The Girl from Ipanema

Jeg bor i et ganske stille og rolig strøk. Jeg bor på et sted hvor eiendomsmeglere vil skrive «etablert» eller «tilbaketrukket» eller noe sånt. Det er et rekkehusfelt som huser småbarnsfamiler og enkelte pensjonister, stille og rolig med nærhet til skog og badevann og en t-bane som tar meg til sentrum på tredve minutter.
Det skjer ikke så mye.
Det er heller ikke sånn at jeg forventer at det skal skje så mye, av og til kan det dukke opp et nabovarsel i postkassa som forteller om grillfest og femtiårslag og sånne ting, et nabovarsel som forventer litt høy musikk og skravling utover de sene timer. Jeg pleier som regel ikke å høre så mye støy, ikke sånn at jeg ligger og lytter eller noe sånt, men noen ganger tenker jeg at festen er avlyst eller at de sluknet tidlig eller noe sånt.
Det har kanskje noe med forventninger å gjøre.
Jeg vet ikke.

Nå er det fellesferie og ekstra stille. Det er ikke så mange som er hjemme, og jeg hadde låst meg inn til et hus som luktet klamt og innestengt etter at jeg hadde vært noen dager på hytta. Det hadde dukket opp en spennende møteinvitasjon, så derfor valgte jeg en rask tur hjem og var akkurat ferdig med å klippe gresset da jeg hørte lyden av en bil og dører som ble lukket ganske hardt og forventningsfullt, fnising og klirring fra flasker.
Noen skal på fest.
Det er som nevnt ikke sånn at jeg sitter og lytter eller glaner bak gardinen eller noe sånt, men jeg sto utenfor døra og skulle til å sette gressklipperen inn i boden da jentene trippet forbi.
– «Hei hei», strålte de.
– «Hei hei», smilte jeg tilbake, jeg fikk ikke til den samme utstrålingen men det var heller ikke meningen.
Det kom to biler til.
Her skulle det bli liv.
Rai rai.
Stryk det siste.
Litt senere hørte jeg at Tyskland hadde gått opp i ledelsen, jeg hadde skrudd av lyden på min egen TV for å konsentrere meg om en tekst til morgendagens møte, men skjønte at festen i et av nabohusene inkluderte fotball-VM, spolte tilbake og så målet. Det gikk ikke lang tid før det skulle komme mer, og noen timer senere satt jeg og så en oppsummering som viste sterke bilder fra gråtende brasilianere.
Festen er over.
Selskapet er slutt.
The Girl from Ipanema har gått hjem og lagt seg.
Jeg har for øvrig tippet Tyskland som VM-vinnere for lenge siden, men det spiller ingen rolle for denne teksten.
Jeg hadde hørt noen lyder utenfor utgangsdøra, det er som nevnt ikke sånn at jeg sitter og lytter, men jeg valgte imidlertid å ta en kikk ut av vinduet og så ned på en gul blomst som var i ferd med å visne.

