– «Jeg vet at du skriver bra», fortsatte jeg.
– «Hvis jeg ikke hadde visst at du skriver bra, så hadde du ikke vært her sammen med meg nå».
– «Jeg trodde at jeg var her fordi Pål har bedt deg om å snakke med meg?»
– «Pål og jeg kjenner hverandre fra langt tilbake», smilte jeg og la inn en ekstra lang A for å demonstrere hvor langt det faktisk var.
– «Pål vet også at jeg ikke kan snakke med alle de som har lyst til å snakke med meg og alle disse som tror ditt og tror datt og som kanskje ønsker bekreftelser fra en som meg om at det som de tenker på, innerst inne, kanskje ikke er så dumt likevel … du må huske på at mange av de som du leser om og som du tror at du sitter og konkurrerer med akkurat nå er mennesker som gjør hva de kan for å presse seg inn i de samme trange sjablongene, mennesker som ikke tør å gjøre noe eller si noe av frykt for å gjøre noe eller si noe som kan bli oppfattet som galt … en tanke som er så dum at jeg ikke finner ord …»
Jeg tok en ny slurk av kaffen.
Dobbel cortado.
– «Du skal samtidig være klar over at det ikke er snakk om noen konkurranse», fortsatte jeg.
– «Det er litt for mange av de samme menneskene som tror det».
– «Jeg vet», smilte hun.
Hun var pen når hun smilte, men de fleste blir jo pene når de smiler.
Hun var imidlertid rask til å rette seg opp i stolen og presse sammen leppene.
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Fortell meg om tatoveringene dine».
– «Tatoveringene?»
– «Jeg ser fire stjerner på underarmen din», nikket jeg.
– «Ja», nølte hun og strøk den ene armen over den andre, den med tatoveringene.
– «Det er lenge siden jeg har vært i jobb», nølte hun.
– «Det vet jeg», svarte jeg og trakk på skuldrene.
– «Ja, du vet … kanskje det», nølte hun og så på meg med et uttrykk som om hun lurte på om hun kunne ta sjansen på å spørre hva annet jeg visste om henne.
– «Jeg husker ikke når det begynte», fortsatte hun og flyttet blikket mot vinduet, presset sammen leppene og strøk en finger over kinnet, rett under det ene øyet, som for å vifte bort noe bøss som ikke var der.
– «Jeg er ikke noe flink til dette her, jeg … jeg har sittet sånn som dette mange ganger og hver eneste gang så går det til helvete fordi jeg ikke kan si at jeg ikke har jobbet på mange år … og når de spør og ikke får noe svar, så skjønner jeg jo at de tenker det verste selv om det verste som de kan forestille seg ikke kan måle seg med noe av det som jeg har opplevd … det er så mange ganger jeg har lyst til å gi fullstendig faen, men for hvert eneste år som går så brenner jeg inn en stjerne som minner meg på at jeg er jævlig sterk som klarer å stå i mot … jeg har vært rusfri i over fire år og det er det jeg har lyst til å svare når noen ber meg fortelle om mine positive sider … kan du tenke deg … du sitter der og har lyst til å si noe som du er jævlig stolt av men som du ikke kan si for da går alt til helvete … det blir bare et sånt stort hull … ha, det må jeg si, jeg husker jeg var på et kurs hvor det var en veileder som sa at jeg skulle fortelle at jeg hadde bodd i utlandet, finn på noe bra smilte han … typen var seriøs selv om jeg ikke trodde det selv … at han var seriøs, mener jeg … si at du traff en fyr og levde på han, det er mange jenter som ikke er halvparten så flott som deg som gjør det, vet du … alt er bedre enn hullet ditt, liksom … det var sånn han sa det … alt er bedre enn hullet ditt … da kan du tro at du føler deg jævlig mye verdt».
– «Du skal få en oppgave», begynte jeg og trakk fram et dokument som jeg hadde fått fra kunden min, en arbeidsoppgave hvor hun fikk tolv timer på seg til å skrive en tekst om en hvilken som helst person, begrenset til to sider.
– «Fritt fram», fortsatte jeg.
– «Du får ikke mer info eller begrensninger enn det».
– «Det er nesten som om du får meg til å tenke på at du tar meg seriøst», smilte hun.
– «Vet du hva», svarte jeg kort.
– «Du burde smile oftere».
– «Smile?»
– «Når du har vært med på så mye som du har opplevd, en erfaring som har gitt deg utrolig mye av den kunnskapen som du skal skrive om, kunnskap med solide resultater som ingen nyutdannede masterspirer når til toppen av de stygge ankelsokkene sine, da syns jeg du skal smile så mye du bare kan … jo, og så skal du love meg en ting til … greit at jeg blir litt personlig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det er nå det kommer, ikke sant … dommen?»
– «Når du får jobben, så skal du ikke la en ny tatovering markere gleden når året har gått, jeg syns du heller skal markere det med å gå rundt og smile, vær stolt av deg selv og vis det med ansiktet ditt i stedet for at du skjuler et merke på kroppen din … er du med?»
Hun nikket.
Jeg så på henne, holdt blikket en god stund før det gikk opp for henne at hun skulle smile.

Dette er to år siden.
I dag fikk jeg en epost fra henne som ikke inneholdt noe annet enn en smiley.
For ett år siden ble jeg invitert på en kopp kaffe på arbeidsplassen hennes, de hadde nettopp flyttet inn i nye lokaler og jeg husker at hun møtte meg i en genser med langer ermer og at hun ble sittende lenge med en mine som om hun forsøkte å fortrenge iveren etter å vise meg armene sine.
– «Du», sa jeg etter å ha takket for meg.
– «Jeg vet at du har lyst til å vise meg noe …»
– «Nei», nølte hun.
– «Egentlig er det litt … det er kanskje litt teit, men det bare ble sånn … den bare skrek mot meg, liksom … den må jeg ha … nesten som de som opplever noe samme i kjolebutikken, ikke sant …»
Hun trakk opp genseren og mellom klokken og de fire stjernene var det en liten puslespillbrikke.
Det er sjelden jeg griner, og jeg gjorde det heller ikke da selv om jeg valgte å kikke en annen vei med stramme lepper og måtte stryke en finger over kinnet, rett under det ene øyet, som for å vifte bort noe bøss som ikke var der.

Teksten går til dere som ikke tør å tenke tanken på å ansette en som har spikket sin egen sjablong.
Talent kommer i mange former.
Husk at man ansetter noen på grunn av og ikke til tross for.