This member chose to be shown as anonymous

Det ringte på.
Klokka viste halv åtte på kvelden, litt for sent for en dørselger og jeg antok at det var en nabo som kanskje skulle låne en kopp sukker eller noe annet som man kan gå tom for. Jeg hadde nettopp kommet hjem etter en deilig dag på badestranden, startet en ladning i vaskemaskinen og puslet rundt med huslige ting som man kan finne på å gjøre når man er hjemme alene på en sommerkveld.
– «Hei», smilte hun.
– «Hei», smilte jeg tilbake.
– «Hei hei», gjentok jeg da jeg kjente henne igjen fra en kveld tidligere i uken, jenta som tapte i semifinalen og som gråt sine triste tårer i den gule kjolen sin.
– «Jeg ville bare takke deg», fortsatte hun.
– «Sånn takk for sist og takk for at du hjalp meg og sånn …»
– «Jo», nølte jeg.
– «Det var da så lite … skulle bare mangle … gikk det bra?»
– «Bra og bra», nølte hun.
– «Jeg hentet nøklene og sa takk for meg».
Hun sto og fiklet litt med håret sitt før hun strøk det bak øret, kikket litt usikkert nedover stikkveien og kom ikke på noe mer å si. Den gule kjolen var byttet ut med en hvit, nesten gjennomsiktig, kroppen hennes virket ganske bløt i det hvite tøyet som smøg seg om hoftenes runding hvor en lyseblå genser hang over vesken hennes som en utslitt tøydukke.
Jeg forsøkte å rette blikket mot ansiktet hennes, men det var ikke så lett.
Det var som om jeg ikke klarte å fange henne.
Jeg hadde nesten glemt det fine drysset av fregner på nesa hennes. Jeg kunne ikke en gang huske om de var der sist jeg hadde sett henne, men nå hadde ettermiddagssolen gjort dem umulige å overse der de spredde seg ut som kullsyre over nesa og kinnbeina.
– «Jo», fortsatte hun og åpnet vesken sin.
– «Jeg ville bare gi deg denne».
Hun trakk opp en vinflaske, jeg dro kjensel på en Palacio de Oriente, denne unge tempranillosaften med det bløte anslaget til litt under hundrelappen.
Hmm.
– «Ja, som takk … jeg satt stor pris på å snakke med deg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og vet ikke hva jeg hadde gjort».
– «Tusen takk», smilte jeg.
Det finnes noen som ville gjøre litt mer ut av det, kanskje si at det var alt for mye og at det ikke var nødvendig eller noe annet dill.
Jeg er ikke sånn.
Jeg regnet med at hun hadde gått noen runder og tenkt mye fram og tilbake på hvordan hun ville gjennomføre dette, og da er det bare å ta i mot.
Jeg leste på etiketten.
Jeg visste hva som sto der, men kom ikke på så mye annet å gjøre før skyggen hennes røpet henne, ansiktet hennes var plutselig helt inntil mitt og jeg kjente parfymen hennes, litt sånn vaniljeaktig, rakk akkurat å løfte hodet og fikk en klem, ikke en sånn hvilken som helst kjapp takk-for-sist-klem, men en varm og myk klem, først forsiktig og så hardere, som om hun søkte tilgivelse.
Det var godt og vakkert, men varte heldigvis litt for kort.
Deretter kjente jeg leppene hennes bevege seg inn mot øreflippen min, følte varmen fra pusten inn i øret og hørte noe som lignet på «det var det» selv om det sikkert kunne ha vært noe annet.
– «Kan jeg ta meg en røyk?»
– «Skulle du ikke slutte?»
– «Jeg klarer aldri å få til noe av det som jeg bestemmer meg for», sukket hun og strøk hånden på nytt gjennom håret.
– «Vil du ha?»
– «Nei, takk».
– «Nei», smilte hun.
– «Du har jo sluttet for lenge siden …»
Hun husket det.
Jeg lurte på om det var noe annet hun husket.
Hun satt seg ned på terrasseplankene og fiklet litt med lighteren for å riste ut det siste som var igjen av liv.
– «Vet du hva», fortsatte hun.
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Du sa vet du hva og da svarer jeg nei …»
– «Åhh … jo, jeg googlet deg».
– «Ja vel?»
– «Jeg fant deg på LinkedIn … du sa jo ikke at du var sånn … karriereveileder?»
– «Nei», svarte jeg nølende, det var ikke sikkert at det ble oppfattet som nølende, men det var sånn det virket for meg.