Hun kikket opp med brune øyne da jeg åpnet døra.
– «Hei hei», smilte hun tappert.
– «Ikke like opplagt nå, som du ser …»
– «Hei, igjen», smilte jeg tilbake og forsøkte å ikke virke like tapper som jeg følte meg, har aldri vært typen som hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
– «Jeg er sliten», sukket hun.
– «Skal jeg ringe etter taxi?»
– «Jeg må … jeg må bare slappe av litt først … kan jeg sitte her?»
– «Er festen over?»
– «Den er i hvert fall over for mitt vedkommende», smilte hun og dro hånden gjennom håret, sukket tungt og rotet i vesken sin, fant fram røykpakken og ristet ut den siste.
– «Kan ikke by deg på en», fortsatte hun og fyrte opp.
– «Det er den siste …»
– «Greit», smilte jeg.
– «Har sluttet for lenge siden».
– «Jeg skal også slutte», sukket hun.
– «Jeg skal slutte nå … dette er den siste …»
Jeg nikket.
– «Jeg skal gå snart», fortsatte hun og blåste tungt.
– «Jeg må bare … slappe av litt …»
– «Kan jeg by deg på noe», forsøkte jeg.
– «Kaffe?»
– «Nei, takk» smilte hun sjenert mot terrasseplankene, plukket bort en løvetann som var i ferd med å titte fram mellom bordene før hun rettet litt på kjolen som hadde krøpet oppover lårene, trakk sammen jakken for å skjule utringningen som hun trodde var en garanti for å sikre finaleplassen.
– «Jeg har ikke lyst på noe … nei takk … må bare slappe av litt … greit at jeg røyker?»
– «For all del», smilte jeg og satt meg ned ved siden av henne på diskret avstand.
– «Jeg skjønner meg ikke på gutter», smilte hun og tok et trekk, lukket øynene og tok et trekk til.
– «Terje er en sånn fyr som … ja, han har liksom vært etter meg så lenge, men så har jeg ikke akkurat vært så … jeg var sammen med en fyr, ikke sant … men så ble det slutt og så ville jeg ikke bare gå rett inn i noe nytt, ikke sant … selv om det burde ha vært slutt for lenge siden og det er noe Terje vet … nå skulle han bare vise seg og satt sammen med Marthe hele kvelden, sånn takk for sist, ikke sant … kanskje, på en måte … hun studerer i Berlin og heier på Tyskland og det gjør Terje, også … men han har ikke studert i Tyskland … og så var jeg så dum og begynte å drikke for mye … lagde sånne drikkeleker, ikke sant … jeg tåler jo ingenting, og det … jeg er sikker på at det var derfor … nå erter vi Thea, liksom … ja, det er jeg som er Thea …»
Hun strakk fram hånden sin.
Vi hilste.
Det kom et sukk i det hun forsøkte å reise seg, fikk det ikke til og valgte å lene seg tilbake, sa et eller annet om hvor dum hun var og la seg langsomt ned på terrassen.
– «Jeg vet ikke en gang hva jeg skal gjøre til høsten …»
– «Høsten», snøftet jeg.
– «Det er jo lenge til … sommeren har jo nettopp begynt».
– «Har ikke sommerjobb, en gang … har ikke peiling på hva jeg skal gjøre … hva jeg skal bli … hvem ansetter meg, liksom …»
Jeg så en annen vei, kikket på månen og tilbake på jenta som brettet seg ut foran inngangsdøren min. Det var nesten så jeg fikk lyst til å si at jeg jobbet som karriereveileder, men lot det være.
Det var noe med settingen.
– «De andre jentene har fått jobb for lenge siden, men seriøst … hvem gidder å jobbe på et kundesenter … ja, nå er det ikke noe galt i det, ikke sånn ment, men vi har en utdannelse som burde føre oss rett inn i noe annet og vet du hva, det er nesten ingen fra kullet i fjor som har fått jobb som rimer med utdannelsen sin og det syns jeg er litt rart … syns ikke du også at det er litt rart … man kan jo nesten begynne å lure på hvorfor man velger å ta en utdannelse når man kunne begynt å jobbe for lenge siden, sånne jobber får man jo fordi man er som man er, ikke sant … har jo ingenting med utdannelsen å gjøre, hvem trenger å ha en master for å sitte med headset og fortelle sure kunder at de har valgt et feil mobilabonnement, liksom …»
Jeg følte det litt klamt.
Det kunne ha en sammenheng med været, det var tordenbyger på gang og lufta var ganske stinn.
Det kunne også være noe annet.

