Moro i hverdagen – sortering av søknadsbunken …

Det finnes mange mennesker som liker å le og spøke med andres fornedrelse, tabber, feil eller mangler.
Det er som regel ikke vondt ment, men det er mer som en slags spontan reaksjon.
Mennesker som sklir på isen eller på bananskall, en kunde med teite spørsmål, brusen som spruter over i fanget ditt, mageplask, feilpasninger og en rekke andre ting.
Moro i hverdagen.
De fleste har sin greie, noen vet ikke om den men merker den sikkert når den kommer.
Kjenner det på lukta, om ikke annet.

Det var onsdag og vi hadde nettopp brukt de samme ordene om oss selv som satt og spøkte med den viktigste delen av våre egne arbeidsoppgaver.
Det var bare sykt fett, ass.
Det var sånn han sa det, men på den annen side så ligger han ti år etter meg selv om han lå på vippepunktet.
Vi hadde avsluttet en ekstra lang kaffepause hvor vi hadde sittet i skyggen og sett på jentene i sola mens vi dro en og annen historie fra tiden hvor det var vi som eide parkene. Ja, nå eide vi ikke parkene i den forstand, men det hadde vært en tid hvor det var vi som var med på å sette standarden. Han hadde servert et minne om en greie i Frognerparken, da jeg gjennomførte sceneskiftet med å spørre om fremdriften for dette konkrete rekutteringsprosjektet som jeg hadde tilbudt meg å hjelpe han med. Vi satt med hver vår bunke med søknadstekster og CV’er og irriterte oss grønne over at det finnes så mange mennesker i denne bransjen som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy som tvinger kandidatene til å presse seg inn i trange sjablonger og forventninger om at kryssene står i de riktige feltene.
Nesten som bingo.
– «Det er jo dette som er morsomt», smilte jeg.
– «Sitte sånn og bla i papirer og lese om forskjellige mennesker, hvordan de presenterer seg og hvorfor de valgte den skriften … for ikke å snakke om bildene …»
– «Ha», smilte han.
– «Se på denne!»
Han holdt opp en CV med et bilde av en jente i treningstøy, hun sto i en sånn posisjon som om hun nettopp hadde kommet i mål og slengt ut første ladning med oppkast, bøyd framover med hendene på knærne og stirret inn i linsen med et uttrykk som hun antageligvis hadde øvd ganske lenge på og som sikkert skulle forestille noe som lignet på at hun var målbevisst og innsatsvillig og sånne ting.
– «Smiler hun?»
– «Ehh … nei».
– «Skjønner ikke hvorfor man ikke kan smile på bilder«, sukket jeg.
– «Enig … sjekk denne».
Jeg strakk meg over bordet og kikket på en utskrift hvor dama strakk seg opp i helfigur i venstremargen med den ene hånden plassert på en sånn måte at det virket som om hun holdt en stor plakat med sine egne personopplysninger.
– «Kreativt», nikket jeg.
– «Enig … legger den i riktig bunke, i hvert fall foreløpig … hun skriver bra, også».
Jeg nikket og kom til å tenke på et julebord for mange år siden hvor vi hadde kommet dit hvor vi presenterte morsomme ting på storskjerm fra året som hadde gått, noe som selvfølgelig inkluderte en del CV-bilder og opplevelser fra intervjuer, kundemøter og kandidatpresentasjoner.
– «Det virker jo ikke så seriøst», begynte jeg.
– «Bildene, mener du?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Det også, men jeg tenker mest på at vi sitter her og sorterer søknadsbunken mens vi ler av andre mennesker som har gjort seg flid med å lage en tekst med håp om å komme med i prosessen».
– «Jo», nølte han og strakk o’en så langt han klarte.
– «Men de velger det jo selv … det er jo som du sier mange ganger, man høster som man sår … den som er med på leken og så videre … men seriøst, det er jo mye svada her, da!»
– «Enig, utrolig hva enkelte mennesker får seg til å skrive …»
– «Eller ikke skrive?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Men i denne sammenhengen så går det jo litt ut på det samme».
– «Her er en fyr som skriver på engelsk, han er norsk og jobber i Norge men har likevel valgt å skrive på engelsk … det ligger ikke noe krav om engelskferdigheter i rollen, gjør det vel?»
– «Nei, det sier vi ingen ting om … han skal sikkert bare vise seg …»
– «Enten det, eller så har han en gammel tekst som han har brukt hos noen andre .. han gir heller ikke inntrykk av at teksten er stilet direkte mot stillingsannonsen vår, heller … virker masseprodusert … ut med den.»
– «Apropos språk … det skremmer meg litt at det er så mye dårlig rettskriving der ute».
– «Enig».
– «SMS-språk i en søknadstekst er fyfy … har du lagt merke til hvor mange som dropper subjekt og verb?»
– «Er på jakt etter nye stilling», nikket jeg.
– «Jeg så en av dem og la den rett i nei-bunken … fungert som kommunikasjonsjef … det finnes mange eksempler på dårlig setningsoppbygging og det er med på å ødelegge totalinntrykket … jeg reagerer ganske sterkt på dårlig rettskriving eller når navn eller annen informasjon er feil … det virker som slurv og det kan jeg rett og slett ikke se forbi i et rekrutteringsprosjekt».
– «Leser man ikke korrektur lenger?»
– «Tror det finnes mange som ikke viser fram tekstene sine til andre … kanskje man ikke vil vise at man er på jobbjakt eller noe sånt … korrektur på egen tekst er jo nyttesløst».
– «Man leser seg blind på egne skrivefeil», nikket han.
– «Poenget er jo egentlig ikke hvem man viser den fram til, det dreier seg like mye om å få en nøytral person til å lese gjennom teksten og gjøre seg opp noen tanker om budskapet kommer fram eller ikke … det holder ikke å skrive mye rart som du selv syns er fint, eller kline på et bilde som du digger … det er bare en person som kan avgjøre om det er bra eller dårlig, og det er en mottaker som du antageligvis ikke vet noe særlig om … man glemmer å tenke på hvordan mottakeren skal konsumere innholdet».
– «Konverteringsfrekvens«, bekreftet jeg.
– «Se», smilte han og skjøv en CV over bordet.
– «Her har vi en som har skjønt det …»
– «Hva er dette?»
– «Ser du det ikke?»
– «Det … det står ikke noe der …»
– «Nei, det er et tomt dokument … vedkommende må ha lagt inn feil vedlegg … snakk om å kvalitetsikre jobbsøkerprosessen sin!».
– «Vet du», fortsatte han.
– «Det er jo dette som er den viktigste delen av et rekrutteringsprosjekt».
– «Enig, jeg sa det til deg tidligere … det er derfor jeg ville hjelpe deg».
– «Sitte sånn og lese, bla i papirer … sjekke hvordan man presenterer seg, førsteinntrykket … historien og hele pakka … tenk at det finnes noen som kverner alt gjennom verktøy og går glipp av dette …»
– «Trist».
– «Ja, er det ikke?»
– «De som snakker om at det skal være enkelt å søke jobb gjennom verktøy bommer fullstendig, det er jo ikke det som er poenget … at det skal være enkelt, mener jeg … eller, det skal jo være enkelt men da mener jeg at det skal være enkelt å være seg selv og presentere seg på sin måte … raske klikk og drag and drop for å spare tid på noe av den største investeringen man kan gjøre … det blir jo like paradoksalt som når Henning snakker om boligkjøperne sine, de som bruker kortere tid på å bestemme seg for om de skal brenne fire millioner på en leilighet enn om den nye buksa skal være rød eller blå … snakk om kortsiktighet, spør du meg».
– «Her har vi enda et treningsfantom», smilte han.
– «Hun ramser opp hele prislista fra Elexia eller hvor det er …»
– «Elixia», rette jeg.
– «Sa jeg ikke det?»
– «Du sa Elexia …»
– «Ja ja, samme faen … organisert kriminalitet har mange navn … greit at man holder seg i form på fritiden, men hva i all verden er det med mennesker som får seg til å ramse opp hele pakka i en CV … som om treningen er den viktigste ingrediensen i livet deres, kanskje det er det for alt jeg vet men det er jo ikke det som de skal bruke tiden sin på i denne aktuelle rollen som de har søkt på … det er som om de mener at det er det som definerer dem som person og det blir jo bare helt feil … se, hun ramser opp hele produktspekteret».
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hva har vi?»
– «Vi har seks kandidater i ja-bunken … sju i kanskje-bunken».
– «Greit, vi begynner med ja-menneskene … vi ringer dem og sjekker om det er noen hjemme i hodene deres, og de som er klare kommer til første møte i begynnelsen av august».
– «Greit».
– «Det blir bare sykt fett, ass»
– «Det blir smooth …»

