Hedvig

– «Så», begynte jeg etter å ha snakket løst om den aktuelle stillingen som tekstforfatter i et hyggelig medieselskap.
– «Nå kan jo du fortelle meg din historie».
Hun så på meg.
Blå øyne.
Hun hadde sminket seg på en sånn måte som vitnet om at hun egentlig ikke pleide å sminke seg så mye, hun satt i hvit bluse under en lysebrun dressjakke med armene i kors for å styrke skjoldet sitt.
– «Jeg er egentlig ikke så … hvordan skal jeg si det, komfortabel i denne situasjonen …»
De blå øynene skiftet retning mot vinduet, som om hun hadde lyst til å fly ut i det deilige solskinnet eller finne på noe helt annet.
Det var varmt.
Det var veldig varmt.
Jeg gikk bort til vinduet og åpnet det, mest som en greie som skulle vise at jeg hadde kontroll over situasjonen og som skulle gi inntrykk av at jeg trodde at det var disse omstendighetene som preget henne.
– «Er det greit at jeg tar av meg jakka?»
– «For all del», smilte jeg og tok en slurk av kaffekoppen, flyttet oppmerksomheten bort fra henne siden jeg har en greie med at jeg føler meg litt utilpass når jenter kler av seg i møte med meg i profesjonelle settinger, rettet på papirene på bordet foran meg og lot som om det var noe krøll med kulepennen.
– «Det er varmt», sukket hun før hun la den ene hånden over den andre, kanskje for å skjule noen av tatoveringene sine.
– «Jeg har jobbet i butikk», fortsatte hun.
– «Det er noen år siden, og det var en ganske fin jobb … men så ble butikken kjøpt opp av en stor kjede og så var det ikke så moro lenger, da jobbet jeg litt i restaurantbransjen før jeg fikk jobb på kontor … jeg liker å si at jeg jobbet på kontor, for det sier så mye mer enn hvordan mange beskriver det i dag, selv om det var en stund siden … hvis man skjønner hva som menes med å jobbe på kontor, da … alle kontoroppgavene … men mest skriving og det er jo det jeg er glad i å gjøre, noen ganger referater og sånne ting … litt kjedelig … kanskje mest fordi det ikke er så mange som leser dem, men etter hvert så fikk jeg skrive en del andre ting … sånne ting som skjedde i selskapet og sånt og det var da det tok av, for å si det sånn … det var da karriereren min tok av … ha, jeg liker å si det på den måten …»
Deretter ble hun stille.
Det var som om hun ventet på at jeg skulle si noe.
Jeg hadde lyst til å be henne fortelle litt mer, men det var noe med ansiktsuttrykket hennes som fortalte at hun hadde sagt det som hun mente var verdt å si.
– «Fortell hva du liker å skrive om».
– «Jeg skriver om alt», svarte hun nølende.
– «Ting jeg ser eller ting som … skjer, ting som … ja, det er ikke så bra, egentlig …»
– «Jeg vet at du skriver bra», fortsatte jeg.
– «Hvis jeg ikke hadde visst at du skriver bra, så hadde du ikke vært her sammen med meg nå».
– «Jeg trodde at jeg var her fordi Pål har bedt deg om å snakke med meg?»
– «Pål og jeg kjenner hverandre fra langt tilbake», smilte jeg og la inn en ekstra lang A for å demonstrere hvor langt det faktisk var.
– «Pål vet også at jeg ikke kan snakke med alle de som har lyst til å snakke med meg og alle disse som tror ditt og tror datt og som kanskje ønsker bekreftelser fra en som meg om at det som de tenker på, innerst inne, kanskje ikke er så dumt likevel … du må huske på at mange av de som du leser om og som du tror at du sitter og konkurrerer med akkurat nå er mennesker som gjør hva de kan for å presse seg inn i de samme trange sjablongene, mennesker som ikke tør å gjøre noe eller si noe av frykt for å gjøre noe eller si noe som kan bli oppfattet som galt … en tanke som er så dum at jeg ikke finner ord …»
Jeg tok en ny slurk av kaffen.
Dobbel cortado.
– «Du skal samtidig være klar over at det ikke er snakk om noen konkurranse», fortsatte jeg.
– «Det er litt for mange av de samme menneskene som tror det».
– «Jeg vet», smilte hun.
Hun var pen når hun smilte, men de fleste blir jo pene når de smiler.
Hun var imidlertid rask til å rette seg opp i stolen og presse sammen leppene.
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Fortell meg om tatoveringene dine».
– «Tatoveringene?»
– «Jeg ser fire stjerner på underarmen din», nikket jeg.
– «Ja», nølte hun og strøk den ene armen over den andre, den med tatoveringene.
– «Det er lenge siden jeg har vært i jobb», nølte hun.
– «Det vet jeg», svarte jeg og trakk på skuldrene.
– «Ja, du vet … kanskje det», nølte hun og så på meg med et uttrykk som om hun lurte på om hun kunne ta sjansen på å spørre hva annet jeg visste om henne.
– «Jeg husker ikke når det begynte», fortsatte hun og flyttet blikket mot vinduet, presset sammen leppene og strøk en finger over kinnet, rett under det ene øyet, som for å vifte bort noe bøss som ikke var der.
– «Jeg er ikke noe flink til dette her, jeg … jeg har sittet sånn som dette mange ganger og hver eneste gang så går det til helvete fordi jeg ikke kan si at jeg ikke har jobbet på mange år … og når de spør og ikke får noe svar, så skjønner jeg jo at de tenker det verste selv om det verste som de kan forestille seg ikke kan måle seg med noe av det som jeg har opplevd … det er så mange ganger jeg har lyst til å gi fullstendig faen, men for hvert eneste år som går så brenner jeg inn en stjerne som minner meg på at jeg er jævlig sterk som klarer å stå i mot … jeg har vært rusfri i over fire år og det er det jeg har lyst til å svare når noen ber meg fortelle om mine positive sider … kan du tenke deg … du sitter der og har lyst til å si noe som du er jævlig stolt av men som du ikke kan si for da går alt til helvete … det blir bare et sånt stort hull … ha, det må jeg si, jeg husker jeg var på et kurs hvor det var en veileder som sa at jeg skulle fortelle at jeg hadde bodd i utlandet, finn på noe bra smilte han … typen var seriøs selv om jeg ikke trodde det selv … at han var seriøs, mener jeg … si at du traff en fyr og levde på han, det er mange jenter som ikke er halvparten så flott som deg som gjør det, vet du … alt er bedre enn hullet ditt, liksom … det var sånn han sa det … alt er bedre enn hullet ditt … da kan du tro at du føler deg jævlig mye verdt».
– «Du skal få en oppgave», begynte jeg og trakk fram et dokument som jeg hadde fått fra kunden min, en arbeidsoppgave hvor hun fikk tolv timer på seg til å skrive en tekst om en hvilken som helst person, begrenset til to sider.
– «Fritt fram», fortsatte jeg.
– «Du får ikke mer info eller begrensninger enn det».
– «Det er nesten som om du får meg til å tenke på at du tar meg seriøst», smilte hun.
– «Vet du hva», svarte jeg kort.
– «Du burde smile oftere».
– «Smile?»
– «Når du har vært med på så mye som du har opplevd, en erfaring som har gitt deg utrolig mye av den kunnskapen som du skal skrive om, kunnskap med solide resultater som ingen nyutdannede masterspirer når til toppen av de stygge ankelsokkene sine, da syns jeg du skal smile så mye du bare kan … jo, og så skal du love meg en ting til … greit at jeg blir litt personlig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det er nå det kommer, ikke sant … dommen?»
– «Når du får jobben, så skal du ikke la en ny tatovering markere gleden når året har gått, jeg syns du heller skal markere det med å gå rundt og smile, vær stolt av deg selv og vis det med ansiktet ditt i stedet for at du skjuler et merke på kroppen din … er du med?»
Hun nikket.
Jeg så på henne, holdt blikket en god stund før det gikk opp for henne at hun skulle smile.