Ti minutter senere satt hun i sofaen min og gråt. Jeg fikk lyst til å holde rundt henne, sette meg ved siden av henne om ikke annet, men fikk det ikke til.
– «Det er så typisk meg», sukket hun.
– «Hva da?»
– «Sitter her og griner, liksom … vennene mine hygger seg og danser og … ja gudene vet hva de holder på med og her sitter jeg … sammen med deg, ja det er ikke noe galt med deg, ikke sånn ment … burde komme meg hjem men må vente på Lise … ja, hun har nøklene mine … eller, det er ikke mine nøkler … jeg har nettopp flyttet inn hos henne, kollektiv … hun som bodde der før har rotet bort nøklene … eller det er i hvert fall ikke noen som vet hvor de er og hun som eier kåken er på ferie og vi har bare ett sett med nøkler, ikke sant … jeg liker ikke kaffe, en gang …»
– «Jeg har te … vann … egentlig så har jeg kanskje ikke så mye siden jeg nettopp har kommet hjem fra ferie og kjøleskapet er rimelig tomt».
– «Oj, jeg har til og med glemt telefonen …»
– «Kan du ikke bare ringe på og hente telefonen og nøklene og bli ferdig med det?»
– «Den ligger til lading … den er sikkert ferdigladet for lenge siden … men jeg kan jo ikke bare gå tilbake, hva skal jeg si til de andre, liksom … her kommer jeg og kommer her og kommer her … de tror at jeg er rimelig dust, ikke sant … jeg bare gikk og da var jeg ikke så full, det var i hvert fall ingen som la merke til det … det pleier å ta litt tid før det virker hos meg og det var som om det klikket i hodet mitt når jeg satt i buskene bak lekeplassen, kan jo ikke komme tilbake etter noen timer med blackout og late som ingenting, heller … hva syns du?»
– «Nei …»
– «Kanskje ikke så lett for deg», fortsatte hun.
Nei, tenkte jeg stille.
Dette er ikke så lett for meg.
– «Men du har en fin kjole, da».
– «Syns du?»
– «Hvis ikke så hadde jeg ikke sagt det».
– «Den er gul …»
– «Det … ser jeg».
– «Det er egentlig ikke min farge, en gang … men gult er kult, ikke sant?»
– «Jo … det er kanskje det».
– «Jeg skulle liksom heie på Brasil, ikke sant … har ikke så peiling på fotball, men alle heier jo på Brasil og man kan jo ikke gå rundt og heie på Tyskland … Tyskland, hva er det … hvem heier du på?»
– «Jeg heier på Vål’enga, jeg».
– «Åhh …»
– «Vil du at jeg skal gå og ringe på for å hente sakene dine?»
– «Du?»
– «Eh, ja …»
– «Hva skal du si?»
– «Nei, hva skal jeg si … jeg kan jo si sannheten og at du … sitter hos meg og er litt lei deg eller så trenger jeg egentlig ikke å si så mye … vi kan gå sammen?»
– «Jeg føler meg som en taper», sukket hun og rettet seg litt opp, kanskje i et forsøk på å fremstå som noe annet enn en taper selv om jeg skjønte at det var litt vanskelig for henne.
– «Hør», fortsatte jeg.
– «Det kommer tider i livet hvor man får noen smeller … dette er ingenting mot hva du vil oppleve senere, og selv om det sikkert høres ganske rått og brutalt ut, så er det bare en ting å gjøre og det er å komme seg videre».
– «Lett for deg å si …»
Ja, tenkte jeg stille.
Det er lett for meg å si.
– «Kan jeg låne badet?»
– «Opp trappa og til venstre».
Jeg fulgte henne ut med blikket og la merke til denne bevegelsen som mange jenter gjør etter at de har reist seg opp når de har på seg kjole eller skjørt, nemlig at de glatter lett over rompa og baksiden av lårene med begge hender, en ganske sexy bevegelse.
Jeg gikk bort til vinduet.
Det hadde begynt å regne.