3 comments

  1. Dette er en tekst som jeg kjenner meg veldig godt igjen i fra min egen tid i rekrutteringsbransjen. Jeg pleide å ta med en bunke og reise på hytta, husker at jeg en gang ringte en kar seint på kvelden etter å ha latt meg imponere av teksten han klarte å formidle til meg der jeg satt foran peisen med rødvinsglasset. Det var han jeg ville ha, og han jobber fremdeles i toppen av et av landets største selskap.

    Liker hvordan du formidler teksten din, når du pakker den inn i dialog og får det til å virke som om jeg sitter ved siden av og hører på dine gode råd.
    Stor skrivekunst.

    Liker

  2. Flott at mennesker kan ha det moro på jobb!
    Ser ut som om gjengen i bandet har det morsomt, også :)

    En dag, om jeg så må vente til mitt neste liv, så har jeg lyst til å jobbe sammen med deg og ha det morsomt på jobb.

    – truls

    Liker

  3. Synes det er beundringsverdig den måten du jobber deg gjennom søknadsbunken på. Det tyder på at du tar folk på alvor. Husker en sjef jeg hadde for noen tiår siden som nettopp hadde fått inn en bunke med 50 søknader på en stilling. Da jeg som nyansatt kom inn på kontoret hans, så jeg at han delte bunken i to og kastet halvparten av søknadene, ulest, i søppelbøtta.
    – Hva er det du gjør? spurte jeg forskrekket.
    – Utsiling, svarte han. – Folk med uflaks har vi ikke bruk for.
    Hva byr du!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s