– «Jeg kan virkelig ha behov for å snakke med en karriereveileder», fortsatte hun.
– «Ja, ikke nå … jeg … nå er det jo sent … og ferie … men jeg tenkte at jeg kanskje kan få snakke med deg en annen gang … hvis det passer?»
– «Du kan begynne med å legge meg til på LinkedIn», svarte jeg og kunne ikke huske at jeg hadde sett henne på den siden som viser hvem som har vært inne på profilen min.
Hun var kanskje anonym
Stryk kanskje.
Hun var anonym og viste seg som «This member chose to be shown as anonymous».
Jeg syns det er dumt.
Jeg vet at det finnes mennesker som tror de kan være «privat» på sosiale medier, men jeg mener at noe av hensikten blir borte – spesielt på et så godt verktøy som LinkedIn – hvis man ikke kan stå fram og ikke minst stå for det man sier og gjør.
Jeg brydde meg ikke om å si det til henne.
Jeg visste at det ville bli helt feil.
Jeg var bare en hyggelig hjelper for et menneske i en vanskelig situasjon, og jeg ønsket ikke å gjøre endringer på denne relasjonen her og nå.
Det var noe med settingen.
– «Ja», fortsatte hun omsider og strakk seg litt tilbake, tok det siste trekket og presset sneipen mot en av kantesteinene foran inngangspartiet.
– «Skal du se bronsefinalen?»
– «Kommer vel til å gløtte litt», smilte jeg.
– «Men egentlig så mener jeg at bronsefinale er litt tåpelig, når semifinalene er spilt så burde det bare være en kamp som står igjen og det er den store finalen … det har kanskje en sammenheng med markedskrefter og sponsorer å gjøre … jeg vet ikke».
– «Nei, det er jo ingen som husker hvem som ble nummer tre …»
– «Det er vel ikke så mange som husker hvem som ble nummer to, heller», parerte jeg.
– «Nei …»
Deretter ble det stille.
Det ble en sånn stillhet som enkelte kan oppleve som litt vanskelig eller til og med litt presset, det var som om ingen av oss ønsket å si noe mer og det var kanskje ikke så mye mer å si.
Stillhet.
Den nye luksus.
Den kunne jeg godt by på.
Den tar jeg.
Jeg syns det er ganske fint når to mennesker kan sitte sammen uten å være redd for stillheten, men det er kanskje noe som bare er forbeholdt de som kjenner hverandre ganske godt.
Stryk ganske.
Det er forbeholdt de som kjenner hverandre godt og som er komfortabel i hverandres selskap.
– «Du heier fortsatt på Brasil?»
– «Skal se på kampen, men vet ikke om jeg kommer til å heie så mye», smilte hun og kikket opp mot et fly som ripet himmelen.
– «Det er derfor du har hvit kjole i dag?»
– «Nja», nølte hun.
– «Nøytral farge … liker du den?»
– «Den er … fin», svarte jeg kort og ga meg selv kred for at jeg alltid var så ærlig før jeg klarte å presse fram en setning som lignet på at det begynte å bli sent og at jeg hadde noen ting som skulle fikses og at hun burde linke seg mot meg på LinkedIn».
– «Eller Facebook?»
– «Facebook er noe helt annet», svarte jeg raskt og tok henne i hånden når hun strakk seg mot meg for å hjelpe henne opp.
Jeg fikk en ny klem.
Jeg sier «fikk», men jeg regnet med at den ville komme og stilte meg opp for et menneske i en vanskelig situasjon.

Thea har for øvrig gitt sin tillatelse til at jeg kan publisere denne teksten.

3 comments

  1. Jeg kommenterte på Ipanema-teksten din og at du følger opp med denne er nesten noe som jeg innerst inne forventet at du ville gjøre :)

    Du skriver til meg, fortellerteknikken din er så bra og disse dialogene er satt sammen som om jeg sitter og hører på dere. Du kombinerer fag og fiksjon på en leservennlig måte og som får leseren til å skjønne poenget.

    Gleder meg til å høre om hun dukker opp igjen, jeg :)

    Hilsen Sofie

    Lik

  2. Sterke tekster hvor det ligger mye spennende mellom linjene, leste dem i feil rekkefølge siden jeg ikke kjente til Ipanema.teksten men leste denne på nytt etterpå.
    Skulle gjerne sett at Thea kunne finne på noe som fører til en oppfølger :)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s