Dette er to år siden.
I dag fikk jeg en epost fra henne som ikke inneholdt noe annet enn en smiley.
For ett år siden ble jeg invitert på en kopp kaffe på arbeidsplassen hennes, de hadde nettopp flyttet inn i nye lokaler og jeg husker at hun møtte meg i en genser med langer ermer og at hun ble sittende lenge med en mine som om hun forsøkte å fortrenge iveren etter å vise meg armene sine.
– «Du», sa jeg etter å ha takket for meg.
– «Jeg vet at du har lyst til å vise meg noe …»
– «Nei», nølte hun.
– «Egentlig er det litt … det er kanskje litt teit, men det bare ble sånn … den bare skrek mot meg, liksom … den må jeg ha … nesten som de som opplever noe samme i kjolebutikken, ikke sant …»
Hun trakk opp genseren og mellom klokken og de fire stjernene var det en liten puslespillbrikke.
Det er sjelden jeg griner, og jeg gjorde det heller ikke da selv om jeg valgte å kikke en annen vei med stramme lepper og måtte stryke en finger over kinnet, rett under det ene øyet, som for å vifte bort noe bøss som ikke var der.

Teksten går til dere som ikke tør å tenke tanken på å ansette en som har spikket sin egen sjablong.
Talent kommer i mange former.
Husk at man ansetter noen på grunn av og ikke til tross for.

8 comments

  1. Kjære Morten, det er ingen som får meg til å grine som deg. Tar du den ut av sin sammenheng, så blir det kanskje litt feil men du skriver så utrolig vakkert at tårene kommer.
    Takk for at du deler den flotte historien

    Liker

  2. Gud, for en tekst.
    Jeg er nesten fristet til å si faen i helvete, men det blir kanskje oppfattet som litt feil.

    Takk skal du ha, Morten!

    – ders :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s