Jeg hørte lyden av dolokket som ble satt opp, tenkte fornøyd at jeg hadde gått den gode skolen ved å alltid lukke igjen lokket når jeg var ferdig.
Jentene digget sånt.
Jeg visste at de hatet åpne dasser.
Jeg hørte at hun kastet opp.
Jeg gikk bort til trappen, men gikk raskt tilbake igjen og ble stående midt i stua, regnet med at hun ikke ville at jeg skulle se henne i den tilstanden hun var i samtidig som jeg hørte at hun kastet opp igjen, denne gangen etterfulgt av lav banning før det kom en ny dose, litt harking og et banneord til. Jeg var veldig usikker på hvor jeg skulle gjøre av meg og om jeg skulle foreta meg noe, eller om hun ønsket at jeg skulle gjøre noe eller bare ville være alene.
– «Går det bra?»
– «Kommer snart», snufset hun.
– «Jeg kommer snart … beklager, jeg ble plutselig litt uvel …»
– «Du får si fra», fortsatte jeg nølende og vurderte om jeg skulle legge til at hun måtte føle seg som hjemme men fant ut at det sikkert var best å ikke si noe selv om jeg følte en slags merkelig greie med at hun var her hos meg, usikker og svak men samtidig trygg på at hun kunne få lov til å være usikker og svak. Jeg hørte at hun var dødelig og lurte på om hun var klar over det selv. Hun var ikke annet enn kjøtt og bein og blod og slim og kunne forsvinne som alle andre, en dag skulle hun det, bli borte, brent til aske, senket i jorden og råtne. Jeg hørte at hun pusset nesen og skrudde på springen mens jeg ble stående i stua og vente på at hun skulle vise seg.
– «Sånn», smilte hun forlegent og rettet litt på kjolen som om det var noe hun ikke likte ved den.
Kanskje hun synes den var for utringet.
Eller kanskje ikke utringet nok.
Selv synes jeg det så bra ut.
Jeg ville ikke se på henne for lenge, flyttet blikket mot regndråpene som tegnet fine mønster på vinduene og speilbildet av en hvilken som helst vakker pike på vei hjem fra fest med små diskrete stenk av parfyme på alle de rette stedene.
Litt bak ørene.
Litt mellom brystene.
– «Jeg må bare beklage», smilte hun forlegent.
– «Jeg vet ikke hva som skjedde».
Nei, tenkte jeg stille.
Det er ikke alltid man vet det.
– «Jeg er bare litt sliten», sukket hun.
– «Det har skjedd så mye i det siste … jeg har så mye å tenke på og da pleier jeg å bli … eller jeg reagerer med å bli litt dårlig i maven … det er helt vanlig, det er ikke noe alvorlig».
Nei, tenkte jeg stille.
Det er ikke noe alvorlig.
– «Det er bare et spill, er det ikke?»
– «Jo», nikket jeg.
– «Når alt kommer til alt, så er det bare et spill …»
– «Jeg tror jeg må gå», fortsatte hun.
– «Nå tror jeg at jeg er klar for å ringe på … jeg må jo bare gjøre det, ikke sant … kan ikke være her hele natten, heller … ha, da hadde de i hvert fall fått noe å tenke på».
Jeg svarte ikke.
Det finnes ikke så mange svar på noe sånt.
Hun kysset meg på kinnet.
– «Ser jeg bra ut?»
– «Ja, jøss …»
– «Jeg mener … sånn bra nok til at jeg kan gå tilbake, mener jeg … de vil jo sikkert lure og spørre og mase og … ja, du vet».
Ja, tenkte jeg stille.
Jeg vet.

Oppdatert:
Hun kom tilbake noen dager senere, – det leser du her

3 comments

  1. Utrolig god tekst som oppsummerer hele kvelden på en finurlig måte. Jeg leser mellom linjene og ser forskjellige betydninger i budskapet, stor skrivekunst :)

    Liker

  2. Meget sterk tekst, terningkast seks!
    Jeg er enig i kommentaren over om dette med budskapene mellom linjene.
    Du skriver så bra, gi ut en bok, da vel!

    Sofie :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s